Viser arkivet for stikkord ryde, og, berg

Rokke kirke

På raet nord for Halden by finner vi Rokke middelaldersteinkirke i et landskap preget av siste istid. I nord er det bunmorener med skog og vann. Mot sør faller terrenget noe, og det er fin utsikt ut over fjorden over jordbrukslandskapet. Kirken antas å være oppført på 1100- eller 1200-tallet, og etter reformasjonen var den anneks til Berg. Inntil slutten av 1700-tallet hadde kirken egen kapellan som bodde på Rokke gård (nordøst for kirken).

Opprinnelig hadde kirken rektangulært skip (ca. 13,5 m x 11 m, noe smalnende mot øst) og smalere og lavere kor (ca. 7 m langt), med gavler i bordkledd bindingsverk. Koret ble revet i 1886, og kirken ble forlenget mot øst med en mur av teglskall og fikk polygonalt avsluttet kor. I vest er et lite våpenhus av tre fra 1966. Takrytteren stod opprinnelig midt på skipet, men er etter forlengelsen noe vest for midten. Murene er pusset og kalket utvendig og innvendig. Alle muråpninger skal være endret i forhold til det opprinnelige. En portal i sørmuren ble murt igjen i 1886, men er siden 1966 markert. Kirken ble pusset opp utvendig i 2010. Den har 120 sitteplasser.

Sitt nåværende utseende har interiøret fått etter en omfattende rehabilitering i 1960-årene ledet av Arnstein Arneberg (gjenåpning: 22. oktober 1966). Rommet er preget av Arnebergs forkjærlighet for kvadratiske former, som i dette tilfellet omfatter også alterringen og korskillet med gitteråpningene samt — ikke minst — benkevangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og det er orgelgalleri i vest. Vinduene har glassmalerier fra 1968 av Borgar Hauglid (som samarbeidet med firmaet G.A. Larsen).

Altertavlen fra 1685 er en av få inventargjenstander som overlevde Arnebergs ryddeaksjon. Den ble skåret av Lars Ovesen fra Fredrikstad og representerer overgangen mellom bruskbarokk og akantusbarokk. Ganske påfallende er en rekke snodde søyler malt med marmorert maling. Den korsfestede Kristus i storfeltet er flankert av de fire evangelistene. I etasjen over ser vi Kristus med rikseplet flankert av helgnene Katarina og Barbara (eller muligens Gjertrud). Figuren øverst var opprinnelig en helgenfigur som ble utstyrt med fane og dermed omdefinert som den triumferende Kristus. Ved ombyggingen i 1886 ble tavlen først slått i stykker før kirketjeneren forbarmet seg over den og satte den sammen igjen. Tidens ånd krevde imidlertid at den ble overmalt, før den ble restaurert i 1938.

Ovesen laget også prekestol til kirken, men den er siden gått tapt. Den fikk i 1760 avløsning av en ny prekestol, som så ble byttet ut med en sekskantet stol på 1880-tallet. Denne er nå i kirkestallen. Arneberg erstattet den i sin tid med en ny og langt enklere prekestol som fikk tilnavnet «Kateteret», og det var ikke ment som kompliment. Arnebergs kateter ble så skiftet ut på 1970-tallet etter initiativ fra Per Lønning. Midtpanelet med Salvator Mundi-bilde fra 1760-stolen var oppbevart på låven på Eng gård i nærheten, og en ny stol ble tegnet der dette stykket ble satt inn.

Også døpefonter har kirken hatt flere av. Det finnes i dag tre fragmenter av en klebersteinsdøpefont fra middelalderen i Halden historiske samlinger, etter at fonten hadde lidd en ublid skjebne etter kirkelig bruk. På samme museum finnes en dåpsengel fra Rokke, populært kalt «Johannes den døber». Den skal ha kommet til kirken rundt 1800 og er etterhvert blitt ganske medtatt, men et dåpsfat i tinn som antas å ha tilhørt denne fonten, er fortsatt i kirken. Rundt 1886 ble dåpsengelen avløst av en enklere anordning: et rundt fat montert på et stativ. Denne ble så avløst av en ny font i 1928 av marmor (sannsynligvis fra Gjellebekk). Selve kummen ser ut til å være dreid, mens resten er åttekantet, og det hele danner en slags stor kalk, med et dåpsfat over kummen. Denne fonten er fortsatt i bruk i dag, og bak fonten henger en billedvev som ble laget av Gerd Birgit Gjølberg i 1983. «Vaskevannsstativet» befinner seg i kirkestallen, og på tidligere nevnte museum finnes også rester av en trefigur av Olav den hellige fra Rokke kirke.

Kirken hadde tidligere et fem stemmers Olsen & Jørgensen-orgel fra 1903. Dagens orgel har også fem stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ved Arnebergs oppussing. Også prospektet ble endret ved den anledning.

Den ene av kirkeklokkene er fra 1775 og antas å være støpt i København. Den er uvanlig rikt dekorert. Den andre ble støpt av O. Olsen & Søn i 1898. Klokkene ringes automatisk, men det var manuell ringing så sent som på 1980-tallet.

Kirkegården er blitt utvidet flere ganger, og det er parkeringsplass på vestsiden. På kirkebakken nordvest for kirken står et bårehus som ble oppført i 1962. På den andre siden av veien står det som en gang var kirkestall, og som nå er innredet som driftsbygning. Utenfor ses fremdeles en jernstang mellom to steiner som ble brukt til å binde hestene. I området rundt kirken er det nærmere åtti gamle gravhauger.

Det var bispevisitas i Rokke i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 124-128 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 150-173
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Berg kirke (Halden)

Berg kirke er den største av Haldens middelalderkirker og antas også å være den eldste, fra begynnelsen av 1100-tallet. Vi er et par kilometer nord for Iddefjorden og nordvest for Halden by. Denne steinkirken har rektangulært skip og et rett avsluttet kor som er smalere enn skipet og usedvanlig langt, muligens etter en utvidelse i senmiddelalderen. På vestre del av skipets møne står en takrytter. Et murt sakristi med pulttak ble oppført øst for koret i 1876. Ved samme anledning ble restene av et gravkapell fra ca. 1643 fjernet. Kirken har i perioder vært i dårlig stand, og murene slo sprekker på 1600-tallet. Kirken ble kommunal eiendom i 1850 og ble restaurert etter tegninger av Christian Christie i 1876 og i 1936-37 under ledelse av Andreas Nygaard. Dagens korbue stammer fra sistnevnte anledning. For øvrig later det til at dør- og vindusåpninger har vært endret endel gjennom tidene. Derimot har Berg kirke i motsetning til f.eks. Rokke beholdt sørportalen som hovedinngang, og kirken har ikke vestportal eller våpenhus. Kirken ble restaurert også i 1967 og er pusset opp flere ganger siden. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 240.

Det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er rundbuet, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. I koret er det faste benker langs nord- og sørveggen.

Alteret og altertavlen står langt øst i koret. Alteret i renessansestil har to buefelt. Altertavlen ble trolig skåret av en Niels snekker i 1615 og er også i renessansestil, mens vingene i bruskbarokk er skåret av Lars Ovesen i 1697. Det er en katekismetavle med nattverdens innstiftelsesord, men den har også enkelte utskårne figurer, deriblant et krusifiks midt i hovedetasjen mellom et par buefelt. Tavlen bærer dessuten Kristian IVs våpenskjold. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1936.

Prekestolen er i korbuens sørkant. Også den skal være skåret av Niels snekker — i 1629. I de fire hovedfeltene finner vi evangelistene. Også prekestolen var overmalt og ble restaurert i 1936. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1150 og står på en sokkel fra 1936.

Kirken fikk orgel i 1858. I 1884 ble det installert et syv stemmers orgel fra August Nielsen. Dagens orgel (1967) har ti stemmer og kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det er litt motstridende rapporter om kirkeklokkene, men ifølge «Norges kirker» er den ene støpt av Erich Schmidt (Christiania) i 1791 og den andre av O. Olsen & Søn.

Det eldste gravminnet på kirkegården skal være fra 1600-tallet. På kirkegården står en bauta over eidsvollsmennene John Hansen Sørbrøden og Peter Ulrik Magnus Hount. Et lite gravkapell ble oppført på kirkegården i 1914. Dette ble i 1940 avløst av et noe større gravkapell med 120 sitteplasser, tegnet av Ole Stein. Det har alter med altertavle laget av Borgar Hauglid. Prestegården ligger like sør for kirken.

Det var bispevisitas i Berg i mars 2013 (se visitasforedrag og preken). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 115-122 (også her)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 40-63
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 683
  • Kirkesøk

Asak kirke

Asak kirke med kirkestue

Asak kirke er i dag i Halden kommune der den ligger nær gården Asak nedre, ikke langt fra Femsjøen og bare et par kilometer fra Tistedal kirke. I gamle dager var dette Berg kommune, og kirken var anneks til Berg kirke. Første kirke på stedet var muligens en stavkirke fra 1200-tallet. Den er omtalt i 1397, og på 1590-tallet står det ikke så bra til. Jens Nilssøn omtaler den et par ganger. I 1594 heter det: «End her foruden er it lidet capel heder Asack kircke, er en affeld trækircke liggendis i nordoust fra Bergs kircke 1 mil. Der giøris tienniste huer tredie Søndag.» I 1598 heter det: «…men en anden er ødelagt, kaldis Asacke, der vdi giøris ingen tieniste, men er ødelagt, oc renten ligger til hoffuid kircken.»

Ny trekirke ble oppført rundt 1630. En altertavle fra 1780 er i dag å finne på Folkemuseet. Denne kirken ble i 1875 avløst av en trekirke i bindingsverk som ble tegnet av byggmester Nils Brynhildsen, fikk enkelte endringer av J.W. Nordan og ble oppført i bindingsverk av Gulbrand Johnsen. Den brant allerede i 1891. Dagens teglkirke ble oppført i 1893 og innviet den 15. august.

Tegninger til Asak kirke ble levert av Nils Nilsson, men ikke godkjent av departementet, visstnok fordi man mente kirken ville bli for liten. Nye tegninger ble utarbeidet av Wilhelm Christian Suhrke, som også var byggmester ved oppføringen. Vi snakker om en nygotisk langkirke i tegl (pusset både utvendig og innvendig). Den har vesttårn, og koret i øst er polygonalt avsluttet og har sakristi på nordsiden. Kirken hadde 480 sitteplasser til å begynne med, men i dag opereres det med 380. Kirken er siden pusset opp og gjort om på i 1950 (både utvendig — der de tidligere upussede veggene fikk mineralittpuss — og innvendig), 1972-73 (hvitmalt utvendig; dekoren på prekestolen og galleriveggen overmalt), 1993, 2000 og 2003. I 2000 ble benkene under orgelgalleriet i vest fjernet og erstattet med stoler og bord. Denne avdelingen kalles gjerne kirkestua.

Både korbuen og vindusåpningene er spissbuet, hvilket ikke er så overraskende for en nygotisk kirke. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koret har tre smale vinduer i sørveggen. Vinduene i skipet fikk blyinnfatning i 1950. Noe av inventaret er fra 1700-tallet og ble reddet ut ved brannen i 1891.

Det har vært betydelige endringer i alterpartiet. Murene har hatt problemer med saltgjennomslag og feil maling, og de har flasset av. I 1924 malte Laura Schultz muren bak alteret med et bilde av Jesus i Getsemane, og taket fikk bilder av knelende engler. Alt dette ble fjernet ved oppussingen i 1950. Heller ikke da ble resultatet godt, og det gjaldt også etter restaureringen i 1972. I 2003 ble det til og med satt opp gipsplater mot veggene, og det sies at det har gått bra så langt. I 1893 fikk kirken en altertavle med en kopi av Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke, malt av Ove Christian Bærøe og plassert i en nygotisk ramme tegnet av Suhrke. Da Schultz malte på muren i 1924, ble tavlen gitt til malerens sønn, men det er ikke kjent hvor den er i dag. Dagens altertavle ble overtatt fra Oslo domkirke i 1950. Bildet var blitt malt av østerrikske Eduard von Steinle og signert i 1851, og ble innsatt i Domkirken ved Alexis de Chateauneufs ominnredning der. Det viser Jesus i Getsemane og en engel.

Prekestolen har sekskantet grunnform og bilder av de fire evangelistene malt av Laura Schultz. Ved oppussingen i 1973 ble bildene overmalt, før de ble restaurert til jubileet i 1993.

Døpefonten skal være fra rundt 1700, og midtpartiet sies å bestå av ryggvirvelen fra et hvalskjelett som ble funnet ved Tista i 1682. Dåpsfatet i fortinnet kobber er fra 1802 og har tre fisker som symboliserer treenigheten.

Orgelet sies å være bygget av J.H. Jørgensen i 1926 eller 1927 og ha 13 stemmer. Klokkene er på alder med kirken, støpt av O. Olsen & Søn. Tove Tandberg Krafft har laget en rekke kirketekstiler til Asak kirke.

Kirken står relativt langt nordøst på kirkegården, som ikke har noe gravkapell. Det gamle laftede bårehuset fra Tistedal kirke ble flyttet hit i 1928, men er siden revet. Det har versert forskjellige planer for gravkapell samt bårerom i kjelleren, men de er aldri blitt gjennomført. På 2000-tallet er det planer om ny driftsbygning. På kirkegården finnes blant annet en minnelund fra 2001 med avdelinger for dødfødte barn og barn som har dødd i ung alder.

En kirkestue like ved siden av kirken ble åpnet 20. november 2011. Opplysningsvesenets fond har et bilde av kapellangården ved Asak.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 128-132 (p.t. ikke på nettet)

  • Inger Lise Skauge og Kari Stumberg: Kirker og kirkegårder i Halden. Lokale kulturskatter (H. Andersen Bok- og papirhadel A/S , 2010), s. 22-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Halden kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 684
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Hemsedal kirke

Hemsedal har hatt kirke siden middelalderen. Den stavkirken som ble revet høsten 1882, lå ved den gamle kirkegården, sørøst for gården Kyrkjebøen. Like ved finnes en haug kalt Stupulhaugen, der det trolig har stått en støpul (et klokketårn). Kirkegården ble utgravet og konservert i 1963. Da ble det funnet noe man antar er spor etter en enda eldre kirke. Stavkirken var blitt kraftig ombygget innen den ble revet, og enkelte deler av den er å finne i Universitetets oldsaksamling. Det gjelder blant annet en komplett portal med tilhørende dør med smijernsbeslag. Det finnes også deler og gjenstander fra den på gårder i området.

Gol prestegjeld ble utskilt fra Nes i 1836, og Hemsedal var anneks til Gol. Hemsedal (stav)kirke ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og kom via forskjellige eiere i kommunens eie i 1877. Samme år vedtok kommunen å bygge ny kirke nede i dalbunnen, og arkitekt Henrik Nissen ble kontaktet i februar året etter. Han tegnet en langkirke for lafting, og planene ble vedtatt uten vesentlige endringer. Kirken ble oppført under byggmester Svenum fra Bergen, med snekkerarbeid utført av Torleiv og Johannes Grimsgård fra Nesbyen. Den nye kirken ble innviet 9. juni 1882. Kirken var imidlertid ikke ferdigmalt innvendig, og av den grunn ble siste gudstjeneste i stavkirken holdt så sent som 9. juli det året.

Hemsedal kirke er en nygotisk, laftet langkirke med 400 plasser. Skipet er rektaungulært, koret er polygonalt avsluttet (skrådde hjørner) og omgitt av sakristier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord), og kirken har vesttårn. Sistnevnte er i bindingsverk og er omgitt av små utbygg fra 1994. Kirken har utvendig panel, og takene (også på tårnet) er tekket med skifer. Kirken ble restaurert i 1957 under ledelse av Arnstein Arneberg. Den ble også retaurert til 125-årsjubileet i 2007.

Midtskipet og koret har tønnehvelv. Koret åpner seg i full bredde mot skipet, og korgulvet er to trinn opp fra skipets gulv. Korvinduene har glassmalerier. I det midterst, som fungerer som altertavle, ser vi den gode hyrde med ledsagende insnkrift fra Joh. 10.11. Sidevinduene har vinbladmotiver. Dessuten er malte felt fra stavkirkens altertavle overført og henger på korets sidevegg. Motivene er nattverden (fra 1716) og korsfestelsen og oppstandelsen (fra 1715). Prekestolen har åttekantet grunnform. Den har seks fag med fyllinger og har oppgang fra koret der den står i korbuens sørkant. Døpefonten er åttekantet. Det er korskille i form av et lavt gjerde.

Kirken fikk harmonium i 1913 og orgel i 1928, sistnevnte i form av et tidligere øvelsesorgel fra musikkonservatoriet i Oslo. Det ble ifølge «Norges kirker» gjort elektrisk i 1957. Dette oppslaget hos kirkelig fellesråd tyder på at dette orgelet fortsatt er i bruk, og det byggeåret tidfestes til 1887, og det skal være bygget av Olsen og Jørgensen. Orgelet ble restaurert i 1976 og til jubileet i 2007. I tårnet henger to middelalderklokker og to klokker fra 1990.

Kirken er omgitt av kirkegården der den ligger ved riksvei 52. Kirkegården er omgitt av et steingjerde med hvitt stakitt oppå. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg / redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over omkomne under krigene i 1807-14. Det er mulig å søke etter gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 60-78 (også her)

  • Kyrkja i Hemsedal
  • NRK
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 518
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 19 (om stavkirken)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Fra nord

Fra sørvest

Kirkegårdsport i vest

Vestportal

Krigsminnesmerke

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Haug kirke (Hokksund)

Haug har vært hovedkirke i Eiker siden 1100-tallet. I middelalderen var kirken viet til Peter og Paulus. En trekirke fra første halvdel av 1100-tallet ble avløst av en steinkirke på begynnelsen av 1200-tallet. Noen elementer fra denne kirken er fortsatt å finne i dagens kirke. Middelalderkirken brant etter et lynnedslag i 1818. Deretter ble den satt i stand igjen, og det finnes tegninger utført av arkitekten Henrik Thrap-Meyer som dokumenterer middelalderkirken.

Kirken ble kommunal eiendom i 1856. I 1858 fikk Wilhelm Hanstein i oppdrag å komme med forslag til utvidelse av kirken, som var blitt for liten. I 1861 begynte man å bygge nytt kor og reparere skipets murer, men endte opp med å rive også sistnevnte, som var i svært dårlig stand. Nytt skip og kor ble altså oppført, denne gangen med 60-80 cm tykke teglvegger istedenfor ca. 2 m tykke steinmurer. Senere ble kirken omfattende reparert og ominnredet i 1961-62 under ledelse av Arnstein Arneberg, samtidig som det ble gjennomført arkeologiske utgravninger under ledelse av Kjeld Magnussen. Kirken ble gjeninnviet i 1963.

Haug kirke er altså en langkirke i pusset tegl med et ganske massivt steintårn. Skipet er rektangulært og har gallerier, og koret er rett avsluttet. I korets østre forlengelse er et sakristi, og inntil tårnets nordmur finner vi familien Cappelens gravkapell fra 1771. Kirken har rundt 300 sitteplasser og ligger på prestegårdens grunn, sørvest for Hokksund sentrum.

Dagens interiør stammer fra 1962, men den som vil vite hvordan kirken så ut inni før dette, kan lese om dette i bokverket «Norges kirker» (oppslaget om Haug kirke var tidligere også å finne hos NIKU, men nettstedet er under omlegging). Her skal vi nøye oss med en rask gjennomgang av det sentrale inventaret. Altertavlens korsfestelsesbilde ble malt i 1838 av Peter Petersen i Sandefjord i kopi etter altertavlen i Sandar kirke. Sør-Fron. Prekestolen er tønneformet med åttekantet grunnflate. Den har fem brede og to smale fag (samt to smale inn mot muren) med enkle fyllinger uten figurer. Den åttekantede himlingen er fra 1962.

En døpefont i kleberstein fra (sannsynligvis) 1300-tallet ble sterkt skadet i brannen, men er etter noe om og men reparert og plassert i tårnfoten. Den stod tidligere i et dåpshus. En annen klebersteinsdøpefont er trolig anskaffet etter brannen. Den er åttekantet og nærmeste kalkformet, men med relativt grunn kum og karakteristisk riflet fot.

Av annet gammelt inventar kan nevnes et par sølvlysestaker som ble gitt i gave i 1632, en alterkalk fra 1676, en oblateske fra 1706 og et dåpsfat fra 1717.

Kirken hadde lenge et 13 stemmers Eriksen og Svendsen-orgel fra 1860. Etter lang tids pengeinnsamling ble det i 2004 installert et 22 stemmers Ahrend-orgel. Dette orgelet er åpenbart velansett og brukes til konserter og festivaler.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger og strekker seg nordvestover fra kirken på den andre siden av Kirkeveien. Den har en rikholdig samling av gamle gravminner i stein og støpejern. På den sørlige kirkeveggen er det en minneplakett over et par eidsvollsmenn, og vest for kirken er et krigsminnesmerke.

Prestegården fra 1700-tallet ble revet og ny prestegård oppført i 1902. I januar 1932 brant låven ned til grunnen, og ny låve ble oppført på den andre siden av veien. Området er avbildet på noen gamle postkort. Dagens prestebolig er like bak parkeringsplassen.

I juni 2010 var det forsøk på brannstiftelse ved kirken. I august samme år ble en redskapsbod nedbrent. I september 2010 var det bispevisitas i Øvre Eiker.

Kilder og videre lesning:

Familien Cappelens gravkapell

Kirkegård

Gravminner

Minneplakett over eidsvollsmenn

Krigsminnesmerke

Krigsminnesmerke

Bårehus?

Prestebolig

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Kirkebygg i Troms

Andørja kirke (Ibestad): 1, 2, 3
Astafjord kirke (Skånland): 1, 2; kor; alterparti; døpefont; orgel
Bardu kirke (Bardu): 1, 2
Birtavarre bedehus (Kåfjord)
Brøstad kirke (Dyrøy)
Burfjord kirke (Kvænangen)
Djupvik kirkekirkestue (Kåfjord)
Dyrøy kirke (Dyrøy)
Elgsnes kapell (Harstad): 1, 2, 3
Elvenes kapell (Salangen)
Elverhøy kirke (Tromsø)
Finnsnes kirke (Lenvik)
Gausvik kirke (Harstad)
Gratangen kirke (Gratangen)
Harstad kirke (Harstad): 1, 2, 3
Heggelia kapell (Målselv)
Ibestad kirke (Ibestad)
Kanebogen kirke (Harstad): 1, 2
Kasfjord baptistkirke (Harstad)
Kirkenesmoen kapell (Målselv): 1, 2
Kvæfjord kirke (Kvæfjord): 1, 2, 3
Kåfjord kirke (Kåfjord)
Langvassbukt kirke (Kvæfjord): 1, 2
Lavangen kirke (Lavangen)
Manndalen bedehus (Kåfjord)
Målselv kirke (Målselv)
Nedre Bardu kapell (Bardu)
Nordkjosbotn kirke (Balsfjord)
Nordreisa kirke (Nordreisa)
Oksfjord kapell (Nordreisa)
St. Olavs kapell (Salangen): 1, 2
Reindalen kapell (Tranøy)
Rotsund kapell (Nordreisa)
Salangen kirke (Salangen)
Sandtorg kirke (Harstad): 1, 2, 3
Sankt Olavs kapell (Salangen): 1, 2
Sankta Sunniva kirke (katolsk; Harstad)
Sekkemo kirke (Kvænangen)
Skibotn bedehuskapell (Storfjord): 1, 2
Skibotn kirkegård (Storfjord)
Skjervøy kirke (Skjervøy): 1, 2, 3
Skrolsvik kapell (Tranøy)
Skøelv kapell (Sørreisa)
Skånland kirke (Skånland)
Sponga kirkegård (Bardu)
Stonglandet kirke (Tranøy)
Storfjord kirke (Storfjord)
Straumen kapell (Sørreisa)
Sta. Sunniva kirke (katolsk; Harstad)
Sørreisa kirke (Sørreisa)
Sørrollnes kapell (Ibestad)
Tovik kirke (Skånland): 1, 2
Trastad kapell (Kvæfjord)
Tromsdalen kirke (Tromsø)
Tromsø domkirke (Tromsø): 1, 2, 3
Trondenes kirke (Harstad): 1, 2, 3, 4, 5; kor: 1, 2, 3; alter, venstre sidealter, høyre sidealter
Trondenes prestegård (Harstad)
Vangsvik kapell (Tranøy)
Vår frue kirke, katolsk (Tromsø)
Øvre Bardu kapell (Bardu)

Album med bilder

Merk: Eventuelle kirkenavn uten lenke betyr at vi ikke har noe bilde av kirken. Har du et bilde (og kanskje en historie), er du velkommen til å bidra.

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)
Annonse