Viser arkivet for stikkord svartedauen

Hakadal kirke

For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse