Viser arkivet for stikkord ole, peter, høegh

Tenor kirkeruin

Tenor eller Tenol kirke i Eidsberg lå på gården Slitus grunn og antas å ha blitt oppført på slutten av 1200-tallet, trolig til erstatning for en eldre kirke som brant. Det var en langkirke i bruddstein og tegl som var viet til Peter og Paulus. Kirken var anneks til Eidsberg. I dag er det ikke stort mer enn fundamentene igjen; bare et kort stykke av muren stikker over det.

Kirken hadde kort, rektangulært skip og et smalere kor som opprinnelig var tilnærmet kvadratisk før det ble utvidet mot øst. Det er gjort om på korbuen, slik at koret etterhvert har åpnet seg mot skipet i full bredde.

Kirken ble nedlagt ved reformasjonen og lå øde fra ca. 1560. I 1619 skal den ha vært nedfallen, men fortsatt hatt klokke. På begynnelsen av 1700-tallet skal murene ha stått i nesten full høyde, men på slutten av samme århundre var det så vidt man kunne se omrisset av kirken. Ruinen ble utgravet og restaurert i 1952-56 under ledelse av Bernt C. Lange og Håkon Christie. Også kirkegårdsmuren er påvist, og det er funnet flere begravelser. Et par klebersteinsstykker som kan ha inngått i vestportalen, oppbevares på Slitu gård, ifølge «Norges kirker» (utgitt 1959).

Skader som følge av frostsprengning gjorde at det høsten 2006 ble satt opp et midlertidig takoverbygg for å beskytte ruinen, og to tonn sement som ble brukt for å beskytte ruinen på 1950-tallet, er fjernet. Riksantikvaren meldte i 2006 at arbeidet var forventet ferdig i 2008, og ved fotografering i mai 2012 var det ingen tegn til det takoverbygget som er beskrevet i brosjyren.

En madonnafigur, en lysekrone og en nøkkel fra kirken skal være bevart.

Det holdes iblant gudstjenester i ruinen, også katolske.

Kilder og videre lesning:

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Ulnes kirke

Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden (Strandefjorden), like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.

Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.

Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.

Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891-94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.

Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953-54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)

Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale (et alterforstykke) herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.

Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså engelfigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.

Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.

Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.

Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene. Det finnes en rekke interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.

Kilder og videre lesning:

Sørum kirke

Sørum kirke feiret 800-årsjubileum i 1966. Dateringen bygger på Snorres skilding i Magnus Erlingssons saga av en tildragelse der Erling Jarl var i messe og noen av hans menn ble lurt i bakhold. Ut fra mureteknikken antydes det derimot i kirkens jubileumshefte at dagens kirke kan være fra første halvdel av 1200-tallet. Samtidig sies det at det trolig har vært kirke i Sørum allerede på 1000-tallet. Sørum var en av tre tridjungskirker eller fylkeskirker på Romerike (sammen med Nes og Ullensaker). De ble bekostet av kongen, mens menighetene måtte sørge for sognekirkene ellers. Huseby, som antas å ha vært krongods, ble prestegård.

Selv om det har vært gjort endringer, fremstår kirken fortsatt som en middelalderkirke. Den var viet til Peter og Paulus på st. Blasii dag (3. februar), og den ble solgt på auksjonen i 1723 og igjen i 1765 før den havnet på allmuens hender i 1825. Vi har å gjøre med en romansk langkirke i stein med 310 plasser (ifølge Kirkesøk). Det dreier seg mest om relativt lokal bruddstein av granitt og gneis, med kalkstein langveisfra til hjørner og portaler. Skipet er rektangulært og relativt langt, mens koret er lavere, smalere og kortere. Sakristier ble bygget nord og sør for koret på 1800-tallet, mens dagens sakrsistibygg, som er på nordsiden, er fra 1953 og har rom til både prest og dåpsbarn.

Kirkerommet var tidligere mer lukket og mørkt enn i dag. Koråpningen skal ha vært bare tre alen bred (ca. 185 cm), mens den i dag er på 4,4 meter. Det var få og små vinduer: to i skipets sørvegg, ett i korets sørvegg og ett mot øst. Sistnevntes form er bevart (det er blitt dekket av altertavlen), mens de andre er blitt utvidet. Takrytteren med kirkeklokkene skal ha vært der i minst 400 år, skjønt det er usikkert når den stammer fra. Inngangene har opprinnelig plassering, men bare den i vest har sin opprinnelige form. Selve døren der er skiftet ut (og hengslet om fra innovervendende til utovervendende), men smijernsdørringen og gangjernene er overført. Det skal tidligere ha vært våpenhus eller bislag ved sørportalen. Gjennom den ble koner som gikk til kirke første gang etter en fødsel, ført inn i kirken av presten.

Interiøret har vært endret en god del gjennom tidene. Mye ble fornyet på midten av 1800-tallet, blant annet med galleri langs skipets vest- og nordvegg, og i 1931 ble kirken restaurert under ledelse av Domenico Erdmann. Benkevangene fikk da sitt nåværende utseende, og interiørfargene ble endret.

Alteret er fra ca. 1600. Altertavlen antas å være skåret av Torsten Hoff. Den ble staffert i 1733, og har kjente motiver som nattverden, korsfestelsen og den oppstandne Kristus, innrammet i akantus og med givernes navn påført.

Prekestolen antas å være fra rundt 1600. Den har ganske typisk renessansedekor, som er blitt restaurert etter at stolen var blitt overmalt både i barokken og på 1800-tallet. Evangelistene er avbildet i storfeltene, og året for stafferingen er 1606.

Døpefonten i kleberstein er fra første halvdel 1200-tallet, kirkens eldste inventarstykke. Den var overmalt, men ble restaurert av Domenico Erdmann i 1931. I 1733 fikk den en himling som trolig ble skåret av Torsten Hoff, og som nå befinner seg på Folkemuseet. Det sies at den skjemmes av overmaling. Det finnes et dåpsfat fra det sørlige Tyskland fra 1500-tallet som ble forært kirken i 1685, samt to nyere dåpsfat, ett fra Tostrup (Christiania) og ett fra Th. Martinsen (Tønsberg). Eldre litteratur omtaler også et dåpshus som skal ha stått nederst ved kirkedøren, slik skikken en gang var.

Av annet gammelt inventar kan nevnes en stol fra 1600-tallet, en almissetavle fra 1782 og noe kirkesølv fra 1700-tallet. Litteraturen omtaler også eldre kirkesølv som har vært i kirken.

Kirken har hatt flere orgler. Dagens orgel har 16 stemmer og er fra 1965, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De tre kirkeklokkene er av ulik alder og temmelig gamle. Den eldste antas å være helt fra 1200-tallet. En annen er fra 1701 og skal ha vært støpt på kirkegården. Den tredje er fra 1829, støpt av Knud Schmidt i Christiania.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er omgitt av en mur av naturstein, bortsett fra i vest. Nordøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl tegnet av Ole Stein og oppført i 1934. Kirkegården har en rekke interessante gravminner, hvorav det mest berømte er et middelaldergravmæle i stein med to hjulkors. Det står nå på sørsiden av koret. Det finnes en rekke monumenter med støpejernplater fra 1800-tallet samt noen støpejernskors. De som studerer lokal bygdehistorie, kan nok finne mye interessant her. På kirkebakken står dessuten et krigsminnesmerke. Prestegården ligger noen hundre meter unna, på den andre siden av fylkesvei 171.

Ellers har det eksistert flere andre kirker i Sørum. Blaker og Sørum historielag har en samleside om dette, og «Norges kirker» har oppslag for hver av dem: Skea, Asak og Refsum.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 152-160 (også her)

  • Sigrid og Håkon Christie: Sørum kirke, en historikk (Hefte utgitt av Sørum menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum 4. september 1966; som en utvidet utgave av stoffet i «Norges kirker»)
  • Norske-kirker.net
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 658
  • Kirkesøk
  • Sørum prestegjeld

Feiring kirke

Feiring kirke er Eidsvolls nordligste kirke der den ligger rundt en mil nord for Minnesund på vestsiden av Mjøsa. Selv om dagens kirke “bare” er fra 1875, var Feiring eget sogn i middelalderen; senere ble det anneks til Eidsvoll og deretter Hurdal. Feiring var egen kommune fra 1870 til 1964. Dagens kirke er den tredje på stedet.

Den eldste var en stavkirke fra ca. 1200 som var viet til Peter og Paulus og Thomas av Canterbury (Thomas Becket, han som ble myrdet på oppdrag fra Henrik II). Kirken ble reparert utover 1600-tallet: Den fikk nytt tak og nye stoler, etterhvert også nytt våpenhus og nye vinduskarmer. På 1660-tallet måtte deler av taket legges på nytt og kirken tjærebres. I 1678 ble sakristi bygget og så videre. Likevel ble kirken ansett som skrøpelig i 1686, og det ble foreslått å bygge ny.

Det trakk ut med å få tillatelse, men tømmer ble kjørt frem og grunnmur lagt. Det sies at tømmeret en natt ble kjørt ned på den gamle tomten istedenfor litt lenger vest, der det hadde vært meningen å bygge. Resultatet ble en tømmerkirke som ble oppført ved siden av den gamle kirken i 1693 og tatt i bruk på senhøsten. Illustrasjoner viser en langkirke med rektangulært skip og kor, sakristi (fra stavkirken) nord for koret og våpenhus i vest (med vinduer fra stavkirken). Det var vinduer bare på sørveggen av kirken: to i skipet, ett i koret. Kirken var tjærebredd utvendig. Etter omganger med reparasjoner og kirkegårdsutvidelse var det større reparasjoner på gang på 1870-tallet, en prosess som endte med at man bygget ny kirke, om enn med noe gjenbruk av materialer.

Til å lede arbeidet med den nye kirken engasjerte man byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike. Oppdraget var å ta ned den gamle kirken, rydde tomten og oppføre grunnmur så høy som nødvendig for så å utvide kirkeskipet så det ble 20 alen langt og 15 alen bredt innvendig og med tilsvarende kor. I Norges kirker påpekes det at det nåværende koret har samme dimensjoner som det gamle kirkeskipet, som av Johnsen var betegnet som «udmærked godt», og det skal være en mulighet for at i alle fall deler av det ble gjenbrukt. Kirken er en langkirke med vesttårn (bygget av Johan Andreas Bråten fra Nord-Feiring), og den har sakristi i forlengelsen av koret.

Bygget har gjennomgått endringer som kirker flest hva gjelder reparasjoner, interiør og inventar. Vi skal nøye oss med å nevne noen få eksempler her. Takene var opprinnelig tekket med tegl, men har nå skifertekke. I 1895 og 1898 var det reparasjoner, og man byttet ut altertavlen og krusifikset (se nedenfor). På 1920-tallet ble interiør og inventar restaurert. I 1942 ble det innredet bårerom under sakristiet. Korbuen er endret et par ganger, og samtidig med reparasjoner ble glassmaleriet «Forvandlingens tre» montert i bårerommet i 1986, utført av kunstnerne Veslemøy Nystedt Stoltenberg, Annar Millidahl og Trond Flemming.

Selve alteret er fra 1693 — da forrige kirke ble bygget — og er blitt overmalt flere ganger. Altertavlen er i renessansestil og fra begynnelsen av 1600-tallet. Den stod opprinnelig i Eidsvoll kirke og kom til Feiring i 1693. Den har tre felt, og bildene forestiller (fra venstre til høyre) Abrahams offer, korsfestelsen og Emmausvandrerne. Opprinnelig var det til høyre et bilde av Jona som spyttes ut av hvalens buk, men det ble altså overmalt, mens den opprinnelige teksten ble beholdt øverst på tavlen. Tavlen ble i 1895 erstattet med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. I 1925 restaurerte imidlertid Finn Krafft den opprinnelige tavlen, og året etter ble den tatt i bruk igjen, mens Tidemand-kopien ble flyttet til korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1693. Den var overmalt, men ble fargerestaurert av Finn Krafft i 1924.

Døpefonten i kleberstein er i romansk stil og trolig overført fra de eldre kirkene. Den ble solgt i 1875, og det fortelles av sogneprest Eivind Berggrav oppdaget døpefonten i hagen til godseier Cato Aall i Ulefoss, der den ble brukt som bord. Aall lot seg overtale til å levere tilbake døpefonten og bekoste frakten.

Ellers er kirkens stolthet et gotisk krusifiks som antas å være fra midten av 1200-tallet. Dette hang i kirken til 1895, da det ble lagt på loftet. I 1925 ble koråpningen endret, og krusifikset ble hengt opp i en kjetting. Ved en endring i 1941 ble korbuen gjort rundbuet, og krusifikset ble festet til en bjelke, slik det er i dag. Det ble nyrestaurert hos Riksantikvaren og nyinnviet den 25. juni 1978.

Orgelet er fra 1959 og kommer fra Jørgensen. Det er to kirkeklokker, den ene fra 1692, den andre støpt av Anders Olsen Holte på Toten i 1875.

Kirken er omgitt av kirkegård i nord, øst og sør. Det ble lagt helt ny mur rundt kirkegården i 1845, og kirkegården ble utvidet nordover i 1870. Det har også vært andre utvidelser, som i 1941 og 1969. Den har nå 770 gravplasser. Kirkegårdsportene er fra det lokale jernverket og ble restaurert i 1973.

Kirken fremstår høsten 2009 som velholdt etter at den i likhet med de andre kirkene i Eidsvoll er blitt pusset opp.

Kilder og videre lesning:

  • Norges kirker

  • Norske-kirker.net

  • Feiring kjerke 1875-1975 med tillegg for årene 1975-2000 (hefte tilgjengelig ved kirken, utgitt 2003)

  • Feiring kjerke (flyveblad tilgjengelig ved kirken)
  • Lars Hauglid: Krusifikset fra Feiring kirke (særtrykk fra Vern og Virke, 1978)
  • Kirkesøk

Vestfra

Sørfra

Kirkegårdsport

Gravkors

Kirkerommet

Krusifiks

Alter

Tidligere alterbilde

Prekestol

Døpefont

Orgel

Hernes kirke

Hernes kirke er en steinkirke som ble tegnet av Gunnar Bjerke og innviet den 4. oktober 1935. Kirken har rektangulært skip med smalere / lavere / kortere kor i øst. Tårnet er asymmetrisk plassert i vest, og det er to små utbygg på nordsiden som kan tenkes å være sakristier. Man har fulgt gammel tradisjon og utelatt vinduer på skipets og korets nordvegg. Kirken har ifølge Kirkesøk 250 sitteplasser. Innvendig åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde og høyde, og koråpningen er spissbuet. Det er et rundt vindu høyt oppe på korets fondvegg. Vest i skipet er det orgelgalleri. Mye av inventaret er i likhet med kirken fra 1935.

Det var et branntilløp i 2005 etter feil i det elektriske anlegget. I etterkant av det kan det se ut til at metoden for vasking av veggene gjorde at puss og maling flasset av veggene, noe som gav betydelige merutgifter.

Alterbildet strekker seg oppover korets fondvegg mot vinduet. Det viser Jesus i bønn i Getsemane, og under bildet står det «Skje din vilje». Bildet er signert B. Strand og ble gitt som anonym gave formidlet gjennom arkitekten. Maleren synes ellers å være ukjent — også for menigheten. Bildet ble sotskadet ved branntilløpet i 2005, men det meldes høsten 2011 at restaurering er på gang, så kanskje er bildet fint igjen når dette leses.

Prekestolen står i skipets nordøstre hjørne foran en nisje. Foran på prekestolen siteres fra misjonsbefalingen (Matt. 28, 20). Døpefonten ser ut til å være plassert i sørøsthjørnet. Den er av kleberstein og er fremstilt av Olaf Hagen. De to kirkeklokkene (i likhet med det nevnte fra 1935) er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi. Blant annen kunst fra kirkens tidlige dager kan nevnes fire malerier av Pauline Løvberg og en kulltegning av Marit Hjort.

Kirkens orgel er mekanisk og har 14 stemmer. Det ble bygget av Bruno Christensen i 1982. Kirken brukes endel som konsertarena, noe kirkens Facebook-side og plakater utenfor kirken minner om.

Presteboligen lå like inntil kirken, men ble fraflyttet av presten og en periode leid ut av kommunen. Den er nå revet, og området er tatt i bruk som kirkegård og parkeringsplass.

Menighetsbladet for kirkene i Elverum kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse