Viser arkivet for stikkord olavsklosteret

Mikaelskirken (Tønsberg)

Vestfra

Mikaelskirken på Slottsfjellet er en av de to middelalderkirkene i Tønsberg som det fortsatt er synlige ruiner etter. Det antas at den ble anlagt rundt midten av 1100-tallet, og den er første gang nevnt i 1191, idet det fremgår at premonstratensermunkene som holdt til i klosteret ved Olavskirken, fikk bruke inntektene fra den. Kirken var altså viet til erkeengelen Mikael, og den ble brukt som slottskirke fra Håkon IV av og nevnes på Håkon Vs tid blant de kongelige kapeller. På 1300-tallet var Mikaelskirken en kollegiatkirke ledet av en prost med et kollegium av prester. Kirken fikk store gaver og var derfor rik. Den skal i perioder ha øvet en viss tiltrekning på pilegrimer.

Det antas at kirken ble ødelagt i 1503 da svenske soldater raserte festningsanlegget. Først i 1878 ble fundamentene gravet ut og restaurert under ledelse av Håkon Thorsen, og det er også snakk om undersøkelser i 1926 ved Johan Meyer, som har rekonstruert kirken i tegningsform. Ett sted nevnes også restaurering i 1947. Det er vanskelig for en alminnelig turist å vurdere hvor autentisk og troverdig rekonstruksjonen er. Eivind Luthen snakker om en «ganske hard restaurering» og beskriver ellers bygget slik det kan ha sett ut. Det trekkes paralleller til den mest berømte Mikaelshelligdommen av alle, på Mont Saint-Michel.

Mikaelskirken er av langt mer beskjeden størrelse enn Mont Saint-Michel. Den fremstår som korsformet med trappeoppganger i hjørnene ved tverrarmene, koret er relativt stort og apsidalt avsluttet, og nord for det er et kvadratisk rom — et sakristi eller kapittelhus (det er relativt stort for sakristi)? Det antydes at kirken kan ha hatt sentraltårn.

Kilder og videre lesning:

Hamardomen

Hamardomen er et litt sånn nymotens navn på Hamars middelalderdomkirke, som har ligget i ruiner i mange hundre år, og som tidligere bare ble kalt Domkirkeruinene på Hamar. Navnet brukes iblant om glassoverbygget som ble innviet i 1998, men det er selve domkirken som er vårt tema her.

Noen av de eldste sporene etter bebyggelse i Hamarområdet er i området rundt Åker gård, Åkersvika generelt og Ridabu. Her er det flere store gravhauger fra jernalderen, og stedsnavnet Torshov vitner om hedensk tid. Det mest kjente gamle arkeologiske funnet er den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet. På Harald Hårdrådes tid var det kaupang ved Hamar, og det ble slått mynt.

Hamar bispedømme ble opprettet som landets femte i 1153 av paveutsendingen kardinal Nikolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Hamars første biskop var engelske Arnald, som hadde virket på Grønland, og man regner med at det tok rundt femti år å bygge Hamar domkirke.

Domkirken var en treskipet basilika. Mange vil være kjent med en rekonstruksjon som ofte gjengis i omtale av domkirken. Opprinnelig var bygget i romansk stil, men det ble bygget på det også på 1300- og 1400-tallet, da koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst, det ble bygget et kapittelhus på nordsiden, og det store tårnet ble gjort høyere. Disse gotiske tilbyggene bragte kirkens lengde opp i 56,8 meter og tårnets høyde opp i rundt 50 meter. Man antar at Hamar domkirke var forbilde for enkelte andre betydningsfulle kirker som Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Granavollen.

Kirken hadde to vesttårn, og i vest ser vi en profilert sokkel som opprinnelig gikk rundt hele kirken. Deler av vestportalens omramming er bevart, men ikke hele buen. Til venstre (nord) for vestportalen er det hugget ut en ansiktsmaske. Dette er den eneste bevarte skulpturen i hele ruinen. (Men i museet er det en konsollstein som muligens stammer fra kirken.) Like innenfor vestportalen, på høyre side (i sør) kommer først en lav bue som markerer inngangen til søndre tårnrom, og deretter en søylerad med fire høye buer som var skillet mellom midtskipet og søndre sideskip. Over dem ses rester etter tre vinduer. På nordsiden er det bare små rester etter tilsvarende, men strukturen er klar. Lenger øst finner vi rester av tårnpillarene. Det er til og med mulig å se forskjell på de opprinnelige delene av pillarene og påbyggene fra 1300-tallet, da pillarene ble forsterket for å ta av for det høyere tårnet. Tverrskipet er best bevart på nordsiden.

Koråpningen var opprinnelig fem meter bred, men er i dag usedvanlig smal. Man antar at den ble slik etter brannen i 1567, da prestene satte i stand koret og brukte det som kirke. Koråpningen ble altså brukt som kirkedør, og det ble brukt steiner med gotiske profiler fra andre deler av kirken. Gulvet i den østlige delen av koret er hevet over gulvet i resten av koret. Her stod høyalteret, og en alterstein som ligger her nå, ble funnet som trappehelle på Storhamar gård. Over alteret var det et relikviegjemme.

På hver side av koret var det et kapell. Det nordre er best bevart og har fortsatt tønnehvelv over den vestlige delen, men selve portalen er borte. Det søndre korkapellet er mer langstrakt og var høyere enn det nordre. Her finner vi inngangsportal fra tverrskipet i form av en spissbue, og begge korkapellene har rester av vindusåpninger.

Det som er nevnt her, er naturligvis bare et lite utvalg av de detaljene som kan studeres i ruinene. Dessuten er det greit å vite at det i tillegg til domkirken fantes en rekke andre bygg knyttet til kirkelig virksomhet i området. Øst for domkirken lå bispegården med bispeborgen. Denne omfattet i tillegg til bolig og administrasjon også forsvarsverker, og større eller mindre deler av anlegget har vært omgitt av en ringmur. Størrelse og utforming har variert noe gjennom tidene. I området var det også et kloster (Olavsklosteret), en katedralskole, et hospital med kirke (Korskirken) og kannikenes gårder. Kaupangen lå øst for Domkirkeodden, men vest for dagens bysentrum.

I 1536 kom reformasjonen. Kirkegods ble inndratt, og biskopene ble skiftet ut med såkalte superintendenter. Hamar bispedømme ble lagt under Oslo, og den gamle bispegården ble residens for lensherren. Hamars siste biskop, Mogens, døde i fangenskap i Danmark i 1542. Ved oppløsningen av de kirkelige institusjonene ser det ut til å ha gått tilbake også med Hamarkaupangen, som nok var svært avhengig av de kirkelige aktivitetene og ellers av begrenset omfang. På denne tiden ble Hamarkrøniken, som er en viktig kilde til informasjon om det gamle Hamar, skrevet. Så kom nådestøtet i 1567 under Den nordiske syvårskrig. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskehæren seg tilbake, og under tilbaketoget ble Hamarhus, altså lensherreborgen, sprengt med krutt og brent. Domkirken var ikke hovedmål for angrepet, men den ble også sterkt skadet — kanskje ved at ilden i den gamle bispeborgen spredte seg til domkirkens tretak. Borgen ble totalrasert, og kirken ble heller ikke bygget ordentlig opp igjen. Hamars marked ble offisielt flyttet til Oslo i 1587. Hamar gikk til grunne som administrativt sentrum, og dermed forsvant middelalderens eneste regelrette innlandsby her i landet.

Det sies at man i 1570-årene bevilget noen midler til en begrenset restaurering, men det ble snart ansett som meningsløst å opprettholde et kirkebygg på det som ble beskrevet som et øde sted. Dermed satte forfallet inn. I 1670 raste vestgavlen ned, og rundt 1700 så det mest ut som et stort rassted. Kirken ble nå brukt som steinbrudd. Blant annet sies Furnes kirke å være bygget med et betydelig innslag av stein herfra, og noe gikk nok også med til å bygge Nykirken, nordfløyen i Stange kirke, i 1703. Endel gikk også til kalkbrenning. På 1800- og 1900-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser og oppmålinger samt en og annen restaurering, men frostsprengning gjorde sitt til at ruinene forfalt, og etterhvert ble de pakket inn — først med noen tilfeldige grønne presenninger slengt oppå og skilt som bad folk holde seg unna, så ved midten av 1980-tallet med et heldekkende presenningstelt. Som kjent ble det bygget et vernebygg av glass og stål som gir enkelte — deriblant undertegnede — assosiasjoner til glasspyramiden ved Louvre. Arkitekt var Kjell Lund, og vernebygget ble innviet den 9. august 1998. Domkirkeruinene under vernebygget brukes iblant til brylluper og andre arrangementer.

Hamar ble gjenopprettet som by i 1849, og Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864. Resten av området rundt domkirkeruinene har vært relativt uberørt av bebyggelse, for Hedmarksmuseet sikret seg tidlig store deler av Domkirkeodden, og NRK kjøpte opp opprådet øst for dette, det såkalte Kringkastingsjordet, for å bygge sender der. Området hadde vært kongelig eiendom til det ble solgt i 1675, og i 1716 ble det såkalte Storhamargodset solgt til Jens Grønbech. En stor steinlåve, den såkalte Storhamarlåven, ble bygget rundt 1720 på restene av bispeborgens ringmur, og ellers har mye av ruinene vært skjult under rasmassene. De gamle driftsbygningene ved gården og restene av bispeborganlegget som er blitt gravet ut etter krigen, er etterhvert integrert i et museum tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1974. Dette ble i 2004-2005 utvidet med et nytt vernebygg av Sverre Fehn over ruiner gravet ut i den østlige delen av anlegget på 1980-tallet. Domkirkeruiner med vernebygg og en rekke andre gamle bygninger inngår i dette anlegget.

Kilder og videre lesning:

Vestinngang

Denne profilen gikk opprinnelig rundt hele bygget

Ansiktsmaske nord for inngangen

Inngang til søndre tårnrom

Bueganger og rester etter vinduer

Mot koråpningen

Dagens høyalter

Dagens høyalter

Tønnehvelv i nordre korkapell

Mellom tverrskip og søndre korkapell

Passasje mellom korkapellene

Mot koret

Fra kapittelhuset

Døpefont fra Ottestad fra ca. 1200

Søndre korkapell

Kjent profil

Glassoverbygg

Glassoverbygg

Støpul

Storhamarlåven

Bare kjelleren er igjen av bispeborgens hovedtårn

Olavsklosteret og Bispegården i Oslo

Dominikanerne fikk i 1239 tildelt tomt like nord for Hallvardskatedralen. Der anla de et kloster like inntil Olavskirken, som trolig var blitt bygget på slutten av 1100-tallet. Anlegget ble bygget i stein fra begynnelsen, men rundt 1300 gikk man over til å bruke tegl, og dette skal ha vært et av de første stedene det skjedde i Norge. Olavsklosteret er bl.a. nevnt i forbindelse med kampen mot Skule Bårdsson i 1240.

Kirken dannet sørfløyen i klosteranlegget, som ble bygget med en overhvelvet korsgang rundt et åpent, kvadratisk atrium. Hovedinngangen var, om jeg har forstått riktig, gjennom kirken. I østfløyen var det sakristi, bibliotek og konventstue, med sovesal i annen etasje. I nord var det bl.a. spisesal, kjøkken og varmestue. Anlegget skal på det meste ha huset prior, sub-prior, 10-15 munker og noen gjester. Det er ved arkeologiske utgravninger funnet hollandske gullmynter fra 1400-tallet og en engelsk keramikkanne fra 1200-tallet.

Etter reformasjonen ble klosteret overtatt av biskopen, og i 1554 flyttet biskop Frants Berg ut av sin gamle bispeborg (komplekset omkring Ladegården) og inn i Olavsklosteret. Katedralskolen skal også ha holdt til her i ca. hundre år. Østfløyen ble bygget om til bispegård i 1624 og overlevde brannen samme år.

Bispegården ble besluttet revet i 1860, men i 1882 vedtok Stortinget at residensens middelalderdel skulle bevares, mens resten kunne rives. Det ble i 1883-84 oppført en ny bispegård i nygotisk stil tegnet av Henrik Thrap-Meyer. Denne var embedsbolig for biskopene til 1985. Nå holder administrasjonen til Oslo bispedømme til her. Gården ble rehabilitert i 1999-2000. I dette anlegget er én etasje av klosterets østfløy bevart med originale teglhvelv og kalkmalerier. Ellers er de ruinene som ligger i friluft, preget av at restaureringsarbeid pågår for tiden.Trolig blir det lettere å få oversikt over dem når dette arbeidet er ferdig.

Først på 1900-tallet ble det grunnlagt et nytt dominikanerkloster i Oslo.

Kilder og videre lesning:

Inngangen til Olavskirken

Klosterbrødrenes kor sørfra

Høykoret østfra

Mot klostergården

I klostergården

Vestfløyen

Vest for kirken

På nordsiden

Høykorets sørmur

To modeller

Kloster

Ruiner

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Fra bispegården

Fra bispegården

Fra bispegården

Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Lokalhistoriewiki
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490 og 227-228

Over kirkegulvet

Søndre sideskip

Bispegata går over kirkegården

Koret

Østfra

Apsis i nordre sideskip

Gravminne

Port ved inngangen til Minneparken

Sigurd Jorsalfare på Akershus

Annonse