Viser arkivet for stikkord trefoldighetskirken

Trefoldighetskirken i Arendal

I likhet med mye av det østre Aust-Agder sognet Arendal en gang til Holt prestegjeld. I 1669 fikk det fremvoksende ladestedet tillatelse til å oppføre egen kirke. Byggmester for denne trekirken (like vest for nåværende kirke) var Johannes Halsteinson, og kirken ble innviet den 6. desember 1670. Den fikk etterhvert flere påbygg og fikk Y-form (som en av bare ti kirker i Norge). I 1714 kom det til et tårn i gråstein ved nordfløyen. Denne kirken ble i stadig dårligere stand mot slutten av 1700-tallet, og på 1830-tallet ble den avløst av en ny kirke. Arendals første kirke hadde et alterbilde som fremstilte nattverden, og prekestolen var utsmykket med utskårne trefigurer av de fire evangelister. Kirken fikk orgel i 1723 (13 stemmer, Peter Lorentzen Elster) og kongestol i 1751. Den skal ha hatt portretter av kongene Kristian V, Frederik IV, Kristian VI og Frederik V samt det danske riksvåpen. Kirkegården, som ble innviet i 1709, lå lenger nedi bakken, like nedenfor dagens kirke.

Ny kirke — også den en trekirke, men denne gangen åttekantet — ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnstein ble nedlagt av selveste kronprins Oscar den 7. august 1833, og kirken ble innviet den 23. mars 1836. Denne bindingsverkskirken beholdt tårnet fra gamlekirken, og kirken hadde inngang i øst og kor i vest, altså motsatt orientering av det vanlige. De 555 plassene til tross skal denne kirken ha vært i minste laget allerede fra begynnelsen, noe som muligens også hadde sammenheng med at alle plasser i utgangpunktet var bortleid til velstående borgere og ikke kunne brukes av andre. Denne ordningen ble etterhvert avviklet som følge av misnøye. Dette var dessuten en periode med kraftig befolkningsvekst.

Istedenfor altertavle hadde Grosch-kirken en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue. Døpefonten var en knelende engel som holdt kummen i hendene, også den en Thorvaldsen-kopi. Disse ble senere overført til Froland kirke, der de siden har fått avløsning. (Kristusstatuen er å finne på Aust-Agder kulturhistoriske senter.) Kirken overtok først orgelet fra gamlekirken, men fikk et nytt Claus Jensen i 1876. Dette fant i 1888 veien til Bjorbekk kirke, der det fortsatt er i bruk.

Etterhvert begynte den prosessen som resulterte i dagens kirke. I forkant av kirkebyggingen fikk byen ny høyere skole (Arendal gymnas) lenger oppi bakken på Tyholmen, og det var en stund snakk om å bygge kirken øverst i Vestregate (i Blødekjær). Den endelige reguleringen plasserte imidlertid kirken litt opp i skråningen på Tyholmen. Nødvendige tomtekjøp ble ordnet, og det var ønske og krav om en sokkel for kirken på den skrå tomten i form av basarhaller, som etterhvert skulle romme butikker. En arkitektkonkurranse utlyst i 1883 ble i 1884 vunnet av Christian Fürst, som på det tidspunktet fortsatt var student hos Johannes Otzen, Fürsts mentor og arkitekt for St. Gertrud Kirche i Hamburg, som Trefoldighetskirken har visse likhetstrekk med. Grunnstein ble nedlagt den 7. august 1885. Fürsts studiekamerat Egon Schmüser tituleres gjerne som byggeleder. Han kan vel også sies å være utførende arkitekt for basaren, for det ble etterhvert han som utarbeidet tekniske tegninger for den. Byggmester var Carl Lovin Wagle. Trefoldighetskirken ble innviet av biskopen den 29. juni 1888.

Som det fremgår av bildene, er kirken av upusset tegl, men hva slags form har den? Det kan vel argumenteres for at den har form som et latinsk kors, men i likhet med Sagene kirke (også tegnet av Fürst) har den en romfølelse med elementer av langkirke, korskirke, basilika og sentralkirke, og beskrivelser av kirken varierer deretter. Også her er hjørnene mellom korsarmene skrådd. Korsarmene som danner tverrskipet, er brede og korte, og de har gallerier. Tverrskipene har få sitteplasser, og disse er stoler snarere enn kirkebenker, noe som bidrar til langkirkepreget. Det er tre skip i kirkens lengderetning. Sideskipene er imidlertid smale, og områdene under galleriene fungerer egentlig bare som passasjer. Orienteringen er nesten fra nord til sør, med koret svakt mot sør-sørøst og omgitt av sakristier som sies å være svært små. Det er tårn i nord. Kirken hadde opprinnelig ca. 1200 sitteplasser, men dette er i dag redusert til rundt 850.

Det brant i kirken natten mellom 12. og 13. januar 1902. Det så alvorlig ut en stund, men det viste seg at skadene ikke var så omfattende som antatt. (Wikipedia har flere detaljer om brannen.) Både kirken og basaren fikk imidlertid tidlig problemer med frostsprengning. Allerede i 1909 ble det satt opp stillaser rundt hele kirken for å bytte ut ødelagt fasadestein, og det har vært gjentatte perioder med restaurering siden. På basaren, som jo har flatt tak, har det vært enda større problemer, og problemet synes å ha blitt forsterket av et slags malingslag som ble påsmurt. På 1980-tallet vurderte man å rive basaren. Mot slutten av 1980-tallet valgt man en flikkeløsning som viste seg ikke å holde. I 2005 rev man den gamle basaren og bygget opp hele anlegget på nytt tilnærmet lik det gamle, men med visse tekniske oppjusteringer. Basaren ble gjenåpnet året etter.

Når det gjelder inventar, tegnet Schmüser også prekestol, alter og døpefont, alt utført av snekker H.P. Larsen, som også laget benkene. Opprinnelig hadde kirken en mindre og enklere, nygotisk altertavle med et forgylt kors på blå bunn. Etter en gave gitt i 1898 fikk kirken en altertavle malt av August Eiebakke. Den viser Jesus som velsigner disiplene før sin himmelfart (jf. Luk. 24.50). Det sies at fremtredende kirkemenn stod modeller for disiplene. Tavlen ble innviet den 21. juni 1901.

Prekestolen sies å ha kommet uskadet fra brannen i 1902, mens døpefonten skal ha blitt forkullet. Hva som siden har skjedd med den, sies det lite om. Ved døpefonten henger et flamsk maleri som er malt på slutten av 1600-tallet etter et kobbersikk av Cornelius Galle, som igjen er kopiert etter en original av Giovanni Stradanus (alias Jan van der Straat). Bildet viser De hellige tre kongers tilbedelse. Det sies at man la det bort etter brannen, da det ble antatt skadet, men det er åpenbart restaurert siden.

Kirken har hatt flere orgler. Det første, et August Nielsen-orgel med 26 stemmer, ble gitt av Anton Chr. Houen til innvielsen. Orgelet ble bygget om og utvidet til 44 stemmer av J.H. Jørgensen i 1957. Dette omfattet også et anlegg for overføring av musikk fra kirketårnet. I 2010 ble det installert nytt orgel bygget av Werkstätte für Orgelbau Mühleisen. I den forbindelse ble også prospektet utvidet. Midtdelen på bildet i Wikipedia er det opprinnelige, mens de to vingene er nye. Orgelet sies å være Norges fjerde største kirkeorgel, og er næremere beskrevet av orgelbyggeriet.

Kirken hadde opprinnelig tre stålklokker fra Bochumer Verein. De skulle opprinnelig ha vært av bronse, men etter et økonomisk krakk i 1886 var det nødvendig å kutte ned på utgiftene. I 1983 ble det installert et klokkespill med 16 klokker fra Olsen Nauen. NRK har lydopptak av kirkeklokkene. Flere inventargjenstander er skildret i kildene.

Det er ikke kirkegård her. Den ligger et par kilometer unna, nærmere E18.

Det var bispevisitas i Trefoldighet menighet i januar 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Trefoldighet menighet i Arendal 1705-1955 (P.M. Danielsens trykkeri: Arendal, 1955)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 160-163
  • Hans Olaf Aanensen og Jan Lindland: Kirkebasaren i Arendal: Tilblivelse, forfall og gjenoppbygging (Stiftelsen Kløckers hus: Arendal, 2007)
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 10-11
  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Digitalt fortalt om kirkebasaren
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 472
  • Kirkesøk

Vingelen kirke

Dagens kirke er den tredje i Vingelen. Den første stod på Persjordet, der det i dag er en gård, og skal ha vært en enskipet stavkirke. Den ble antageligvis revet like etter at kirke nummer to, Trefoldighetskirken, ble fullført i 1653. Denne var en langkirke med takrytter med et høyt og slankt spir med løkkuppel, og den stod på det som nå er kjent som den gamle kirkegården. Den ble revet i 1882, etter at dagens kirke stod klar.

Dagens kirke er en laftet langkirke med galleri og 300 sitteplasser. Kirken ble tegnet av Johannes Henrik Nissen, og byggmester var Hans Johnsen. Det sies at sistnevnte ikke fulgte arkitektens planer til punkt og prikke. Kirken ble bygget svært raskt og ble innviet den 17. november 1880 (et år vi finner igjen på spirets vindfløy). Stilen kan vel sies å være nygotisk mot sveitserstil. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst. Ved inngangen er det tårn (med våpenhus i tårnfoten) omgitt av trappehus, skipet er rektangulært, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakristier. Kirken har utvendig panel. Taket er tekket med skifer, unntatt tårnet, som er spontekket.

Innvendig er koret bordkledt, mens skipet har bare (men malte) tømmerstokker. Man får inntrykk av at utsmykningen var sparsommelig i begynnelsen, i pakt med tidsånden. I 1926 ble kirken dekorert innvendig av Ragnvald Einbu. Han malte det meste av koret (unntatt selve altertavlen), prekestol med oppgang, veggen mellom skipet og koret, orgelgalleriets brystning, deler av taket samt listverket i skipet. Det dreier seg om både figurative bilder og ren fargedekor. Det ville gå for langt å beskrive alt her, men vi kan nevne at prekestolens speilfelt har bilder av de fire evangelistene med deres attributter. Har jeg forstått rett, skal dette være kopiert etter gamlekirkens prekestol. På oppgangen ser vi 1) Jona(s) som går i land, 2) Samson som river i stykker løven, 3) speidere som vender tilbake med en drueklase og 4) Elias’ himmelfart — etter motiver i en gammel billedbibel.

Over korbuen ser vi Jesus i Getsemane mens disiplene sover. På venstresiden ser vi Kain som ofrer, og over det Emmausvandrerne. På høyresiden er motivene Abels offer og Jesus i samtale med Marta og Maria. Trefoldighetskirken, stedets forrige kirke, er ellers blant motivene i Einbus dekorasjoner, og det henger en modell av den på veggen i kirken.

Den første altertavlen (som sies å befinne seg bak den nye) hadde et delvis forgylt kors mot svart bakgrunn. Ny altertavle ble malt av Olga Gundersen og innviet 2. januar 1921. Bildet er en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo.

Døpefonten ser ut til å være en dreid font fra 1807 (formodentlig malt av Einbu). Til den hører et dåpsfat fra 1880 samt en dåpskanne, begge av messing. Kirken har et Snertingdalorgel fra 1964 på galleriet innenfor inngangen, og de to kirkeklokkene er begge nederlandske, støpt av Nicolaus Derrick i 1752 (Vesleklokka) og 1756 (Storklokka). Blant andre ting som kan nevnes, er et vakkert låsbeslag fra 1928.

Tidligere ble endel inventar fra gamlekirken oppbevart inne i dagens kirke, deriblant flere gjenstander fra middelalderen. Dette er imidlertid overført til Vingelen kirke- og skolemuseum, som er like ved siden av kirken.

I kirkens tidlige tid fortsatte man å bruke den gamle kirkegården, og først i 1902 ble den nye kirkegården innviet etter å ha blitt opparbeidet i tre etapper. Den er siden blitt utvidet et par ganger, og den er omgitt av en kantmur. Det var bispevisitas i Tolga kommune i mai 2010, der det ble påpekt behov for å sette i stand muren og uttrykt ønske om bevaring av den gamle kirkegården. Ved parkeringsplassen står en kirkestue som også ineholder bårerom.

Menighetsbladet «Kirkehilsen» kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Holøydalen kirke

Arbeid for kirke i Holøydalen eller Øversjødalen (Tolga kommune) begynte på 1840-tallet og var begrunnet med lang kirkevei (vel fire mil til Tolga). Det tok imidlertid tid å få støtte for saken, og i mellomtiden vurderte man å kjøpe Trefoldighetskirken, gamlekirken i Vingelen (der det ble bygget ny kirke i 1880), for så å gjenoppføre den på stedet. Det ble det ikke noe av, men 8. november 1892 ble det innviet kirkegård på Jordsmoen, som er det lokale kirkestedet. Et klokektårn ble oppført, og i 1894 ble det innkjøpt en klokke fra O. Olsen & Søn. Så ble det oppført kapell, som ble innviet den 8. juli 1908. Det tituleres nå som kirke og har eget sogn (egen menighet).

Holøydalen kirke er en laftet langkirke med 140 plasser, ifølge kommunens kirkelige fellesråd. (Kirkeleksikonet og Wikipedia sier 300, men det virker overdrevet.) Kirken ble tegnet av Victor Nordan og er ikke helt ulik den nesten samtidige Plassen kirke, som også er tegnet av Nordan, skjønt tårnkontruksjonen er litt forskjellig: Her er det åpenbart en takrytter, og det er våpenhus vest for skipet. (Også med nærliggende Hodalen og Sømådal kirker er det slående likhetstrekk.) Skipet er rektangulært, og koret er rett avsluttet. Det er sakristi på sørsiden av koret. Orienteringen er fra sørvest til nordøst.

Det har vært gjort om noe på kirken etter innvielsen. På gamle bilder er korets tømmervegger bare, og det er tre vinduer (visstnok ikke opprinnelige) i fondveggen og en annen altertavle enn i dag: et fotografi av Axel Enders «Tre kvinner ved graven». Senere er korvinduene tettet igjen og korets innervegger kledd med panel. Ellers i kirken er tømmerveggene bare.

Kirken innvendig bærer tydelig preg av Søren Steen-Johnsens dekorasjoner, som er utført i flere omganger. Han laget altertavlen, med bilde av den gode hyrde, i 1949. På bildet er Jesus omgitt av både sauer og barn, så bibelhistorisk sett er det vel to motiver som er kombinert i ett. De avbildede barna skal være kunstnerens egne.

Prekestolen er ifølge kirkeleksikonet fra 1908, men den ble dekorert av Steen-Johnsen i 1952. På fyllinger med rundbuer har han malt de fire evangelistene med tradisjonelle attributter. Den som kan sin ikonografi, vil se hvem som er hvem.

I forbindelse med kirkens femtiårsjubileum malte Steen-Johnsen kortaket. Her skildres Kristi himmelfart: Vi ser Kristus foran en stor skyformasjon (som en stor glorie), og disippelskaren står på berget nedenunder. Mellom dem er en regnbue. På orgelgalleriets brystning har Steen-Johsen malt syv motiver fra Jesu liv. Fra venstre til høyre dreier det seg om kongenes tilbedelse, flukten til Egypt, Jesus som tolvåring i tempelet, Bergprekenen (midtbildet, vendt mot alteret), de første disiplene (Peter og Andreas på Genesaretsjøen, der Jesus sier «Jeg skal gjøre dere til menneskefiskere», jf. Matt. 4.19), inntoget i Jerusalem og bønnen i Getsemane. Blant Steen-Johnsens bilder ser det karakteristisk nok ikke ut til å være noe korsfestelsesbilde. For øvrig stod Steen-Johnsen til femtiårsjubileet også for annen maling enn rene bilder, idet han malte tak, benker og orgelfasade.

Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet fra 1908. Den står inne i koret, like ved oppgangen til preksetolen (på nordsiden, mens det er en lesepult i sørkant av korbuen).

Orgelet på galleriet i vest (eller sørvest) er blant de eldste som fortsatt er i bruk i norske kirker. Det ble laget av Peter Adolph Albrechtsen i 1847 og ble kjøpt fra Hurdal i 1956. I 2007 ble det restaurert av orgelbygger Johannes Buder i Bergen. Orgelet ble da snudd slik at organisten har det mellom seg og kirkerommet, og orgelgalleriet ble utvidet ved samme anledning, slik at Steen-Johsens bilder ble flyttet ca. 60 cm innover i rommet. Orgelet sies å være kirkens tredje. Kirkens ene klokke er støpt i Norge i 1908. Det finnes et par interiørbilder på Kirkenorge.no.

Kirkegården ble utvidet i 1933 og 1973, og det har vært arbeidet endel med kirkegården på 1990-tallet.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 2008, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok. Det var bispevisitas her i mai 2010. Menighetsbladet «Kirkehilsen» kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Trefoldighetskirken (Oslo)

Trefoldighetskirken ved Hammersborg lå i sin tid i utkanten av byen, og var ment å avlaste Vår Frelsers kirke (domkirken) ved den store befolkningsveksten på 1800-tallet. Den er et resultat av landets første arkitektkonkurranse.

Denne særpregede, åttekantede kirken i upusset tegl er også et tidlig eksempel på nygotikk, tegnet av den fremragende arkitekten Alexis de Chateauneuf fra Hamburg (mer her). Chateauneuf hadde begynt på tegningene et par år før konkurransen etter å ha blitt kontaktet i den forbindelse. Han ble syk i løpet av byggeperioden, forlot landet i 1850 og døde i 1853 (samme år som koleraen herjet i Christiania). Byggeledelsen gikk over til hans elev
Wilhelm von Hanno, som ellers har bl.a. en rekke andre kirker på samvittigheten.

Byggeprosessen varte helt til 1858, og i mellomtiden ble andre kirker som Vestre Aker fullført. Trefoldighetskirken har en slags kombinasjon av åttekantet form og korsform som gir en særegen romopplevelse, samtidig som kirkerommet har de klassiske gotiske kirkenes høyreisthet. Dette er nok en av de mest monumentale av våre nygotiske kirker (i Oslo og landet som helhet), men den er visstnok noe forenklet i forhold til de opprinnelige planene. Kirken hadde ved åpningen ca. 2000 plasser og i dag rundt 1200.

Interiøret domineres av midtrommet med dets ribbehvelvede kuppel, omgitt av bueganger og gallerier. Detaljene på søylenes bladkapiteler er litt forskjellige for hver søyle, og det sies at von Hanno hugget flere av dem personlig.

Inventaret er, som seg hør og bør, påkostet, og det ble utført av noen av landets fremste kunstnere. Den rikt utsmykkede altertavlen har et bilde av Adolph Tidemand som ble utført først i 1868. Det viser Jesu dåp, og bildet er blitt kopiert mange ganger til kirker over hele landet. Altertavlen har også statuetter av Peter og Paulus utført av Olaf Glosimodt i 1867.

Prekestolen er fra 1858. Døpefonten, en englefigur i marmor som holder et skjellformet fat, er utført av billedhuggeren Julius Middelthun på 1860-tallet. Hovedorgelet ble bygget av Claus Jensen, muligens med fasade av Wilhelm von Hanno. Det ble modernisert til hundreårsjubileet, men sies å være i dårlig forfatning. Kororgelet (8 stemmer) ble bygget hos Venheim Orgelbyggeri i 1988. En lysekrone av Emanuel Vigeland kom til i 1923. Den er korsformet med en engel som holder Jesusbarnet i armene.

På 1930-tallet laget Frøydis Haavardsholm fem glassmalerier i koret. Disse er nærmere beskrevet i Wikipedia-artikkelen om kirken. På nordveggen er det et par glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg fra 1980-tallet. Wikimedia Commons har en rekke interiørbilder.

Det er gjort en rekke endringer opp gjennom årene. I 1870 ble vegger og søyler kalkpusset til store protester fra von Hanno. Dette ble fjernet i forbindelse med kirkens 100-årsjubileum. Da fjernet man også et lag av asfalt, som var det opprinnelige gulvbelegget. Under dette var det et lag av tegl, som ble ansett for nedlslitt, fjernet og erstattet med teglfliser, som altså ikke er opprinnelige.

Det var i mange år taklekkasjer i kirken, som ble stengt i flere år da den ble ansett som rasfarlig. Etter omfattende restaurering fikk den også ny kobbertekking på taket, og gjenåpningen var i 1997. Det den gang så skinnende kobbertaket er etterhvert blitt matt, men per oktober 2009 er det bare lanternen på toppen som har den karakteristiske irrgrønne fargen.

Det er ingen kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Trefoldighet fra 1. september vil inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 120-123

  • Wikipedia

  • Sentrum og Sankthanshaugen sogn

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 26-27

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 575
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 715
  • Kirkesøk

Middelthuns dåpsengel

Alternativ døpefont

Kororgel

Hof kirke (Solør)

Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en kirke som var viet til st. Olav (tradisjonelt betegnet som stavkirke, men man er ikke helt enige om betegnelsen er berettiget) som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. Et par portalvanger er imidlertid å finne i Universitetets oldsaksamling. Det antas at dører og pilastre stammet fra en tidligere kirke. I tillegg til denne kirken på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, og etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret) og innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954-55.

Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954-55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har har enkelte likhetstrekk med prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler. I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Birger Lofnes: Hof kirke 125 år 1960-1985 (Hof menighetsråd, 1985; nyopptrykk av boken fra hundreårsjubileet i 1960 med et lite tillegg om de siste 25 år)

  • Tord Langmoen: Den høyreiste kirken i Hof 1860-2010 (Hof menighetsråd, 2010)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 627
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2014, kapittel 1
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 207-234 (om Lars Pinnerud)

Vestfra

Alternativ vinkel

Vestinngang

Årstall i mur

Årstall på vindfløy

Gravkapell

Tranby kirke

Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.

Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.

Endringer i 1949-50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.

Kirken hadde opprinnelig en barokk altertavle fra 1700-tallet som fremstilte korsfestelsen. Denne ble i 1901 sendt til Drammens museum og ble erstattet med en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Kopien er malt av S. Aanonsen og har spissbuet innramming.

Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.

Orgelet (på vestgalleriet) er fra August Nielsen fra 1891 (ja, 1891), men ble restaurert og utvidet av brødrene Torkildsen i 2006. En av kirkeklokkene ble støpt i Holmestrand i 1681, delvis av to sprukne, mindre klokker. En annen er fra Ole Olsen fra 1855. Dessuten oppbevares ifølge «Norges kirker» en stor klokke fra 1629.

Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.

Det var bispevisitas i Lier i februar 2010. Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted. Eldre årganger kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Vindfløy

Gravkapell

Servicebygg

Annonse