Viser arkivet for stikkord ullern

Cistercienserklosteret på Hovedøya

Klosteranlegget sørfra

Allerede før cisterciensermunkene anla sitt kloster på Hovedøya, skal kirken ha stått der. Den var muligens blitt oppført i 1120-årene og var en toskipet kirke med kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken var viet til st. Edmund, og denne dedikasjonen ble beholdt da cistercienserne overtok og den 18. mai 1147 viet hele anlegget til jomfru Maria, slik regelen er i denne klosterordenen. De som grunnla klosteret, var abbed Philippus og 12 munker fra klosteret i Kirkstead i Lincolnshire, og de var invitert av biskop Vilhelm.

Munkene sørget for å bygge klosteranlegget og utvide kirken. Apsis ble revet, og kirken ble utvidet mot øst. Den fikk et nytt tverrskip og et rett avsluttet kor øst for dette. Dette skal ha blitt ferdig mot slutten av 1200-tallet. Før dette var det blitt bygget en forhall med to lange, smale rom inntil vestveggen, det ene med adkomst utenfra, det andre som adkomst for lekbrødrene, som holdt til i vestfløyen. Kirken hadde hovedalter i øst og flere sidealtre. Det finnes en rekke nisjer i murene som kan ha vært veggskap. Kirken var opprinnelig romansk, men fikk gotiske buer ved utvidelsene.

Sør for kirken lå klostergården med en brønn som foruten regnvann var øyas eneste kjente vannkilde. I denne gården skal det en gang i tiden ha vært en mur som skilte munker fra lekbrødre, men den ble etterhvert revet, noe som tas som et tegn på at lekbrødreordningen opphørte. Anlegget omfattet naturligvis også en hel del andre rom, som kan studeres på dette kartet.

Klosteret ble etterhvert en stor eiendomseier og hadde på det meste 443 eiendommer, deriblant storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Det var også en betydelig maktfaktor. Abbeden hadde en fri stilling og var ikke underordnet biskopen av Oslo. Munkenes og klosterets bane ble det politiske spillet. Abbeden støttet Kristian IIs mislykkede forsøk på å ta tilbake makten i Norge i 1532 og ble for det ført i fangeskap. Klosterets gods og eiendommer ble inndratt og klosteret brent av høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning den 21. januar. Etter dette ble anlegget brukt som steinbrudd for bl.a. Akershus og Slottet.

Ruinene sies å utgjøre et av de mest komplette klosteranleggene i Norge. Det ble utgravet på 1840-tallet, og det har vært restaureringsarbeider da og i 1877, 1890, 1930-årene og 1975. Derimot later det ikke til at ruienene av portstuene er utgravet og konservert.

På nettstedet om Hovedøya fortelles det også om annen bruk av Hovedøya og området rundt klosteranlegget. Det var kanonbatteri på øya fra 1808 og kruttmagasin fra 1826. På 1800-tallet var øya i det hele tatt forsvarets domene, og i 1871 ble det bygget et karantenelasarett der (nedlagt 1931). Garden brukte øya fra 1914 og frem til krigen, da tyskerne overtok med bl.a. sprengstofflager og feltsykehus. Etter krigen ble tyskertøsene internert her, og på 1950-tallet ble tyskernes anlegg revet. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 og er ellers kjent for sitt planteliv. I dag besøker man gjerne Klosterkroa og ruinene, og det er også omvisninger på stedet.

Kilder og videre lesning:

Mot kirken vestfra

Forhaller i vest

Kirkeskip

Nisje i skipets nordvegg

Spor etter apsis mot øst

Spor etter apsis mot nord

Klostergård og brønn

Parlatorium: Her kunne man åpne munnen

Calefactorium (varmestue)

Forråd

Klosteranlegget østfra

Ullern kirke (Oslo)

Ullern kirke er et kjent landemerke i det vestlige Oslo der den ligger på en høyde sør for Ullernchauseen. Tomten ble i sin tid ble skjenket av Løvenskiold-familien, som har familigrav her. Kirken ble tegnet av den nyansatte kommunearkitekten Harald Bødtker og innviet av biskopen den 3. juni 1903. Først i 1906 ble Ullern sogn opprettet, utskilt fra Vestre Aker.

Opprinnelig var det planlagt å oppføre en toskipet langkirke av Georg Bull, og den skulle kunne utvides til treskipet ved behov. Så besluttet man å bygge treskipet fra starten, og tegningene ble bearbeidet i 1899 av Johan Storm Munch. Tegningene ble godkjent av kommunestyret, men gikk tapt i en brann i bygningen der Munch hadde kontor. Dermed fikk Bødtker oppdraget.

Vi har å gjøre med en nyromansk korskirke i murstein med pussede, hvitkalkede vegger. Opprinnelig var fasaden glattpusset, men pussen er senere fjernet til fordel for en tynnere en som viser noe av teglsteinsstrukturen. Kirken har et kraftig, firkantet sentraltårn med pyramidetak og tre klokker fra Olsen Nauen. Opprinnelig hadde den overlys i kor og hovedskip, men dette er senere gjenmurt. Antallet sitteplasser er 900. Kirken fikk elektrisk belysning i 1911, og det ble gjort større utbedringsarbeider i 1939-41, ledet av Domenico Erdmann. Våpenhuset ble utbedret i 1947.

Korets apsis har et veggmaleri utført al secco i 1908-09 av Eilif Peterssen med Kristi himmelfart som motiv. Erdmann var for øvrig Peterssens assistent og utførte en rekke detaljer, deriblant frisene under kormaleriet. Omkring alteret i koret står bysantinsk baldakin båret av fire søyler i italiensk marmor. Alt dette og mye av inventaret ellers er finansiert gjennom rike gaver til kirken. Blant utsmykningen ellers kan vi nevne store glassmalerier i tverrskipene av Gabriel Kielland, alterkrusifiks av Ola Geelmuyden, et bronserelieff ved hovedinngangen med motivet Jesus som velsigner de små barna, ved Wilhelm Rasmussen, samt et relieff av Anders Svor som forestiller Kristus i Getsemane. Inventar, stolrader, prekestol og galleribrystning er i furu, opprinnelig malt som imitert eik. Veggene har rene murflater, og utsmykningen er smakfullt og effektfullt gjennomført uten overdrivelser.

Kirken fikk i 1987 et orgel fra Åkerman & Lund orgelbyggeri til erstatning for et eldre Jørgensen-orgel.

Sør for kirken står et minnesmerke over falne i menigheten under den annen verdenskrig utført av Nic. Schiøll og avduket av Haakon VII i 1947. Navnene på de falne står på en minnetavle i våpenhuset.

Rundt kirken er en stor og vakker kirkegård, og her fortelles det fra en historisk kirkegårdsvandring som det lokale historielaget arrangerte omkring hundreårsjubileet. Den store kirkegården til tross henviser Gravferdsetaten også til Voksen kirkegård. Ved innkjørselen i sør står et kapell som i flere år har vært åpent for publikum. Det finnes også et menighetshus i nærheten.

Menighetsbladet kan leses på kirkens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 118-119

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 196-199
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 592-593
  • Kirkens eget nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 701
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune (også PDF-kart)

Krigsminnesmerke

Relieff over inngangen

Krigsminnesmerke

Gravkapell

Gravkapellets inngangsparti

Oppstandelsen

Ullern kirke (Sør-Odal)

Ut fra stedsnavnet er det nærliggende å anta at det har vært kultsted her siden hedensk tid, og det sies å ha vært kirke på stedet siden 1100-tallet. I katolsk tid stod en trekirke viet til Olav den hellige noe nærmere Glomma. Nåværende kirke skal være den fjerde eller femte i rekken. Man kommer til den ved å svinge av fra E16 (tidligere: riksvei 2) ved Ullernlåven.

Ullern (eller Ulleren) kirke ble, i likhet med svært mange andre norske kirker, tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og byggmestre var Halvor Christoffersen og Marcus Moss. Vi snakker om en nygotisk langkirke i teglstein fra 1868 med 250 sitteplasser. Kirken ble restaurert og noe ombygget innvendig i 1951 (formodentlig etter planer fra før krigen av arkitektfirmaet Piene og Hugo Friis Zahl og med Finn Krafft som konsulent, slik det antydes i jubileumsheftet). Ved den anledning ble gammelt inventar fra tidligere kirker funnet bortstablet: altertavle fra 1678, prekestol og døpefont fra 1680. Det ble satt i stand og plassert i kirken. Senere er det også funnet en enda eldre altertavle.

Denne kirken ble kjent blant utenbygdsfolk da det oppstod problemer under flommen i 1995. Grunnen var svært vasstrukken, og kirken begynte å tippe. Det foregikk et hektisk redningsarbeid med store mannskaper som la sandsekker i området rundt kirken. Den står der ennå, og det sies at mye av interiøret tilbakeført til sin opprinnelige form etter flommen. Formodentlig betyr det at de nygotiske inventargjenstandene kom på plass igjen, slik de er nå, mens de eldre gjenstandene ble satt på utstilling, men ikke hovedplass.

Innerveggene ser ut til å være pusset og hvitmalt, og det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavlen, som kirken fikk i 1882, har et bilde av Jesus i Getsemane som er malt av Erling Hoff etter alterbildet i Årnes kirke. De to eldre altertavlene henger på hver sin langvenn i skipet nær koret: den fra 1678 på sørveggen og den eldste på nordveggen.

Prekestolen er i skipets nordøstre hjørne og ha oppgang fra sakristidøren. I tillegg finnes altså en fra 1680. Døpefonten står i koret.

Kirken fikk nytt orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1982. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Skierbak i Elverum i 1855. Kirken har også en rekke andre malerier, og under orgelgallerier henger presteportretter.

Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkenorge.no og Kirkesøk.

Kirken er omgitt av kirkegården, og en allé fører fra parkeringsplassen til vestinngangen. Utenfor koret øst for kirken er et krigsminnesmerke med navnene på tre krigsofre (innviet 1. september 1941). Et bårehus tegnet av Hugo Friis Zahl ble oppført på parkeringsplassen i 1962. Det er siden utvidet sørover og ser nå ut til å fungere som kombinert bårehus og servicebygg. Huset er hovedsakelig i tegl, med tre i gavlene, og en liten takrytter pynter opp på mønet.

Kilder og videre lesning:

Kirkegårdsport

Om vinteren

Mot vestinngangen

Koret i østenden

Krigsminnesmerke

Bårehus / servicebygg

Annonse