Viser arkivet for stikkord vestre, orgel, og, pianofabrikk

Vestre Fredrikstad gravlund

Da Vestre Fredrikstad kirke (i dag Fredrikstad domkirke) ble oppført, kom det ikke gravplass like ved kirken. Den kom senere og ligger noe lenger nordvest, med adresse Teglverksveien 36. Gravlund med kapell ble innviet i 1877. Gravlunden er utvidet flere ganger og omfatter ca. 45 mål med plass til rundt 6500 kistegraver, 500 urnegraver og et felt for anonyme begravelser. Hovedinngangen er mot Teglverksveien i vest, men det er også en inngang mot Veumbekken.

Kapellet fikk påbygget klokketårn i 1990. Orgelet er bygget av Brødrene Torkildsen. (Se også denne notisen i forbindelse med innvielsen.) I 2007 ble det utført dreneringsarbeider ved gravlunden. I 2012 ble det meldt om innbrudd i kapellet.

Kilde:
Fredrikstad byleksikon

Spillepulten ved Ryde & Berg-orgelet i Elverum kirke

Hemsedal kirke

Hemsedal har hatt kirke siden middelalderen. Den stavkirken som ble revet høsten 1882, lå ved den gamle kirkegården, sørøst for gården Kyrkjebøen. Like ved finnes en haug kalt Stupulhaugen, der det trolig har stått en støpul (et klokketårn). Kirkegården ble utgravet og konservert i 1963. Da ble det funnet noe man antar er spor etter en enda eldre kirke. Stavkirken var blitt kraftig ombygget innen den ble revet, og enkelte deler av den er å finne i Universitetets oldsaksamling. Det gjelder blant annet en komplett portal med tilhørende dør med smijernsbeslag. Det finnes også deler og gjenstander fra den på gårder i området.

Gol prestegjeld ble utskilt fra Nes i 1836, og Hemsedal var anneks til Gol. Hemsedal (stav)kirke ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og kom via forskjellige eiere i kommunens eie i 1877. Samme år vedtok kommunen å bygge ny kirke nede i dalbunnen, og arkitekt Henrik Nissen ble kontaktet i februar året etter. Han tegnet en langkirke for lafting, og planene ble vedtatt uten vesentlige endringer. Kirken ble oppført under byggmester Svenum fra Bergen, med snekkerarbeid utført av Torleiv og Johannes Grimsgård fra Nesbyen. Den nye kirken ble innviet 9. juni 1882. Kirken var imidlertid ikke ferdigmalt innvendig, og av den grunn ble siste gudstjeneste i stavkirken holdt så sent som 9. juli det året.

Hemsedal kirke er en nygotisk, laftet langkirke med 400 plasser. Skipet er rektaungulært, koret er polygonalt avsluttet (skrådde hjørner) og omgitt av sakristier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord), og kirken har vesttårn. Sistnevnte er i bindingsverk og er omgitt av små utbygg fra 1994. Kirken har utvendig panel, og takene (også på tårnet) er tekket med skifer. Kirken ble restaurert i 1957 under ledelse av Arnstein Arneberg. Den ble også retaurert til 125-årsjubileet i 2007.

Midtskipet og koret har tønnehvelv. Koret åpner seg i full bredde mot skipet, og korgulvet er to trinn opp fra skipets gulv. Korvinduene har glassmalerier. I det midterst, som fungerer som altertavle, ser vi den gode hyrde med ledsagende insnkrift fra Joh. 10.11. Sidevinduene har vinbladmotiver. Dessuten er malte felt fra stavkirkens altertavle overført og henger på korets sidevegg. Motivene er nattverden (fra 1716) og korsfestelsen og oppstandelsen (fra 1715). Prekestolen har åttekantet grunnform. Den har seks fag med fyllinger og har oppgang fra koret der den står i korbuens sørkant. Døpefonten er åttekantet. Det er korskille i form av et lavt gjerde.

Kirken fikk harmonium i 1913 og orgel i 1928, sistnevnte i form av et tidligere øvelsesorgel fra musikkonservatoriet i Oslo. Det ble ifølge «Norges kirker» gjort elektrisk i 1957. Dette oppslaget hos kirkelig fellesråd tyder på at dette orgelet fortsatt er i bruk, og det byggeåret tidfestes til 1887, og det skal være bygget av Olsen og Jørgensen. Orgelet ble restaurert i 1976 og til jubileet i 2007. I tårnet henger to middelalderklokker og to klokker fra 1990.

Kirken er omgitt av kirkegården der den ligger ved riksvei 52. Kirkegården er omgitt av et steingjerde med hvitt stakitt oppå. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg / redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over omkomne under krigene i 1807-14. Det er mulig å søke etter gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 60-78 (også her)

  • Kyrkja i Hemsedal
  • NRK
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 518
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 19 (om stavkirken)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Fra nord

Fra sørvest

Kirkegårdsport i vest

Vestportal

Krigsminnesmerke

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Hammerfest kirke

Innvielsen av kirken fant sted i juli 1961, og var en del av gjenreisningprosjektet i byen.

Kirka er ei langkirke med tårnet og hovedinngangen i tårnfoten som vender mot bysentrum og nordøst. Over inngangen er det en langstrakt baldakin. Kirkeskipet har et bratt saltak med minimalt takutstikk. Taket er trukket langt ned mot bakken og det er med på å gi kirka en trekantet form. Formen forsterkes ved at betongstreberne er ført ned på bakken. Trekantmotivet går også igjen i tårnet og i vinduene på langsiden av bygningen.
Tegnet av arkitekt Hans Magnus, som også har tegnet kirkene i Berlevåg og Mehamn.
Kilde: Arkitektguiden for Nord-Norge

Menighetens egen side

Wikipedia

Gjenreisningsmuseet

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)
Annonse