Viser arkivet for stikkord solør

Våler kirke i Solør brant ned 29. mai 2009. Ny kirke ble vigslet i mai 2015. Den står øst for gamlekirken.

Grue Finnskog kirke

Finnskogen strekker seg gjennom alle Solørkommunene, og det ligger gjerne én kirke nede i tettstedet ved Glomma og en annen med Finnskognavn inne i skogen. Denne navnebruken ser ut til å ha blitt standardisert etterhvert. Kirken ved Svullrya (som iblant kalles «Finnskogens hovedstad») ble tidligere kalt Revholt kapell, men nå kalles den altså Grue Finnskog kirke.

Det ble anlagt kirkegård ved Svullrya i 1854. I 1862 ble det reist en liten kirke, bygget av Brede Bredesen Kolstad fra Kongsvinger. Kirken hadde ikke noe tårn, og det sies at den lille kirkeklokken hang mellom to stolper utenfor kirkedøren. I 1883 ble det besluttet å rive denne kirken.

Ny kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, og byggmester var Günther Schüssler. Denne nygotiske, tømrede langkirken ble innviet den 8. desember 1886 og hadde 430 plasser. Den 28. januar 1948 raste imidlertid taket i skipet sammen under vekten av snøen, så ikke stort mer enn tårnet og litt av den vestlige delen av skipet stod igjen. Det ser også ut til at sentralt inventar ble reddet.

Kirken ble gjenoppbygget (arkitekt: Ola B. Aasnes, byggmester: Kåre B. Bråten) og innviet den 26. november 1950. Den har 340 sitteplasser. Den gotisk innrammede altertavlen ble laget av Cecilie Dahl i 1897 og viser Jesus og barnet. Det er en kopi av et bilde av den danske maleren Carl Henrich Bloch, og under bildet leser vi teksten «Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike…». Den nygotiske prekestolen fra 1886 ble tegnet av arkitekten (Eckhoff). Det samme gjelder døpefonten, også den i tre. Orgelet er et Snertingdalorgel fra 1957, og de to kirkeklokkene er fra 1886, fra Bochumer Verein.

Det er altså kirkegård her. Ifølge Wikipedia skal det tidligere ha vært begravelser på noen holmer ute i sjøen Røgden. På kirkebakken står en minnestein over Carl Axel Gottlund. Like ved siden av står et gravkapell med bårerom i kjelleren. På den andre siden av Furubergvegen er det kirkestue.

Kilder og videre lesning:

  • John Peter Collett: Kirke og menighet i Grue gjennom 150 år. Grue kirke 1828-1978 (Grue menighetsråd, 1978), særlig s. 189-191, 271-274 og 377-379

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 626

  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 140-141

Gravkapell med bårerom

Minnestein over Carl Axel Gottlund

Nordre gravlund (Åsnes Finnskog)

Det sies at kirkegården ved Åsnes Finnskog kirke snart ble for liten, og det ble på initiativ fra sogneprest Thorvald Bugge anlagt en ny gravplass noen hundre meter unna, mellom Finstad og Svartholtet. Den omtales vekselsvis som Nordre gravlund eller Nordre gravplass, og var i bruk i 1896 til 1918, parallelt med gravplassen ved kirken.

Grunnen var imidlertid ganske uegnet pga. årlige oversvømmelser ved vårflommen, så gravplassen ble vedtatt slettet, men den er blitt holdt i hevd og er med årene blitt satt i stand og omgitt av gjerde. Nå ligger den der som en minnepark med gravmonumenter mellom trærne. Etterhvert ble det fylt opp med masse ved kirken, slik at gravplassen der kunne utvides, og det er den som brukes i disse dager.

Det skal tidligere ha vært litt kronglete å parkere i nærheten av gravplassen, men sommeren 2011 er det anlagt noe som minner om en liten busslomme, nede på fylkesvei 206 (Kaptein Dreyers veg). Der kan man spasere over jordet til skogholtet der gravplassen ligger, men det kan periodevis være noe bløtt på jordet. På gravplassen i skogen er de opprinnelige gravmonumentene borte, og det vi ser er i stedet minnesteiner med navnelister inndelt i perioder på fem eller ti år. Her kan altså den som har slektninger eller venner begravet på stedet, gå og minnes dem, og det er også noen benkerader og et kors montert på en stein fremst i “lokalet”, uten at undertegnede vet om stedet brukes til friluftsgudstjenester. I hjørnet av gravplassen er det en støpul, men det er ingen klokke i den.

Kilder og videre lesning:

  • Idar Steinbakken og Rolf Rønning: Fra prekenstue til veikirke: Åsnes Finnskog kirke (Åsnes Finnskog historielag, 1994)

Åsnes Finnskog kirke

Finnskogen(e) var opprinnelig nærmest folketom(me), men ble befolket av finner fra Bergslagen i etterkant av Hannibalfeiden på midten av 1600-tallet. Det synes å være noe uklarhet omkring gravskikker i tidlig tid, og presisjonen i navnetranskripsjonen i gamle kirkebøker samt det at Åsnes prestegård brant i 1929, gjør det også vanskelig å få klarhet i alle detaljer når det gjelder bosettingsmønster og kirkehistorie. Det later imidlertid til at det første kirkelige bygg i Åsnes Finnskog var den såkalte Prekenstua, som lå på Vermundsberget, omtrent tvers over Vermundsjøen fra der Åsnes Finnskog kirke ligger i dag. Den ble brukt til gudstjenester fra ca. 1807 og til kirkebygget stod klart. Før dette hadde det forekommet friluftsgudstjenester i området. Huset ble revet i 1943.

På midten av 1800-tallet ble det tidligere Hof prestegjeld delt i tre, og i det nye Åsnes prestegjeld ble det bygget to nye kirker tett på hverandre. Først ut av disse var Gretviken kirke, som i dag kalles Åsnes Finnskog kirke. Den ligger idyllisk til på et nes (Vikanebben) på nordsiden av Vermundsjøen, rundt 25 km øst for Flisa. Kirken ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og innviet i 1861. Det er en tømret langkirke som ved innvielsen hadde 150 plasser, men den ble utvidet til 250 plasser i 1911-12 under ledelse av Martin O. Bråten og gjeninnviet i november 1912.

Alterbildet i Åsnes Finnskog kirke er malt av Ragnvald Hjerlow i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Jesu oppstandelse i Bragernes kirke. Den har nygotisk omramming. Prekestol og døpefont er begge på alder med kirken.

Kirkens første organist var svenske Nils Alstergren, som i 1861 kjøpte Grætvigen (Gretviken) gård, på hvis grunn kirken er bygget. Alstergren hadde et franskprodusert harmonium fra første halvdel av 1800-tallet, og det sies at det ble fraktet fra organistens hus til kirken når det skulle spilles der. Dette harmoniet ble i 1993 gitt til kirken av Alstergrens etterkommere og er restaurert (av folk fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk) til spillbar stand og oppbevares som klenodium. Sitt første orgel fikk kirken i 1880. Det omtales som et husorgel og var i bruk til årsskiftet 1912/1913, da det ble solgt og avløst av et kirkeorgel. Dette var i tjeneste til 1964, da nytt orgel ble innviet. Likevel ble nytt orgel med elleve stemmer innkjøpt og tatt i bruk i 1979 og formelt innviet den 30. januar 1980. (Ifølge kirkeleksikonet er det dansk og delvis bygget av et gammelt orgel, mens jubileumsboken sier at det gamle ble demontert og fjernet.) Orgelet står på vestgalleriet.

I begynnelsen hadde man ingen kirkeklokke, men slo på en bøyd jernholk med en hammer, omtrent som man hadde vært gjort med et jernspett ved Prekenstua. Senere fikk man tak i en liten kirkeklokke, som i 1902 ble byttet ut med en klokke fra Olsen & Søn.

Av annet inventar kan nevnes en lysekrone i messing som tidligere hang i Oslo domkirke, men ble skiftet ut ved en oppussing der.

Det sies at kirkegården snart ble for liten, og det ble på initiativ fra sogneprest Thorvald Bugge anlagt en ny gravplass noen hundre meter unna. Den omtales vekselsvis som Nordre gravlund eller Nordre gravplass, og var i bruk i 1896 til 1918, parallelt med gravplassen ved kirken. Grunnen var imidlertid ganske uegnet pga. årlige oversvømmelser ved vårflommen, så gravplassen ble vedtatt slettet. Den er imidlertid blitt holdt i hevd og er med årene blitt satt i stand og omgitt av gjerde, og nå ligger den der som minnepark med gravmonumenter mellom trærne. Etterhvert er det fylt opp med masse ved kirken, slik at gravplassen der kunne utvides, og det er den som brukes i disse dager. På området ved kirken står også en bygning som kan tenkes å være kirkestue med bårehus i underetasjen, og ved parkeringsplassen står et hus som trolig er redskapshus eller servicebygg.

Åsnes Finnskog kirke har siden 1990-tallet vært veikirke og er som sådan åpen for besøkende noen uker hver sommer.

Kilder og videre lesning:

Kirkestue med bårerom?

Kirkegården

Velkomst

Risberget gravlund

Risberget gravlund betjener samme område som Risberget kirkesal. Ifølge dette avisinnlegget finner imidlertid selve minnehøytideligheten sted i kirken (formodentlig Våler gravkapell, nå som Våler kirke er nedbrent) snarere enn i kirkesalen.

Gravlunden ble opprinnelig innviet den 16. august 1857. Grunnforholdene er imidlertid problematiske: Det er mye fjell her, og en stund var det bare mulig med urnenedsettelser. Siden er det fylt på jord og nedlagt mye dugnadsarbeid, og i 2006 åpnet gravlunden igjen for kistebegravelser. Da var den også betydelig utvidet. Gravlunden er omgitt av hvitt stakitt, og den har en støpul (klokketårn) fra Haslemoen. I støpulen henger en klokke fra Savolax i Finland. Den ble innviet den 27. september 2009.

Litt lenger nord er det skiltet til en minnelund. Undertegnede kjenner ikke til hva som befinner seg der, men hører gjerne fra folk som vet mer om det.

Risberget kirkesal

Risberget kirkesal på Finnskogen (i Våler kommune) ble bygget i 1862 og sies å være den eneste i sitt slag her i landet. Selve bygget ligner et vanlig toetasjershus bortsett fra takrytteren, eller klokkehuset, som det kalles på
menighetens nettside. I 1. etasje er — eller rettere sagt var — Risberget gamle skole samt leilighet, mens selve kirkesalen, med 60 plasser, er i 2. etasje.

Både lokalet og inventaret er noe endret opp gjennom årene. Klokkehuset kom til i 1899, og kirkeklokken noen år senere. Alterbildet er en kopi av Tidemands bilde av Jesu dåp (original i Trefoldighetskirken i Oslo). Bildet ble malt av Helene Gundersen og avduket i 1925. Døpefonten er åttekantet og kalkformet. Den ble tatt i bruk i 1938. Orgelet er et digitalorgel (Cantor) fra 1992, og kirkeklokken er fra 1905.

I 2006 ble det meldt om forfall med råtnende gulv og behov for oppussing. Siden det later det til å være pusset opp både innvendig og utvendig. Ikke langt unna er en gravlund.

Kilder og videre lesning:

Lundersæter kirke

Ved Brandval Finnskog hadde det vært gravplass en stund før det kom kirkebygg. Første kirkegård ble anlagt på en liten furukolle sør for oppkjørselen til kirken i 1851. Ingen gravminner er synlige lenger, men området er ryddet og holdt pent. Området gikk ut av bruk i 1868, da kapellet ble oppført

Lundersæter (eller Lunderseter) kapell (som nå tituleres som kirke) ble oppført av byggmester Ole Bergqvist, som ligger begravet på kirkegården her. Den laftede langkirken ble innviet den 2. desember 1868. Bygget var da noe enklere enn nå og hadde takrytter over vestre del av skipet. Skipet er rektangulært, med kor i samme bredde, og det er et lite sakristiutbygg mot øst. Innvendig panel kom til i 1923, og i 1934 ble kapellet beiset og malt innvendig. Det fikk elektrisk lys i 1948-49, men den mest omfattende ytre endringen kom i 1954, da vesttårnet ble bygget og tårnfoten ble innredet som våpenhus. Arkitekt for tårnet var Ola B. Aasnes, og byggmester var Mentz Sæter. I 1962-63 ble kapellet pusset opp grundig innvendig etter Finn Kraffts planer, og kirkerommet fikk sitt nåværende utseende både fargemessig og når det gjelder innredning. Opprinnelig hadde benkene vært smale og bratte i ryggen, og det hadde vært plass til 250 personer. Etter 1963 oppgis antall sitteplasser til 200.

Opprinnelig stod det en tretavle på alteret på størrelse med en vanlig dør, ifølge jubileumsboken. Dagens alterbilde har tittelen «Kristus på Bergprekenens fjell» og ble malt av Valborg Luth i 1899. Tavlen har nygotisk innramming.

Prekestolen er på alder med kirken og har fem fyllinger uten bilder. Døpefonten er en enkel, sekskantet trefont. Jubileumsboken tidfester den til 1868, som kirken, mens kirkeleksikonet og Wikipedia sier at den er fra 1905. Dåpsfatet i sølv er fra 1905, mens det opprinnelige, som trolig var av blikk, ikke har latt seg oppspore. En dåpskanne i aluminium er fra 1938.

I 1905 fikk kirken orgel fra Berntzens orgelbyggeri på Gjøvik (det som senere ble Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal). Det hadde seks stemmer, og det ble etterhvert temmelig upålitelig. I 1963 ble det uvidet med en stemme og reparert, og det later til at det er dette orgelet som fortsatt er i bruk.

Opprinnelig hadde kapellet en liten klokke på bare 40 kg i takrytteren. Etter ombyggingen i 1954 ble det innkjøpt en ny kirkeklokke fra Olsen Nauen. Den veier 140 kg og avgir tonen E.

Området rundt kirken (kapellet) ble inngjerdet og viet til kirkegård i 1868. Det sies at grenser for kirkegården ble fastsatt i 1950, og det later til at den ble planert og beearbeidet i 1964. I 1937 ble det bygget gravkjeller (bårerom) i betong.

En kirkestue ble oppført på kirkebakken i 1883 i form av et lite tømmerhus. Dette ble revet da dagens kirkestue ble oppført og stod ferdig i 1904. Denne er større enn den gamle og hadde flere uthus omkring seg der den står nede i kirkebakken. Den har også vært brukt som møtelokale og klasserom. Etter at disse bygningene stod og forfalt noen år, ble de vedtatt revet på 1960-tallet, men menighetsrådet grep inn og satte i stand selve kirkestuen i 1965 med hjelp fra en rekke frivillige.

Ellers finnes et par bedehus i området, nemlig Øieren bedehus (oppført 1938, innviet 8. januar 1939) og Gressberget bedehus (innviet 5. november 1950).

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Erik Svenke Solum: En finnskogmenighet gjennom 100 år. Lunderseter kapell 1868-1968 (Brandval menighetsråd, 1968)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Kirkesøk
  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år (Brandval menighetsråd, 2001), s. 42

Kirkegårdsport

Bårehus

Kirkestue

Eben-Ezer Roverud

Eben-Ezer Roverud er en pinsemenighetRoverud i Kongsvinger kommune. Menigheten teller ifølge pinsebevegelsens nettsted 23 medlemmer og 57 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Roverud kirke

Roverud er et lite tettsted nord for Kongsvinger by, i det som tidligere var Brandval kommune. I middelalderen var det en kirke — Berger kirke — like nord for Roverud, men på 1600-tallet overtok Brandval som områdets kirkested, og først på slutten av 1960-tallet kom det kapell på Roverud. Roverud indremisjonsforening skjenket sitt misjonshus til Roverud kirkeforening i 1964. Det ble foretatt en større ombygging, og kapellet ble innviet av biskopen den 7. april 1969. Det har vært betegnet som kirke siden 1988, selv om den sies å ligge i Brandval sogn. Det dreier seg om en arbeidskirke i tre tegnet av Ola B. Aasnes. Kirken har 140 sitteplasser.

Til altertavle har kirken et stort trekors med et alterteppe rundt. Teppet, av Eva Skarderud Jensen, har motiver fra skapelsen, den åpne graven med nagler og tornekrone og det nye Jerusalem. Prekestolen i tre kommer fra Brandval kirke, som fikk den ved ombyggingen i 1877, men som siden har tatt tilbake sin opprinnelige prekestol. Døpefonten i kleberstein er fra 1969 og har et sølvfat.

Kirken har et Jørgensen-orgel fra 1975 og en kirkeklokke fra Olsen Nauen i det frittstående klokketårnet.

Det er ikke kirkegård her. Begravelser finner sted på Brandval. Derimot er det prestekontor mm ved Roverud samfunnshus.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Hof kirke (Solør)

Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en kirke som var viet til st. Olav (tradisjonelt betegnet som stavkirke, men man er ikke helt enige om betegnelsen er berettiget) som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. Et par portalvanger er imidlertid å finne i Universitetets oldsaksamling. Det antas at dører og pilastre stammet fra en tidligere kirke. I tillegg til denne kirken på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, og etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret) og innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954-55.

Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954-55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har har enkelte likhetstrekk med prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler. I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Birger Lofnes: Hof kirke 125 år 1960-1985 (Hof menighetsråd, 1985; nyopptrykk av boken fra hundreårsjubileet i 1960 med et lite tillegg om de siste 25 år)

  • Tord Langmoen: Den høyreiste kirken i Hof 1860-2010 (Hof menighetsråd, 2010)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 627
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2014, kapittel 1
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 207-234 (om Lars Pinnerud)

Vestfra

Alternativ vinkel

Vestinngang

Årstall i mur

Årstall på vindfløy

Gravkapell

Annonse