Viser arkivet for stikkord vang

Thomaskirken på Filefjell

Bildene her viser naturligvis dagens thomaskirke fra 1971. Den er inspirert av og oppkalt etter den stavkirken som lå på Filefjell i middelalderen, og som det skal finnes vage spor av tuften etter ca. 20 meter fra kirken. La oss se på stavkirken først.

Middelalderens thomaskirke er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som ble drept i katedralen i Canterbury av Henrik IIs menn i 1170 og kanonisert av pave Alexander III i 1173. Dateringen synes usikker, men settes gjerne til rundt 1180 eller 1200. Det er ikke helt klart hva slags status kirken hadde i middelalderen. Det spekuleres i at den kan ha vært sognekirke for folk som drev med jernutvinning i området. Ifølge tradisjonen ble kirken liggende øde etter reformasjonen, men det sies også at Thue Anchesen Bahr, som var sogneprest i Vang 1615–20, overtalte almuen til å sette kirken i stand igjen. Den var da anneks under Vang.

I motsetning til de fleste andre kirker ble den ikke solgt på auksjon i 1723, noe som skal skyldes at den var lovekirke. Den ble vanligvis betjent av sognepresten i Vang. Kirken ser ut til å ha tiltrukket seg reisende, og det fortelles om bygdetreff og fyll. At den gav ly til reisende over Filefjell, gjorde at den ble vedlikeholdt i en årrekke, og frem til tidlig på 1800-tallet var det en årlig tradisjon med gudstjeneste på Marias bebudelsesdag. På slutten av 1700-tallet kom det en fjellstue i området, og i 1808 ble kirken revet.

Stavkirken antas å ha vært en vanlig langkirke, muligens med hevet midtrom, og med smalere kor og omgitt av svalganger. Den skal ha vært enkel utvendig, uten særlig mange utskjæringer, mens innvendig dekor skal ha blitt fordelt på kirkene i området ved rivningen. Kanskje hadde kirken takrytter. Den antas å ha hatt rundt 100 plasser, og orienteringen var den vanlige, fra vest til øst. Av gammelt inventar herfra kan nevnes et alterfrontale og et relikvieskrin som i dag er å finne i Bergen museum, med en kopi i dagens thomaskirke. Kirkeklokkene brukes i dagens thomaskirke etter et mellomopphold i Øye kirke. Døpefonten er nå i Øye stavkirke, to malerier befinner seg i altertavlen i Øye kirke, mens andre er i dagens thomaskirke. Annet inventar er omtalt i Norges kirker.

Tidlig på 1900-tallet ble det tatt initiativ til å bygge en ny thomaskirke, og grunnstein ble nedlagt i 1922 for en steinkirke tegnet av Olaf Due. Økonomi og strid om byggemateriale førte til mange utsettelser og endringer av planer fra forskjellige arkitekter. Det sies at nazistene viste interesse for kirkebygging, og at det avholdt andre fra å jobbe for det. På 1960-tallet ble nye tegninger utarbeidet av Claus Lindstrøm, og grunnstein ble nedlagt i 1970 og kirken innviet den 2. juli 1971. Den omtales ofte som St. Thomaskyrkja.

Kirken har kvadratisk grunnplan og består av et pyramideformet tårnbygg med spiss hette. Veggene er av betong med merker etter forskalingsplanker. I utgangspunktet består kirken bare av ett rom, men i hjørnene er det er små avlukker avgrenset av skillevegger. Det sørøstre fungerer som sakristi, det nordøstre er for kirketjeneren og det nordvestre for organisten. Kirken har 200 plasser.

Veggene i kirkerommet er kledd med tre, og himlingen under pyramidetaket er åpen i full høyde.

Som altertavle brukes et maleri som opprinnelig ble gitt til stavkirken i 1677. Det viser korsfestelsen i et stort midtbilde og martyrmotiver omkring. Orgelet har fire stemmer og er bygget vet Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Annet inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Den opprinnelige støpulen var pyramideformet, men vakte sterk kritikk, for klokkene ble nærmest hengende ute i vær og vind. En ny støpul ble bygget i 1974, formet som en slank pyramide. Der henger to klokker, begge fra middelalderen og altså overført fra den gamle Thomaskirken via Øye kirke.

Det foretas ikke begravelser her.

St. Thomas kapelldistrikt holder katolsk messe her en gang iblant.

Kilder og videre lesning:

Port

Støpul

Støpul

Uteplass

Sted for friluftsgudstjenester?

Stedet for stavkirken

Øye kirke

Øye stavkirke lå nokså nær Vangsmjøsa (nærmere enn den nåværende stavkirkerekonstruksjonen), og det ble etterhvert besluttet å bygge ny kirke lenger opp i skråningen og samtidig rive den gamle stavkirken. Kirken står på Øyebakken, ved Nedre Dalen, over E16. Den ble innviet i 1747. Det er en laftet langkirke (gavler i bindingsverk) med rektangulært skip og mindre, rett avsluttet kor. Et sakristi i bindingsverk ble tilføyd i øst i 1900, og i vest er det et lite våpenhus, også det i bindingsverk. Omtrent midt på skipet er det en takrytter. Kirken skal være oppført av løytnant C.F. Stielau. Den har ca. 115 sitteplasser.

Kirken har stående panel utvendig, men dette kom relativt sent etter at pålegg ble gitt i 1805. Stokkene er synlig innvendig, om enn delvis flattelgjet. Innerveggene var tidligere malt, men ble avlutet i 1946-47 (i forbindelse med restaurering til jubileet). Så fikk interiøret sine nåværende farger i 1950-årene, med gule vegger.

Altertavlen med de naive figurene antas å være skåret av Tomas Tomasson Tørstad — i likhet med tavlen i Høre stavkirke. Den ble malt i 1837, og man antar at det ble gjort av Gullik Knutsson Hovda, som også malte Høre-tavlen. Motivene er omtrent som for Høre-tavlen, men i hovedfeltet er det innsatt to malerier (korsfestelsen og Kristus sammen en sittende kvinne) som hadde tilhørt den gamle Tomaskirken (revet 1808).

Prekestolen sies i «Norges kirker» å være fra 1839 (skal det være 1837?), men ombygget fra en eldre stol (i det ene av feltene står årstallet 1787). Sokkelen skal være malt av Hovda i 1837. Prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1950-årene. Prekestolen har åttekantet himling. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten er muligens fra rundt 1800.

Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk fra 1961. Øye kirke hadde opprinnelige de gamle klokkene fra Tomaskirken, men da ny Tomaskirke ble bygget, ble klokkene tilbakeført dit. Øye fikk da nye klokker fra Olsen Nauen i 1970.

Da grunnmuren under kirken skulle utbedres i 1935, fant man 156 deler av den gamle stavkirken under gulvet. Dette førte til at man rekonstruerte stavkirken, som også fikk med seg noe av det gamle inventaret som var overført til nykirken. Se oppslag om stavkirken.

Øye kirke er omgitt av sin kirkegård, og det finnes også et bårehus.

Det var bispevisitas på stedet i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff: Øye kirke («Norges kirker» hos Norsk institutt for kulturminneforskning)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 580
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Kirkegårdsport

Vestportal

Dørbeslag

Bårehus

Hamardomen

Hamardomen er et litt sånn nymotens navn på Hamars middelalderdomkirke, som har ligget i ruiner i mange hundre år, og som tidligere bare ble kalt Domkirkeruinene på Hamar. Navnet brukes iblant om glassoverbygget som ble innviet i 1998, men det er selve domkirken som er vårt tema her.

Noen av de eldste sporene etter bebyggelse i Hamarområdet er i området rundt Åker gård, Åkersvika generelt og Ridabu. Her er det flere store gravhauger fra jernalderen, og stedsnavnet Torshov vitner om hedensk tid. Det mest kjente gamle arkeologiske funnet er den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet. På Harald Hårdrådes tid var det kaupang ved Hamar, og det ble slått mynt.

Hamar bispedømme ble opprettet som landets femte i 1153 av paveutsendingen kardinal Nikolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Hamars første biskop var engelske Arnald, som hadde virket på Grønland, og man regner med at det tok rundt femti år å bygge Hamar domkirke.

Domkirken var en treskipet basilika. Mange vil være kjent med en rekonstruksjon som ofte gjengis i omtale av domkirken. Opprinnelig var bygget i romansk stil, men det ble bygget på det også på 1300- og 1400-tallet, da koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst, det ble bygget et kapittelhus på nordsiden, og det store tårnet ble gjort høyere. Disse gotiske tilbyggene bragte kirkens lengde opp i 56,8 meter og tårnets høyde opp i rundt 50 meter. Man antar at Hamar domkirke var forbilde for enkelte andre betydningsfulle kirker som Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Granavollen.

Kirken hadde to vesttårn, og i vest ser vi en profilert sokkel som opprinnelig gikk rundt hele kirken. Deler av vestportalens omramming er bevart, men ikke hele buen. Til venstre (nord) for vestportalen er det hugget ut en ansiktsmaske. Dette er den eneste bevarte skulpturen i hele ruinen. (Men i museet er det en konsollstein som muligens stammer fra kirken.) Like innenfor vestportalen, på høyre side (i sør) kommer først en lav bue som markerer inngangen til søndre tårnrom, og deretter en søylerad med fire høye buer som var skillet mellom midtskipet og søndre sideskip. Over dem ses rester etter tre vinduer. På nordsiden er det bare små rester etter tilsvarende, men strukturen er klar. Lenger øst finner vi rester av tårnpillarene. Det er til og med mulig å se forskjell på de opprinnelige delene av pillarene og påbyggene fra 1300-tallet, da pillarene ble forsterket for å ta av for det høyere tårnet. Tverrskipet er best bevart på nordsiden.

Koråpningen var opprinnelig fem meter bred, men er i dag usedvanlig smal. Man antar at den ble slik etter brannen i 1567, da prestene satte i stand koret og brukte det som kirke. Koråpningen ble altså brukt som kirkedør, og det ble brukt steiner med gotiske profiler fra andre deler av kirken. Gulvet i den østlige delen av koret er hevet over gulvet i resten av koret. Her stod høyalteret, og en alterstein som ligger her nå, ble funnet som trappehelle på Storhamar gård. Over alteret var det et relikviegjemme.

På hver side av koret var det et kapell. Det nordre er best bevart og har fortsatt tønnehvelv over den vestlige delen, men selve portalen er borte. Det søndre korkapellet er mer langstrakt og var høyere enn det nordre. Her finner vi inngangsportal fra tverrskipet i form av en spissbue, og begge korkapellene har rester av vindusåpninger.

Det som er nevnt her, er naturligvis bare et lite utvalg av de detaljene som kan studeres i ruinene. Dessuten er det greit å vite at det i tillegg til domkirken fantes en rekke andre bygg knyttet til kirkelig virksomhet i området. Øst for domkirken lå bispegården med bispeborgen. Denne omfattet i tillegg til bolig og administrasjon også forsvarsverker, og større eller mindre deler av anlegget har vært omgitt av en ringmur. Størrelse og utforming har variert noe gjennom tidene. I området var det også et kloster (Olavsklosteret), en katedralskole, et hospital med kirke (Korskirken) og kannikenes gårder. Kaupangen lå øst for Domkirkeodden, men vest for dagens bysentrum.

I 1536 kom reformasjonen. Kirkegods ble inndratt, og biskopene ble skiftet ut med såkalte superintendenter. Hamar bispedømme ble lagt under Oslo, og den gamle bispegården ble residens for lensherren. Hamars siste biskop, Mogens, døde i fangenskap i Danmark i 1542. Ved oppløsningen av de kirkelige institusjonene ser det ut til å ha gått tilbake også med Hamarkaupangen, som nok var svært avhengig av de kirkelige aktivitetene og ellers av begrenset omfang. På denne tiden ble Hamarkrøniken, som er en viktig kilde til informasjon om det gamle Hamar, skrevet. Så kom nådestøtet i 1567 under Den nordiske syvårskrig. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskehæren seg tilbake, og under tilbaketoget ble Hamarhus, altså lensherreborgen, sprengt med krutt og brent. Domkirken var ikke hovedmål for angrepet, men den ble også sterkt skadet — kanskje ved at ilden i den gamle bispeborgen spredte seg til domkirkens tretak. Borgen ble totalrasert, og kirken ble heller ikke bygget ordentlig opp igjen. Hamars marked ble offisielt flyttet til Oslo i 1587. Hamar gikk til grunne som administrativt sentrum, og dermed forsvant middelalderens eneste regelrette innlandsby her i landet.

Det sies at man i 1570-årene bevilget noen midler til en begrenset restaurering, men det ble snart ansett som meningsløst å opprettholde et kirkebygg på det som ble beskrevet som et øde sted. Dermed satte forfallet inn. I 1670 raste vestgavlen ned, og rundt 1700 så det mest ut som et stort rassted. Kirken ble nå brukt som steinbrudd. Blant annet sies Furnes kirke å være bygget med et betydelig innslag av stein herfra, og noe gikk nok også med til å bygge Nykirken, nordfløyen i Stange kirke, i 1703. Endel gikk også til kalkbrenning. På 1800- og 1900-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser og oppmålinger samt en og annen restaurering, men frostsprengning gjorde sitt til at ruinene forfalt, og etterhvert ble de pakket inn — først med noen tilfeldige grønne presenninger slengt oppå og skilt som bad folk holde seg unna, så ved midten av 1980-tallet med et heldekkende presenningstelt. Som kjent ble det bygget et vernebygg av glass og stål som gir enkelte — deriblant undertegnede — assosiasjoner til glasspyramiden ved Louvre. Arkitekt var Kjell Lund, og vernebygget ble innviet den 9. august 1998. Domkirkeruinene under vernebygget brukes iblant til brylluper og andre arrangementer.

Hamar ble gjenopprettet som by i 1849, og Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864. Resten av området rundt domkirkeruinene har vært relativt uberørt av bebyggelse, for Hedmarksmuseet sikret seg tidlig store deler av Domkirkeodden, og NRK kjøpte opp opprådet øst for dette, det såkalte Kringkastingsjordet, for å bygge sender der. Området hadde vært kongelig eiendom til det ble solgt i 1675, og i 1716 ble det såkalte Storhamargodset solgt til Jens Grønbech. En stor steinlåve, den såkalte Storhamarlåven, ble bygget rundt 1720 på restene av bispeborgens ringmur, og ellers har mye av ruinene vært skjult under rasmassene. De gamle driftsbygningene ved gården og restene av bispeborganlegget som er blitt gravet ut etter krigen, er etterhvert integrert i et museum tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1974. Dette ble i 2004-2005 utvidet med et nytt vernebygg av Sverre Fehn over ruiner gravet ut i den østlige delen av anlegget på 1980-tallet. Domkirkeruiner med vernebygg og en rekke andre gamle bygninger inngår i dette anlegget.

Kilder og videre lesning:

Vestinngang

Denne profilen gikk opprinnelig rundt hele bygget

Ansiktsmaske nord for inngangen

Inngang til søndre tårnrom

Bueganger og rester etter vinduer

Mot koråpningen

Dagens høyalter

Dagens høyalter

Tønnehvelv i nordre korkapell

Mellom tverrskip og søndre korkapell

Passasje mellom korkapellene

Mot koret

Fra kapittelhuset

Døpefont fra Ottestad fra ca. 1200

Søndre korkapell

Kjent profil

Glassoverbygg

Glassoverbygg

Støpul

Storhamarlåven

Bare kjelleren er igjen av bispeborgens hovedtårn

Høre stavkirke

Høre stavkirke ligger oppe i åsen i den østlige delen av Vang kommune, nær grensen til Vestre Slidre, med flott utsikt til dalføret nedenfor. I likhet med Lomen stavkirke er Høre blitt utvidet, og utvendig er det kanskje mindre som minner om den opprinnelige kirken, men innvendig fremtrer stavverket klart og viser kirkens opprinnelige størrelse.

Det skal ha vært reist en stolpekirke her rundt år 1100, og stavkirken dateres til ca. 1180, noe som synes å bekreftes av undersøkelser av treverket. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1327. Stavkirken var sognekirke i middelalderen og ble annekskirke under Vang etter reformasjonen. Ved den store kirkeauksjonen ble den solgt til lokale bønder.

Opprinnelig hadde stavkirken rektangulært skip og smalere, apsidalt avsluttet kor, og både skip og kor hadde hevet midtrom. Kirken er imidlertid omfattende reparert og ombygget. Årstall som nevnes i den forbindelse, er 1660- til 1680-årene, 1724, 1740 og 1822. Ved sistnevnte anledning ble arbeidene ledet av byggmester Ole J. Ulen fra Slidre, og kirken fikk da blant annet nytt kor, mens skipet ble forlenget mot vest og utvidet mot nord og sør. Det var nye reparasjoner i 1857 og omfattende istandsetting og ombygging i 1888-89. Utvendig panel stammer fra denne ombyggingen, og kirken fikk dessuten sakristi og nytt skifertak. I 1970 ble kirken satt i stand under ledelse av Bjarne Hvoslef. I 1979 ble det utført arkeologiske undersøkelser, og råteskader ble utbedret. Ytterligere istandsetting fulgte året etter.

På korskillet står årstallet 1828, og det antas at interiøret fikk mye av sitt nåværende preg etter ombygginene på 1820-tallet. Det er brukt kraftige farger. Altertavlen skal, i likhet med altertavlen i Øye, være skåret av Tomas Tomasson Tørstad rundt år 1800. Tavlen har en rekke naivt utskårne figurer, med den korsfestede Kristus som sentralmotiv, omgitt av Moses og Aron med basunengler over. Tavlen sies å være malt av Gullik Knutsson Hovda. Prekestolen har fem fag og antas også å være skåret av Tørstad. Den skal være malt av Hovda i 1828. Døpefont er utført av Kristoffer Kvien i 1920-årene. Kirkebenkene har navn og antas å være fra 1820-årene.

Kirken har to store vangeportaler som er å finne inne i kirken: Den opprinnelige vestportalen rammer inn inngangen til skipet. Det som kan ha vært sørportalen, ble flyttet inn i våpenhuset i 1970. Ellers finner vi utskårne masker på mellomstavene i kirkerommet samt søylekapiteler med utskårne rankespyende hoder.

Orgelet (på vestgalleriet) er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1979. Det skal være to klokker i støpulen samt to middelalderklokker i takrytteren (som tidligere har huset fem, ifølge gamle inventarlister).

Kirken er omgitt av kirkegården. Den er avgrenset av en steinmur i vest. Den tidligere takrytteren ble i 1875 tatt i bruk som portaloverbygg. Like ved siden av portalen står en bautastein reist på initiativ av bygdedikteren Hallvard Bergh i 1882. I den er det risset inn runer til minne om kongsdatteren Gyda, som nektet å gifte seg med Harald Hårfagre før han hadde samlet Norge. (Mellom et par benker ved parkeringsplassen nord for kirken er en stein med et relieffbilde som illustrerer samme historie.) Støpulen er fra 1732 (byggmester: Ole Jacobsen Ruden), men det har vært andre før den. Nordvest for støpulen er det et kombinert bårehus og servicebygg som ble innviet i 1981.

Høre stavkirke kan besøkes av tilreisende om sommeren.

Kilder og videre lesning:

Øye kirke, Oppland

Øye kirke-3

Øye kirke, i Vang kommune, Oppland fylke.
Trekirke, bygget i 1747, med 125 sitteplasser. Kirkegård rundt bygningen.

Norges kirker om Øye kirke.

Bildeserie med 8 bilder — bla ved å trykke på pilene

Øye stavkyrkje

Øye stavkyrkje-2

Øye stavkyrkje
Kong Olav Haraldsson (den heilage) innførte kristendommen i Valdres i år 1023. Truleg var han så praktisk at han tok dei gamle gudehova til kyrkjehus den fyrste tida. Øye stavkyrkje kan vera bygd så tidleg som i 1125, og er såleis ei av dei eldste stavkyrkjer i landet. Kyrkja sto opphavleg nede på Øyeflaten. I 1746 vart stavkyrkja riven, og det vart bygd ny kyrkje i Øye, truleg fordi den gamle vart for lita og for kald. Nokre bord frå den gamle kyrkja vart nytta i den nye. To utskorne dørportalar fra den gamle kyrkja og ein gravstein med runeinnskrift vart i 1866 sende til Universitetets Oldsakssamling. Kvar resten av stavkyrkja fanns, hadde ingen kjennsakp til før i 1935. Delar av muren på den nye kyrkja måtte då skiftas ut, og handverkarane fann mykje gammalt trevyrke under golvet. Nærare gransking syte at dette var 156 delar av den gamle stavkyrkja i Øye. Det vart samla inn pengar, og med stor innsats av bygdefolket og Riksantikvaren vart Øye stavkyrkje reist opp att og sett i stand i slutten av 1950-åra. Den «nye» Øye stavkyrkje vart vigsla av biskop Alex Johnson den 1. august 1965.
Tekst hentet fra infotavle ved stavkirken.
Wikipedia om Øye stavkyrkje
Lokalisert i Vang kommune – Oppland.

Øye stavkyrkje-1

Vang kirke (Valdres)

Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen.

Vang kirke ligger i kommunesenteret i Vang i Valdres og er en tømret korskirke fra 1840 med 250 plasser. Kirken avløste Vang stavkirke, som siden er flyttet ut av landet til Karpacz, som nå ligger i Polen, men som da var i Preussen. Dette er den eneste norske stavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Kirken i Vang ble oppført rett ved siden av den gamle stavkirken, som altså ble målt opp og tatt ned straks den nye kirken stod klar. “Vår” kirke ser ifølge Norges kirker ut til å være bygget etter en av Linstows mønstertegninger, men med mange avvik fra tegningene. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939-41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirken er omgitt av kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Opplysningsvesenets fond har et bilde presteboligen.

Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken. Dessuten er et gammelt eksteriørbilde gjengitt på Flickr.

Det var bispevisitas i Vang i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff: Vang kirke («Norges kirker» hos Norsk institutt for kulturminneforskning)

  • Wikipedia
  • Vang kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 579
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 278-287 (om stavkirken)
  • Kunsthistorie.com (om stavkirken)

Øye stavkirke

Tydeligvis sommerpause i tjærebreding av taket

Et oppslag utenfor Øye stavkirke daterer kirken til 1125, men ellers opererer de fleste kilder med ca. 1200, basert på stilhistoriske kriterier. Kirken er altså i Øye i Vang kommune i Valdres, nær vestenden av Vangsmjøsi (eller Vangsmjøse eller Vangsmjøsa), bare en drøy mil øst for Tyinkrysset. Den lå opprinnelig ute på et nes, men ble revet da Øye fikk ny kirke i 1747. Dagens stavkirke er egentlig en rekonstruksjon på grunnlag av 156 deler som ble funnet under gulvet til den nye kirken da grunnmuren i denne skulle utbedres i 1935. Det er også benyttet enkelte deler fra Heddal stavkirke samt nye deler fra 1950-årene.

Rekonstruksjonen av stavkirken bygger på et forslag av arkitekt Ole Øvergaard fra 1950. Stavkirken ble reist under ledelse av Riksantikvaren og med betydelig lokal dugnadsinnsats, og den ble innviet av biskop Alex Johnson den 1. august 1965. Plasseringen (like nedenfor E16, et steinkast fra den “nye” kirken) er altså ikke den opprinnelige.

Bygget er en langkirke med rektangulært skip og smalere, lavere kor som er avsluttet med apsis. Begge deler har bratt, spontekket saltak og er omgitt av en svalgang. Det er hovedinngang i vest, og svalgangen har inngang også i sør. Kirken har trolig hatt en takrytter eller et tårn, noe gamle regnskaper bekrefter, men det er usikkert hva slags form denne/dette har hatt.

Det er bevart to portaler (eller rester av sådanne) fra stavkirken, men disse befinner seg i Kulturhistorisk museum (Universitetets oldsaksamling). På vangeportalen er det dyrekjeder uten ranker, med drager som fletter seg inn i hverandre. Ellers ble deler av inventaret flyttet over i den nye kirken og er nå å finne i den rekonstruerte stavkirken. På alteret står et stort, gotisk krusifiks som antas å ha hengt i korbuen en gang i tiden. Det er blitt overmalt i nyere tid og sammenlignes gjerne med tilsvarende i Balke kirke på Toten. Det finnes også en enkel smijernslysekrone fra middelalderen, mens et malt alterfrontale av Maria og barnet er å finne på Kulturhistorisk museum. Dette antas å stamme fra den opprinnelige Tomaskirken på Filefjell, som ble revet i 1808. Døpefonten, som dateres til perioden 1290-1410, er av tre og skåret i ett stykke. Den er tønneformet og og med enkel dekor, og den har et lokk. Også døpefonten stod tidligere i den gamle Tomaskirken. Et middelalderbeslag sitter på vestdøren til den rekonstruerte stavkirken. Dette var ett av to som ble overført til den nye kirken i 1741. Det andre er fortsatt der. Det er flere interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Ved en befaring i 1665 ble stavkirken ansett å være i dårlig forfatning, og nærheten til Vangsmjøsi ble ansett som problematisk. I 1746 beskrives kirken som «brøstfeldig» og grunnen som «myret». Den nye kirken ble altså bygget noe lenger opp i lia. Med det forsvant stavkirken — før den dukket opp igjen på 1900-tallet. Stavkirken eies av sognet, som har noen få gudstjenester i året her. Det er ikke kirkegård her. Begravelser skjer ved Øye kirke.

Stavkirken var under restaurering i april 2010, og sommeren 2011 hadde tjærebredingen av taket dekket omtrent halve kirkens lengde.

Kilder og videre lesning:

Kirkebygg i Oppland

Aulstad kirke (Gausdal)
Aurdal fjellkirke (Nord-Aurdal); flere bilder: 1
Aurdal kirke (Nord-Aurdal); flere bilder: 1
Austsinni kirke (Nordre Land); flere bilder: 1
Bagn kirke (Sør-Aurdal); flere bilder: 1, 2, 3, 4
Bakkerud gravlund, Raufoss (Vestre Toten)
Balke kirke (Østre Toten): 1, 2, 3, 4, 5; bårehus/servicebygg; altertavle, altertavledetalj, døpefont
Begnadalen kirke (Sør-Aurdal); flere bilder: 1
Betania Vinstra (pinsemenighet; Nord-Fron)
Betel Heidal (pinsemenighet; Sel)
Betel Jevnaker (pinsemenighet; Jevnaker)
Biri kirke (Gjøvik); flere bilder: 1, 2, 3; interiør: 1, 2, 3
Bjølstad kapell (Sel)
Bleken stavkirke (forsvunnet; Lillehammer)
Bruflat kirke (Etnedal): 1, 2, 3
Bruvin gravlund (Øyer)
Bråstad kirke (Gjøvik)
Bykirka (baptistkirke; Lillehammer)
Bykirken Otta (Sel)
Bødalen kirkested (Gausdal)
Bøverdal kirke (Lom)
Dombås kirke (Dovre): 1, 2, 3, 4, 5, 6
Dovre kirke (Dovre): 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7
Dyste kirkested (tidl. kirkested for Kolbu kirke, Østre Toten)
Eben Eser Otta (Normisjon; Sel)
Eina kirke (Vestre Toten); altertavle, prekestol, orgelgalleri, takhimling, brudestoler, alterduk 1, alterduk 2; utsikt
Engehaugen kirke (Gjøvik)
Engen kloster (Østre Toten)
Enger kirke (Søndre Land)
Espedalen fjellkirke (Sør-Fron)
Evangeliesalen (pinsemenighet, Lillehammer)
Eysteinkirken (Dovre): 1, 2, 3, 4; interiør: kirkerom, kor og alter, prekestol, døpefont, billedvev, rosevindu
Filadelfia Biri (pinsemenighet; Gjøvik)
Filadelfia Gjøvik (pinsemenighet; Gjøvik)
Filadelfia Lena (pinsemenighet; Østre Toten)
Fiskerkapellet, Maihaugen (Lillehammer); flere bilder: 1
Fluberg kirke (Søndre Land); flere bilder: 1, 2
Follebu kirke (Gausdal)
Fåberg kirke (Lillehammer)
Fåberg menighetshus (Lillehammer)
Fåberg prestegård (Lillehammer)
Fåvang kirke (Ringebu); flere bilder: 1, 2, 3
Fåvangfjellet sportskapell (Ringebu)
Garmo kirke (Lom)
Garmo stavkirke, Maihaugen (Lillehammer); flere bilder: 1, 2
Gjøvik adventkirke (Gjøvik)
Gjøvik baptistkirke (Gjøvik)
Gjøvik kapell og gravlund (Gjøvik)
Gjøvik kirke (Gjøvik); flere bilder: 1
Grinaker stavkirke (revet; Gran)
Grua kirke (Lunner); flere bilder: 1
Grymyr kirke (Gran)
Gullhaugen seter sportskapell (Ringebu)
Harestua kapell (Lunner): 1, 2
Haugner kirke (Nordre Land); flere bilder: 1
Hedalen stavkirke (Sør-Aurdal); flere bilder: 1
Heensåsen kirke (Vang)
Hegge stavkirke (Øystre Slidre): 1, 2
Heidal kirke (Sel)
Hoff kirke (Østre Toten); flere bilder: 1, 2, 3; gravkapell
Hov kirke (Søndre Land); flere bilder: 1
Hunn kapell, krematorium og gravlund (Gjøvik)
Hunn kirke (Gjøvik)
Høre stavkirke (Vang); flere bilder: 1
Høvringen fjellalter (Sel)
Isumkapellet, Maihaugen (Lillehammer)
Jevnaker kirke (Jevnaker); flere bilder: 1
Jevnaker metodistkirke (Jevnaker; avvigslet); flere bilder: 1
Jørstadmoen sovjetiske krigskirkegård (Lillehammer)
Jørundgard, rekonstruert stavkirke (Sel); interiør
Kapp kirke (Østre Toten); flere bilder: 1
Kinn kirke (Nordre Land)
Kirkerud kirkested, Snertingdal (Gjøvik)
Kolbu kirke (Østre Toten): 1, 2, 3; vindu; inventar fra Dyste kirke; Molstad kirke (tidl. kirke)
Kvam gamle kirkegård (Nord-Fron)
Kvam kirke (Nord-Fron); flere bilder: 1, 2, 3, 4
Kvikne kirke (Nord-Fron): 1, 2
Landåsbygda kirke (Søndre Land)
Leirskogen kirke (Sør-Aurdal)
Leirvika gravplass (Lillehammer)
Lesja kirke (Lesja)
Lesjaskog kirke (Lesja): 1, 2
Lesjaverk kirke (Lesja)
Li kirke (forsvunnet; Gausdal)
Lidar kirke (Øystre Slidre): 1, 2
Lillehammer adventkirke (Lillehammer)
Lillehammer baptistkirke (Lillehammer)
Lillehammer bykirke (baptistkirke; Lillehammer)
Lillehammer kirke (Lillehammer); flere bilder: 1
Listad kirkested, Hundorp (Sør-Fron)
Lom stavkirke (Lom); flere bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19
Lomen kirke (Vestre Slidre); flere bilder: 1
Lomen stavkirke (Vestre Slidre): 1, 2, 3
Lunde kirke (Nordre Land)
Lunner kirke (Lunner); flere bilder: 1
Lyskapellet på Beitostølen (privatkapell; Øystre Slidre): 1, 2, 3
Mariakirken (Gran); flere bilder: 1, 2
Mariakirken (katolsk, Lillehammer)
Mo kirkeruin (Vestre Slidre): 1, 2
Moen kirke (Gran); flere bilder: 1
Molstad kirkested (tidl. kirkested for Kolbu kirke, Østre Toten)
Nes kirke (Gran)
Nikolaikirken (Gran); flere bilder: 1, 2, 3
Nordberg kirke (Skjåk): 1, 2, 3, 4, 5; interiør: 1, 2, 3; kirkestue
Nord-Etnedal kirke (Etnedal): 1, 2, 3, 4
Nordlien kirke (Østre Toten); flere bilder: 1, 2, 3, 4; kirkerom, alterparti, prekestol, døpefont
Nordre gravlund (Lillehammer)
Nordre Ål kirke (Lillehammer)
Nord-Sel kirke (Sel); flere bilder: 1, 2, 3; kirkedør; krigskirkegård: 1, 2, 3, 4; cross of sacrifice; Kristin Lavransdatter
Nordseter fjellkirke (Lillehammer); flere bilder: 1, 2
Nordsinni kirke (Nordre Land); flere bilder: 1, 2
Nykirke, Snertingdal (Gjøvik)
Oppdalen kapell (Lunner); flere bilder: 1
Otta bykirke (Sel)
Randsfjord kirke (Jevnaker); flere bilder: 1
Raufoss baptistkirke (Vestre Toten): 1, 2
Raufoss kirke (Vestre Toten); flere bilder: 1, 2, 3
Reinli nye kirke (Sør-Aurdal); flere bilder: 1
Reinli stavkirke (Sør-Aurdal); flere bilder: 1, 2, 3
Riddervold prestegård (Gausdal)
Ringebu prestegård (Ringebu)
Ringebu stavkirke (Ringebu); flere bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7
Ringebu ungdomssenter (Ringebu)
Rogne kirke (Øystre Slidre): 1, 2
Rossbu kapell (privatkapell; Sel)
Røisheim kapell (privatkapell; Lom)
Røn kirke (Vestre Slidre)
Røysum kapell (Gran); flere bilder: eksteriør; interiør
Saksumdal kirke (Lillehammer)
Seegård kirke, Snertingdal (Gjøvik); flere bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9; kirkerom; altertavle: 1, 2
Sel baptistkirke, Otta (Sel)
Sel kirke, Selsverket (Sel); flere bilder: 1, 2, 3, 4
Sjoa kapell (Sel)
Sjong seterkapell (Lesja)
Skei fjellkirke (Gausdal)
Skjåk kirke (Skjåk); flere bilder: 1, 2, 3
Skrautvål kirke (Nord-Aurdal): 1, 2, 3, 4
Skute kirke (Søndre Land)
Skåbu kirke (Nord-Fron); flere bilder: 1
Slidre kirke, Slidredomen (Vestre Slidre); flere bilder: 1
Den sovjetiske krigskirkegården på Jørstadmoen (Lillehammer)
Strand kirke (Nord-Aurdal)
Svatsum kirke (Gausdal); flere bilder: 1
Sødorp kapell, Vinstra (Nord-Fron)
Sødorp kirke, Vinstra (Nord-Fron)
Søre Ål kirke (Lillehammer); flere bilder: 1, 2, 3
Sør-Fron kirke, Hundorp (Sør-Fron); flere bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8
Sørum kirke (Gran)
Søsterkirkene (Gran); flere bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 6
Thomaskirken (Vang): 1, 2, 3, 4; interiør, informasjon
Tingelstad gamle kirke (Gran); flere bilder: 1, 2, 3; interiør
Tingelstad nye kirke (Gran)
Tingnes kirke (Nord-Aurdal); flere bilder: 1, 2
Tisleidalen kirke (Nord-Aurdal); flere bilder: 1
Torgkapellet CC (Gjøvik)
Toten frikirke, Raufoss (Vestre Toten)
Totenviken kirke (Østre Toten): 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7
Tretten kirke (Øyer)
Tretten gamle kirkested (Øyer)
Ulnes kirke (Nord-Aurdal): 1, 2, 3
Vang kirke (Vang); flere bilder: 1
Vardal kirke (Gjøvik)
Venabygd fjellkapell (Ringebu): 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12
Venabygd kirke (Ringebu); flere bilder: 1
Vestre Gausdal kirke (Gausdal)
Vestre Slidre kirke, Slidredomen (Vestre Slidre); flere bilder: 1
Veståsen fjellkirke (Sør-Aurdal)
Vingrom kirke (Lillehammer); flere bilder: 1, 2
Volbu kirke (Øystre Slidre): 1, 2
Vølstad kirke (Nordre Land); flere bilder: 1, 2, 3
Vågå kirke (Vågå); flere bilder: 1, 2, 3; med krigsminnesmerke; kirkerom, altertavle, prekestol, orgel
Vågå prestegård, Maihaugen (Lillehammer)
Østre Gausdal kirke (Gausdal); prestegård
Østsinni kirke (Nordre Land); flere bilder: 1
Øye kirke (Vang): 1, 2
Øye stavkirke (Vang): 1, 2, 3, 4, 5
Øyer kirke (Øyer); flere bilder: 1
Øyjar kapell (Vestre Slidre)
Ål kirke (Gran)
Åmot kirke (Nordre Land)
Aas kirke (Vestre Toten)
Åsli kirkegård (Nordre Land)

Album med bilder

Merk: Eventuelle kirkenavn uten lenke betyr at vi ikke har noe bilde av kirken. Har du et bilde (og kanskje en historie), er du velkommen til å bidra.

Vang kirke (Hedmark)

Akkurat når Vang fikk kirke, er man visst ikke helt sikker på, men at det skjedde i middelalderen, hersker det ingen tvil om. Området rundt Ridabu er fullt av gravhauger fra jernalderen, og områdets mest kjente arkeologiske funn — den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet — er herfra. Et lokalt navn som Torshov levner heller ingen tvil om tidligere virksomhet, og det var ikke uvanlig at man var ganske rask med å bygge kirker på de gamle kultstedene ved innføringen av kristendommen.

Den gamle kirken, som muligens hadde en forgjenger, var en en steinkirke — trolig enskipet opprinnelig og påbygget tre ganger, slik at den etterhvert ble en korskirke. Den var viet til sankt Clemens. Før Hamar domkirke ble ødelagt, var Vang kirke anneks til Hamar, men etter 1567 ble den områdets hovedkirke, og det ble brukt stein fra domkirkeruinene til utbygging av Vang kirke. Kirken med tilliggende herligheter ble kjøpt av Vang menighet på auksjonen i 1723. Få timer etter gudstjenesten den 8. juli 1804 slo lynet ned i et av de små pyntespirene i toppen av tårnet, og ilden spredde seg raskt til det tjærebredde hovedspiret og taket. Kirken brant ned på få timer, men altersølv og bilder samt noen ornamenter ble reddet ut. I en periode ble dåp og vielser foretatt på prestegården, gravferder gikk fra hjemmene direkte til kirkegården, og gudstjenester ble holdt i Furnes kirke.

Sogneprest Abraham Pihl fikk i oppgave å bygge ny kirke og fikk hjelp i arbeidet av byggmester Svend Aspaas, som hadde vært med på byggingen av Røros kirke og Sør-Fron kirke. Hvor stor betydning hver av de to hadde for utformingen av kirken, har aldri stått helt klart for meg, men Pihl får vanligvis æren, og han var formell byggeleder. Det fortelles at han reiste og beså Sør-Fron kirke, som anses for å være forbildet for den nye kirken i Vang.
På den annen side skal Aspaas ha ledet arbeidet somrene 1806 og 1807, mens Pihl var ute på reise som kongelig astronom høsten 1806 til sommeren 1807. Kirken er i likhet med kirkene på Røros og Sør-Fron åttekantet, og det later til at deler av tårnkonstruksjonen fra gamlekirken ble gjenbrukt. Pihl fikk særlig ros for takkonstruksjonen. Vang kirke er faktisk større enn Hamar domkirke, som er relativt beskjeden av størrelse. Vang kirke ble formelt innviet først den 30. november 1810, selv om kirken ble tatt i bruk noe tidligere, den 22. april. Denne illustrasjonen viser hvordan kirken tok seg ut i sin opprinnelige stand.

Hverken alter eller prekestol var ferdig malt ved innvielsen, og kirken fikk alterbilder først i 1833. Motivene, Jesus i Getsemane og Oppstandelsen, ble malt av Matthias Stoltenberg og inngikk i et prekestolsalter på østveggen, akkurat som på Røros og Sør-Fron. Prekestolen var altså et stykke opp på veggen over alteret, med alterbilder imellom. Motene skiftet imidlertid, og i 1877 ble kirken ombygget under ledelse av Paul Due, som omtrent samtidig besørget ombygging av Furnes kirke. Ved den anledning ble østveggen slått ut og et nytt kor tilføyd i forlengelsen. Koråpningen fikk gotisk spissbue, men den er senere endret til rundbue. Eilif Peterssen malte i 1879 et nytt alterbilde til kirken, og det brukes fortsatt i dagens altertavle. Bortsett fra orgelprospektet ble omtrent alt som var av interiør i Pihls kirke, byttet ut, en handling Henrik Sørensen senere karakteriserte som hærverk. Utvendig fikk kirken sitt nåværende spir, og det ble bygget utvendige trappeoppganger til galleriet. De to gamle galleriene ble erstattet med ett nytt.

Det var tilløp til ombygginger på første halvdel av 1900-tallet, og dagens kirkebenker stammer fra denne tiden. Bortsett fra at det var sterkt motstridende meninger om hvordan ting burde være, ble arbeidene forsinket av økonomisk vanskelige tider. I 1948 henvendte man seg til Riksantikvaren med tanke på restaurering. Planer av arkitekt Hugo Friis Zahl som gikk inn for tilbakeføring av kirken til noe nær Pihls kirke, ble imidlertid forkastet da det kom til stykket, og ny ombygging i 1951-1954 ble ledet av Arnstein Arneberg, som nylig hadde fullført ombygging av Oslo domkirke, og som samtidig var i ferd med å bygge om Hamar domkirke. Som i Oslo hadde han med seg Hugo Lous Mohr til å male taket, og hans bilder er fortsatt å finne i korets takhvelving. På nordsiden ser vi Kongenes tilbedelse av Jesusbarnet, og på sørsiden ser vi Kristus som stiger opp til himmelen, og romerske soldater som er som slått i bakken (jf. Matt. 28.4; skjønt det ser ut som de sover). I motsetning til bildene i Oslo, som har store avskallingsproblemer, ser bildene her ut til å være i god stand. Prosjektet ble gjennomført mot ønsket til Riksantikvaren, som altså ønsket at kirken skulle restaureres tilbake til Pihls interiør, og kirken gjenåpnet den 5. september 1954.

Det nåværende alterpartiet er fra denne oppussingen. Figurene av Moses og Aron og den triumferende Kristus er skåret av den lokale kunstneren Asbjørn Busterud. Jeg vet ikke om det er en regel, men som oftest finner man Moses til venstre og Aron til høyre. Her (og i Stange) er det omvendt, og den lokale forklaringen går ut på at Moses skuer ut over Mjøsa mens Aron ser på menigheten i Vang. Peterssens maleri av Jesus i Getsemane ble satt inn i tavlen, idet et maleri av Lous Mohr ble refusert. Ikke hele maleriet er synlig, og det er ikke helt pent behandlet, idet det ble brukt som en nødløsning. Dagens altertavle har barokk innramming, mens den var nygotisk da Peterssens bilde var nytt. Figurer og annen dekor er malt av Anders R. Andersen. Han har også tegnet antependiet, som Birte Arneberg har laget. Lina Ladim fra Vang laget alterduk (men se ellers om jubileet nedenfor). Utskjæringene i alterringen er laget av treskjæreren A. Simensen fra Hamar. Fra alteret som ble brukt før 1879, finnes fortsatt Matthias Stoltenbergs to bilder fra 1833 hengende på en sidevegg. Stoltenberg malte også bilder av prost Vincent Stoltenberg Bull og sogneprest Even Andersen i hhv. 1829 og 1832 (nr. 15 og 16 blant presteportrettene under orgelgalleriet).

Prekestolen i empire, som står til venstre (nord) for koråpningen, er tegnet av Arneberg og skåret av Anthon Røvik. Røvik har også skåret dåpsengelen, etter tegninger av Emma Mathiassen. Dekormaling er som ellers ved Anders R. Andersen. Døpefatet er fra 1701. Det ble laget av gullsmedmester Morten Finchenhagen og gitt i gave til kirken av Georg Reichwein og hans kone Catrhine Sverdrup. Motivet på fatet er Jesu dåp i Jordanelven.

Vi finner også deler av den opprinnelige døpefonten fra Pihls tid i kirken. Den ser ut som et bord med en kum og en nedhengende kule på undersiden. Etter Dues oppussing ble den en stund brukt som røkebord i et privathjem, altså en ganske respektløs bruk av det som tidligere ble ansett for å være en hellig gjenstand, før den fant veien tilbake til kirken. Til høyre for døpefonten er et relieff av nattverden, trolig skåret i 1689 av Johannes Skråstad som nedre del av en altertavle til den tidligere kirken.

Også skipet er fylt med bilder, ofte av symbolsk og dekorativ art. I takrosetten omkring lysekronen fremstilles halvt idealiserte bilder av de fire evangelistene. De har imidlertid trekk fra kjente personer i bygda, deriblant Øystein Hovden (sogneprest 1948-1971). Prestens datter Kari og hennes venninner stod modell for engleansiktene. Enkelte symboler i kirkerommet er hentet fra utenfor kristendommens tradisjonelle symbolkrets, som Fugl Føniks og Pelikanen. En symboljeger med tid og tålmodighet (og kanskje en kikkert) kan gjøre mange oppdagelser her.

Av malerier ellers kan nevnes et bilde fra 1700-tallet som viser Jesus som tolvåring i tempelet. Malerens navn er ikke fastslått, men det spekuleres i om det kan ha vært Eggert Munch.

Kirken har hatt flere orgler, hvorav det første fra Christian Ingelstad i 1810. Neste orgel kom fra Amund Eriksen i 1855, og det ble ombygget i 1877. Under disse og senere fornyelser er det opprinnelige prospektet (fasaden) beholdt, men det holdt hardt i 1916, da man skulle installere et nytt orgel fra Olsen og Jørgensen og det brøt ut en opprivende strid i menigheten. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble bygget i 1966 og innviet den 16. april 1967. Orgelet ble restaurert i 2011 (se også her og her). Under orgelgalleriet henger malte portretter av 26 sogneprester. Listen er komplett fra reformasjonen til i dag med unntak av nåværende sogneprest. Abraham Pihl er nr. 14, portrettert av Johannes Flintoe.

I 1805 ble det støpt tre nye klokker til kirken hos Borger Riise i Tønsberg. Disse har vært i bruk i et par hundre år, men i 2006 viste det seg at den minst klokken var sprukket, og det ble støpt en ny på Olsen Nauen klokkestøperi.

Før vi tar for oss området rundt kirken, kan det nevnes at Norges første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ble ordinert i Vang kirke av biskop Kristian Schjelderup i 1961.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er blitt utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell (innviet 4. april 1940; i dag fungerer det som kirkestue) og nord for den et redskapshus. Øst for kirken ligger flere bygg, hvorav det nærmeste inneholder prestekontor (for øvrig pusset opp i 2009). Disse inngikk en gang i Torstingbu, stedets klokkergård. Den tidligere prestegården ligger på sørsiden av riksvei 25. Hovedbygningen fra 1780-årene og stabburet står der fremdeles, men ellers er flere av de opprinnelige bygningene revet. Her holder Toneheim folkehøyskole til i dag (for en stor del i bygninger fra 1972). Det vil interessere matinteresserte at Hanna Winsnes var prestefrue her, gift som hun var med sin Paul (hvorfor skrives hans etternavn som regel med v og hennes med w?). Hanna og Paul er begge begravet sør for korveggen. Henriette Schønberg Erken hadde husholdningsskole på nabogården Dystingbo (mellom riksvei 25 og Kongsvegen). Og på Åker gård, litt vest for kirken og på nedsiden av riksvei 25, er det nå bl.a. et matkulturelt senter.

Det var bispevisitas i Hamar og Vang i 2009, og i forbindelse med jubileet i 2010 er kirken pusset opp og har fått nye kirketekstiler. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse