Viser arkivet for stikkord snertingdal

Kirkerud kirkested i Snertingdal

Navnet til tross er Nykirke i dag Snertingdals eldste kirke. Da den ble innviet i 1872, ble kirkestedet for øvre (eller midtre?) Snertingdal flyttet fra Kirkerud (ca. 2 km unna), og kirken der ble revet. La oss ta en titt på stedets kirkehistorie.

Muligens har det stått to kirker på Kirkerud: én i middelalderen og én fra 1703 til 1871. Den første kjennes bare av omtale: Da bøndene i området i 1694 søkte om å få oppføre ny kirke, viste de til et sted «hvor tilforn hafver været bygt og brukt en liten Kirke». Denne kirken er imidlertid ikke omtalt av Jens Nilssøn i forbindelse med hans visitasreise i 1594, så den eksisterte neppe da. Kanskje kan vi anta at den gikk ut av bruk etter Svartedauden. Det later ikke til at det er gjennomført arkeologiske undersøkelser for å bekrefte (ev. avkrefte) middelalderkirkens eksistens.

Kirken fra 1703 er det bare noen små rester etter på stedet. At den har eksistert, er det imidlertid ingen tvil om. Snertingdølene måtte søke to ganger om byggetillatelse (1694 og 1700), og det dreier seg om en kirke finanisert av bygdefolket og dermed utenfor sognesystemet med tienden og den slags. (Se boken om kirken samt dette avsnittet i Wikipedia.) Kirken var “bare” 6 km fra Seegård, men det var kanskje en strevsom kirkevei for enkelte, og det var uansett forbundet med utfordringer — for ikke å si problemer — å frakte lik til begravelse deler av året. Det gikk etterhvert fortgang i saksbehandlingen, og kirken kunne innvies i 1703 av biskop Hans Munch.

Senere på 1700-tallet meldes det at det holdes like mange gudstjenester i hver av de to Snertingdal-kirkene, og de lokale bøndene er forpliktet til å sørge for skyss for presten. Kirken omtales med forskjellige navn: «Christi Nye Kirke», «Gavekirken», «Nykirke», «Snertingdalens øvre Kirke». Senere erindringer tyder på at det dreide seg om en tømret langkirke med rett avsluttet kor, og at det var orgelgalleri innenfor inngangen. I 1862 uttaler prosten at han ikke har sett «stort uslere, elendigere og mer uhensigsmæssig indrettet Gudshus», og kirken sies også å være for liten for menigheten. Det blir satt i gang en prosess som ender med oppførelsen av dagens Nykirke, og kirken på Kirkerud blir revet. Siste gudstjeneste avholdes 5. mars 1871.

I dag er området rundt tuften beitemark. Et eget inngjerdet område har et støpejernskors som eneste gjenværende gravminne (fra en begravelse i 1872) samt en lovehelle og en trappestein fra Kirkerud gård. Ellers finnes rester av kirketuften i form av overgrodde steiner som ligger spredt omkring på bakken. En tavle med håndskårne bokstaver ble satt opp på stedet i 1981. Tuft og kirkegård er fredet av Riksantikvaren.

De fleste minnene etter kirken er imidlertid inventargjenstander som er overført til dagens Nykirke. Altertavlen skal være satt sammen rundt 1800 og inneholder bl.a. et tablå av nattverden fra en eldre altertavle laget av Lars Borg til Biri kirke etter kontraktsinngåelse i 1703. Fra samme Borg-tavle stammer (sannsynligvis) et par evangelistfigurer. Også den sekskantede prekestolen er overført. Den skal være fra da kirken var ny, og den ble restaurert i 1963. I fyllingene er det rundbuer med tekstfelt over og under. Innholdet er dels formaninger, dels opplysninger om kirkens sponsorer. Himlingen lå i en årrekke på kirkeloftet i Nykirke og er tatt i bruk igjen.

Døpefonten og døpefatet fra Kirkerud er avbildet i boken om gavekirken, men later ikke til å være i bruk. Det samme gjelder en jordpåkastelsesspade. Ellers brukes fortsatt den ene klokken fra Kirkerud. To snodde messinglysestaker fra Kirkerud står på alteret i Nykirke, og en tredje står ved nedgangen til kirkerommet. Også kalk og disk fra Kirkerud er overført til Nykirke og brukes fortsatt. Det samme gjelder en messehagel fra 1836. Enkelte andre gjenstander oppbevares også, og noen gjenstander er i privat eie i området.

Det arrangeres hvert år olsokgudstjeneste i det fri på det gamle kirkestedet. (Ved dårlig vær trekker man inn i Nykirke.)

Kilder og videre lesning:

Rester av kirketuften

Gravkors, trappestein og lovehelle

Grue Finnskog kirke

Finnskogen strekker seg gjennom alle Solørkommunene, og det ligger gjerne én kirke nede i tettstedet ved Glomma og en annen med Finnskognavn inne i skogen. Denne navnebruken ser ut til å ha blitt standardisert etterhvert. Kirken ved Svullrya (som iblant kalles «Finnskogens hovedstad») ble tidligere kalt Revholt kapell, men nå kalles den altså Grue Finnskog kirke.

Det ble anlagt kirkegård ved Svullrya i 1854. I 1862 ble det reist en liten kirke, bygget av Brede Bredesen Kolstad fra Kongsvinger. Kirken hadde ikke noe tårn, og det sies at den lille kirkeklokken hang mellom to stolper utenfor kirkedøren. I 1883 ble det besluttet å rive denne kirken.

Ny kirke ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff, og byggmester var Günther Schüssler. Denne nygotiske, tømrede langkirken ble innviet den 8. desember 1886 og hadde 430 plasser. Den 28. januar 1948 raste imidlertid taket i skipet sammen under vekten av snøen, så ikke stort mer enn tårnet og litt av den vestlige delen av skipet stod igjen. Det ser også ut til at sentralt inventar ble reddet.

Kirken ble gjenoppbygget (arkitekt: Ola B. Aasnes, byggmester: Kåre B. Bråten) og innviet den 26. november 1950. Den har 340 sitteplasser. Den gotisk innrammede altertavlen ble laget av Cecilie Dahl i 1897 og viser Jesus og barnet. Det er en kopi av et bilde av den danske maleren Carl Henrich Bloch, og under bildet leser vi teksten «Uten at I omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himlenes rike…». Den nygotiske prekestolen fra 1886 ble tegnet av arkitekten (Eckhoff). Det samme gjelder døpefonten, også den i tre. Orgelet er et Snertingdalorgel fra 1957, og de to kirkeklokkene er fra 1886, fra Bochumer Verein.

Det er altså kirkegård her. Ifølge Wikipedia skal det tidligere ha vært begravelser på noen holmer ute i sjøen Røgden. På kirkebakken står en minnestein over Carl Axel Gottlund. Like ved siden av står et gravkapell med bårerom i kjelleren. På den andre siden av Furubergvegen er det kirkestue.

Kilder og videre lesning:

  • John Peter Collett: Kirke og menighet i Grue gjennom 150 år. Grue kirke 1828-1978 (Grue menighetsråd, 1978), særlig s. 189-191, 271-274 og 377-379

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 626

  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 140-141

Gravkapell med bårerom

Minnestein over Carl Axel Gottlund

Seegård kirke

Snertingdal er et dalføre nord for Gjøvik by som strekker seg fra riksvei 4 ved Mjøsa og opp mot Torpa. Det var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Vardal, Biri og Gjøvik til storkommunen Gjøvik. Dagens kirke ser ut til å være den tredje på stedet. Den første kirken, fra katolsk tid, ble solgt til almuen på auksjonen i 1723. Den ble stadig dårligere utover 1700-tallet, og i 1781 ble det oppført ny kirke, som ble innviet året etter. Byggmesteren var den samme som for Biri kirke (1777): Amund Nilsen Gloppe. Kirken var en laftet korskirke med 235 plasser. Det finnes et par bilder av gamlekirken på dette nettstedet.

Denne kirken brant ned palmesøndag (27. mars) 1994. Med dette forsvant også det gamle inventaret, men spiret falt et stykke unna varmen da tårnet raste sammen, og ble tatt vare på. Det er siden satt opp i den nye kirken, og årstallet 1997 for den nye kirken er tilføyd på vindfløyen sammen med det gamle årstallet 1781. Den nye kirken ble tegnet av Arne Thorsrud og innviet i 1997. Kirken har 260 sitteplasser i selve kirkerommet. Ellers har kirken menighetssal og enkelte mindre rom som brukes av organisasjoner og lag til forskjellige arrangementer. Det er også kjøkken. Kirken ble beiset i 2007/2008.

Kirkens altertavle er laget av Håkon Gullvåg. Kunstneren har skildret utsmykningen på sitt nettsted. Tavlen er også avbildet her i sonen, og det er et detaljbilde her. I forrommet, det såkalte Kirketorget, ble det i 2007 hengt opp et maleri av gamlekirken som brant.

Kirken har orgel fra det omorganiserte Norsk orgelverksted (reinkarnasjonen av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, som var gått konkurs kort tid i forveien, og som hadde det meste av orgelet til den nye kirken klart da det skjedde). Verkstedet holder til rett i nærheten. Ellers meldes det i menighetsbladet (i 2008) at det foregår innsamling til nytt konsertklaver. Det skal finnes kirketekstiler av Borgny Svalastog i kirken.

Kirkegården som omgir kirken, ble i 1980-81 utvidet til 20 dekar, men er siden (i 1995) redusert til 15 dekar på grunn av uegnet grunn. Den har ca. 990 gravplasser.

Det var bispevisitas på stedet i mars 2011.

Kilder og videre lesning:

Austmarka kirke

Ved Austmarka i den sørlige delen av Finnskogen (Kongsvinger kommune) ble det anlagt kirkegård i 1847. Austmarka kirke ble tegnet av tømmermester Paul Eduard Bielenberg og innviet den 14. april 1858. Det er en langkirke i tre (formodentlig laftet) med 380 sitteplasser. Kirken har vesttårn, og koret er rett avsluttet.

Kirken led på 1800-tallet en stund under dårlig vedlikehold i den grad at kirkelige myndigheter påla menigheten å gjøre noe med det. Det ble purret gjentatte ganger, og kirken var nær ved å bli revet, men så ble den reparart i 1870-årene. I 1880-årene fikk den utvendig panel og ble malt innvendig. Det var et branntilløp i 1922, men brannen ble slukket før kirken ble overtent. Taket måtte imidlertid repareres. Etterpå ble interiøret malt i «gilde og grelde farver», som av Riksantikvarens konsulent Ove Qvale ble omtalt som «svært uheldige». Så fulgte en omfattende oppussing (med gjenåpning i februar 1957) der fargene på interiør og inventar ble endret til slik de er i dag. Kirken ble pusset opp til 150-årsjubileet i 2008. I fremstillinger av kirkens historie påpekes det gjerne at kirken er spartansk utstyrt, men den har i dag relativt kraftige interiørfarger som står godt til hverandre og skaper et stemningsfullt kirkerom.

Innvendig er det orgelgalleri i vest. Benkenes plassering er noe uvanlig for en langkirke: Like foran koråpningen er flere benker plassert sidelengs, som om det skulle være en korskirke. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et lite trinn over skipets gulv. Det er en lav korskranke på hver side av midtgangen.

I begynnelsen hadde kirken et trekors istedenfor altertavle, som kom til først i 1903. Den har en kopi av Tidemands maleri av Jesu dåp utført av en ukjent kunstner. (Originalen fra 1868 befinner seg i Trefoldighetskirken i Oslo.)

Prekestolen har oppgang fra koret. Den er like gammel som kirken og er utført av snekker Christian Guldbrandsen — i likhet med mye av inventaret, formodentlig inkludert døpefonten. Prekestol og døpefont var gråhvite i begynnelsen, men på 1920-tallet ble prekestolen påført fyllinger med evangelistbilder, og inventaret fikk altså ganske skarpe farger før dette ble endret på 1950-tallet.

I begynnelsen ble det brukt et husorgel som var plassert i skipets sørøstre hjørne på et lite galleri. I 1898 ble det anskafffet et Olsen & Jørgensen-orgel, og dagens orgel ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1964.

Til å begynne med måtte kirken nøye seg med en gårdsklokke. Kirkeklokker ble så gitt til minne om skomakermester Lars Erichsen fra Vastaberget av hans sønn og innviet i 1897. De er støpt av O. Olsen & Søn.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger siden innvielsen i 1847. Typisk nok for en kirkegård i et landdistrikt som stort sett har vært befolket av småkårsfolk, er det få virkelig gamle gravminner som er bevart. Gravsøk kan utføres hos DIS Norge. På 1920-tallet hadde man tenkt å bygge gravkapell, men pengene strakk ikke til. I stedet ble det i 1927 innredet bårerom under kirken med inngang i øst.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkerom

Alterparti

Prekestol

Døpefont

Mot orgelgalleriet

Vang kirke (Valdres)

Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen.

Vang kirke ligger i kommunesenteret i Vang i Valdres og er en tømret korskirke fra 1840 med 250 plasser. Kirken avløste Vang stavkirke, som siden er flyttet ut av landet til Karpacz, som nå ligger i Polen, men som da var i Preussen. Dette er den eneste norske stavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Kirken i Vang ble oppført rett ved siden av den gamle stavkirken, som altså ble målt opp og tatt ned straks den nye kirken stod klar. “Vår” kirke ser ifølge Norges kirker ut til å være bygget etter en av Linstows mønstertegninger, men med mange avvik fra tegningene. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939-41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirken er omgitt av kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Opplysningsvesenets fond har et bilde presteboligen.

Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken. Dessuten er et gammelt eksteriørbilde gjengitt på Flickr.

Det var bispevisitas i Vang i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff: Vang kirke («Norges kirker» hos Norsk institutt for kulturminneforskning)

  • Wikipedia
  • Vang kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 579
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 278-287 (om stavkirken)
  • Kunsthistorie.com (om stavkirken)

Nykirke (Snertingdal)

Navnet til tross er Nykirke Snertingdals eldste kirke. Det har sammenheng med at Seegård brant i 1994 og den nåværende Seegård-kirken er fra 1997. Nykirke avløste gavekirken på Kirkerud, som ble revet da Nykirke stod ferdig. Kirkestedet for øvre Snertingdal ble altså flyttet fra Kirkerud og hit.

Nykirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og er en tømret langkirke med 360 plasser (ifølge Kirkesøk). Kirken har tårn og inngangsparti i nordvest; det er omgitt av små tilbygg. Koret er rett avsluttet og har sakristi på sørsiden. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1871, men kirken ble innviet den 22. oktober 1872. Utvendig har kirken stående panel. Innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig i skipet, mens det er lagt panel i koret.

Etter tradisjonelt mønster er det orgelgalleri like innenfor inngangen, og korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, men ikke høyde, for det er en bue under taket. I korskillet går en lav skranke ut fra hver sidevegg. Prekestolen er ved skipet østvegg på sørsiden av koret og ser ut til å ha oppgang fra sakristiet.

Endel av inventaret fra den gamle kirken ble overført til Nykirke. Dette omfatter ifølge kirkeleksikonet ting som altertavlen (fra ca. 1800) og prekestolen (fra ca. 1700-1705). Ifølge samme kilde er noe kirkesølv og den ene av kirkeklokkene eldre enn kirken, så vi kan vel gå ut fra at også disse ble overført. Mer presist om altertavlen skriver Roar Hauglid at den inneholder et panel av nattverden av Lars Borg som opprinnelig var i en altertavle i Biri kirke (en tidligere inkarnasjon enn dagens), men at altertavlen ellers er nyere, mens det skal finnes evangelistfigurer som også er laget av Borg til Biri-kirkens tavle. (Et annet panel fra Biri-tavlen, som forestiller korsfestelsen, er på Kulturhistorisk museum.) Døpefonten dateres i kirkeleksikonet til 1968, men den gamle døpefonten med fat finnes åpenbart fortsatt. Orgelet er fra 1976, bygget lokalt i Snertingdal av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det finnes to klokker: én fra 1761 og én støpt av Olsen Nauen til erstatning for en klokke fra 1827. I bruk er også kalk og disk samt noen lysestaker fra gamlekirken, og atter andre gjenstander derfra oppbevares uten å være i bruk.

Kirkegården rundt kirken er på 10,7 da og har plass til ca. 1000 graver. Det ser ut til å være innredet bårerom under kirken.

Kilder og videre lesning:

Vestportal

Inngang til bårerom?

Vindfløy

Nord-Sel kirke

Nord-Sel kirke er en laftet langkirke som ble innviet i 1932 (mens vi finner årstallet 1931 i vindfløyen). Kirken ble tegnet av Knut Villa, som ellers har oppført Skåbu kirke og Heidal kirke (den nye, fra 1937-41, som er en kopi av den gamle som brant). Skipet er rektangulært og har takrytter over inngangen i sørøst, koret er rett avsluttet, og det er sakristi til side (sørvest) for koret. Det er et våpenhus / bislag ved inngangen. Våren 2010 ble det meldt at det skulle gjøres interiørmessige endringer i kirken for å få bedre plass i koret. Det må vel antas at arbeidene er fullført nå. Kirken har 120 sitteplasser.

Altertavlen er datert 1681 og var i sin tid å finne i kirken ved Romundgard (forgjengeren til Sel kirke), som er like over veien. Tavlen viser blant annet nattverden, korsfestelsen, den triumferende Kristus og figurer av Moses og Aron. Prekestolen er dekorert av Ragnvald Einbu, og klebersteinsdøpefonten er fra 1932. Kirken har et mekanisk orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

På kirkegården er det et eget felt med 31 allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den annen verdenskrig samt et minnesmerke.

Ved inngangen til kirkegården er det en statue av Kristin Lavransdatter, som jo er en litterær skikkelse. Den er laget av Kari Rolfsen og er en gave fra Aschehoug forlag. Ikke langt unna kirken er Jørundgard Middelaldersenter (hjemmeside her), som ble oppført til filmatiseringen, og som bl.a. omfatter en stavkirkekopi.

Det var bispevisitas i Sel i februar 2011. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Med kirkegård

Krigskirkegård

Gravstein på krigskirkegården

Annonse