Viser arkivet for stikkord riksantikvaren

Nykirke kirke (Modum)

Nykirke kirke i Modum er ca. 3,5 km utenfor Åmot og går for å være stedets tredje kirke. I middelalderen (trolig tidlig på 1300-tallet) ble det oppført en stavkirke på grunnen til gården Buskerud (Biskupsrud), som da var bispegods. Kirkens prestegård er omtalt i 1533, og kirken var anneks til Heggen etter reformasjonen. Gården Buskerud kom i privat eie i 1668, og det sies at kirken fulgte med på kjøpet. Eieren kjøpte prestegjeldets to andre kirker (Heggen og Snarum) på auksjonen i 1723, men i 1828 ble den daværende eieren fradømt eiendomsretten til alle kirkene på grunn av forsømt vedlikehold, og de kom da i menighetens eie. Gården er i dag videregående skole (tidligere hovedsakelig landbruksskole).

Stavkirken ble i løpet 1600-tallet gradvis avløst av en tømret kirke. I 1663 ble koret revet, og tre nye korsarmer ble laftet, slik at resultatet ble en korskirke som hadde kor i østre korsarm, og der stavkirkens skip utgjorde vestre korsarm. I 1672 ble det oppført sakristi inntil koret. I 1692 ble så vestre korsarm erstattet med en laftet del. På 1720-tallet fikk kirken mye av det inventaret som fortsatt er i bruk, og som altså er overført fra 1600-tallskirken. Da kirken kom i menighetens eie, var forfallet kommet langt, men det ble utført vedlikehold en periode før man bestemte seg for å bygge nytt.

Dagens Nykirke kirke er en laftet langkirke som ble tegnet av Chr. H. Grosch i 1845 og oppført under byggmester Anders Olsen fra 1846, da gamlekirken ble revet. Den nye kirken ble innviet den 3. november 1847. Den har 350 plasser, ifølge de fleste kilder, og Modum kirkelige fellesråd opplyser at det dessuten er ca. 50 plasser på galleriet. Kirken er en karakteristisk eksponent for den sveitserstilen som Grosch bragte til Norge på 1840-tallet, og det sies at de aller fleste hovedformer og detaljer er å finne i et plansjeverk som ble utgitt kort tid i forveien, men Grosch satte dem altså sammen på sin måte. Kirken har vesttårn i bindingsverk, og i øst er koret smalere enn skipet. Det er omgitt at prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør, og til sammen gjør de at denne delen av bygningskroppen har samme bredde som skipet.

Den laftede kirken har hvitmalt utvendig panel, men innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken ble fargerestaurert i 1969 under ledelse av Odd Helland, og det later til at fargene er ment å etterligne eik. Barokkinventaret ble fargerestaurert av Hans Wold i 1972. Kirken har galleri i vest og langs skipets nord- og sørvegg. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. I korets østvegg over altertavlen er et rundt vindu med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra 1947. Motivet er den fortapte sønns hjemkomt.

Mye av inventaret er som nevnt overført fra gamlekirken. Altertavlen sies å være fra perioden 1725-38 og antas å være skåret av Nicolai Borg. Øverst har den en statue av den oppstandne Kritsus omgitt av et par engler, og det er englehoder også på akantusomrammingen rundt de to hovedbildene, som viser nattverden og korsfestelsen. Norges kirker sier ikke rett ut hvem som har malt bildene, men det skal finnes en tildekket Scavenius-signatur på baksiden av det største bildet, som er malt etter et stikk i en bok fra 1712. Også korsfestelsesbildet er malt etter et stikk. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1972. En tidligere katekismetavle fra Nykirke (fra 1591) skal være å finne på Folkemuseet.

Prekestolen, som er på alder med altertavlen, er ifølge «Norges kirker» muligens skåret av Thomas Blix. Den er dekket av akantus og har en medaljong på forsiden med følgende tekst: «Salige ere de som høre Guds ord og bevare det. Luc II». Foten antas å være fra 1847, og ni akantusbøyler på Drammens Museum antas å kunne stamme fra den opprinnelige foten. Himlingen ble skåret av Håkon Reistad i 1947 etter Vigelands tegninger og ble malt som stolen i 1972.

Døpefonten fra ca. 1736 antas å være skåret av Nicolai Borg. Den har form av en englefigur som bærer skålen på hodet og støtter den med begge hender. Dette var en ganske vanlig døpefonttype på 1700-tallet, men holdningen er kanskje litt forskjellig fra enkelte andre, nærmest forsiktig bakoverlent og spaserende. Døpefonten har himling med akantusskurd og en englefigur på toppen.

Orgelet ser opprinnelig ut til å ha blitt bygget av Amund Eriksen i 1865. Det ble ombygget av Niels Teigelkampff i 1935 og restaurert av Olof Hammarberg i 1984.

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1890. Dessuten skal en klokke fra 1762 være bevart på Buskerud gård (nå skole). Ytterligere inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Kirkegården omgir kirken bortsett fra i øst, men strekker seg særlig mot vest og sør, der landskapet faller. Det ble innredet bårerom under koret i 1950. Nord på kirkegården står et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 102-103

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 322-333 (også her)
  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 534
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 48-60 (om Nicolai Borg) og 69-82 (om Thomas Blix)

Tenor kirkeruin

Tenor eller Tenol kirke i Eidsberg lå på gården Slitus grunn og antas å ha blitt oppført på slutten av 1200-tallet, trolig til erstatning for en eldre kirke som brant. Det var en langkirke i bruddstein og tegl som var viet til Peter og Paulus. Kirken var anneks til Eidsberg. I dag er det ikke stort mer enn fundamentene igjen; bare et kort stykke av muren stikker over det.

Kirken hadde kort, rektangulært skip og et smalere kor som opprinnelig var tilnærmet kvadratisk før det ble utvidet mot øst. Det er gjort om på korbuen, slik at koret etterhvert har åpnet seg mot skipet i full bredde.

Kirken ble nedlagt ved reformasjonen og lå øde fra ca. 1560. I 1619 skal den ha vært nedfallen, men fortsatt hatt klokke. På begynnelsen av 1700-tallet skal murene ha stått i nesten full høyde, men på slutten av samme århundre var det så vidt man kunne se omrisset av kirken. Ruinen ble utgravet og restaurert i 1952-56 under ledelse av Bernt C. Lange og Håkon Christie. Også kirkegårdsmuren er påvist, og det er funnet flere begravelser. Et par klebersteinsstykker som kan ha inngått i vestportalen, oppbevares på Slitu gård, ifølge «Norges kirker» (utgitt 1959).

Skader som følge av frostsprengning gjorde at det høsten 2006 ble satt opp et midlertidig takoverbygg for å beskytte ruinen, og to tonn sement som ble brukt for å beskytte ruinen på 1950-tallet, er fjernet. Riksantikvaren meldte i 2006 at arbeidet var forventet ferdig i 2008, og ved fotografering i mai 2012 var det ingen tegn til det takoverbygget som er beskrevet i brosjyren.

En madonnafigur, en lysekrone og en nøkkel fra kirken skal være bevart.

Det holdes iblant gudstjenester i ruinen, også katolske.

Kilder og videre lesning:

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Riksantikvarens stavkirkeprogram

Konstraster på Borgund stavkirke juli 2011

Den som har besøkt noen stavkirker i det siste, vil trolig ha lagt merke til at det foregår restaureringsarbeider ved flere av dem. Det er ikke uvanlig at arbeidet utføres utenfor turistsesongen for så å ta en pause om sommeren og fortsette utpå høsten.

Bak dette står Riksantikvaren, som har et program for restaurering, dokumentasjon og vedlikehold av stavkirker for perioden 2001-2015. På Riksantikvarens nettsted er det en PDF-brosjyre om dette arbeidet der det forklares kort hva som er gjort, og hva som vil bli gjort. Brosjyren er utgitt i desember 2008, så arbeidet har nødvendigvis kommet noe lenger enn det som er beskrevet der.

ADDENDUM:
I 2015 meldes det fra Riksantikvaren at alle stavkirkene er satt i stand.

Øye stavkirke april 2010

Øye stavkirke juli 2011

Lom stavkirke tjærebres juni 2010 (Foto: A.M. Egge)

Borgund stavkirke juli 2011

Gol stavkirke

Gol stavkirke på Folkemuseet i Oslo er blant de aller best besøkte stavkirkene i landet. Som navnet sier, ble den flyttet dit fra Gol i Hallingdal, der den etterhvert ble ansett som for liten og uhensiktsmessig. Man antar at den ble bygget etter 1216 (skjønt flere kilder, deriblant Folkemuseet, opererer med 1100- eller 1200-tallet som mulighet). Før flyttingen var stavkirken blitt ombygget flere ganger, og bilder fra før flyttingen viser at den hadde et ganske annet utseende enn i dag. Kirken hadde opprinnelig hevet midtrom, kor, apsis og svalgang. Takrytteren var fra 1694, og det stavbygde koret var blitt erstattet med et laftet kor en gang mellom 1723 og 1742. De dekorerte veggplankene i det gamle koret ble brukt i himlingen i det nye, og kirken fikk galleri. Det ble oppført et sakristi på korets nordside etter dette, og i 1802-03 ble svalgangene i nord, vest og sør revet og skipet utvidet ved at ytterveggene ble rykket utover.

Da ny kirke ble reist på Gol i 1881, klarte Fortidsminneforeningen å kjøpe opp stavkirken, men snøfattige vintre gjorde at man ventet til 1884 med å ta ned og transportere den til Bygdøy, der kong Oscar II ga tomt til den i det som går for å være verdens første friluftsmuseum, og finansierte gjenoppbyggingen. I 1907 overtok Norsk Folkemuseum ansvaret for den.

Kjøpet omfattet bare det man antok var middelalderdeler. Grovt sett var stavkonstruksjonen i hovedsak bevart (se Stavkirke.info for flere detaljer), mens mye ellers altså var gjort om på siden. Ved gjennoppbyggingen var det ønske om å tilbakeføre kirken til slik den var i middelalderen. Der hvor det ikke var kjent, brukte man (det vil si arkitekt Waldemar Hansteen) gjerne Borgund stavkirke som inspirasjon, og utvendig er det åpenbart mye Borgund-aktig over denne kirken i takkonstruksjon og svalganger. Av det utvendige ellers sies vangeportalen i vest å være opprinnelig med unntak av et par planker øverst i midtfeltet, mens sørportalen er en rekonstruksjon.

Når det gjelder kirkens interiør, var det etter flyttingen ønske om å bevare middelalderpreget. Man unnlot derfor å sette opp benker, prekestol og døpefont, men malt dekor i kor og apsis er fra 1652 og er fortsatt å se i kirken. Nattverden er fremstilt på apsisveggen, og på korets nordvegg ser vi de fire evangelistene med deres vanlige attributter (symboler). På endel sammenføyninger i kirken finner vi masker, og på bueknærne i midtrommet finner vi løvehoder og bladfliker. Gol er dessuten en av de stavkirkene som har mest middelaldergrafitti.

Disse tingene vil imidlertid neppe bli å se for folk flest på et par år. 15. september 2011 stengte stavkirken og skal restaureres over et par år i regi av Riksantikvarens stavkirkeprogram. Om jeg har forstått rett, er det i den forbindelse meningen å rette opp igjen enkelte feilgrep på grunnlag av forskning i kirkens historie.

Det kan ellers nevnes at det er oppført en kopi av stavkirken i Gordarike familiepark på Gol, og i 2005 begynte byggingen av en nedskalert kopi på Savjord i Beiarn i Nordland (se også dette bildet). Kopier finnes også i North Dakota og Florida. Den gamle stavkirketuften på Gol kan fortsatt besøkes.

Kilder og videre lesning:

  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 216-223

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 125-126
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 205
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 39-55 (også her)
  • Wikipedia
  • Stavkirke.info
  • Norsk Folkemuseum
  • Interiøret på Norsk Folkemuseums nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 720
  • Kirkesøk

Veme kirke

Veme kirke ligger mellom Hønefoss og Sokna. Det er en langkirke i rød tegl tegl med hvitmalt puss som kontrastfarge rundt vinduer og på strukturelle elementer. Antall sitteplasser er rundt 200. Kirken har vesttårn (omgitt av trappehus), rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier: prestesakristi på nordsiden og dåpsventerom på sørsiden. Kirken ble innviet den 6. desember 1893, og arkitekt var Ingvar Hjorth , mens Anton Olsen fra Tønsberg var byggmester. I 1937 ble interiøret malt om etter forslag fra Domenico Erdmann. Til 75-årsjubileet i 1968 ble kirken omfattende restaurert etter planer av Bjarne Hvoslef og med Odd Helland fra Riksantikvaren som fargekonsulent. En av endringene var at prekestolen ble flyttet fra koret til skipets nordvegg.

Det antas at mye av inventaret ble tegnet av arkitekten da kirken var ny. Alterbildet i den nygotiske altertavlen er en kopi av Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke, uført av Christen Brun. Prekestolen har nærmest kvadratisk grunnflate, og den har tre fag med fyllinger. Døpefonten er firkantet (kvadratisk) kalkformet og har ganske grunn kum.

Kirken skal visstnok ha et fem stemmers orgel fra August Nielsen fra 1893. Hvis det stemmer, er det svært gammelt, og vi må anta at noe har vært gjort med det siden den gang det var nytt. Orgelet står på galleriet i vest, og det har et nygotisk prospekt. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt av Lars Rustad i 1887 og den andre av O. Olsen & Søn i 1893.

Kirkegården er omgitt av plankegjerde og ble utvidet i 1968. På kirkebakken mot parkeringsplassen står et murt bårehus med gavl av tre.

I desember 2010 ble det meldt at kirken kanskje måtte holde vinterstengt pga. det elektriske anlegget. Like etter kom det kontrabeskjed, men det kan synes som om sikringsanelegget måtte skiftes ut. Det var bispevisitas her i november 2012.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Vindfløy

Bårehus

Engene kirke

Engene kirke på Nedenes (Arendal kommune) ble oppført som Grimstad bys første kirke i 1846-49. Den ble imidlertid snart funnet å være for liten, for så å bli flyttet til Nedenes, mens man bygget ny kirke i Grimstad. Kirken ble tegnet av Wilhelm Hanstein, og byggmester ved oppføringen i Grimstad var Hans Henrik Struck fra Christiania. Det sies at Struck reduserte lengden med ti alen i forhold til Hansteins tegninger pga. tomteforholdene. Kirken går for å være Sørlandets første sveitserhus, og den ble gjenoppført på Nedenes slik den stod i Grimstad, i 1881 og innviet der i 1882. Kirken har ifølge Kirkesøk 480 plasser.

Vi har å gjøre med en laftet langkirke. Det som kan se ut som tverrskip i hver ende av skipet på begge sider, er trappehus, og de har markante takutstikk med slak vinkel. Alle kirkens tak har lignende vinkler, og det sies å komme av påvirkning fra villaarkitektur. Kirken skal ha vært i privat eie til utpå 1940-tallet.

Innvendig har kirken gallerier i “vest” (strengt tatt sør-sørvest) og fremover langs sidene. Interiøret ble malt opp igjen i 1990 etter Riksantikvarens anbefalinger, i det som skal være de opprinnelige fargene. Ved flyttingen fra Grimstad fikk kirken med seg sentralt inventar som prekestolen og benkene og trolig også altertavlens innramming. Alterbildet er fra 1937, malt av Leonard Rickhard d.e.. Det henviser til Matt. 11.28. Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra E.F. Walcker fra 1959 og de to kirkeklokkene fra O. Olsen fra 1881.

På kirkegården nær korenden av kirken står et par bygninger som ser ut til å være servicebygg og redskapshus.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 104-105

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 475
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 28-29
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Kirkegården

Trolig redskapshus

Frogner gamle kirke

Det antas at Frogner gamle kirke ble oppført som gårdskirke rundt år 1200 eller like før, ut fra en runeinnskrift som er avdekket i brannruinen. Kirken ble truffet av lynet og brant ned sankthansaften 1918. Bare murene stod igjen, og disse stod og forfalt til siste halvdel av 1930-tallet før kirken med innhold ble rekonstruert. Dette skjedde på grunnlag av omfattende oppmålinger ved Riksantikvaren i 1899, altså 19 år før brannen.

Det dreier seg om en langkirke i stein: Rektangulært skip, rett avsluttet kor. På illustrasjoner fra før brannen er kirken avbildet med en takrytter, slik at den kan minne litt om Sørum kirke, men den er mindre og hadde rundt 100 plasser da den brant. Størrelsen må ha medvirket til at man valgte å bygge ny kirke etter brannen. Frogner nye kirke ble innnviet den 9. oktober 1925.

Det har vært gjort enkelte endringer gjennom tidene. Korbuen var opprinnelig halvannen meter bred. Den ser ut til å ha vært bygget om til en tredelt, gotisk bue allerede i middelalderen, og den er blitt utvidet senere (1852). Over det runde østvinduet er det en gjenmurt eldre åpning, og endringen antas å ha vært gjort samtidig med korbueendringen. En halvrund nisje fra østvinduet ned til gulvet antas å ha vært laget etter middelalderen. Det er spor etter utmuring ved korets sørvindu. I jubileumsheftet er det snakk om at vestportalen kan ha vært spissbuet, og det spekuleres i om østgavlen har blitt murt om. Det er fundamenter for et sidealter nord for korbuen. Også vinduene (som det ikke finnes på nordveggen) er endret. For eksempel viser en plan fra 1660-årene at det var to vinduer i skipet, men disse ble slått sammen til ett på 1800-tallet. På siste halvdel av 1800-tallet ble det reist et våpenhus foran vestportalen og et sakristi foran korets sørportal. Det skal også ha vært en redskapsbod på nordsiden av koret. Disse er ikke tatt med i rekonstruksjonen etter brannen. Det er ikke kjent når kirken fikk takrytteren, men den fantes på 1600-tallet.

Etter kirkeauksjonen i 1723 hadde kirken en rekke eiere før den havnet på allmuens hender i 1825. Etter brannen i 1918 tok det som nevnt en stund før arbeidet med rekonstruksjonen kom i gang. Et forslag ble fremlagt for Riksantikvaren i 1936, og etterhvert ble det ryddet opp, og murer ble satt i stand. Krigsårene bød på forsinkelser, men på 1960-tallet begynte arbeidet med innredningen. Bjarne Hvoslef utførte tegnearbeid, og man henvendte seg til Karl Ekstrøm for snekkerarbeid. Så drøyde det en stund igjen, og det kom nye omkostningsoverslag. Arbeidet tok til i 1974. Inventaret kom på plass etterhvert og var visstnok klart rundt 1977, og kirken ble formelt innviet og feiret jubileum den 21. juni 1981.

Alteret før brannen kom på plass i 1655. Altertavlen ble staffert i 1661. Ut fra den rekonstruerte altertavlen må den vel kunne sies å være i en slags renessansestil, med arkitektoniske inndelinger og fire kvadratiske felt med bilder under rundbuer. Bildene forestiller Kristi korsfestelse og himmelfart, Moses med lovtavlene og Petrus. Frederik IIIs kongemonogram var å finne på toppen, sammen med årstallet 1661. I den rekonstruerte altertavlen er treskurden utført av Brødrene Ullersmo og staffering og kunstmaling av Egil Dahlin samt (fomodentlig dekormaling) av Gunnar Strøm.

Den gamle prekestolen ble dekorert av Isak Israelsen i 1673 og hadde da lydhimmel, men denne ser ut til å ha forsvunnet før brannen. Prekestolen stod (i likhet med rekonstruksjonen, ved Ullersmo / Dahlin) i skipets sørøstre hjørne. I motsatt hjørne stod døpefonten. Den rekonstruerte sådanne er utført av Bjarne Korsmo, som etter Riksantikvarens forslag har kopiert en gammel døpefont i Løken kirke. Til denne brukes et gammelt dåpsfat i messing som er gitt tilbake til kirken fra Folkemuseet.

Annet inventar er nevnt i jubileumsheftet, ofte utført av lokale håndverkere og til dels finansiert med gaver.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 160-163 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Frogner gamle kirke (Hefte utgitt av Frogner menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum i 1981)

  • Kirkene i Sørum
  • Sørum kommune
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 659
  • Kirkesøk

Søre Elvdal kirke

Elvdalen i navnet er dalen rundt Femundselva, som renner nesten parallelt med Engeråa, og som nedstrøms for Sennsjøen skifter navn til Trysilelva. Søre Elvdal kirke har også vært kalt Elvdal kapell og går for å være den minste kirken i Engerdal kommune. Den har en litt spesiell forhistorie. Tømmer til kirken ble hugget ved Skjærbekkdalen, vest for Femundselva. Tvister om eiendomsrett førte til rettssaker, og tømmeret ble liggende i 17 år og ble ødelagt. Så måtte nytt tømmer hugges, og kirken kunne bygges. Årstallet 1884 er å finne på vindfløyen i spiret, og kirken ble innviet i 1885. Det er en laftet langkirke med 80-100 plasser. Den har rektangulært skip, smalere kor som er rett avsluttet, og sakristi i den østlige forlengelsen av koret. Det er tårn i vest. Innvendig er det ifølge kirkeleksikonet galleri.

Kirken var opprinnelig brun, men ble på et tidspunkt malt hvit, som den også er på bildet i kirkeleksikonet (utgitt 1993). I dag er den igjen brun, muligens etter påtrykk fra Riksantikvaren, som ifølge Engerdal kommune ikke var fornøyd med hvitfargen. Det sies ellers at kirken ble brukt som skole i mange år, men at bygda fikk egen skole i 1921. Så vidt jeg forstår, må imidlertid lokale barn nå til dags helt til Engerdal for å gå på skole. Kirketaket brant våren 1921 som følge av gnister fra en ovn.

Altertavlen ble malt av Oline Galaasen i 1917 og forestiller kvinnene ved graven, i kopi etter et annet maleri. Orgelet sies i kirkeleksikonet fra 1993 å være nytt, og det finnes en kirkeklokke fra Bochumer Verein.

For noen år siden var det en bitter konflikt mellom menigheten og Riksantikvaren i forbindelse med oppussing av kirken. Kirken hadde forfalt i en årrekke, men ble våren 2004 pusset opp innvendig og utvendig. Det kan virke som kommunikasjonen partene imellom var dårlig i forkant og tilbake til 1988, da grunnmuren ble skiftet ut. Etter at restaureringsarbeid var i gang i april 2004, ble kirken erklært midlertidig fredet med krav om at oppussingen skulle stoppes umiddelbart. Innvendingene gikk på sandblåsing av veggene innvendig, bruk av betongsåle under gulvet og bruk av moderne maling. Oppussingen gikk imidlertid sin gang, og Riksantikvaren anmeldte menighetsrådet (se også her). Menighetsrådet ble ilagt en bot, som de nektet å betale, og saken havnet i Tingretten. Der ble menighetsrådet frikjent med begrunnelse i at de var blitt oppfordret til å gjøre noe med kirken uten å bli fortalt at man måtte søke Riksantikvaren om tillatelse for alle inngrep, og at de dessuten hadde leid inn en fagmann (som altså hadde anbefalt sandblåsing). I etterkant var det snakk om å anke fra Riksantikvarens side, men det later til at kirken heller er blitt strøket fra listen over fredede og verneverdige bygg fra den aktuelle perioden.

Kirken er omgitt av sin kirkegård med graver på nord- og sørsiden av kirken og et redskapshus på østsiden. Kirkegården er omgitt av et hvitt stakittgjerde.

Det er bispevisitas i Engerdal i april 2012.

Kilder og videre lesning:

Romedal kirke

Dagens steinkirke i Romedal avløste en annen steinkirke som var viet til st. Peter og gikk under betegnelsen Peterskirken. Den har vært omtalt av Andreas Bugge som «kanskje den første gotiske stenkirke på Hedemarken», skjønt det skal ha dreid seg om en blanding av spissbuer og rundbuer, og det antydes at kirken var fra ca. 1250 eller litt før. (Årstallet 1307, som var risset inn på korveggen og i tårnet, stod med arabiske tall og var fra etter reformasjonen.) Kirken hadde rektangulært skip (innvendige mål: 14,8 m x 11,5 m), rett avsluttet kor (7,2 m x 7,2 m) og tårn i vest.

I likhet med dagens kirke lå Peterskirken på grunnen til gården Vang (prestegården, som ligger vest for kirken). Det skal dreie seg om et gammelt hov nær et vadested over elven Rauma (Starelva). Plasseringen og grunnarbeidet var problematisk med store telehiv som laget sprekker i kirken og tårnet. Litt før 1700 var tårnet så dårlig at klokkene ble tatt ned og satt i en støpul. Siden er det formodentlig gjort noe med elveløpet. Kirken ble beskrevet som «brøstfeldig» i 1732, og tårnet ble tatt av lynet samme år. Det ble så revet og nytt tårn reist. Utover 1800-tallet forfalt kirken. Etter en bispevisitas i 1881 ble det utarbeidet en ingeniørrapport som levnet liten tvil om at noe drastisk måtte gjøres.

Ny kirke ble tegnet av Günther Schüssler (som ikke lenge etter tegnet Sand kirke i Nord-Odal). Siste gudstjeneste i gamlekirken ble holdt 4. juli 1886. Så ble den revet, og ny kirke ble oppført på samme tomt med en viss gjenbruk av materialer.

Romedal kirke er en nygotisk langkirke i stein (med murpuss) som ble innviet av biskop Arnoldus Hille den 23. november 1887. Kirken har rektangulært skip, kort, polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier samt vesttårn. Antall sitteplasser er ifølge Kirkesøk 440.

Det sies at orgelet ikke var ferdig til innvielsen, men Romedal Hornmusikkforening spilte. Utstyret var litt annerledes enn i dag. Sogneprest Gedde gav et nytt alterbilde til kirken i form av en kopi av Adolph Tidemands altermaleri fra Tyristrand kirke, som fremstiller Kristi himmelfart og gjerne omtales som «Kristus i skyen». Senere er denne tavlen skiftet ut med den altertavlen Johannes Skråstad laget til gamlekirken i 1675, som hadde vært deponert på Folkemuseet (etter at et forslag om å selge den ble nedstemt i 1887). Tavlen har bare én etasje med bilde og figurnisjer, men det er mulig at den har hatt en etasje til. Maleriet i midten viser korsfestelsen og er flankert av statuer av Aron (til venstre) og Moses. Øverst ser vi den tronende Kristus. Tidemand-kopien henger på skipets sørvegg.

Likeledes er prekestolen fra kirkens nygotiske ungdom byttet ut med Skraastads prekestol laget til gamlekirken i 1675. Den har sekskantet himling og oppgang med lukkbar dør. I tre sidefelt med muslingskall er det fremstillinger av evangelistene Matteus, Markus og Lukas. Det er nærliggende å anta at det har vært en tilsvarende med Johannes.

Kirken ble pusset opp utvendig i 1957-58 og innvendig rundt jubileet i 1937 (da interiørfarger ble satt av Finn Krafft) samt i 1960-65 (gjenåpning 16. mai 1965). Det var ved sistnevnte anledning at stasinventaret ble tilbakeført til kirken. Korbuen ble dessuten gjort rundbuet istedenfor spissbuet, og både kor og skip fikk ny himling. Korets himling har en stilisert stjernehimmel med kors i midten og evangelistsymboler rundt omkring. Skipets bølgeformede himling er høyst uvanlig for en nygotisk kirke. Den bringer tankene mer hen på et auditorium, men skal være gunstig for akustikken.

Døpefonten i granitt er fra 1888, og i koret er det vinduer med glassmalerier av Frøydis Haavardsholm fra 1938. Disse stod opprinnelig i korets skråvegger, men er siden flyttet til sideveggene.

Kirken har også et epitafium over sogneprest Christen Steffensen Bang og hans hustru fra 1636. Steffensen Bang var en pioner innen norsk boktrykkerkunst. I Universitetets oldsaksamling (Kulturhistorisk museum) er et triumfkrusifiks fra Romedal kirke, muligens laget i et verksted ved Nidarosdomen rundt 1270. I kirken henger en kopi skåret av Asbjørn Busterud i 1967.

Kirkens første orgel var altså ikke ferdig til innvielsen. Det kom fra August Nilsen. Nåværende orgel er et 21 stemmers Snertingdalorgel fra 1966. De to kirkeklokkene ser ut til å være støpt av Erik Schmidt (Christiania) i 1739, for siden å sprekke og bli støpt om (Olsen Nauen 1931 og 1947). Kirkesølvet ble stjålet i et innbrudd i 1981, men det meste er siden kommet til rette, og det er laget kopier av resten.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene. I 1963-64 ble det foretatt omfattende dreneringsarbeider, og i 1977 ble den utvidet med 7 dekar sørover. Ytterligere ca. 9 dekar mot vest er båndlagt til fremtidig bruk, ifølge jubileumsboken fra 1987. Like innenfor inngangen til kirkegården (sørvest for kirken) står et gravkapell oppført i 1914 (som et skilt over døren forteller). Kapellet ble pusset opp innvendig i 1952 og fikk da en altertavle utført av Per Vigeland. Kapellet har et orgel, og jubileumsboken forteller om oppussingsplaner i 1987. Det er vanskelig å forstå annet enn at dette er det samme bygget som Riksantikvaren ifølge jubileumsboken anbefalte fjernet i 1965 og erstattet med et mer diskré utformet bårehus. Undertegnede oppfatter imidlertid ikke huset som skjemmende. På kirkegården står dessuten et krigsminnesmerke. Ute på parkeringsplassen står et kombinert bårehus og driftsbygning fra 1982.

Romedal kirke var under oppussing i 2014.

Kilder og videre lesning:

Annonse