Viser arkivet for stikkord paulus

Tenor kirkeruin

Tenor eller Tenol kirke i Eidsberg lå på gården Slitus grunn og antas å ha blitt oppført på slutten av 1200-tallet, trolig til erstatning for en eldre kirke som brant. Det var en langkirke i bruddstein og tegl som var viet til Peter og Paulus. Kirken var anneks til Eidsberg. I dag er det ikke stort mer enn fundamentene igjen; bare et kort stykke av muren stikker over det.

Kirken hadde kort, rektangulært skip og et smalere kor som opprinnelig var tilnærmet kvadratisk før det ble utvidet mot øst. Det er gjort om på korbuen, slik at koret etterhvert har åpnet seg mot skipet i full bredde.

Kirken ble nedlagt ved reformasjonen og lå øde fra ca. 1560. I 1619 skal den ha vært nedfallen, men fortsatt hatt klokke. På begynnelsen av 1700-tallet skal murene ha stått i nesten full høyde, men på slutten av samme århundre var det så vidt man kunne se omrisset av kirken. Ruinen ble utgravet og restaurert i 1952-56 under ledelse av Bernt C. Lange og Håkon Christie. Også kirkegårdsmuren er påvist, og det er funnet flere begravelser. Et par klebersteinsstykker som kan ha inngått i vestportalen, oppbevares på Slitu gård, ifølge «Norges kirker» (utgitt 1959).

Skader som følge av frostsprengning gjorde at det høsten 2006 ble satt opp et midlertidig takoverbygg for å beskytte ruinen, og to tonn sement som ble brukt for å beskytte ruinen på 1950-tallet, er fjernet. Riksantikvaren meldte i 2006 at arbeidet var forventet ferdig i 2008, og ved fotografering i mai 2012 var det ingen tegn til det takoverbygget som er beskrevet i brosjyren.

En madonnafigur, en lysekrone og en nøkkel fra kirken skal være bevart.

Det holdes iblant gudstjenester i ruinen, også katolske.

Kilder og videre lesning:

Hauges Minde

Denne bygården på nedsiden av Olaf Ryes plass på Grünerløkka ble tegnet av Niels Stockfleth Darre Eckhoff og oppført som bedehus i 1875 for Kristiania Indremisjonsforening. Det har vært forskjellig virksomhet her, som det fremgår av Wikipedia-artikkelen og skiltt på veggen.

I 1917 ble Hauges menighet (med navn etter Hans Nielsen Hauge) utskilt fra Paulus menighet. De hadde aldri eget kirkebygg, men holdt til her i gården til menigheten ble nedlagt i 1938. Bygget har altså vært interimskirke for en menighet som aldri tok av. Ifølge byleksikonet dekket menigheten området fra Grüners gate / Bergverksgata i nord til Nordre gate i sør.

Under krigen ble bygget brukt av tyskerne. Siden har det vært ungdomsherberge, kvinneherberge og krisesenter. Deretter har bygget selv hatt behov for krisehjelp. Det har forfalt, men eies av Oslo kommune. En periode i oktober 2008 var det okkupert (se også Aftenposten og Dagbladet). I november 2008 meldte imidlertid NRK at det var bevilget 8 millioner kroner til oppussing av gården, og at det skal bli kunstsenter der. Kommunens plan- og bygningsetat melder om vedtatt reguleringsplan. Sensommeren 2011 var bygget fortsatt under oppussing, men mye av stillasene var fjernet. Sommeren 2013 fremstod bygget i nyoppusset prakt.

Kilder og videre lesning:

  • Artemisia.no

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 235 (Hauges menighet) og 412 (Olaf Ryes plass 2)
  • Wikipedia

Ulnes kirke

Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden (Strandefjorden), like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.

Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.

Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.

Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891-94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.

Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953-54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)

Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale (et alterforstykke) herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.

Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså engelfigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.

Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.

Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.

Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene. Det finnes en rekke interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.

Kilder og videre lesning:

Sørum kirke

Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.

Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasii dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.

Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendende til utovervendende), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.

Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.

Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.

Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.

Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.

Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.

Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.

Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum. Blaker og Sørum historielag har en samleside om dette, og «Norges kirker» har oppslag for hver av dem: Skea, Asak og Refsum.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 152-160 (også her)

  • Sigrid og Håkon Christie: Sørum kirke, en historikk (Hefte utgitt av Sørum menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum 4. september 1966; som en utvidet utgave av stoffet i «Norges kirker»)
  • Norske-kirker.net
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 658
  • Kirkesøk
  • Sørum prestegjeld

Feiring kirke

Feiring kirke er Eidsvolls nordligste kirke der den ligger rundt en mil nord for Minnesund på vestsiden av Mjøsa. Selv om dagens kirke “bare” er fra 1875, var Feiring eget sogn i middelalderen; senere ble det anneks til Eidsvoll og deretter Hurdal. Feiring var egen kommune fra 1870 til 1964. Dagens kirke er den tredje på stedet.

Den eldste var en stavkirke fra ca. 1200 som var viet til Peter og Paulus og Thomas av Canterbury (Thomas Becket, han som ble myrdet på oppdrag fra Henrik II). Kirken ble reparert utover 1600-tallet: Den fikk nytt tak og nye stoler, etterhvert også nytt våpenhus og nye vinduskarmer. På 1660-tallet måtte deler av taket legges på nytt og kirken tjærebres. I 1678 ble sakristi bygget og så videre. Likevel ble kirken ansett som skrøpelig i 1686, og det ble foreslått å bygge ny.

Det trakk ut med å få tillatelse, men tømmer ble kjørt frem og grunnmur lagt. Det sies at tømmeret en natt ble kjørt ned på den gamle tomten istedenfor litt lenger vest, der det hadde vært meningen å bygge. Resultatet ble en tømmerkirke som ble oppført ved siden av den gamle kirken i 1693 og tatt i bruk på senhøsten. Illustrasjoner viser en langkirke med rektangulært skip og kor, sakristi (fra stavkirken) nord for koret og våpenhus i vest (med vinduer fra stavkirken). Det var vinduer bare på sørveggen av kirken: to i skipet, ett i koret. Kirken var tjærebredd utvendig. Etter omganger med reparasjoner og kirkegårdsutvidelse var det større reparasjoner på gang på 1870-tallet, en prosess som endte med at man bygget ny kirke, om enn med noe gjenbruk av materialer.

Til å lede arbeidet med den nye kirken engasjerte man byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike. Oppdraget var å ta ned den gamle kirken, rydde tomten og oppføre grunnmur så høy som nødvendig for så å utvide kirkeskipet så det ble 20 alen langt og 15 alen bredt innvendig og med tilsvarende kor. I Norges kirker påpekes det at det nåværende koret har samme dimensjoner som det gamle kirkeskipet, som av Johnsen var betegnet som «udmærked godt», og det skal være en mulighet for at i alle fall deler av det ble gjenbrukt. Kirken er en langkirke med vesttårn (bygget av Johan Andreas Bråten fra Nord-Feiring), og den har sakristi i forlengelsen av koret.

Bygget har gjennomgått endringer som kirker flest hva gjelder reparasjoner, interiør og inventar. Vi skal nøye oss med å nevne noen få eksempler her. Takene var opprinnelig tekket med tegl, men har nå skifertekke. I 1895 og 1898 var det reparasjoner, og man byttet ut altertavlen og krusifikset (se nedenfor). På 1920-tallet ble interiør og inventar restaurert. I 1942 ble det innredet bårerom under sakristiet. Korbuen er endret et par ganger, og samtidig med reparasjoner ble glassmaleriet «Forvandlingens tre» montert i bårerommet i 1986, utført av kunstnerne Veslemøy Nystedt Stoltenberg, Annar Millidahl og Trond Flemming.

Selve alteret er fra 1693 — da forrige kirke ble bygget — og er blitt overmalt flere ganger. Altertavlen er i renessansestil og fra begynnelsen av 1600-tallet. Den stod opprinnelig i Eidsvoll kirke og kom til Feiring i 1693. Den har tre felt, og bildene forestiller (fra venstre til høyre) Abrahams offer, korsfestelsen og Emmausvandrerne. Opprinnelig var det til høyre et bilde av Jona som spyttes ut av hvalens buk, men det ble altså overmalt, mens den opprinnelige teksten ble beholdt øverst på tavlen. Tavlen ble i 1895 erstattet med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. I 1925 restaurerte imidlertid Finn Krafft den opprinnelige tavlen, og året etter ble den tatt i bruk igjen, mens Tidemand-kopien ble flyttet til korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1693. Den var overmalt, men ble fargerestaurert av Finn Krafft i 1924.

Døpefonten i kleberstein er i romansk stil og trolig overført fra de eldre kirkene. Den ble solgt i 1875, og det fortelles av sogneprest Eivind Berggrav oppdaget døpefonten i hagen til godseier Cato Aall i Ulefoss, der den ble brukt som bord. Aall lot seg overtale til å levere tilbake døpefonten og bekoste frakten.

Ellers er kirkens stolthet et gotisk krusifiks som antas å være fra midten av 1200-tallet. Dette hang i kirken til 1895, da det ble lagt på loftet. I 1925 ble koråpningen endret, og krusifikset ble hengt opp i en kjetting. Ved en endring i 1941 ble korbuen gjort rundbuet, og krusifikset ble festet til en bjelke, slik det er i dag. Det ble nyrestaurert hos Riksantikvaren og nyinnviet den 25. juni 1978.

Orgelet er fra 1959 og kommer fra Jørgensen. Det er to kirkeklokker, den ene fra 1692, den andre støpt av Anders Olsen Holte på Toten i 1875.

Kirken er omgitt av kirkegård i nord, øst og sør. Det ble lagt helt ny mur rundt kirkegården i 1845, og kirkegården ble utvidet nordover i 1870. Det har også vært andre utvidelser, som i 1941 og 1969. Den har nå 770 gravplasser. Kirkegårdsportene er fra det lokale jernverket og ble restaurert i 1973.

Kirken fremstår høsten 2009 som velholdt etter at den i likhet med de andre kirkene i Eidsvoll er blitt pusset opp.

Kilder og videre lesning:

  • Norges kirker

  • Norske-kirker.net

  • Feiring kjerke 1875-1975 med tillegg for årene 1975-2000 (hefte tilgjengelig ved kirken, utgitt 2003)

  • Feiring kjerke (flyveblad tilgjengelig ved kirken)
  • Lars Hauglid: Krusifikset fra Feiring kirke (særtrykk fra Vern og Virke, 1978)
  • Kirkesøk

Vestfra

Sørfra

Kirkegårdsport

Gravkors

Kirkerommet

Krusifiks

Alter

Tidligere alterbilde

Prekestol

Døpefont

Orgel

Paulus kirke

Grünerløkka ble innlemmet i Christiania i 1859. Da Paulus menighet (eller sogn) ble dannet i 1875, omfattet den i tillegg til nåværende Paulus også det vi kjenner som Sofienberg, og Paulus-navnet ble først brukt om den kirken vi nå kaller Sofienberg. I 1880 ble sognet delt i Paulus og Petrus (fra 1962 Sofienberg), og det ble utlyst arkitektkonkurranse for kirken ved Birkelunden i 1887. Den ble i 1889 vunnet av Henrik Bull, som da var bare 25 år og fortsatt student i Berlin. Arbeidet begynte sommeren 1889, og kirken ble innviet 30. desember 1892. (Videre ble sognet delt i 1917, men Hauge menighet fikk aldri eget kirkebygg og ble nedlagt i 1938.)

Vi har å gjøre med en tyskinspirert, nygotisk teglkirke med 400 sitteplasser. Det er en høyreist, slank kirke som harmonerer godt med bymiljøet rundt, ikke minst med Grünerløkka skole på den andre siden av parken. Den har i motsetning til de fleste kirker inngang i øst (mot parken) og kor i vest.

Det fortelles at kirken opprinnelig hadde to malerier av maleren Gustav Wentzel, men at menigheten fant dem for moderne og byttet dem ut. Det samme skjedde med en Kristusstatue av billedhuggeren Jo Visdal. I dag har kirken alterbilder av maleren Christen Brun (se bilde på kirkenorge.no) og en Kristusfigur av billedhuggeren Gunnar Olsen Alvær (fra 1894). Kirken har fortsatt to forgylte englestatuer av Visdal. I anledning 100-årsjubileet i 1992 fikk kirken fire veggfriser av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Prekestolen står i koråpningens venstrekant. Kirkeklokkene er støpt i Dresden.

Orgelet ble opprinnelig bygget av Albert Hollenbach i 1892. På 1920-tallet ble det påbygget av J.H. Jørgensen for så å ombygges (utvides) i 1943. Etterhvert forfalt orgelet, men i 2010 ble det rehablitert mens kirken var stengt fra slutten av mai til begynnelsen av november. Arbeidet ble utført av firmaet Karl Schuke Orgelbau i Berlin ved Ekkehard Fehl. Orgelet har blitt plukket fra hverandre og satt sammen igjen. Det later til at den fremre, synlige raden av piper er ny, og man har tatt i bruk gamle smijernsornamenter som er funnet på loftet. Orgelet (se også spillepult) har 51 stemmer og brukes en god del til orgelkonserter.

Det tidligere menighetshuset i Thorvald Meyers gate 46 ble solgt i 1998. Paulus kirke og bygningsmiljøet rundt ble fredet i 2006. Det gjelder formodentlig også bassenget (andebad?) på plassen bak kirken. I mars 2013 falt det imidlertid ned fem teglstein fra kirken, og det ble igangsatt et oppussingsprosjekt ved kirken for å ta unna oppsamlet vedlikeholdsetterslep.

Det er ikke kirkegård her, men kirken kan brukes som seremonirom ved begravelser. Gravferdsetaten henviser til Grefsen kirkegård, urnegraver på Gamle Aker kirkegård og Østre gravlund.

Kilder og videre lesning:

Apsis i vest

“Andebadet” bak kirken

Tårnet fra siden

Hoveddør

Sidedør

Tidligere menighetshus

Sofienberg kirke

Sofienberg kirke, i Sofienbergparken i utkanten av Grünerløkka i Oslo, het faktisk Paulus kirke da den ble innviet i 1877. Den skiftet navn til Petrus kirke i 1892, da Paulus kirke ved Birkelunden ble innviet. Navnet Sofienberg fikk den i 1962. Fra og med 2015 er menigheten igjen slått sammen med Paulus menighet, men begge kirkene er fortsatt i bruk.

Arkitekt var Jacob Wilhelm Nordan, som vi kjenner som arkitekt for nærmere hundre kirker: Han var svært produktiv også utenfor kirkearkitekturen og tegnet blant annet en rekke bygårder etter bybrannen i 1858 samt skolene Møllergata, Hammersborg og Sagene og politistasjonen i Møllergata 19.

Kirken er en treskipet langkirke i tegl. Den har hovedinngang i sør-sørvest, i pakt med terrenget i parken. Opprinnelig skal det ha vært nesten 1000 plasser i kirken. I dag er det ifølge byleksikonet ca. 500 (mens Kirkesøk sier 600).

Altertavlen har et korsfestelsesbilde malt av Otto Sinding i 1879. Det finnes ellers glassmalerier av Maria Vigeland (1951) og Enevold Thømt (1916 og 1920). Sistnevnte var en gave fra Freia, som har sin fabrikk like i nærheten.

Kirkens første orgel var et 16 stemmers Rieger-orgel. Så overtok man det 25 år gamle Jørgensen-orgelet fra Gamle Aker kirke, som ble istandsatt av Jørgensen og innviet i 1953. Dette beskrives i boken «Oslos kirker» som «et av Oslos beste», men sies på 2000-tallet å være i dårlig stand. Etter blant annet innsamlingsaksjon konsert for å skaffe midler til orgel ble nytt orgel innviet i 2014. Det er bygget av selskapet Hermann Eule i Bautzen og har 44 stemmer (tre manualer/pedal). Orgelet er tilpasset til det gamle Rieger-prospektet. Kirken er ellers tilholdssted for Sofienbergkoret og later til å være en populær konsertarena med god akustikk.

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1877.

Parken var kirkegård fra 1858. Mot slutten av århundret ble det fremmet kritikk mot å ha en gravplass sentralt i et folkerikt strøk. Bystyret vedtok i 1918 enstemmig å nedlegge den delen av kirkegården som er vest for Rathkes gate, og gjerdet ble fjernet allerede to år senere, mens fredningstiden på 40 år betydde at man ikke kunne gjøre noe med selve området på en god stund. Den østlige delen ble nedlagt i 1931. På nordsiden av kirken er det en jødisk kirkegård fra 1869 (første begravelse 1885). Den ble nedlagt i 1917 og er nå fredet, men det er ikke lenge siden det ble meldt om vandalisme der. For begravelser henviser Graveferdsetaten til Grefsen kirkegård samt urnegraver på Gamle Aker kirkegård og Østre gravlund.

Det er menighetshus i Helgesens gate 64, i en bygning som ble oppført som barneasyl i 1907 etter tegninger av Halfdan Berle. Byens etiopisk-ortodokse menighet holdt gudstjenester der før de fikk lokale i Gamlebyen gravkapell.

Kilder og videre lesning:

I høstlys

Vestfra

Kor og sakristier

Hovedinngang

Rullestolinngang

Til orientering

Jødisk kirkegård

Tidligere kirkegårdsport

Menighetshus

Annonse