Viser arkivet for stikkord ulefoss, jernverk

Kronborg kirkegård

Kirkegården ved selve Holla kirke (på Ulefoss) er ikke lenger i bruk, men det er anlagt gravlund (kalt kirkegård) på Kronborg noen hundre meter lenger sør, på vestsiden av Kirkebakken.

Holla menighet har kart over kirkegården og opererer med en gammel og en ny del, der sistnevnte er den sørligste, lengst vekk fra kirken. Det finnes dessuten oversikter over graver for gamle og nye Kronborg.

Gravkapellet står litt øst for selve gravlunden. Det er oppført i 1923 og innredet som et livssynsnøytralt seremonirom. Altertavlen er malt av Terje Grøstad. Den er fra ca. 1982, ifølge Nome kirkelige fellesråd.

Holla kirke

Holla kirke ligger i et område som hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen. Prestegjeldets hovedkirke var Romnes, og ellers fantes også Helgen og (til like før 1500) Fen stavkirke. Den gamle steinkirken på Hollahaugen var liten, og det var ønske om ny kirke på 1800-tallet. Etter år med lokale stridigheter påtok verkseier Severin Diderik Cappelen ved Ulefos Jernværk seg å finansiere ny kirke etter at bygdefolket ved heltemodig innsats hadde hjulpet til med å redde jernverket under den store flommen i 1860. Dagens Holla kirke er tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet den 25. september 1867. Den avløste umiddelbart Romnes kirke som prestegjeldets hovedkirke. Romneskirken kom ut av bruk og ble senere satt i stand, mens Holla gamle kirke ble delvis revet og først en god stund senere konservert som ruin.

Holla kirke er en langkirke i tegl. Ifølge kirkeleksikonet hadde den opprinnelig 600 sitteplasser, hvilket formodentlig betyr at antallet er blitt redusert gjennom årene. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-nordvest), og koret er polygonalt avsluttet (som en halv åttekant) og omgitt av sakristier. Formspråket er svært likt nygotikk, men kirken har rundbuede vinduer, slik det er vanlig for Holtermanns kirker. Noen vil muligens kalle dette nyromansk, men det har få likhetstrekk med middelalderens romanske arkitektur. Kirken fikk dåpssakristi i 1916 og ble totalrenovert i 1930. Også til jubileet i 1967 var det en oppussingsrunde, da kirken fikk korvnduer med glassmalerier laget av Finn Krafft, som også var konsulent for prosessen. Videre er kirken pusset opp tidlig på 1990-tallet. Man hadde håpet å få den ferdig til jubileet i 1992, men blant annet råteproblemer gjorde at det tok lengre tid.

Inne i kirken er det orgelgalleri innenfor inngangen, og gallerier strekker seg langs skipets langvegger. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Nygotikkens formspråk hersker også inne i kirkerommet, med kontrastfarger som fremhever strukturelle elementer. I begynnelsen hadde kirken et stort kors mot korveggen, men nå har den altså glassmalerier i tre korvinduer. Prekestolen (i korbuens høyrekant) og døpefonten er begge på alder med kirken. Det finnes også en døpefont fra gamlekirken.

Kirken fikk sitt første orgel i 1868. I 1953 bekostet kommunen et nytt orgel (22 stemmer) fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette ble etterhvert dårlig, og i september 2011 ble nytt orgel fra Gebrüder Stockmann innviet. Det har 25 stemmer (2 manualer/pedal). Det nygotiske prospektet er noe forskjellig fra tidligere. De to klokkene er støpt av O. Olsen & Søn i 1867 og 1947.

Kirken brukes en god del til konserter.

Kirkegården ved kirken er ikke lenger i bruk. I stedet er det anlagt ny kirkegård ved Kronborg litt lenger sørover langs Kirkebakken. Det er imidlertid et krigsminnesmerke utenfor kirken. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om prestegården, som ligger et stykke mot sørøst, nær gamlekirken (altså ruinen).

Kilder og videre lesning:

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Lesjaskog kirke

Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak byggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks under Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Kornmagasin

Minnesteiner

Annonse