Viser arkivet for stikkord sunniva

Botne kirke

Det skal være 22 middelalderkirker i Vestfold fylke, og én av dem er Botne kirke (Holmestrand kommune) fra 1100- eller 1200-tallet. Nøyaktig byggeår er ikke kjent, men kirken var viet til NikolausAmbrosi dag (4. april). Denne steinkirken bestod opprinnelig bare av skip og kor, trolig med få og små vinduer — og bare på sørsiden. Siden er kirken blitt påbygget og har nå et solid vesttårn (med våpenhus i tårnfoten) samt sakristi i forlengelsen av koret.

Kirken ble kongens eiendom ved reformasjonen og tilfalt grevskapet i 1673. En minnetavle vitner om en restaurering i 1687. I 1699 ble det bygget nytt våpenhus, og reparasjoner ble foretatt i 1713. Områdets kirker ble ikke solgt på auksjon i 1723 som andre kirker i landet, men i 1756 fikk greven tillatelse til å selge kirkene med inntekter og utgifter. Allmuen takket nei til tilbud om å kjøpe Botne kirke i 1764 og 1766. Den ble sagt å være i dårlig stand, men året etter ble den solgt til kjøpmann Ole Heegaard og sognepresten i Botne. Kirken skal så ha blitt satt i stand, men kjøpmannen mistet sin andel i kirken i en falitt i 1793. Kommunen overtok i 1859, men da var kirken i elendig forfatning.

I 1865 ble det foretatt en større ombygging av kirken. Skipet ble forlenget mot øst i hele sin bredde med ca. 4 meter, og koret ble forlenget inn i sakristiet. Skipets nordvegg fikk større galleri, og det ble satt opp nytt galleri i vest. Taket ble senket, og det ble lagt flat himling (som ble fjernet i 1947). Steingulvet ble erstattet med plankegulv, og veggene fikk nytt lag med kalkpuss. Kirken hadde tidligere hatt 200 plasser, og dette ble utvidet til 230 i skipet og 70 på galleriene. I dag oppgir Kirkesøk antallet til 240. Kirken fikk det firkantede tårnet vi ser i dag, med våpenhus i tårnfoten. (Fra før hadde kirken en takrytter, som var blitt reparert flere ganger — f.eks. av Peder Jakobsøn, «Tårnbyggeren i Tønsberg», i 1617 — men den var blitt så dårlig at man fryktet at den ville rase sammen.) Vinduene ble til dels som i dag, men midt på skipets sørside fikk kirken en dør ble fjernet på 1940-tallet og erstattet med et vindu likt de andre.

Mot slutten av 1800-tallet ble kalkmalerier på nordveggen overmurt med kalkpuss. Døpefonten og prekestolen ble overmalt, for så å få denne malingen fjernet i 1911. Ved denne anledning ble sakristiet delt i to. Kirken ble restaurert i 1941-47 (noe forsinket pga. krigen), da bl.a overmaling og nordgalleri ble fjernet. Dermed ble f.eks. kalkmalerier fra 1400-tallet avdekket. Tak og kalkpuss ble fornyet. Dessuten ble et par helgenstatuer fra ca. 1300 som hadde vært oppbevart ved Oslo bispegård — av st. Hallvard og st. Sunniva. Det antas at kirken hadde flere slike før reformasjonen.

Altertavlen som brukes nå, er fra 1664, men ble staffert noe senere. (Den har imidlertid Frederik IIIs kongemonogram øverst, så det er grunn til å tro at det skjedde før 1670.) Tavlen har fire bilder og rike utskjæringer. De to nederste bildene ble malt på nytt i 1940-årene av Egil Weiglin. De forestiller Jesus med disiplene ved nattverden og Jesus med tornekrone foran Pilatus. Øverst ser vi Jesus på korset og den oppstandne Kristus. I 1865 ble den lagt på loftet og erstattet med et enkelt maleri av Gustav Lammers, og i 1940-årene ble den gamle altertavlen hentet frem igjen og restaurert.

Prekestolen i Vestfold-renessanse (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1634. Den har fem fag med billedfelt. Helt til venstre finner vi Salvator Mundi (altså Kristus), som ellers gjerne forekommer i midtfeltet i slike sammenhenger. De fire andre bildene er av evangelistene. Prekestolen ble gitt til kirken av daværende sogneprest Mads Ibsøn og bygselfogd Christen Olufssøn Tranberg, skjønt disses bidrag skal kun ha gjeldt malerens betaling.

Døpefonten er fra 1648 og var en gave fra holmestrandkjøpmannen Hans Simensøn. Fonten er åttekantet og har bilder rundt det hele, hvorav det ene fremstiller Jesu dåp og de andre også er bibelmotiver (skjønt det ene motivet er vanskelig å tolke).

Sørvestvinduet har glassmaleri fra 1928 som viser inntoget i Jerusalem. Glassmaleriet ble kjøpt for gaver gitt til kirken. Klokkerstol og lesepult ble anskaffet i 1990-årene. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1981 og hadde 15 stemmer (senere utvidet til 17). Kirkeklokkene har trolig vært skiftet ut en rekke ganger. De to som er i tårnet nå, er fra 1793 og 1810 (Borgar Riise).

Altersølvet (deriblant en nattverdskalk fra 1685) ble stjålet ved et innbrudd i 1984. Sakene ser ikke ut til å ha kommet til rette, men ble året etter erstattet med nytt altersølv fra David Andersen. Det kan se ut til at man flyttet en Kristian III-bibel som var blitt gitt i gave til kirken i 1947, etter tyveri, uten at det i jubileumsheftet fremgår hvor.

På kirkegården sør for kirken står et gravkapell som ble innviet i 1929 og utvidet med kor i 1940. Utenfor kirken står en bauta over eidsvollsmennene Hans Hein Nysom og Gullik Røed. Øst for parkeringsplassen i nord står et uthus. Prestegården ligger sør for kirken og er avbildet hos Opplysningsvesenets fond.

Det ble feiret 800-årsjubileum i 1996, og i den forbindelse ble det utgitt et jubileumshefte. I juni 2010 var det bispevisitas i Holmestrand kommune.

Kilder og videre lesning:

  • Botne kirke 800 år (Botne menighetsråd, 1996)

  • Øystein Theile: Botne kirke (PDF-brosjyre hos Holmestrand kommune)
  • Norske-kirker.net
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 550
  • Kirkesøk (Har enkelte interiørbilder)

Ulnes kirke

Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden (Strandefjorden), like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.

Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.

Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.

Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891-94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.

Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953-54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)

Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale (et alterforstykke) herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.

Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså engelfigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.

Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.

Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.

Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene. Det finnes en rekke interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.

Kilder og videre lesning:

Annonse