Viser arkivet for stikkord vestre, aker, kammerkor

Vestre Fredrikstad gravlund

Da Vestre Fredrikstad kirke (i dag Fredrikstad domkirke) ble oppført, kom det ikke gravplass like ved kirken. Den kom senere og ligger noe lenger nordvest, med adresse Teglverksveien 36. Gravlund med kapell ble innviet i 1877. Gravlunden er utvidet flere ganger og omfatter ca. 45 mål med plass til rundt 6500 kistegraver, 500 urnegraver og et felt for anonyme begravelser. Hovedinngangen er mot Teglverksveien i vest, men det er også en inngang mot Veumbekken.

Kapellet fikk påbygget klokketårn i 1990. Orgelet er bygget av Brødrene Torkildsen. (Se også denne notisen i forbindelse med innvielsen.) I 2007 ble det utført dreneringsarbeider ved gravlunden. I 2012 ble det meldt om innbrudd i kapellet.

Kilde:
Fredrikstad byleksikon

Vestre gravlund (Oslo)

Vestre gravlunds kapell (JTE)

Vestre gravlund ble anlagt på grunn fra eiendommene Volvat, Møllerløkken og Nedre Borgen, og ble innviet den 30. september 1902. Siden er den utvidet en rekke ganger — ikke minst i 1920- og 1930-årene — og den går med sine 243 dekar for å være Norges største gravlund.

Gravkapellet i granitt og kleberstein og med fasade av råkopp ble tegnet av Alfred Christian Dahl. Det ble oppført i 1900 og innviet i 1902. Det har et glassmaleri i fondveggen av Oddmund Kristiansen fra 1970. Kapellet ligger nesten midt i anlegget, og i nærheten (i retning Monolittveien) er det også en kontorbygning oppført i 1965 og en driftsbygning fra 1971. Foran kapellet er det en flott allé av søyleeik.

Den store gravlunden har en rekke felt som er ganske forskjellige av karakter og anlagt i forskjellige tidsperioder. Her følger bare noen eksempler. Like foran kapellet er et parti forbeholdt besteborgere der gravene ligger med større avstand enn ellers og friere i terrenget. Her er et par statsledere og andre historiske personer samt kulturpersonligheter begravet. En rekke eksempler er nevnt i Wikipedia-oppslaget om gravlunden.

I gravlundens nordøstre hjørne er en krigsminneslund med forskjellige minnesmerker for forskjellige nasjonaliteter. Det er også et britisk gravfelt og monument her — og et annet gravfelt og monument nordvest for kapellet. Monumentene stammer fra forskjellige tider, og det hele kan oppsummeres som følger:

  • 102 britiske krigsgraver (anlagt av britiske myndigheter like etter krigen; en figurstatue av Emil Lie ble avduket av Olav V i 1960; minnesmerket og gravsteinene er utført i Storbritannia)

  • 13 danske krigsgraver (fra hele landet; anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Jugoslaviske krigsgraver (minnesmerke av Nils Aas)
  • 34 nederlandske krigsgraver (samlet fra Norge, Sverige og Finland; gravsteiner og minnesmerke avduket 1957 er utført i Nederland)
  • 33 norske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1960; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • 34 polske krigsgraver (falne på Østlandet og Sørlandet; anlagt av den norske stat i 1956; minnesmerke og steinutstyr av Gunnar Janson)
  • 331 sovjetiske krigsgraver (anlagt av Oslo kommune i 1947; monument og steinutstyr utført av Kolbjørn Juel Sørlie)
  • 4 svenske krigsgraver (anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)
  • Minnesmerke over franske falne
  • Minnesmerke over amerikanske falne
  • 2 ukjente krigsgraver (overført fra Ogna på Jæren, anlagt av den norske stat i 1962; minnesmerke av Gunnar Janson)

I tillegg var det i sin tid 105 tyske krigsgraver på Vestre gravlund, men de ble som andre tyske krigsgraver flyttet til Alfaset gravlund våren 1953 (mer om det i artikkelen om Alfaset samt her).

Den såkalte Volvathaugen ble anlagt i 1939. Gravene der ligger fritt i terrenget, og vi finner steintrapper, slyngende gangveier og busker. Det finnes egne gravfelt for Det norske misjonsselskap, Frelsesarmeen og Det norske arbeiderparti.

Ifølge byleksikonet ble urnelundsanlegget nærmest krematoriet ble planlagt 1913 og planene for det tilstøtende urnelundsanlegg utført i 1930, mens anlegget for særlige gravparker ble anlagt foran kapellet 1920, og frittliggende urnegraver med natursteiner ble innført i 1939.

I gravlundens nordvestre hjørne nær Borgen stasjon (og med adresse Sørkedalsveien 64, mot nr. 66 for resten av gravlunden) er Vestre krematorium. Det ble oppført av Norsk Ligbrænderforening og overtatt av Oslo kommune i 1940. Så å si hele byens presteskap samt biskopen og stifsdireksjonen gikk imot anleggelse av krematorium på en innviet kirkegård, så det var en betingelse for byggingen at tomten ble avgrenset fra den øvrige gravlunden med en innhegning. I begynnelsen het det bare Krematoriet, så Gamle krematorium fra 1930 og Vestre krematorium fra 1960. I dag virker anlegget integrert i gravlunden.

Det opprinnelige krematoriet (Gamle kapell) ble oppført i 1908-09 etter tegninger av Oscar Hoff (som vant en arkitektkonkurranse i 1907). Det er en rund bygning i jugendstil med en karakteristisk skorstein og monumentalt trappeparti. Bygningen har inngang fra kirkegårdssiden for kremasjonsbygningen og ellers bisettelseskapell og urnehall (kolumbarium). I 1914 ble krematoriet utvidet med likhall i underetasjen og en urnehall i tre etasjer over denne, og kapellet ble utvidet med to siderom. I 1923 ble bisettelseskapellet utvidet, og kor, hvelv og vegger ble dekorert med fresker malt av Emanuel Vigeland. Antallet kremasjoner økte så sterkt de påfølgende år at det var nødvendig med en omfattende utvidelse av anleggets kapasitet. I 1930 ble derfor en ny bygning (Nye kapell), som også ble tegnet av arkitekt Hoff, oppført i tilknytning til den gamle på siden mot Sørkedalsevein. Dette tilbygget er rekatangulært og ble utsmykket med fresker av Alf Rolfsen i 1937, og det har et orgel fra Venheim orgelbyggeri fra 2004. I 1994 ble det oppført et nytt krematoriebygg med ovner og kontorer sørøst for det eksisterende.

Til tross for alt dette ble selve kremasjonsvirksomheten ved Vestre krematorium nedlagt sommeren 2009, da all kremasjon i Oslo ble konsentrert til Alfaset gravlund.

Vestre gravlund brukes for menighetene Bygdøy, Domkirken, Fagerborg, Frogner, Gamle Aker, Majorstuen, Markus, Lovisenberg, Skøyen, Trefoldighet og Uranienborg.

Kilder og videre lesning:

Bildene er tatt av Jan-Tore Egge (JTE) og Sofie Grøntvedt Railo (SGR).

Klokketårn (JTE)

Allé mot kapellet (JTE)

Allé (JTE

Orgel i kapellet (SGR)

Vindu i kapellet (SGR)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Krematoriets gamle kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets gamle kapell (SGR)

Over inngangen i krematoriets gamle kapell (SGR)

Krematoriets nye kapell (JTE)

Alterparti i krematoriets nye kapell (SGR)

Sidefløy i krematoriets nye kapell (SGR)

Britisk minnelund (JTE)

Sovjetisk krigsminnesmerke (JTE)

Dansk krigsminnesmerke (JTE)

Nydalen kapell

Bildet over viser forsamlingshuset Dampen i Nydalen. Vis-à-vis (omtrent der NetCom holder til) lå i sin tid Nydalen kapell (i Vestre Aker sogn) inntil det ble nedlagt i 1972 og revet.

Initiativtager til byggingen var pastor Thore Godal (1856-1928) i Vestre Aker (som Godals vei er oppkalt etter). Byggingen ble finansiert med innsamlede midler, blant annet fra bedriftene i Nydalen, og tomt ble stilt til rådighet av godseier Løvenskiold. Bygget ble tegnet av kommuneingeniør i Aker, Niels Bay (som også har fått en vei i Oslo oppkalt etter seg), og ble innviet som bedehus 1. søndag i advent 1893. Byggmester var tømmermester Jacob Heinrich Jürgensen (far til arkitekten Heinrich Jürgensen), og bedehuset hadde 300 plasser. I 1900 ble bedehuset ombygget til kapell, trolig også etter Bays tegninger. Kapellet fikk et frittstående klokketårn, og ombyggingen ble finansiert av Aker kommune.

I 1931 fikk kapellet en altertavle utført av Johannes Bugge Piene som viser Jesus til bords med Emmausvandrerne. Da kapellet ble nedlagt i 1972, ble denne altertavlen gitt videre til Vandve kirke på Dønna på Helgeland, og etter kirkeleksikonet å dømme er det en viss mulighet for at også døpefonten tok den samme veien.

Det finnes et bilde av kapellet hos Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen, som også skriver litt om det.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 16

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 403
  • Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 184

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Gamle Aker kirke

Gamle Aker kirke regnes som Oslo eldste bevarte bygning og en av de eldste på Østlandet overhodet. Akkurat hvor gammel den er, har det vært spekulert i, men det ser ut til å være vanlig å anta at den ikke er eldre enn 1080. Den er naturligvis restaurert og reparert mange ganger etter det, men oppleves av besøkende fortsatt som en svært stemningsfull middelalderkirke, selv om både interiør og eksteriør er forskjellig fra i middelalderen.

Kirken er en romansk, treskipet steinbasilika. Koret har apsis i øst, og det er et kapell/sakristi med apsis på nordsiden av koret. Kirken var opprinnelig fylkeskirke i Vingulmark. Kalksteinen som kirken er bygget av, ser ut til å være brutt dels svært lokalt (fra deler av det som nå er Vår Frelsers gravlund) og dels på øyene i Oslofjorden. Formmessig er det vanlig trekke å paralleller til Hallvardskatedralen, Hamars middelalderdomkirke og Nikolaikirken på Gran.

Kirken har hatt en lang og dramatisk historie med herjinger og branner. Det står mer om dette i litteraturen det er henvist til nedenfor. Kirken var ganske medtatt etter et lynnedslag i 1703 som ødela tårnet og inventaret, og egentlig skulle den rives. Den var i privat eie før Aker kommune overtok i 1849 og solgte kirken til Christiania i 1852. Kirken skiftet navn til Gamle Aker, og den kirken vi nå kaller Vestre Aker, overtok som sognekirke først for hele Aker, før sognet ble delt. En grenseregulering i 1859 gjorde at Gamle Aker ble liggende i Christiania.

Gamle Aker kirke ble restaurert og reparert i 1856-61 og fikk omtrent det ytre utseendet den har nå, inkludert det nåværende tårnet. Restaureringen ble ledet av Schirmer og von Hanno (sistnevnte er begravet på Vår Frelsers gravlund, like ved). Innvendig ble kirken restaurert på 1950-tallet (av Peter Daniel Hofflund) og gjeninnviet den 3. april 1955, som var palmesøndag. Ved begge restaureringene ble puss fjernet (altså både utvendig og innvendig), slik at steinene ble bare, selv om det ikke later til at det var slik kirken fremstod i middelalderen. Slik skal kirken ha sett ut før restaureringen.

Inventaret er ikke fra middelalderen. Prekestolen er et typisk 1700-tallsarbeid med akantus utført av Thomas Blix i 1715 (men foten og himlingen er nyere). Blix laget også døpefonten, som er formet som et barn som bærer en skål på hodet. Av altertavlen fra 1700-tallet er bare hovedbildet bevart. Det henger på veggen. I det lille korvinduet bak alteret er det et glassmaleri av Torvald Moseid som viser den seirende Kristus. Orgelet er fra Paul Ott, fra 1977.
Kunsthistorie.com har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som naturlig nok stammer fra middelalderen, men den har ikke vært i kontinuerlig bruk. Det er ellers spor etter gammel gruvedrift i berget her. Kirkegården ble tatt i bruk igjen etter koleraepidemiene på 1830-tallet og er blitt utvidet et par ganger deretter. I dag er det kun anledning til urnenedsettelser. Gravferdsetaten henviser ellers til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og Vår Frelsers gravlund.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Gamle Aker fra 1. september skal inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Kilder og videre lesning:

Minnelund

Uthus på nordsiden

Kirkegård

Grorud kirke

Grorud kirke er en av fire oslokirker fra rundt 1900 som er bygget av naturstein, og som har tårn som ikke ligger i kirkens lengdeakse. Disse representerer et oppbrudd fra den nygotikken som hadde dominert til da. Arkitekt var kommunearkitekten i det daværende Aker, Harald Bødtker. (Kirkeleksikonet og Wikipedia krediterer også Halfdan Berle, men bare Bødtkers navn står på skiltet utenpå kirken.) Dette var på byggetidspunktet den eneste kirken i Groruddalen utenom Østre Aker, som den var anneks til. Grorud sogn ble utskilt fra Østre Aker i 1947, året før Aker ble innlemmet i Oslo. Kirken ble innviet av biskopen den 17. desember 1902.

Kirken er forblendet utvendig med nordmarkitt, skjønt det sies iblant at det dreier seg om grefsensyenitt, som er nokså lik. Det er imidlertid verdt å merke seg at betegnelsen grorudgranitt (som også brukes mye) er misvisende. Kirken ligger i et område der den aktuelle steinen ble brutt i sin tid. Den er flott plassert på en høyde sør for Trondheimsveien, omgitt av steinmurer som nærmest danner et festningsverk rundt kirken. Formelt har vi med korskirke å gjøre, men altså med asymmetriske innslag. Kirken har 500 sitteplasser.

Alterbildet (se også her) er en stor freske malt av Per Vigeland i 1936, etter en omgang med omfattende oppussing av kirkens interiør basert på planer av Vigeland. Bildet dekker 200 kvadratmeter og har tittelen «Den store hvite flokk». Det illustrerer en fortelling i Johannes’ åpenbaring. Prekestolen i tre er fra 1933, og det finnes også en lesepult. Den opprinnelige døpefonten av tre ble i 1963 byttet ut med en font av grefsensyenitt (eller nordmarkitt?) fremstilt etter tegninger av Per Vigeland. I 1993 ble den opprinnelige fonten funnet i kjelleren. Den ble da restaurert og tatt i bruk igjen i 1996. Glassmalerier av Oddmund Kristiansen kom på plass i 1963. Kirken har også et ikon malt av Marit Lislerud i 1998. På det ser vi Jesus som stiller stormen.

Orgelet kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og har 29 stemmer fordelt på tre manualer og pedal. Etter noen år med innsamling er det også bestilt kororgel til kirken fra Georg Weishaupt.

Komponisten Kåre Kolberg var organist i Grorud kirke i tyve år. De som har lest Jan Kjærstads romaner, husker muligens scener der Jonas Wergeland er med når faren spiller orgel i Grorud kirke. Forfatteren, som er teologutdannet og oppvokst på Grorud, har da også holdt foredrag i menighetssenteret.

De to kirkeklokkene er støpt ved Baklandets Støberi og Mek. Værksted.

Grorud kirke er en usedvanlig populær kirke til brylluper og konserter, og den er kjent for god akustikk. Kirken er også tilholdssted for et kammerkor. Likevel er virksomheten ikke uten problemer i en tid med generell nedskjæring i antall stillinger. Det gikk etterhvert så langt at sognepresten truet med å stenge kirken om ikke noe ble gjort med dette. Høsten 2009 ble det meldt om lavere gudstjenestefrekvens enn tidligere. I 2012 ble det vedtatt at Grorud kirke skal overta som prostikirke etter Østre Aker kirke. Dessuten er sognene Grorud, Romsås, Rødtvet og Bredtvet slått sammen under navnet Grorud.

Kirkegården ble ifølge et skilt på stedet anlagt i 1904 og strekker seg hovedsakelig sørover og sørvestover fra kirken. Den omfatter etter utvidelser på 1920-tallet ca. 30 mål med 3000 gravplasser og brukes også for Romsås. Gravferdsetaten henviser ellers til Alfaset gravlund og Høybråten kirkegård som alternativer. Vest for kirken er en minnelund og et krigsminnesmerke, og nevnte menighetssenter (eller menighetshus) er like sørøst for kirken og ble oppført i 1990.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Fra minneparken

Fra kirkegården

Annonse