Viser arkivet for stikkord oldsaksamlingen

Lisleherad kirke

En kirke i Lisleherad (noen kilometer nord for Notodden by) er omtalt i 1427. Dette var trolig en stavkirke, og den ble muligens oppført omtrent samtidig med Heddal stavkirke. Opprinnelig var Lisleherad anneks til Hjartdal, før annekssognet ble overført til Heddal. Stavkirken skal ha vært liten, men ble påbygget og reparert en rekke ganger og mistet etterhvert stavkirkepreget, fortelles det. Et par portalplanker fra den er å finne i Oldsaksamlingen sammen med en løveformet vannkanne i bronse fra ca. 1200. Stavkirken ble revet i 1873 og dagens kirke oppført rett etterpå.

Lisleherad kirke ble tegnet av Jacob Wilhelm Nordan og oppført av byggmester Bakke fra Kongsberg i 1873-76, ifølge boken «Kirker i Telemark», mens andre kilder nøyer seg med å oppgi 1873 som byggeår. Den skal imidlertid ha blitt innviet i 1876. Det er en laftet langkirke med 120 plasser, ifølge fellesrådet. Kirken har tårn ved inngangen i nordvest.

Det kan se ut til at kirken var enkelt utstyrt fra starten av. Først i 1902-03 fikk den altertavle, og den fikk orgel i 1908. Dagens utseende fikk kirken ved en grundig ombygging og istandsetting i 1953-54 ledet av Finn Krafft, som fikk relativt frie tøyler og gjorde mye av arbeidet selv. Til gjenåpningen ble det utgitt en bok om kirken der Krafft forteller om prosjektet. Krafft fikk oppdraget allerede på slutten av 1930-tallet, da han var overlærer ved Statens sløyd- og tegnelærerskole på Notodden, men det trakk ut på grunn av krigen og fordi planene ble utvidet. Før restaureringen hadde laftetømmeret vært synlig, men så ble innerveggene kledd med panel. Takhimlingen ble senket noe, og kirken fikk nytt og mindre galleri, slik at vinduene ikke ble dekket. I motsatt ende av kirkerommet hadde det tidligere ikke vært adskilt kor, men her ble deler av kirkerommet kledd inn, slik at midtpartiet ble kor og sidepartiene (med ett vindu på hver side) sakristi. Både kor og skip har himling som et flattrykt tønnehvelv. Himlingen ble malt av Krafft med motiver fra Juleevangeliet og med julestjernen som midtpunkt.

I begynnelsen hadde kirken et stort kors istedenfor altertavle. Den første altertavlen i 1903 har et kristusbilde malt av Lars Osa, mens selve tavlen er skåret av Olav Fyrileiv. Den ble byttet ut ved Kraffts store restaurering, og bildet henger nå til venstre for koråpningen, med en enklere ramme enn det hadde da det ble brukt i altertavlen. Ved restaureringen laget Maja Refsum Nygård-Nilssen ny altertavle til kirken. Tavlen har et relieff i tre og keramikk med motiv fra stallen i Betlehem, der Maria er midtpunktet og får overrakt Jesusbarnet fra Josef. Refsum har også laget krusifikset over koråpningen.

Prekestolen tilhørte i sin tid gamlekirken og erstattet ved restaureringen den stolen som hadde stått i kirken frem til da. Krafft fikk tak i stolen fra sløyd- og tegnelærerskolen, der den var oppbevart (og sannsynligvis pusset opp på 1890-tallet). Stolen er datert 1794, da staffering ble bekostet av giveren, men er trolig noe eldre i utgangspunktet. Den har bilder av de fire evangelistene.

Døpefonten er tegnet av Finn Krafft og sønn og utført av treskjærer Fyrileiv.

Kirken fikk sitt første orgel i 1908. Det hadde fire stemmer, og ved oppussingen i 1954 malte Finn Krafft prospektet (fasaden). Samtidig ble orgelet meldt å være i dårlig stand, og det er siden byttet ut med et ni stemmers orgel fra Paul Ott (i 1976, ifølge kirkeleksikonet). Organisstillingen var for øvrig utlyst i 2012.

Finn Krafft har ellers laget blant annetantependiet og står sannsynligvis bak mange andre detaljer som ikke er nevnt her. Kirkeklokkene er støpt i 1903 av det firmaet som nå kalles Olsen Nauen Klokkestøperi. De skal være omstøpt av eldre klokker.

Det har vært enkelte reparasjoner i nyere tid. I 2006 var det utlyst anbudsinnbydelse på takreparasjoner, og dette arbeidet ser ut til å ha blitt gjennomført.

Kirkegården var opprinnelig svært liten, men ble utvidet rundt 1900, og mer har kommet til siden. I nordvestenden av kirkegården står et bygg som må antas å være gravkapell eller bårehus med på hektet redkspashus eller servicebygg.

Det var bispevisitas i Lisleherad i september 2010.

Kilder og videre lesning:

Kirkene i Bødalen

Oppi åsen her et sted har det stått et par kirker.

Ved gården Øvre Bø i Vestre Gausdal har det stått to kirker. Den første var en stavkirke som ble oppført på 1100-tallet, uten at nøyaktig år er kjent. Dateringen er basert på et par portalplanker som antas å stamme herfra, og som i dag ser ut til å være på Nordiska museet i Stockholm (jf. dette). Fra tidlig av ble sogn og kirke kalt Jadradal, et navn som skal ha blitt brukt så sent som i 1575. Bødalsnavnet dukker opp første gang i 1449 som navn på kirkestedet og ser ut til å fortrenge det gamle sognenavnet etter hvert. Etter Svartedauden eller der omkring var kirken anneks til Gausdal.

Denne kirken ble i 1665 avløst av en ny, laftet kirke som ble brukt helt til Vestre Gausdal kirke (alias Nykirken) på Forset ble innviet i 1784. Det later imidlertid til at Bødalskirken ikke ble revet umiddelbart. Ifølge lokale tradisjoner skal den ha vært i bruk blant annet som forsamlingslokale en hundre års tid etterpå. En annen merkverdighet er at folk i både Forset-området og Aulstad ser ut til å ha sognet til Østre Gausdal selv om dette kirkestedet faktisk lå nærmere. I alle fall fortelles det i skildringer av Vestre Gausdals kirkehistorie om konfirmanter som druknet i en elv på vei over fjellet, og det fastslås: «Bødalen var på en måte sjølberget.»

Det er ingen synlige spor på stedet etter kirkene i dag. Arkeolog Dagfinn Skre klarte ikke å fastslå middelalderens kirkested med sikkerhet i 1982.

Foruten nevnte portalplanker er enkelte andre gjenstander bevart fra kirkene på Bø. I tverrskipene i Vestre Gausdal kirke finner vi en Madonna-figur med barn fra Balke-skolen (ca. 1300) og en biskopfigur fra samme kilde (ca. 1350). Begge ble funnet på kirkeloftet i 1909. Det fortelles om forsøk på å fjerne overmaling fra madonnaen i Maihaugens verksted i 1983. I første omgang ble det ansett å være for dyrt, og et forsøk på avdekking i 2000 viste seg å være vanskelig gjennomførbart. I stedet gikk man for fargerestaurering. Bispestaven skal være en rekonstruksjon. I tillegg finnes det et 134 cm høyt gotisk krusifiks som skal være skåret i verkstedet ved Hamar domkirke og ble tatt i bruk på 1300-tallet, da presten byttet ut det gamle, romanske krusifikset. Det ble kjøpt av Nordiska museet i 1881 og overført til Oldsaksamlingen i 1971.

Kilder og videre lesning:

Veggli stavkirke

Innenfor her stod en gang en stavkirke.

Før dagens Veggli kirke ble oppført (i Rollag kommune i Numedal), stod det en stavkirke på stedet.

Kirkens alder er ikke kjent, og våre kunnskaper om den bygger for en stor del på oppmålinger og skisser utarbeidet av Christian Christie før stavkirken ble revet i 1861, to år etter at dagens kirke stod klar. Da var stavkirken blitt ombygget til korskirke.

Det opprinnelige stavbygget skal ha hatt rektangulært skip og smalere kor, der skipet var ca. 5,70 m langt og ca. 4,60 m bredt og veggene var ca. 3,75 m høye. Bredden på koret anslås til ca. 2 meter. Dette koret ble antageligvis revet i 1684, da kirken fikk et nytt, tømret kor. Kirken var blitt utvidet noen år tidligere og ble utvidet igjen i 1704-08 med tverrskip, slik at den ble en korskirke. Etter midten av 1700-tallet fikk kirken våpenhus.

Interiørets utseende er dårlig kjent. Blant de få restene er en korbuestav i Oldsaksamlingen, og det skal finnes en rosemalt dør og noen dekorerte bord fra kirken i privat eie.

Døpefonten fra stavkirken er overført til dagens kirke. Den er timeglassformet og av kleberstein og er fra middelalderen. Den var overmalt, men ble restaurert i 1970-årene. Kirkeleksikonet omtaler et dåpsfat uten å angi alder. I det skal det være preget et bilde av speiderne som vender tilbake fra Kanaan med en stor drueklase (jf. 4 Mos. 13.23).

Kirkegården ble utvidet i 1828 og var i bruk også etter at kirkegården ved dagens kirke var anlagt. Den er omgitt av et steingjerde med portal ved inngangen. Innenfor er imidlertid bare ville vekster, ingen synlig tuft.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 352-363 (også her)

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 529

Ingen kirketuft, bare ville vekster.

Nes stavkirketuft

Nes kirke (innviet 1862) er med sine 900 plasser Hallingdals største kirke og kalles iblant Hallingdalsdomen. Nesbyen har imidlertid hatt kirke siden middelalderen, og de tidligere kirkene lå noen hundre meter vest for dagens kirke. Den av de tidligere kirkene vi har best kunnskaper om, er den stavkirken som ble revet i 1864 (flere tegninger her). Før denne har det imidlertid vært en annen kirke som har brent, og blant restene etter den er det funnet spor av eldre begravelser, uten at det er funnnet kirkerester fra samme tid. Disse funnene er fra en utgravning i 1965 da stavkirketuften ble avdekket og konservert.

Stavkirken ble i sin tid — det vil si før den ble revet — målt opp og beskrevet av Georg Bull, som har tegnet dagens kirke. For øvrig finnes det bygningsdeler og dekorerte detaljer en rekke steder, så som i Oldsaksamlingen, på lokale gårder, på Hallingdal Museum mv. Stavkirken var opprinnelig en langkirke som etterhvert fikk apsis i koret, og den ble senere (på andre halvdel av 1700-tallet) utvidet med laftede korsarmer samt våpenhus i vest og sakristi i øst. Altertavlen og døpefonten fra stavkirken ble overført til den nye kirken. På 1850-tallet var stavkirken for liten, og ny kirke ble planlagt. Den ble altså innviet i 1862.

På den gamle kirkegården står et menighetshus som sies å være i relativt dårlig stand, og det finnes fortsatt enkelte gravminner på stedet.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 9-25

  • Gamle Nes
  • Stavkirke.info
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 22-23
  • Nes i bilder og tekst 1865-1999 (Nes historielag, 2001), særlig s. 250

Kirkegårdsport

Gjennom kirkerommet

Mot koret

Fra siden

Gravminner

Menighetshus

Vivestad kirke

Vivestad (lokalt nettsted her) er i den delen av Re kommune som het Ramnes frem til 2002. Vivestads første kirke antas å ha vært en stavkirke som er omtalt i biskop Øysteins jordebok. Det var en lovekirke som var viet til Peter og Paulus og oppført i nærheten av en kilde som var regnet for å ha helbredende kraft. Som sådan var kirken et valfartssted til godt etter reformasjonen, men det sies at kilden ble borte på slutten av 1700-tallet. Heller ikke selve kirken er det fysiske spor etter utover noen beslag som befinner seg i Oldsaksamlingen.

I 1628 ble stavkirken avløst av en tømret kirke med panel innvendig og utvendig. Det skal ha vært en enkel kirke med et stort, kraftig tårn i vest som muligens var yngre enn resten av kirken og avløste en takrytter. Kirken hadde ca. 100 sitteplasser. Denne kirken brant i 1911, men sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ble reddet ut og er i bruk i dagens kirke.

Kirken er tegnet av Carl Berner, som hadde målt opp den gamle kirken året før brannen, og ble oppført i 1913-14, med innvielse sistnevnte år. Det er en langkirke i tre med vesttårn (våpenhus i tårnfoten), rektangulært skip og smalere og lavere kor. Kirken ble omfattende reparert på 1970-tallet. Den har 152 sitteplasser, ifølge Kirkesøk.

Altertavlen ble laget av Abel Schrøder d.y. i 1667. Den er i bruskbarokk og har relieffer av nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen.

Også prekestolen (i skipets sørøstre hjørne) er fra 1600-tallet. Stilmessig er den preget av barokk og noe renessanse, og man er ikke sikker på hvem som laget den. Harry Fett mente det var Schrøder, mens arkitekt Berner mente stolen er noe eldre.

Døpefonten skal være fra 1648 og har et dåpsfat i hamret messing som er likt dåpsfatet i Hedrum kirke. Det finnes også en god del kirkesølv fra 1600-tallet. En votivtavle fra 1663 fra Vivestad kirke henger i Bispegården i Oslo, der det også finnes en annen tavle med en såkalt pasjonsviser.

Orgelet har åtte stemmer og ble bygget av Søren Gangfløt i 1978. De to kirkeklokkene er støpt av O. Olsen & søn i 1911 og 1913.

Kirken er omgitt av kirkegården. Vest for den går fylkesvei 312 (Vivestadlinna), som skal ha blitt flyttet noe østover på begynnelsen av 1900-tallet på bekostning av kirkegården. Vest for kirken er et krigsminnesmerke, og utenfor kirkegårdsporten er en stein med litt informasjon om kirken(e) og kilden, muligens plassert omtrent der man antar at kilden i sin tid var. Nordøst for kirken er et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Det var bispevisitas i Re i desember 2004. Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Carl Berner: Vivestad kirke, Ramnes, Jarlsberg, nedbrænt 1911 (Oppr. særtrykk av Foreningen til norske fortidsminners bevarings årbok 1911; ny utgave ved Ernst Orstad, muligens fra 1980-tallet)

  • Norske-kirker.net

  • Re kirkelige fellesråd

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 566
  • Kirkesøk

Vestfra

Krigsminnesmerke

Tuft kirke

Tuft (like utenfor Hvittingfoss) er det sørligste av Sandsværs fire middelalderkirkesteder. Før dagens kirke hadde stedet en stavkirke fra 1200-tallet (som det finnes en gammel modell av i Oldsaksamlingen). Dette var opprinnelig en lovekirke, og prestegjeldets hovedkirke var Efteløt. Tuft kirke ble solgt sammen med hovedkirken på auksjonen i 1723, og den kom på menighetens hender i 1832. Det ser ut til å ha vært problemer med å vedlikeholde lovekirken, og den ble flere ganger etter reformasjonen forsøkt nedlagt. Dette ble vedtatt i 1624, og i 1629 ble klokkene overført til Komnes og etterhvert også døpefonten. Motstand førte imidlertid til at vedtaket ble omgjort. Også senere nedleggelsesforsøk ble motarbeidet. Stavkirken ble revet i 1880 da dagens kirke ble oppført. Den må ha vært en av de siste stavkirkene som ble revet, og den skal ha vært falleferdig og for liten. Vestportalen og en del av sørportalen ser ut til å befinne seg i Oldsaksamlingen. De er avbildet i bokverket «Norges kirker», som også beskriver stavkirken. Den gamle døpefonten er på Drammens museum.

Tegninger til ny kirke sies å være utarbeidet av prost Torkil Johansen Aschehoug, og takkonstruksjonene av Abraham Foss. Tegningene ble i 1874 fremlagt for J.W. Nordan, som hadde enkelte endringsforslag. Endelige tegninger ble utarbeidet av byggmester Christian Hansen, som også ledet byggearbeidet. Kirken ble innviet den 20. september 1880. Det er en langkirke i rød tegl (fra Ole Pedersen Tufts teglverk) på en grunnmur av rød granitt. Kirken har tårn med våpenhus ved inngangen i nordøst, skipet er rektangulært, og koret har samme bredde som skipet, mens gulvet er to trinn opp i forhold til skipets gulv. I sørvest er det et sakristiutbygg som er smalere og lavere. En spissbuet, grunn alternisje i sørvest går inn i sakristitilbygget. Antall plasser oppgis de fleste steder (inkludert Kirkesøk) til 150, mens Tunsberg bispedømme opererer med 130.

Altertavlen er nygotisk med spissbueformer og andre arkitektoniske detaljer. Foran dette på alteret står en legemshøy kallipastakopi av Bertel Thorvaldsens berømte kristusskulptur. Prekestolen står til høyre for alterområdet. Den har åttekantet grunnflate og fem fag (samt et dobbeltfag mot veggen). Døpefonten er på motsatt side. Den er kalkformet med åttekantet grunnflate. Den har et rundt dåpsfat i plett. Det finnes dessuten en klokkerbenk.

Ved innvielsen hadde kirken et nytt fire stemmers orgel som var bygget av Albert Hollenbach (men det tidfestes til året etter i tysk Wikipedia). Dette orgelet ble i 1913 solgt videre til Øvrebø kirke, mens et nytt orgel fra Olsen og Jørgensen ble installert i Tuft kirke. Det var i bruk til dagens orgel ble installert i 2002. Dette har 14 stemmer og er bygget av Bruno Christensen. Prospektet fra 1913 er imidlertid beholdt.

Tuft kirke har to klokker fra 1905, fra det vi nå kaller Olsen Nauen.

Kirkegården er utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et murt og pusset gravkapell som ble utvidet i 1972.
Det var bispevisitas på stedet i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 439-448 (også her)

  • Arne Holm: Tuft kirke (hos Tunsberg bispedømme)
  • Kongsberg kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 527
  • Kirkesøk

Sakristier i sørvest

Inngangsdør i nordøst

Gravkapell

Vestby kirke

Vestby kirkested stammer fra middelalderen, og kirken her var prestegjeldets hovedkirke fra reformasjonen av. Den eldste kirken vi kjenner til på stedet, Mariakirken, ble oppført rundt år 1200. Det var en langkirke i stein som lå like vest for den nåværende kirken. Den er avbildet hos Vestby kirkelige fellesråd og ser ut til å ha lignet på mange andre gamle Akershus-kirker. Mariakirken hadde rektangulært skip og rett avsluttet kor med vegger som var hvitkalket utvendig og innvendig, samt et tømret våpenhus. Den fikk sakristi i 1720-årene. Tårnet hadde form av en takrytter midt på skipet. Denne kirken ble truffet av lynet i 1689 og 1752. Etter kirkeauksjonen var kirken i privat eie til Fredrik Erlandsen på Dehli gård solgte den til kommunen i 1868. Kirken ble revet i 1885 og ny kirke oppført. Ved rivningen ble innholdet i gravkamre som hadde vært under kirken, omplassert.

Dagens Vestby kirke ble tegnet av Henrik Nissen og Holm Hansen Munthe og oppført av byggmester Gulbrand Johnsen på det som da var det østre utvidelse av kirkegården. Biskop Essendrop innviet den nye kirken den 25. februar 1886. Det er en langkirke i tegl med tårn ved inngangen i nordøst, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Innvendig er teglveggene pusset og kalket. Kirken har 300 sitteplasser ifølge Kirkesøk, mens de fleste andre (inkludert kirkens eget nettsted) opererer med 450. Kirken er restaurert flere ganger, senest i 2001.

I korveggene er det glassmalerier av Borgar Hauglid med motiver fra Jesu lidelseshistorie. Altertavlen er malt av Christen Brun og har en kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. En altertavle fra Mariakirken laget av Torsten Hoff i 1725 befinner seg på Folkemuseet på Bygdøy.

Prekestolen har 6 1/2 fag med spissbuefyllinger. Kirken har en klebersteinsdøpefont fra middelalderen (med en nyere fot) som i en årrekke var oppbevart på Dehli. Den har også hatt en annen fra ca. 1200 som det sies ble forsynt med en ekstra kum allerede i middelalderen fordi den var så grunn. Denne fonten sies på kirkens nettsted å befinne seg i Universitetets oldsaksamling, mens bokverket «Norges kirker» ser ut til å mene at den er på Nordiska museet. Den er også avbildet på et nettsted som henviser til Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, men det er mulig at det dreier seg om en kopi.

Orgelet fra den gamle kirken ble overført til den nye og reparert av orgelbygger Jørn Filtvedt i 1885. Det var opprinnelig hånddrevet, men fikk etterhvert påmontert motor og vifte. I 1956 fikk kirken et femten stemmers orgel bygget av J.H. Jørgensen. Dette orgelet sies å ha blitt bygget til dels med mindre gode materialer i en tid da det var knapphet på gode, og det er åpenbart ikke godt (se menighetsblad nr. 1/2006 med enkelte presiseringer i nr. 2/2006). Innsamlingsaksjon er satt i gang, og i 2009 tok fellesrådet ved kirkevergen saken opp med kommunen i forbindelse med forslag til budsjettrammer. Undertegnede vet ikke hvor saken står, men har ikke sett noe tegn i nettmediene på at nytt orgel er installert.

Kirken har fire klokker, to fra middelalderen og to fra 1953 (Olsen Nauen). Ellers har den noe gammelt kirkesølv. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk.

Kirkegården er blitt sterkt utvidet mot øst. Rester av den gamle kirkegården er bevart i vest. Det er bårehus sørvest for kirken. Prestegården ligger like nordøst for kirken. Der vokste dikteren Johan Herman Wessel, som var prestesønn, opp. Han er minnet med en bauta på stedet. Prestegården er i dag kultursenter og drives av en stiftelse. Det er for øvrig en rekke kulturminner i området.

Det var bispevisitas i Vestby i mars-april 2011. Menighetsbladet kan leses her. Vestby kirke feiret 125-årsjubileum i 2011 med jubileumsgudstjeneste søndag 4. desember.

Kilder og videre lesning:

Enebakk kirke

Enebakk kirke, i Kirkebygda på vestsiden av Øyeren, er en steinkirke fra siste halvdel av 1100-tallet. Den ble i sin tid viet til sankt Botolf. Kirken ligger like ovenfor Preståa, som i middelalderen het Igna, mens prestegården het Ignarbakki. I dag heter veien som går fordi kirken, Ignaveien.

Vi har å gjøre med en romansk langkirke med rektangulært skip og smalere/lavere, rett avsluttet kor. På nordsiden av koret er det et sakristi, også det i mur, og kirken har vesttårn.

Som for alle kirker som er så gamle, har det skjedd endringer gjennom årene, men her er de noe mindre dramatiske enn i enkelte andre tilfeller, ihvertfall formmessig, og flere detaljer er relativt nær det opprinnelige. Ifølge Norges kirker er «skipets sydportal, som var gjenmurt inntil 1965, og skipets og tårnets vestportaler … bevart uforandret. Korets østvindu er opprinnelig…». Det antas at kirken opprinnelig bestod av skip og kor og fikk tårnet rundt 1300 (bygget om på 1500-tallet). Den ble omfattende reparert på første halvdel av 1500-tallet, og det antas at sakristiet ble murt opp på den tiden. Kirken har dermed i hovedtrekk den formen den hadde i senmiddelalderen. Den ble reparert i 1964-67, da det også ble foretatt utgravninger, og det pågikk arbeider da undertegnede tok de bildene som er gjengitt her. Blant annet er mye av treverket i tårnkonstruksjonen er byttet ut. Tårnet ble heist tilbake på plass i mars 2010, som denne videoen viser. I september 2010 ble meldes det at arbeidene er fullført, noe som blir markert på gudstjenesten 19. september.

Kronologien ovenfor bygger på fremstillingen i «Norges kirker» og i bokverket «Kirker i Norge». Kronologien hos Enebakk kirkelige fellesråd og på Kunsthistorie.com avviker noe fra dette. 900-årsjubileum ble offisielt feiret i 2004. Av historie ellers kan det nevnes at kirken etter auksjonen i 1723 var i vekslende privat eie til den ble kommunal eiendom i 1880.

Når det gjelder inventar, er det mye som kunne nevnes og beskrives. Her skal vi nøye oss med en kortfattet gjennomgang. Altertavlen er opprinnelig fra fra 1608, men ble ombygget og fikk ornamenter i 1667, trolig skåret av Christopher Ridder. Det ser ut til at det opprinnelig var en katekismetavle, og feltene med innskrifter er innarbeidet i den nye tavlen, i tre høye buefelt i første hovedetasje samt seks småfelt på predellaen. I annen etasje er det en kalvariegruppe i midtfeltet. Normalt finner vi også et toppstykke med den triumferende Kristus på slike tavler, men det ser ut til å ha forsvunnet.

Prekestolen er fra 1660-årene, altså omtrent da altertavlen ble ombygget. Selve stolen er laget av Rasmus Gan og Haldvor Tobbel, mens Ridder har gjort bilthuggerarbeidet. Stolen har seks fag og forskjellige arkitektoniske og dekorative elementer, deriblant englehoder. I billedfeltene ser vi Kristus (Salvator Mundi), Peter med nøklene, Johannes døperen, en engel med Veronikas svetteduk, Frederik IIIs monogram og årstallet 1667. Den rektangulære himlingen er delvis fra 1678. Den ble tatt ned i 1880, før den ble reparert og satt opp igjen i 1907.

Klebersteinsdøpefonten (i ett stykke) og et krusifiks er fra middelalderen. Fonten har en åttekantet himling med akantus og englefigurer. Den ble gitt til kirken i 1713 og er trolig utført av Nicolai Borg. Kirken har tidligere hatt dåpshus.

Wikipedia tar for seg kirkens orgelhistorie. Det nåværende orgelet har 16 stemmer og ble bygget av Gebrüder Jehmlich Orgelbau i Dresden i 1975. Av de tre kirkeklokkene er én fra middelalderen, én er fra 1682 og den tredje er fra 1850.

Det finnes korbuedekor fra sent 1500-tall samt rester av kalkmalerier på korets nord- og sørvegg. Benkene er fra 1634 (visstnok Norges eldste som fortsatt er i bruk). Nåværende gallerier er fra 1800-tallet. Ytterligere detaljer er skildret i «Norges kirker» og på Kunsthistorie.com. Førstnevnte har også en rekke interiørbilder samt teknisk beskrivelse av bygget og dets reparasjonshistorie. Figuren med Maria og barnet som er avbildet her, stammer fra Enebakk kirke og er å finne i Oldsaksamlingen, mens det finnes en kopi i kirken. Oldsaksamlingen har også gjenstander fra arkeologiske funn i området.

Kirken er omgitt av kirkegården, der det står et gravkapell i panelt bindingsverk fra ca. 1920. Ragnhild Jølsen er begravet rett utenfor kirkens østvegg. Prestegården er skildret hos Opplysningsvesenets fond.

Kilder og videre lesning:

  • Norges kirker

  • Kunsthistorie.com
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 80-83
  • Norske-kirker.net
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 667
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 164-165

Østre Gausdal kirke

Gudbrandsdalen har aldri vært et utpreget område for steinkirker, men i middelalderen var det tre av dem: (Østre) Gausdal, Follebu og Tretten. Sistnevnte ble revet og erstattet med en trekirke. Østre Gausdal er hovedkirken i Gausdal, og vi antar at den er fra siste halvdel av 1200-tallet. Den var da noe mindre enn nå: Et rektangulært kirkerom på omtrent halve lengden av dagens hovedrom samt et kor i øst som var smalere og lavere enn skipet. Muligens var det også et sakristi nord for koret. Klokkene var plassert i en frittstående støpul på «Stupulhaugen», der det er kirkegård i dag. Kirken hadde få og små vinduer.

Som om ikke Svartedauen på 1300-tallet var nok, ble kirken brukt som stall og så brent av svenskene under Den nordiske syvårskrig i 1567, samme år som Hamar domkirke ble brent. Det virker likevel som noe inventar ble reddet — muligens før svenskene kom til stedet. Etter brannen ble kirken satt i stand igjen på en måte. Det måtte støttemurer til her og der, og brannskadene var åpenbare helt til den store restaureringen og utvidelsen i 1715, da kirken i hovedtrekk fikk sin nåværende form: Skipet ble utvidet mot øst, det nåværende sakristiet ble oppført, kirken fikk ekstra dører og vinduer, vestdøren ble gjort større, taket og tårnet ble satt i stand osv. Initiativtager til dette var sogneprest Oluf Christophersen (Ole) Stockfleth, som vi altså har å takke for den kirken vi ser i dag. Som kirker flest ble denne solgt på auksjon i 1723, da den ble kjøpt av Maurids Lie på vegne av allmuen i Gausdal.

Akkurat når tårnet kom til, er ikke helt klart, men kirken hadde tårn før utvidelsen i 1715, trolig midt på det daværende skipet. (Eldste skriftlige belegg er fra 1629.) Det ble på 1600-tallet gjentatte ganger meldt om problemer med hakkespett som ødela tårnet. Det har tidligere hatt spontekke, men har nå skifer. Også taket har hatt spontekke, men takstein ble kjøpt inn i 1760, og arbeidet med å skifte ut tekket pågikk over mange år. Nåværende skiferstein ser for en stor del ut til å stamme fra 1946-47. Kirken ble omfattende restaurert i 1952.

Det tømrede sakristiet er fra 1715-utbyggingen. Det har flere ganger vært snakk om å skifte det ut, men det ble restaurert i 1973 og ønskes nok beholdt. Våpenhus har vært skiftet flere ganger. Det nåværende ble tegnet av Fredrik Pettersen og er fra 1930, da det forrige ble fjernet og brukt som vedskjul og deretter garasje. Antallet sitteplasser i kirken sies å være 280.

Kirkerommet er stemningsfullt. Det har, som mange kirker, orgelgalleri i vest. Koret har samme bredde som skipet og er adskilt fra dette med en korskranke. Korets gulv er ett trinn over skipets. Taket har påmalt himmel og skyer. I sentrum for dette er solen, som, omgitt av en ring av skyer, har påmalt Guds navn, Jahve, med hebraiske bokstaver. Lest opp-ned som latinske bokstaver ser det ut som LULU.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra 1100-tallet og er kirkens eldste inventargjenstand. Av riktig gamle ting herfra ellers er en middelalderbenk i Universitetets oldsaksamling. Ellers er interiøret og inventaret fra tiden etter utbyggingen i 1715, mye av det fra Stockfleths tid (han døde i 1727). Nevnte døpefont står i et dåpshus. Jubileumsboken omtaler nytt dåpshus («funt») i 1715 og igjen i 1722. Skal vi forstå det slik at det fra 1715 ble bearbeidet videre, eller er det snakk om nybygging etter kort tid?

Korskranken antas å være fra 1715. Den er bemerkelsesverdig ved at den har kortstokkmotiver, altså ruter, kløver, spar og hjerter (ovenfra og ned). Disse skal representere borgestranden, bondestanden, adelen og prestestanden. Figurene oppå korskranken ble skåret i 1735. Dette omfatter blant annet løvene med Kristian VIs kongemonogram båret av to løver. Ifølge regnskapet skal det være skåret av Ole Langset, men Roar Hauglid mener det er Johannes Ellingsen Segalstad som står bak, og at den er bortimot identisk med tilsvarende fra hans hånd i Bagn kirke (og inspirert av Bjørn Bjørnsen Olstads arbeid i Øyer kirke). Korskranken ble foreslått fjernet i 1922, men Riksantikvaren nektet.

Altertavlen er fra Stockfleths tid og tidfestes gjerne til 1720-årene. Dette er for tidlig til at Segalstad kan ha laget den, og det er kanskje ikke hans stil, men det har vært spekulert i om akantusvingene kan ha vært skåret av ham og tilføyd senere. Motivene i tavlen er velkjente: korsfestelsen og den triumferende Kristus.

At prekestolen med dens krillskurd er skåret av Segalstad i 1731, ser alle ut til å være enige om. Han var bare tyve år da han gjorde det.

Prekestolen, korskranken og dåpshuset ble malt av J.N. Scavenius rundt 1735, og Scavenius malte også den omtalte takhimlingen. Taket og altertavlen ble overmalt ved en restaurering i 1860-årene, men ble restaurert i 1936-37 av Domenico Erdmann.

Orgelet på vestgalleriet er fra 1888 og kommer fra August Nielsen. Det hadde opprinnelig 7 stemmer (hvorav 2 pedalstemmer) og ble i 1964 utvidet med to stemmer, hvilket var noe mindre enn den opprinnelige planen fra 1958. Arbeidet ble utført av danske Conrad Christiansen. Rundt 1990 ble orgelet restaurert av Nils Arne Venheim, som byttet ut de to tilføyde stemmene. Det finnes også et kororgel, men det later ikke til å være brukt så mye.

På langveggene henger to gamle epitafier. Det eldste (fra 1666) er til minne om sorenskriver Moritz Jensen og hans kone Ane Jensdatter. Det andre (fra 1677) er over sogneprest Anders Knudsen Hammer og hans kone Sidsel. Begge epitafiene er i bruskbarokk, og de ble restaurert av Erdmann på 1930-tallet.

Det er to klokker i tårnet. Den største har lengst historie. Allerede i 1697 skal den ha blitt omstøpt, og den er siden omstøpt av O. Olsen & Søn i 1912. Den minste er støpt av Kristoffer og Hans Monsen i 1812.

Den opprinnelige kirkegården er området rundt kirken. Sør for kirken står et krigsminnesmerke, og på nordsiden er en stein til minne om M.B. Landstad, som var kapellan her noen år. Området er imidlertid noe vasstrukkent, noe som neppe er overraskende når man ser den lille bekken som renner ned skråningen og gjennom dammen nordøst for kirken. Øst for dammen står et redskapshus / servicebygg. I 1869 ble det fradelt tre mål til ny kirkegård på Stupulhaugen. Senere er denne utvidet i 1900 og 1948. Prestegården Riddervold (se også Wikipedia) ligger like borti veien nordøst for kirken. Prestegårdsbygningen der sies å være den største i Norge.

Kilder og videre lesning:

Fåberg kirke

Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygda og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Fåberg kirke er en laftet korskirke fra 1727. Byggmester antas å ha vært Svend Olsen Traaseth. Kirken har 340 plasser, og den har vesttårn. Den avløste en stavkirke som trolig ble bygget mellom 1150 og 1200. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Også hoveddøren fra den gamle kirken ble brukt. Den er hoveddør i den nye kirken også. Dessuten finnes et gotisk krusifiks på fondveggen over alteret og en jernbeslått fattigblokk (almissetavle) i koret. Ellers finnes blant annet en dørfløy, tre portaler og et krusifiks i Oldsaksamlingen (nå del av Kulturhistorisk museum) i Oslo. Det skal også ha vært en flott altertavle her som er forsvunnet med unntak av en skapdør som befinner seg i Oldsaksamlingen. Det antas at denne altertavlen var et triptykon av Hitterdalsmesteren.

Stavkirken ble kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Kirken ble innviet av biskopen den 23. februar 1727. I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Ikke alle detaljer ved inventaret står helt klart for undertegnede. Ifølge et informasjonsflyveblad om kirken ble altertavlen i gamlekirken «gjort og stafferet» av Sigurd Guttormsen i 1695. Det er mulig å lese teksten slik at det er denne tavlen som har gått videre i systemet, om vi kan si det slik, uten at det sies direkte. Hos Roar Hauglid får vi inntrykk av at tavlen er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711-1772), uten at vi vet nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det ser ikke ut til å være noen tvil om at det var Segalstad som skar prekestolen. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931-32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (som ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat fra 1600-tallet i forsølvet messing ble gitt til kirken i 1732.

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen og Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra ca. 1100 (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna og fungerer i dag som forpakterbolig. OVFs oppslag om den nye presteboligen er imidlertid innholdsløst.

Kilder og videre lesning:

Kirkegård

Graver fra 1. verdenskrig

Runestein

Annonse