Viser arkivet for stikkord tønsberg, krematorium

Rjukan kapell, krematorium og gravlund

Rjukan kirkegård ligger ikke umiddelbart inntil kirken, men på den andre siden av jernbanelinjen og elven, like øst for Rjukan stadion.

Dessverre gir ikke jubileumsboken for Rjukan kirke noe innblikk i kirkegårdens historie, og oppslag andre steder er ikke helt til å bli klok av. Norsk kunstnerleksikon krediterer Lorentz Harboe Ree for å ha tegnet krematoriebygg i 1920 og Oscar Hoff i 1926. Andre kilder daterer imidlertid bygget til 1954, og det skal dreie seg om landets minste krematorium blant dem som fortsatt er i bruk.

I 2002 meldte NRK at kremasjonsanlegget fra 1995 måtte oppgraderes for å oppfylle tiden strenge miljøkrav (jf. forskrift hos Lovdata). Dette har åpenbart skjedd, siden krematoriet fortsatt er i drift (jf. Norsk forening for kirkegårdskultur).

Kapellbygget er orientert fra nord mot sør, med trappeinngang i nord og korparti i sør. På vestsiden er det anlagt rullestolrampe (jf. anbudsinnbydelse fra 2010). Sørvest for kapellbygget står et hus om formodentlig er en driftsbygning. Kirkegården strekker seg sørøstover fra disse bygningene og omfatter felt med kistegraver og og felt med urnegraver. Tinn har en av landets høyeste kremasjonsprosenter på rundt 50.

Andre referanser:

Svend Foyns bedehus

Svend Foyns bedehus i krysset mellom Øvre Langgate og St. Olavs gate i Tønsberg har vært kalt landets vakreste bedehus, og det er vel ikke helt av veien. Bygget ble innviet den 11. november 1876, og det står endel om det omtrent midt på denne siden.

I dag eies bygget av Kirkens bymisjon, som også leier ut.

Tønsberg gamle kirkegård

Tønsberg gamle kirkegård ble tatt i bruk i 1854, og gravkapellet ble innviet i 1874. Det går under betegnelsen Mariakapellet og ble brukt som gravkapell til 1974, da det ble slutt på kistebegravelser på kirkegården. Siden er det pusset opp og innredet som lokale for konserter og andre kulturarrangementer. Helt sørøst på kirkegården er en driftsbygning fra 1986.

Dette var altså Tønsbergs hovedkirkegård til den begynte å bli full og ny kirkegård ble anlagt ved Solvang. Etterhvert har det imidlertid fylt seg opp noe også der, og for noen år siden ble det meldt at den gamle kirkegården skulle rehabiliteres og åpnes for kistegravlegging igjen. Det har imidlertid vist seg å være enkelte komplikasjoner. Grunnen må dreneres, og det er oppdaget et utrydningstruet billeart som må vernes om. (Se også her.)

På kirkegården er det 22 graver for allierte soldater (Commonwealth War Graves). Disse falt i slaget ved Jylland i 1916, og ved siden av krigsgravene er også et eget monument til minne om slaget. Det arbeides også med planer om vern av gamle gravminner på kirkegården.

Blant dem som er begravet på kirkegården ellers, er byens store sønn, Svend Foyn.

Kilder og videre lesning (utover allerede nevnte):

Bildeserie med 8 bilder — bla ved å trykke på pilene

Et besøk i Søndre Slagen kirke er en fin opplevelse. Kirken er vakker. Beliggenheten i skogen gjør at det blir en egen ro som faller over en, spesielt om man tar beina fatt og går turveien gjennom Slagenskogen til kirken.
Wikipedia kan vi lese om kirken… Søndre Slagen kirke er en langkirke fra 1972 i Tønsberg kommune, Vestfold fylke. Planleggingen av kirken startet i 1968, da Søndre Slagen ble eget prestegjeld.

Byggverket er i betong, tegl og tre og har 450 plasser i kirkerommet. (Hele frontpartiet til kirken kommer bedre fram på et bilde i kommentarfeltet.)

På kirkens altertavle henger et 4×8 meter stort alterteppe – «Fra tornekrone til seierskrone» av Else Marie Jakobsen. Alterteppet er fra 1979, og symboliserer Jesu seier over døden og mørket, og over korset og smerten.
I delen til venstre er menighetssalen. Dørene kan åpnes inn til kirken. Det trengs spesielt på julaften.
På kirkebakken står et klokketårn.

På samme veggen som alterteppet henger er det et lite glassmaleri.

Kirkegården karakteriseres som en skogskirkegård. Akkurat i disse dager hugges det i skogen for at det skal bli mere åpent. Samtidig skal kirkegården utvides mot sør.
Dette bildet er i sørvestlig retning. Vi aner bilveien i det fjerne.

Sarpsborg kapell og krematorium

Sarpsborg kapell og krematorium ble tegnet av Eyvind Moestue og oppført i 1960-61. Arkitekten er den samme som tegnet krematoriet i Moss over to tiår tidligere. Bygget står på St. Olavs gravlund like vest for Sarpsborg sykehus. Dette er et av to fungerende krematorier i Østfold fylke; det andre er i Halden. Krematoriet i Sarpsborg utfører kremasjoner også for nabokommuner som Fredrikstad, der krematoriene er nedlagt.

St. Olavs gravlund er en av to gravlunder for Sarpsborg by. Kirkegården ved Sarpsborg kirke er ikke i bruk i dag, men ellers brukes Sarpsborg vestre gravlund ved Tune kirke.

Kilder:

Misjonshuset i Tønsberg

Misjonshuset i Svend Foyns gate 19 i Tønsberg er tilholdssted for Tønsberg misjonssamband, som er tilsluttet Norsk luthersk misjonssamband (NLM, nettsted her).

Leie kapell og gravlund

Leie kapell og gravlund i Fredrikstad var tidligere kjent som henholdsvis Fredrikstad krematorium og Glemmen gravlund. Gravlunden er en knapp kilometer sørvest for Glemmen gamle kirke og ble anlagt fordi kapasiteten rundt kirken var begrenset. Gravlunden ble tatt i bruk i 1898 og er utvidet flere ganger, senest (?) i 1975. Til sammen er det vel 1000 mål med plass til 8900 kistegraver og 1400 urnegraver, ifølge Fredrikstad byleksikon. Dette er byens største gravlund.

I 1901 ble det oppført et gravkapell. Dette ble så avløst av et nytt i 1938, og dette igjen gjorde tjeneste til utpå 1960-tallet, for så å bli revet i 1983. Nytt kapell med krematorium ble innviet i 1965. Det er tegnet av Olav Platou ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og ligger på en kolle på gravlunden omgitt av en urnelund. Hoveddøren er utsmykket med bronserelieff av Per Hurum, og innvendig er kapellet utsmykket av Aage Storstein.

Krematoriet er ikke oppgradert til å oppfylle våre tiders strenge utslippskrav, og har ikke vært brukt siden 1999. All kremasjon for Fredrikstad utføres nå i Sarpsborg, etter at Borge krematorium ble benyttet en periode.

I 2008 endret kapellet og gravlunden navn til Leie. I 2012 var det utlyst anbud på rehabilitering av en del av gravlunden. Dette er formodentlig gjennomført per 2013.

Kilder og videre lesning:

Moss kapell, krematorium og kirkegård

I 1832 ble det kjøpt inn en jordstykke til kirkegård ved Høienhall i Moss, og det som nå er nedre del av kirkegården, ble innviet året etter. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus på kirkegården, og i 1881 gav Moss Sparebank penger til nytt gravkapell, visstnok et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter med tilbygg til bårerom og redskapsrom på hver side. Det området som utgjør øvre del av kirkegården, ble innkjøpt i 1909. Gravkapellet ble først noe utvidet og så totalt ombygget omkring 1920. Først på 1930-tallet kom det bygget vi ser nå.

Moss kapell og krematorium ble tegnet av Eyvind Moestue og oppført i 1936-38. Det kan vel sies å være et lokalt funkisikon. Kapellets fondvegg ble i 1948-50 utsmykket med fresker av Herman Willoch. Kapellet skal ha vært det første elektriske krematoriet i Nord-Europa.

Bygget ble rehabilitert i 2004, men krematorieovnen er ikke i bruk i disse dager. Byens kremasjoner utføres ved krematoriet i Sarpsborg, også det tegnet av Moestue.

Kirkegården eller gravlunden består av en rekke felt som er avgrenset av vegetasjon, veier og topografi. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser, inkludert en minnelund for anonyme begravelser. Det finnes en minnebauta over eidsvollsmannen Gregers Winther Wulfsberg der det er kransenedleggelse og tale hver 17. mai.

Det har i de senere år vært endel medieomtale på grunn av manglende vedlikehold på Moss’ kirkegårder som følge av manglende kommunale bevilgninger, og det har vært noe misnøye med manglende søppeltømming, uten at dette virket påfallende da undertegnede besøkte stedet.

Kilder og videre lesning:

Urnelund for anonyme

Urnelund for anonyme

Monument i urnelunden

Undersbo kapell, krematorium og gravlund

Undersbo kirkegård i Larvik ble innviet i 1880 til avlastning for Torstrand kirkegård, som var anlagt så sent som i 1863, men som likevel begynte å bli full. Siste begravelse ved Torstrand skjedde i 1905, og Undersbo er nå byens hovedgravlund.

Undersøkt litteratur sier ikke så mye om hva som eventuelt fantes av gravkapell her i begynnelsen, men det gamle kapellet midt på kirkegården skal ifølge «Larvik A-Å» ha eksistert i 1933 (da et gravfølge avbildet i boken gikk i prosesjon over kirkegården, også gjengitt her). Kapellet brukes nå som lager / driftsbygning.

Senere ble det krematoriekapellet vi ser på bildet her, oppført. Det ser ut til at arkitektkonkurranse ble utlyst i 1950 (se f.eks. her), og denne ble vunnet av John Engh og Peer Qvam. Tegningene dateres til 1951 i Store Norske, men krematoriekapellet ble innviet først i 1955. Altertavlen i kapellet er en mosaikk (avbildet her).

Krematoriet var i drift til 2004. Da ble kremasjonen overført til Ekeberg i Sandefjord. Etter at det ble begrensninger på antall kremasjoner der, var det snakk om å starte opp igjen for en kort periode inntil Vestfold krematorium stod klart, men det skjedde ikke. I stedet ble kremasjonstjenester kjøpt i Oslo. Kapellet brukes midlertid fortsatt ved begravelser, og Undersbo er som nevnte fortsatt byens hovedgravlund. I en handlingsplan fra kirkevergen etterlyses det ny driftsbygning og parkeringsplass i tilknytning til gravlunden (se også årsmelding 2011).

På gravlunden finnes en krigsgrav for en alliert soldat (se dette oppslaget). Ellers er blant annet dikteren Gunnar Reiss Andersen begravet her. Gravsøk i Larvik kommune kan utføres herfra.

Andre kilder:

Ekeberg kapell, krematorium og gravlund

Ekeberg gravlund i Sandefjord ble tatt i bruk ca. 1930. Planlegging av kapell og krematorium begynte i 1937, men ble avbrutt av krigen og kom i gang igjen først i 1949. Arnstein Arneberg utarbeidet planer, men det fortelles at de ble funnet å være for dyre. Arneberg skal da ha henvendt seg til Anders Jahre, som tilbød seg å bidra til finansieringen mot at Arnebergs planer ble brukt. Også en rekke andre private aktører bidro.

Krematoriet ble innviet den 1. juli 1960. Anlegget tilhørte og betjente Sandefjord og Sandar kommuner, som ble slått sammen i 1968. Tidligere hadde krematoriet i Tønsberg betjent også Sandefjord og omegn. På grunn av Jahre-tilknytningen var «Jahre-grillen» et tidlig folkelig navn på krematoriet.

Formmessig minner bygget mye om Ullensaker kirke, som også ble tegnet av Arneberg og innviet et par år tidligere, men dimensjonene er noe mindre ved Ekeberg. Innvendig finner vi også noe av den parabelformen som er å finne i Ullensaker kirke. Det sies i et hefte fra 1969 at det har vært gjentatte klager over akustikken. Likevel er en av de tradisjonene som forbindes med krematoriekapellet, en årlig nyttårsgudstjenestene der Sandefjord sangforening deltar i en minnemarkering for dem som er gått bort det siste året.

Våren 2000 var det ildspåsettelse ved krematoriet, og det ble nødvendig med omfattende restaurering. I denne prosessen fikk også kapellet nytt orgel. Det har 14 stemmer, er bygget av Robert Gustavsson og ble innviet i juni 2002.

Hovedinngangen til kapellet går gjennom en forgård og så gjennom store glassdører. Inne er det utsyn til en lukket hage med et lite basseng gjennom vinduene i sørveggen. På korets fondvegg er et marmorrelieff av Ragnhild Butenschøn, som også står bak et relieff i lys granitt ved inngangen. Korhvelvingen er malt av Per Krohg og Morten Krohg. Over hovedinngangen er en skulptur av Jesus på korset utført av Nic Schiøll, og smijernsportene på utsiden er laget av Hans Holmen. Kirkeklokkene (stemt i G og B) henger i et eget klokkehus.

Krematoriet har også utført kremasjoner for nabokommuner som Larvik, men etterhvert som strengere krav til utslipp trådte i kraft, ble det innskrenkninger i antall kremasjoner som kunne utføres, og sommeren 2010 ble kremasjonsvirksomheten nedlagt. All kremasjon i fylket er nå konsentrert til det relativt nyåpnede Vestfold krematorium.

Etterhvert er gravlunden blitt mer fylt opp, og byen har nå hovedgravlund ved Orelund kapell. Ekeberg gravlund er imidlertid fortsatt i bruk, og på den finner man en rekke forskjellige krigsminnesmerker: britisk, russisk, kanadisk og norsk. Det er også en minnelund for sjøfolk som er kommet bort på havet.

Kilder og videre lesning:

  • Glimt fra Ekeberg gravlunds historie

  • Vandring i Arnebergs fotspor
  • Finn Olstad: Sandefjords historie. Bind 2. En vanlig småby? (Sandefjord kommune, 1997), særlig s. 292-294
  • Einar Krohn Larsen: Et landemerke på prestegårdsgrunn. Sandefjord kirke 100 år 1903-2003 (Sandefjord, 2003), s. 25ff
  • I ditt lys ser vi lys. En orientering om kirkebygg i Sandefjord (Sandefjord, 1969), s. 13-15
  • Foredrag fra bispevisitas i Sandefjord i november 2004
  • Smak og Behag
Annonse