Viser arkivet for stikkord vestre, gausdal

Bleken stavkirke (Rudsbygd)

På dette jordet stod en gang en stavkirke.

Det har en gang stått en stavkirke ved Bleken i Rudsbygd. Den skal ha vært gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre (gnr. 144, jf. Fåberg historielag).

Kirken er første gang omtalt i 1333, men om tidligste omtale av sognet strides de lærde (1305 ifølge Arne Sand, 1361 ifølge Dagfinn Skre). Kirken var fra gammelt av anneks til Follebu, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter Svartedauden. Det er også grunn til å anta at sognegrensene har vært justert.

Kirken skal ha vært i bruk så sent som i 1630. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det seg at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende.

I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat — trolig kirkens dåpsfat — sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra samme kirke.

Som en kuriositet kan det nevnes at dyregravlunden Poten minnelund ligger ved den tredje Bleken-gården, Bleken søndre.

Kilder og videre lesning:

Li kirke (Gausdal)

Ifølge tradisjonen skal det ha stått en kirke ved Li gård i Østre Gausdal. Gården har muligens tidligere gått under navnet Kirkeli, og den kan tenkes å ha vært identisk med gården som er omtalt som «Kirkiulidh j Gausdale j Gudbrandzsdale» i biskop Øysteins jordebok, i en oversikt over gårdsparter som tilhører Lavranskirken i Tønsberg (fra 1390-tallet).

Eldste skriftlige belegg for Li-tradisjonen skal være fra Gerhard Schøning. En skildring fra 1913 omtaler benrester som skal være funnet ved gården en årrekke tidligere, og også i 1930-årene skal det være funnet ben. Selve kirkestedet er ikke påvist, ifølge Dagfinn Skre, som selv gjorde et forsøk på dette i 1982, og som har skrevet om områdets kirkearkeologi. Intet tyder imidlertid på at gårdstunet har vært flyttet, så en eventuell kirke har trolig ligget i umiddelbar tilknytning til det. Skre finner det videre lite sannsynlig at kirken har eksistert samtidig med Østre Gausdal kirke, men antyder at denne kan ha avsløst kirken på Li i sin tid.

Litteraturen sier ingenting om hva slags type kirke dette eventuelt var, og det er altså ingen direkte funnrester etter kirken. Hvis den gikk ut av bruk såpass tidlig, får vi vel tro at det var en trekirke og da sannsynligvis en stavkirke.

Kilder og videre lesning:

Vestre Fredrikstad gravlund

Da Vestre Fredrikstad kirke (i dag Fredrikstad domkirke) ble oppført, kom det ikke gravplass like ved kirken. Den kom senere og ligger noe lenger nordvest, med adresse Teglverksveien 36. Gravlund med kapell ble innviet i 1877. Gravlunden er utvidet flere ganger og omfatter ca. 45 mål med plass til rundt 6500 kistegraver, 500 urnegraver og et felt for anonyme begravelser. Hovedinngangen er mot Teglverksveien i vest, men det er også en inngang mot Veumbekken.

Kapellet fikk påbygget klokketårn i 1990. Orgelet er bygget av Brødrene Torkildsen. (Se også denne notisen i forbindelse med innvielsen.) I 2007 ble det utført dreneringsarbeider ved gravlunden. I 2012 ble det meldt om innbrudd i kapellet.

Kilde:
Fredrikstad byleksikon

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Skei fjellkirke

Skei fjellkirke ligger nær Skeikampen og eies og drives av en stiftelse. Kirken ble innviet av biskop Rosemarie Köhn den 4. november 2001 med dronning Sonja og danske dronning Margrethe II til stede. Sistnevnte, som nærmest regnes som æresborger av Gausdal, har laget altertavlen. Arkitekt er Eivind Eriksen.

Kirken er inspiret av Gausdals steinkirker. Det meste av bygget (skip, kor, apsis) ser ut til å være i stein, men er ifølge Bygg uten grenser av Leca isoblokk med egenutviklet marmorpuss. Etter den våte sommeren 2012 kan mønsteret etter lecablokkene ses i korveggen. Våpenhuset er av tre. Orgelet er elektronisk, og klokken ringes åpenbart med et tau som henger ned i kirkerommet.

Kirken har 80 plasser, og den er i sesongen åpen onsdag og lørdag kl. 11-13, ifølge et skilt like ved. Fjellkirken brukes til brylluper og barnedåper, og det holdes konserter der.

Skei fjellkirke feiret tiårsjubileum i oktober 2011.

Kilder og videre lesning:

Riddervold prestegård (Gausdal)

Riddervold eller Reidevoll er den gamle prestegården i Østre Gausdal. Den ligger et kort stykke borti veien fra kirken. Hovedbygningen sies å være landets største i sitt slag. Den drives i dag av en stiftelse der bl.a. Gausdal historielag er medeier, til ulike arrangementer, overnatting m.m. Historielaget og sognerådet har lokaler der.

På den andre siden av veien er stabburet, som brukes som galleri.

Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen. Wikipedia har litt mer om stedets historie.

Vestre Gausdal kirke

Folk rundt Forset i Vestre Gausdal måtte i århundrer reise til Østre Gausdal for kirkelige gjøremål, skjønt det fantes en kirke i Bødalen (omtrent midtveis mellom Forset og Aulstad). Det fortelles at konfirmantene hadde en lang og farefull vei, og at to barn druknet i en stri elv ved forsøk på å ta en snarvei over fjellet. Dermed ble kravene om kirke i området forsterket, og det ble søkt om å oppføre ny kirke til erstatning for den skrantende Bødalskirken, med andre ord en flytting av kirkestedet. Grunn ble avstått fra Nedre Forset gård, og ny kirke ble oppført under ledelse av Per Korpberget (iblant kalt Peder Johansen Corpberget og med tilnavnet Korpen) i 1781, et årstall vi finner på vindfløyen. Innredningen tok lengre tid, blant annet på grunn av pengemangel, og kirken ble innviet først den 27. oktober 1784. Kirken har 400 plasser og ble tidligere ofte omtalt som Nykirken.

Det dreier om en laftet korskirke med takrytter over krysset, visstnok ikke helt ulik tidligere utgave av Lillehammer kirke, som ser ut til å ha vært forbildet. Det er et lite våpenhus ved vestinngangen. Innerst i østre korsarm (bak koret og i kirkens fulle bredde) er det sakristi. Kirken stod upanelt til 1846, da den fikk utvendig panel. I 1854 ble innvendige vegger og tak malt, og i 1856 ble det laget vindusåpninger på korets sidevegger samt over galleriene og hovedinngangen. Det var en større oppussing i 1909, der kirken også fikk noe nytt inventar. I 1976 ble kirken omfattende restaurert med avluting av innerveggene.

Innvendig er laftetømmeret synlig, og det er altså umalt i disse dager. Det er gallerier langs veggene i vestre korsarm samt innerst i nordre og søndre tverrarm (de to siste fra 1855). Korets gulv er hevet et trinn i forhold til skipets. Kirkebenkene er fra 1909, da noen av de gamle benkene fant veien til Garmo stavkirke på Maihaugen.

Kirken har et prekestolalter fra 1784 skåret av Peter Kastrud i en stil som er blitt kalt akantusrokokko. På bildet under prekestolen ser vi nattverdens innstiftelse, og på hver side av dette finner vi allegoriske figurer som symboliserer rettferdighet og fred. Før 1909 stod prekestolalteret ved korbuen (altså helt vest i østre korsarm), men så ble det flyttet inntil korveggen. Den gamle prekestolen ble tatt ut av bruk, og på veggen bak den ble et bilde av Den barmhjertige samaritan hengt i 1920-årene etter at det var restaurert. Det ble gitt til kirken i 1827. Ved flyttingen av altertavlen ble alterskranken gjort om til en halvsirkel. De gamle balustrene ble brukt, men snudd opp ned i forhold til før.

Kirken fikk ny prekestol og døpefont i 1909, begge skåret av Ola Lillevik. Prekestolen er i tradisjonell stil med akantusskurd, og den har himling. Også døpefonten har himling. Den erstattet en tidligere døpefont som skal ha vært åttekantet og smalnende mot midten, som et timeglass. Dåpsfatet som brukes, er av messing og stammer fra Bødalskirken.

På korveggen til side for alteret finner vi Kristian VIIs kongemonogram til høyre, og til venstre er et annet monogram som jubileumsboken ikke sier så mye om. Kan det dreie seg om Frederik VI, som var regent for sin syke far? Begge monogrammene er båret av løver, og før endringene i 1909 stod de på korbjelker på hver sin side av prekestolalteret.

Kirken fikk sitt første orgel i 1911. Dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1968 og ble utvidet i 1977. Kirkeklokkene er fra 1784 og 1866.

I kirken finnes et par gamle figurer — en madonna med barn fra ca. 1300 og en biskop fra ca. 1350. De antas å stamme fra Balke-skolen og står på sokler på østveggene i tverrarmene. På vestarmens nordvegg henger et bilde av den Paulus-figuren som befinner seg i Oldsaksamlingen, dit den kom fra Aulstad kirke etter først å ha vært i Svatsum kirke. Oldsaksamlingen huser også et krusifiks fra Bødalskirken som har vært innom Nordiska museet på veien. Utgangsdøren i vest har et gammelt låsbeslag fra 1784 som ble montert opp ned da kirkedøren ble omhengslet for å vende utover etter brannen i Grue kirke.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er relativt stor og har god plass. Det har tidligere vært kirkestaller her, men de ble revet i 1968. Vest for kirken står et kombinasjonsbygg som ble forlenget i 1968 og påbygget i 1982. Det ser ut til å inneholde bl.a. bårerom, kjøkken, sanitærrom og rom for kirketjener. Øverst på kirkevangen står en redskapshus fra 1983. Øvre Forset gård ble innkjøpt som kapellangård i 1868. Det er et menighetshus kalt Haugetun i Forsetgrenda.

Kilder og videre lesning:

Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Follebu kirke

Det er egentlig ganske bemerkelsesverdig at det i Gausdal i middelalderen (nærmere bestemt på siste halvdel av 1200-tallet) ble bygget to steinkirker så nær hverandre som Follebu og (Østre) Gausdal. Det later til at området hadde en for sin tid relativt høy befolkning — ihvertfall frem til Svartedauden. Dessuten hadde muligens biskopen, som eide 1/3 av jorden i Gausdal, en finger med i spillet. Etter Svartedauden gikk det imidlertid dramatisk tilbake, og sognet ble delt: det meste ble lagt som anneks til Gausdal, og en liten del tilfalt Fåberg. Hadde det vært en bedrift, ville vi ha sagt at den ble slaktet.

Kirken ligger ikke i sentrum av Follebu, men mellom gårdene oppe i lia, godt synlig fra Follebu og omegn. Den har i prinsippet rektangulær form, men et lite avvik gjør den i praksis paralellogramformet. Sakristi og våpenhus er som hektet på hoveddelen av bygningskroppen.

Kirken er ikke kjempestor, men veggene er svært tykke: 1,75 meter i vestveggen og ca. 1,55 meter ellers. Det gir en innvendig grunnflate på 14 meter x 7,65 meter. Innvendig høyde langs veggen er ca. 6,4 meter.

Dette er ikke stedet til å gjennomgå alle restaureringer, utvidelser og andre endringer gjennom turbulente tider. La oss nøye oss med å konstatere at det har gått opp og ned, og at sakristiet slik vi ser det, oppstod i 1868. (Det kom til et lite sakristi i 1686.) Våpenhuset er fra 1872. Kirken har i dag 140 sitteplasser, og den har orgelgalleri i vest.

Noen ord om inventaret: Altertavlen ble laget av Johannes Ellingsen Segalstad (skrives iblant Seielstad) i 1743. Segalstad snekret alteret og skar akantusdekorasjoner, men laget ikke bilder. I stedet satte han et nederlandsk krusifiks fra 1300 i øverste midtfelt. Muligens laget han et par englefigurer. I 1767 skar Jacob Nilsen Bøshaugen noen figurer til tavlen. Tavlen har flere etasjer, og vi gjenkjenner motivene fra en rekke andre altertavler. Hovedbildene (med utskårne figurer) viser nattverden og korsfestelsen; i sistnevnte står Maria og Johannes på hver side av korset. Rundt nattverdsbildet ser vi figurer av Moses med lovtalene og Kristus med rikseplet. Korsfestelsesscenen er flankert av figurer av Aron og Johannes døperen. I samme etasje finner vi også noe mindre figurer av de fire evangelistene. Aller øverst troner den triumferende Kristus med noe som kan minne om en korpsfane, omgitt av to engler som holder noe i hendene. Skal det være akantus? Tavlen står foran et vindu i korveggen som ikke gir ideell belysning til altertavlen.

Prekestolen med akantusdekorasjoner er skåret av Eistein Guttormsen Kjørrn. Den var en periode byttet ut med en nyere, men er blitt gjeninnsatt. Kongemonogrammet på korskillet ser ut til å være for Kristian VII. Det er båret av to løver. Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1632, og døpefatet i messing ble forært til kirken i 1868. Det er ellers endel andre eldre gjenstander her, såsom brudestoler fra 1650. Borgny Svalastog laget tekstiler til kirken i 2003.

Orgelet er fra 1986 og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er støpt ved Kampens mek. verksted i 1888. I Universitetets oldsaksamling i Oslo finnes en statue av Maria med barnet fra Follebu.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av et steingjerde. Ved øvre kirkegårdsmur står et bygg som tidligere var bårehus, men som nå brukes som lager. Sørøst for kirken er kirkestuen.

Kilder og videre lesning:

Annonse