Viser arkivet for stikkord valdres, folkemuseum

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Marit Annys Vevstogo i Vestre Slidre har levert kirketekstiler til mang en norsk kirke.

Hedalen stavkirke

Hedalen stavkirke ligger ved den gamle hovedveien gjennom Valdres. I dag fremstår den som en sidevei til E16, med adkomst via Nes i Ådal, og det er et vannskille mellom Hedalen og Begnadalen (som også kalles Nedre Hedalen). Likevel er Hedalen i Sør-Aurdal kommune. Kirken er omtalt første gang i 1327, men undersøkelser av treverket viser at tømmeret er felt vintrene 1161-62 og 1162-63. Dette gjelder imidlertid bare den vestre korsarmen, for kirken er som mange stavkirker blitt utvidet til korskirke. Det skjedde i 1699, og tverrarmene er laftet og har gallerier innvendig. Svalgangen rundt stavkirkedelen er beholdt, men koret ble revet ved utvidelsen. Takrytteren (som trolig er bygget av Svend Olsen Traaseth) kom til i 1738. Kirken ble ellers restaurert i 1902 under ledelse av Carl Berner. Da fikk den dagens kor til erstatning for det daværende sakristiet, og taket ble tekket med den karakteristiske grå skiferen vi ser i dag. Det hadde tidligere vært spontekket. Restaureringen ble i sin tid sterkt kritisert, blant annet av Heinrich Jürgensen, og allerede i 1908 ble stavkirkedelen restaurert på nytt. Også etter dette har det vært misnøye med tingenes tilstand.

Hvis vi betrakter vestre korsarm alene, ser vi klare likhetstrekk med Reinli stavkirke. Selve stavkirkedelen har beskjedent omfang: Stavbygget er ca. 6,2 meter langt og 5,3 meter bredt. Spor etter tak i østgavl tyder på at det gamle koret var lavere og smalere enn skipet, og en sørportal i koret er omtalt i 1665. Koret var avsluttet med apsis i øst, ifølge gamle regnskaper. Også kor og apsis var omsluttet av svalganger. En takrytter er omtalt på 1620-tallet og rapporteres i 1665 å være i dårlig stand. Det kan ha vært sidealtre på hver side av det nå forsvunnede koret, og muligens var det tønnehvelv i øst over sidealtrene.

Taksperrene i stavbygget er opprinnelige. Øverst i søndre langvegg er det lysåpninger i form av tre runde glugger som kan åpnes og lukkes. (Senere har kirken også fått konvensjonelle vinduer.) På vangeportalen i vest finner vi treskurd som plasserer kirken i Sogn-Valdres-tradisjonen, noe som ikke er så overraskende når vi vet at Valdres var orientert mot Vestlandet (og tilhørte Stavanger bispedømme) i middelalderen. Portalen er godt bevart, idet den er blitt mindre brutalt behandlet enn flere andre portaler, som er påført skader ved den obligatoriske omhengslingen etter brannen i Grue kirke i 1822. På vestportalen er det også flotte, gamle beslag på inn- og utsiden, mens selve døren av av noe nyere dato.

På alteret finner vi et stort krusifiks fra 1200-tallet som tidligere hang over korbuen. Det sies hos Stavkirke.info å ha «stort konserveringsbehov», men ifølge en rapport hos NIKU er det konservert på 2000-tallet, i likhet med altertavlen bak, et hengeskap som en gang huset den såkalte Hedalenmadonnaen. Skapet skal være fra 1200-tallet og antas å ha blitt dekorert av Hovel Gaarder rundt 1766 (skjønt kirkeleksikonet antyder at Peder Aadnes kan ha gjort det). Det skal opprinnelig ha stått i mariaalteret i nord. Bare én av opprinnelig en rekke småfigurer fra skapet er bevart. Det dreier seg om en englefigur som nå henger på veggen til venstre for alteret. Hedalenmadonnaen var medtatt etter over 700 år og ble sendt til Oldsaksamlingen på Kulturhistorisk museum for konservering og kopiering. I 1990 ble en tro kopi satt opp på nordveggen like innenfor inngangen til kirken, mens originalen ble beholdt på museet. Etter noen år i eksil ble imidlertid originalen sendt tilbake til Hedalen i 2005, mens det nå er museet som har kopien utstilt (til tross for det som påstås i en rekke omtaler av kirken). Det finnes en video om rekonstruksjonsarbeidet.

På motsatt kirkevegg fra madonnaen henger en kirkemodell med en kvinnefigur øverst. Modellen antas å ha stått som kroning på alterskapet, og boken «Våre altertavler» omtaler den som et sakramenthus der hostien ble oppbevart.

I koret finner vi ellers et relikvieskrin som er blant få noenlunne bevarte i landet og visstnok det eneste som fortsatt er å finne i en kirke. Det skal være fra 1200-tallet og har form av et kirkebygg, utført i kobbelblikk på treplater. Det har relieffbilder rundt det hele, og blant motivene er Thomas Becketts martyrium og korsfestelsen. Kirkeleksikonet omtaler også en trebåre fra 1200-tallet til bæring av relikvieskrinet.

Prekestolen skal være fra ca. 1600. Den er rosemalt senere, og igjen er det snakk om Gaarder, med Aadnes som mulig alternativ ifølge kirkeleksikonet. Døpefonten i kleberstein fra Gudbrandsdalen er fra 1100-tallet, og til den hører et kjegleformet lokk av tre som virker nærmest forsteinet.

Av annet gammelt inventar kan nevnes et osculatorium (en kysseplate), og det finnes malerier fra perioden 1506-1730. Kirkesølvet er fra 1800- og 1900-tallet. Blant messehaglene er én fra 1700-tallet og én fra 1800-tallet. Det finnes også noe gammel grafitti.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1976, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.

Støpulen nordøst for kirken er ikke på alder med kirken, men to klokker som henger i den, skal være fra 1300-tallet. Ellers finnes det ifølge kirkeleksikonet én klokke støpt av M.K. Skjøberg i 1822, én fra 1718 og én av engelsk opprinnelse. På kirkegården er et minnesmerke over et lokalt krigsoffer og et over Syver Bruskerud (1843–1916), som utvandret til Amerika og etterlot et legat til fordel for fattige i hjembygda. Ved inngangen til kirkegården står et laftet toetasjers bygg som er kjent som Prestestugua. Her bodde presten i gamle dager når han var på besøk, og bygningen ble brukt som tinghus. I dag huser den blant annet den opprinnelige kirkedøren og gamle kirketekstiler.

Kilder og videre lesning:

Minne over legatstifter

Prestestugua

Krigsminne

Mo kirkeruin

Korets østvegg

Mo kirkeruin ligger på det som var gården Moes grunn, på vestsiden av Slidrefjorden, et stykke nord for Øyjar kapell. Dateringen er noe usikker, men i en bok om Valdres’ middelalderkirker (skrevet av J.B. Jahnsen, som har ledet en restaurering av ruinen) antydes ca. 1215. Muligens var kirken nedlagt allerede før reformasjonen, og den ble omtalt som ruin i en skildring fra 1743.

Kirken har (eller hadde) beskjedent omfang: Innvendige mål for skipet var 6 meter ganger 5,8 meter og for koret 3,5 meter ganger 3 meter. Skipet var rektangulært, og koret var rett avsluttet. Kirken var bygget uten kvaderstein, altså ganske enkelt. Et hovedalter er murt inn i korets østvegg, og det er rester etter et senere sidealter (muligens et mariaalter) på nordsiden i koråpningen. Foruten vestdøren i skipet var det en dør på søndre korvegg.

Stein fra kirken er brukt til å bygge omkringliggende bygninger, og det vi ser i dag, er først og fremst korets østmur og grunnmurens omriss, iblant litt høyere. Det finnes også enkelte delvis ødelagte klebersteinsgravminner. Ruinen og kirkegården ble oppmålt og undersøkt i 1884, og i 1929 ble den vedtatt vernet. Kirketomten ble avstått til kommunen. Det ble utført ryddings- og restaureringsarbeider på stedet i 1972-77. Dette er skildret i Norges kirker samt i nevnte bok.

Av funn fra utgravningene kan nevnes 83 middelaldermynter (fra slutten av 1100-tallet til rundt 1500). En jernbeslått kiste herfra befinner seg nå i Slidre kirke. Det ble også funnet tre deler av middelaldergravsteiner med hjulkors (nå på Valdres folkemuseum) samt pyntebeslag og en del av en messeklokke. På kirkegården, som var avgrenset av en steinmur, ble det funnet skjeletter etter fem yngre kvinner. Disse lå på nordsiden av kirken (kvinnesiden).

For den som er interessert i å studere funnene mer i detalj, kan det opplyses at Jahnsen har utgitt en egen bok om ruinen (se litteraturliste).

Ruinen er under restaurering frem til 2015. Prosjektet er et samarbeid mellom kommunen og Riksantikvaren, og det har igjen vært arkeologiske undersøkelser. Det kan se ut til at det takoverbygget vi ser nå, bare er midlertidig for å beskytte ruinen under arbeidet.

Kilder og videre lesning:

Fra vest

Tettere på koret

Koret fra nordvest

Koret fra sørvest

Korets østvegg

Anlegget fra vest

Østvindu i koret

Det restaureres

Det restaureres

Skrautvål kirke

På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1760 etter å ha vært ute av bruk i en årrekke. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.

Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971-74.

Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.

Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.

Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.

Kirken hadde tidligere et Olsen og Jørgensen-orgel fra 1910. I 1973 ble pipeverket brukt i et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (ni stemmer), mens andre deler ble sendt til Valdres folkemuseum.

De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skjøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.

Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.

Kilder og videre lesning:

Rogne kirke

Chr.H. Grosch har tegnet en rekke åttekantede kirker, men den i Rogne (innviet 1857) må være noe av det mest populære, for samme tegninger ble gjenbrukt til tre andre kirker: Begnadalen (1859, brant 1957), Nes i Ådal (1860) og Hval (1862). I middelalderen hadde Rogne en stavkirke som trolig ble revet i forbindelse med byggingen av en tømret korskirke rundt 1780. Denne kirken ble for liten, og det lå ikke til rette for utvidelse av kirkegården. Det ble derfor søkt om tillatelse til å oppføre ny kirke på nytt sted, og tillatelse ble gitt i 1856. Den nye kirken ble bygget lenger sør.

Vi har altså å gjøre med en laftet, åttekantet kirke med ca. 200 sitteplasser. Kirken er senere restaurert og pusset opp til hundreårsjubileet under ledelse av O. Kvale fra Riksantikvaren. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst. Som andre lignende kirker har denne våpenhus i den ene (nordvestlige) enden og kor og sakristi i den andre samt takrytter. Kirken har innvendig og utvendig panel.

Noe av inventaret er overtatt fra tidligere kirke, deriblant altertavlen, som ble omtalt som ny i 1783. Den har en rekke bilder malt i en naïv stil av Simen (Sima) Erlandsen Haug. I hovedfeltet nederst ser vi nattverden flankert av Lukas og Johannes. Over det ser vi Aron og Moses flankert av Matteus og Markus. I hovedfeltet øverst er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Det finnes også et alterkors fra ca. 1857 samt en altertavle fra 1907 med en usignert kopi av Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. Ved 1957-restaureringen fikk det en enklere ramme og ble hengt på skipets østvegg.

Prekestolen er av 1600-tallstype, men skal ha blitt malt (trolig bare malt opp igjen) av den samme Haug rundt 1790. Den åttekantede, timeglassformede døpefonten antas å være fra 1790-årene. Orgelet er et mekanisk Jørgensen-orgel fra 1912 som ble ombygget til elektrisk bruk i 1972. Det ble restaurert av Anders Hovind i 2010. Ifølge kirkeleksikonet er det bare én kirkeklokke.

Kirkegården er omgitt av et stakittgjerde, og det finnes et beskjedent portaloverbygg. Ved parkeringsplassen står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1967 etter tegninger av M. Røe. Like nedi veien er en kirkestue fra 1998.

«Norges kirker» omtaler også en forsvunnet kirke ved Stadal.

Det var bispevisitas i Øystre Slidre i 2008 (Solveig Fiskes første sådanne).

Kilder og videre lesning:

Tingnes kirke

Tingnes kirke ligger i den skogkledde skråningen på østsiden av Strandafjorden, ved Garlivegen øst for Fagernes sentrum. Planlegging av kirke og kirkegård begynte allerede under krigen, men først på 1960-tallet gav det resultater. Kirkegården på Skogajordet ble tatt i bruk i 1967 og utvidet i 1985 og 1994. Kirkegården er relativt kupert og omgitt av stakittgjerde. Til innvielsen i 1967 ble det bygget en støpul øst for der kirken nå ligger. Den ble revet da kirken stod ferdig. Gravene er samlet øst for kirken.

Arkitekt Karl Stenersen fikk i oppdrag å tegne kirken i 1969 og laget to utkast: et tradisjonelt kirkebygg med saltak og takrytter og den bygningen vi nå ser. Kirkens grunnform er som en likestidet trekant der spissene er kuttet av (en sekskant, om man vil) med en takkonstruksjon som et kirkespir. Grunnstein ble nedlagt i 1971, og kapellet (som det da var) ble oppført under byggmester Bjarne Sanne og innviet den 10. september 1972. Kapellet ble bygget som arbeidskirke, og underetasjen ble innredet for forskjellige funksjoner fra 1973. Det har fra tidlig av vært nødvendig med takreparasjoner. Ved innvielsen het bygget Fagernes kapell, men det var lokal motstand mot navnet, og flere navn har vært brukt. Kommunen foreslo «Fagernes og Leira kapell», men det later til at «Kyrkja på Skogajordet» ble brukt lokalt noen år. I 1978 ble navnet offisielt Tingnes kapell, og i 1998 ble Tingnes eget kirkesogn, og bygget fikk kirkebetegnelse.

Antallet sitteplasser oppgis til 350-400 i forskjellige kilder, og orienteringen er motsatt av det vanlige: Kirken har kor i vest og inngang og orgel i øst. Helt i vestenden er det sakrsti, med dører på hver side av alteret. Dåpsventerom har inngang fra forrommet (våpenhuset) i øst

Som altertavle hadde man tidligere et enkelt trekors. I 1997 ble det erstattet med en billedvev av Kari-Bjørg Ile som rammer inn et krusifiks. Det hele er holdt i sterke, klare farger.

Den femkantede prekestolen i tre er på alder med kirken og står til høyre (nord) for alterbildet. Litt til venstre (sør) for midten er det en lesepul. Begge har pultklede fra Marit Annys vevstogo, førstnevnte tegnet av Eli Sagstuen.

Også døpefonten er i tre og på alder med kirken. Den står til høyre for alteret.

Kirken hadde et Johannus-harmonium som i 1989 ble erstattet med et 18 stemmers orgel fra Ernst Junker.

Kirken har to klokker fra Olsen Nauen klokkestøperi.

Det er innredet bårerom i kjelleren. Der henger et usignert maleri av Jesus hos Marta og Maria og et vevet teppe med korsmotiver.

Kilder og videre lesning:

Lidar kirke

Lidar er den nordligste av sognekirkene i Øystre Slidre der den ligger ved Skammestein, under en mil fra Beitostølen. Kirken er relativt ny, men ifølge tradisjonen skal det ha ligget en stavkirke på stedet som ble revet rundt 1665. Noe av treskurden herfra skal ha blitt innfelt over inngangen i Hegge stavkirke, og noen materialer skal ha blitt brukt i en port ved Hegge (en port som siden er overtatt av andre) der to klokker fra Lidar ble hengt opp. Altersteinen ble visstnok brukt som dørhelle foran stabburet på Alfstad for siden å bli slått i stykker og brukt i en grunnmur. Norges kirker forteller flere anekdoter knyttet til restene etter gamlekirken.

På 1880-tallet begynte arbeid for gravplass i området. Penger ble bevilget i 1900, 2 1/2 mål tomt ble kjøpt fra Li, og kirkegården ble innviet i 1902. (I jubileumsboken fra 2007 står det at datoen er 5. oktober, mens «Norges kirker» skriver 6. november under henvisning til en jubileumsbok fra 1982.) Initiativ til kirkebygging kom fra Ola K. Alfstad, som ser ut til å ha samlet inn penger bl.a. fra utvandrere. Arbeidet fortsatte under sønnen, bygget ble tegnet av arkitekt Ole Stein, Halldor G. Skattebu var byggmeter, og Lidar kapell ble innviet den 2. desember 1932. Det har vært titulert som kirke siden 1. oktober 1996.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier og tårn ved inngangen med orgelgalleri innenfor. Det er våpenhus i tårnfoten og et lite bislag utenfor det igjen. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og kirken har 200 sitteplasser.

Kirken (eller kapellet) var mørkebrun til å begynne med. I 1956 fikk den stående utvendig panel som ble hvitmalt året etter. Innvendig er tømmerveggene bare, men malt. Kirkerommet er nøkternt utsmykket, og de strukturelle elementene (som malte strekkfisker på tvers av skip og kor) er en vesentlig del av det visuelle inntrykket. Nåværende farger er satt av maleren Ivar Bakken i 1960.

Alteret og altertavlen, som viser Jesus på korset, ble av laget treskjæreren og dikteren Olav Rudi i 1932. Rudi laget ny Kristusfigur og malte tavlen i 1955. Alterskranken er laget av Knut Ø. Rudi, som også har gjort utskjæringer på prekestolen (snekret av Halldor Skattebu). Også døpefonten er snekret av Skattebu og har utskjæringer av Knut Ø. Rudi, og det samme gjelder kirkebenkene. Til venstre i koret er det en klokkerbenk. Orgelet har tolv stemmer og er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det ble innviet den 25. september 1988. Det gamle orgelet (et Snertingdalorgel fra 1901) ble sendt til Eiktunet på Gjøvik. De to kirkeklokkene, fra 1936, er fra Olsen Nauen.

Kirkegården ble utvidet i 1920, altså før kirken ble oppført. Senere er den utvidet i 1956 og 1979. Kirkegården omgir kirken helt, og den er inngjerdet med hvitt stakitt. Det finnes en egen rad med barnegraver. Sørøst for kirken ble det i 1982 oppført et kombinert bårehus og servicebygg. Det er tegnet av Ingvar I. Robøle, som også stod for finansieringen og var byggmester, og det er utsmykket av Leif F. Koxsvold. Da kirkegården ble innviet i 1902, stod det en laftet støpul der, men den er siden tatt ned og gjenoppført som hytte på Beitostølen. Det skal også ha vært kirkestall ved kirkegården en gang i tiden. Det kan ellers nevnes at det synes å være en tradisjon med stølsmesser i området om sommeren.

Det ble utgitt et jubileumsskrift i forbindelse med 75-årsjubileet i 2007. Det var bispevisitas i Øystre Slidre i mai 2008.

Kilder og videre lesning:

Volbu kirke

Det var sognekirke i Volbu i middelalderen. Etter reformasjonen tilhørte Volbu først Vestre Slidre residerende kapellani (med gården Leikvin som kapellangård) før stedet i 1840 ble overført til Øystre Slidre prestegjeld (med Hegge som hovedkirke og prestegård i Volbu). Den gamle kirken var en stavkirke fra midten av 1100-tallet som var viet til den hellige Blasius (3. februar), og lokalt ble den også kalt Blåskyrkja. Kirken ble solgt til almuen i 1723 og ble revet i ca. 1831. Da hadde den vært i dårlig stand en god stund. Stavkirken er skildret i Norges kirker og minnet med et eget museum ved siden av kirken.

Dagens kirke er en laftet laftet langkirke som ble innviet i ca. 1831, ifølge «Norges kirker», som også vet å fortelle at det står 1830 i kirkeregisteret (i likhet med på spirets vindfløy), men som betviler at det er riktig innvielsesår. (Wikipedia og kirkeleksikonet opererer med 1820, som virker ulogisk ut fra stavkirkens rivningsår.) Opprinnelig hadde kirken et rektangulært skip og et smalere, rett avsluttet kor, med takrytter over skipet (støttet opp av fire stolper) samt våpenhus i vest. I 1920 ble kirken utvidet i begge ender. Istedenfor det gamle våpenhuset kom et tilbygg i bindingsverk med dåpsventerom og trapp til orgelgalleri og loft. På sørsiden av koret ble det bygget et sakristi. Kirken har 150 sitteplasser.

Veggene er bare (og delvis flattelgjet) innvendig mens de har panel på utsiden (trolig fra 1856). Den opprinnelige delen er laftet helt opp i gavlene, og det er gjenbrukt deler fra stavkirken. Innerveggene, som hadde tre strøk maling, ble avlutet ved en restaurering i 1969. Både vinduer og dører later til å ha blitt skiftet ut.

På forsiden av alteret er det festet et gammelt alterfrontale (ca. 1300) under glass. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge til gamlekirken. Den ble omtalt som ny i 1790 og har ganske naive figurer som i andre av Berges altertavler (så som i Røn kirke og Lomen stavkirke). Til å begynne med hadde kirken bare et enkelt alterkors festet i en rektangulær kasse. Korset uten kassen er nå å finne i stavkirkemuseet. Det ble i 1904 erstattet med et maleri utført av Christen Brun etter Giovanni Bellinis maleri «Jesus som velsigner brødet». I forbindelse med restaurering i 1929 ble dette bildet hengt på korets nordvegg, og altertavlen fra 1790 ble tatt i bruk i stedet.

Prekestolen (i skipets sørøstre hjørne, altså til høyre for korskillet) har fem fag med bilder av evangelistene i fyllingene på fire av dem. De er malt av Helge Welhaven Heiberg, som bare var 14 år da det skjedde under en restaurering i 1929. Før dette var prekestolen overmalt.

Døpefonten (1790-årene) er timeglassformet, åttekantet og ganske høy og smal. I tillegg skal det finnes en hvit og blå døpefont utført av Sigri Welhaven Krag i 1927 som forestiller små engler som holder fatet. Denne ble satt på lager da den eldre fonten ble tatt i bruk igjen.

I korets nordvestre hjørne står en klokkerbenk i vinkel. Den skal ha en vange fra middeladeren. I kor og skip er det glassmalerier utført av Rolf Klemetsrud i 1929-34. Korvinduene viser på sørsiden Judaskysset samt Peter som hugger øret av Malkus. På nordsiden vises nattverden.

På orgelgalleriet i vest står en Snertingdalorgel fra 1962, og i tårnet henger to klokker fra Olsen Nauen fra 1928. Det er enkelte interiørbilder hos NIKU, men oppløsningen er ikke veldig høy.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Kirkegården har vært utvidet en rekke ganger, senest i 1976. Portaloverbygget vest for kirken sies å være på alder med kirken. På en gravhaug på nordsiden av veien forbi kirkegården står en laftet støpul i to etasjer der det henger et par kirkeklokker fra middelalderen. Vest for støpulen står en enkel bygning fra 1900 som opprinnelig var kirkestall, men som i dag brukes som lager / uthus. Et bårehus tegnet av A. Pettersen stod ferdig i 1976. Dette ble utvidet i 1994 etter tegninger av T. Daleng og omfatter siden 1997 også et museum for bygningsdeler fra den tidligere stavkirken. I den østlige delen av kirkegården er en liten minnelund med utstilling av forskjellige typer gravsteiner.

Det var bispevisitas i Øystre Slidre i 2008. Den ble avsluttet med messe i Volbu kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff : Norges kirker

  • Ida Welhaven Heiberg: Om Volbu kirke

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 576

  • Kirkesøk

  • Visitasprotokoll fra Øystre Slidre 2008

  • Thomaskirken på Filefjell

    Bildene her viser naturligvis dagens thomaskirke fra 1971. Den er inspirert av og oppkalt etter den stavkirken som lå på Filefjell i middelalderen, og som det skal finnes vage spor av tuften etter ca. 20 meter fra kirken. La oss se på stavkirken først.

    Middelalderens thomaskirke er oppkalt etter Thomas Becket, erkebiskopen av Canterbury, som ble drept i katedralen i Canterbury av Henrik IIs menn i 1170 og kanonisert av pave Alexander III i 1173. Dateringen synes usikker, men settes gjerne til rundt 1180 eller 1200. Det er ikke helt klart hva slags status kirken hadde i middelalderen. Det spekuleres i at den kan ha vært sognekirke for folk som drev med jernutvinning i området. Ifølge tradisjonen ble kirken liggende øde etter reformasjonen, men det sies også at Thue Anchesen Bahr, som var sogneprest i Vang 1615–20, overtalte almuen til å sette kirken i stand igjen. Den var da anneks under Vang.

    I motsetning til de fleste andre kirker ble den ikke solgt på auksjon i 1723, noe som skal skyldes at den var lovekirke. Den ble vanligvis betjent av sognepresten i Vang. Kirken ser ut til å ha tiltrukket seg reisende, og det fortelles om bygdetreff og fyll. At den gav ly til reisende over Filefjell, gjorde at den ble vedlikeholdt i en årrekke, og frem til tidlig på 1800-tallet var det en årlig tradisjon med gudstjeneste på Marias bebudelsesdag. På slutten av 1700-tallet kom det en fjellstue i området, og i 1808 ble kirken revet.

    Stavkirken antas å ha vært en vanlig langkirke, muligens med hevet midtrom, og med smalere kor og omgitt av svalganger. Den skal ha vært enkel utvendig, uten særlig mange utskjæringer, mens innvendig dekor skal ha blitt fordelt på kirkene i området ved rivningen. Kanskje hadde kirken takrytter. Den antas å ha hatt rundt 100 plasser, og orienteringen var den vanlige, fra vest til øst. Av gammelt inventar herfra kan nevnes et alterfrontale og et relikvieskrin som i dag er å finne i Bergen museum, med en kopi i dagens thomaskirke. Kirkeklokkene brukes i dagens thomaskirke etter et mellomopphold i Øye kirke. Døpefonten er nå i Øye stavkirke, to malerier befinner seg i altertavlen i Øye kirke, mens andre er i dagens thomaskirke. Annet inventar er omtalt i Norges kirker.

    Tidlig på 1900-tallet ble det tatt initiativ til å bygge en ny thomaskirke, og grunnstein ble nedlagt i 1922 for en steinkirke tegnet av Olaf Due. Økonomi og strid om byggemateriale førte til mange utsettelser og endringer av planer fra forskjellige arkitekter. Det sies at nazistene viste interesse for kirkebygging, og at det avholdt andre fra å jobbe for det. På 1960-tallet ble nye tegninger utarbeidet av Claus Lindstrøm, og grunnstein ble nedlagt i 1970 og kirken innviet den 2. juli 1971. Den omtales ofte som St. Thomaskyrkja.

    Kirken har kvadratisk grunnplan og består av et pyramideformet tårnbygg med spiss hette. Veggene er av betong med merker etter forskalingsplanker. I utgangspunktet består kirken bare av ett rom, men i hjørnene er det er små avlukker avgrenset av skillevegger. Det sørøstre fungerer som sakristi, det nordøstre er for kirketjeneren og det nordvestre for organisten. Kirken har 200 plasser.

    Veggene i kirkerommet er kledd med tre, og himlingen under pyramidetaket er åpen i full høyde.

    Som altertavle brukes et maleri som opprinnelig ble gitt til stavkirken i 1677. Det viser korsfestelsen i et stort midtbilde og martyrmotiver omkring. Orgelet har fire stemmer og er bygget vet Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1970. Annet inventar er beskrevet i «Norges kirker».

    Den opprinnelige støpulen var pyramideformet, men vakte sterk kritikk, for klokkene ble nærmest hengende ute i vær og vind. En ny støpul ble bygget i 1974, formet som en slank pyramide. Der henger to klokker, begge fra middelalderen og altså overført fra den gamle Thomaskirken via Øye kirke.

    Det foretas ikke begravelser her.

    St. Thomas kapelldistrikt holder katolsk messe her en gang iblant.

    Kilder og videre lesning:

    Port

    Støpul

    Støpul

    Uteplass

    Sted for friluftsgudstjenester?

    Stedet for stavkirken

    Annonse