Viser arkivet for stikkord nordfjord

Nordstranda bedehus

Nordstranda bedehus er i sørøstre utkant av LeikangerStadlandet, i Selje kommune.

I bladet Kjelda fra Fylkesarkivet fortelles det at huset ble oppført for innsamlede midler i 1903. Presten var blant dem som gav penger til prosjektet. Bedehuset ble ombygget i 1939, da det kom til kjøkken og spisesal i 2. etasje. Under krigen ble huset rekvirert av tyskerne.

Huset ble visstnok mye brukt også etter krigen, men ikke til politiske arrangementer. Mye dreier seg om utleie til de store anledninger. Hundreårsjubileum ble feiret i 2003.

Huset sies å ha orgel og piano.

Kilde:
Kjelda nr. 2/2005, s. 72-73 (PDF-side 70-71)

Ervik kirkegård

Ingen vet hvor gammel kirkegården ved Ervik ute på det forblåste Stadlandet egentlig er. Ifølge Wilhelm Frimann Koren ble den innviet i 1550, men den antas å være adskillig eldre. Presten i Selje pleide å besøke stedet etter jul og blant annet foreta symbolsk jordpåkastelse på de gravene som var kommet til etter forrige besøk. Dette årlige ritualet ble etterhvert flyttet til jonsoktid. Senere ble det foretatt flere slike ritualer hvert år, før man i vår tid har prest ved hver eneste gravferd.

Løse sandmasser har endret strukturen til kirkegården flere ganger, men det har visstnok aldri vært nødvendig å fylle på jord. I 1906 ble kirkegpården utvidet og inngjerdet, og to år senere ble det satt opp et klokketårn med en kirkeklokke fra Leikanger (og den hadde før det igjen vært brukt i kirken på Bø i Selje). Tidlig på 1920-tallet ble det satt opp et betongtårn i stedet. I 1970 ble Ervik kirke (eller St. Svithun minnekapell) innviet, og det var ikke lenger bruk for kirkeklokken, men bygget ble fortsatt brukt til redskaper. Det var fangeleir i Ervik under krigen, og i 2005 ble rommet i tårnbygget gjort om til et minnerom over 21 russiske krigsfanger som ble gravlagt på stedet, før de ble flyttet til Laksevåg i Bergen i 1953. (NRK sier imidlertid at 35 mistet livet på stedet.) Korset i minnerommet skal ha stått på en massegrav.

Kirkegården er stadig i bruk og sies å ha fylkets største samling av støpejernskors. Det er et særpreget og værhardt sted som er direkte eksponert for Stadhavet i vest. Stranden nedenfor nyter en viss popularitet blant surfere.

Kilder og videre lesning:

Leikanger kirke (Selje)

Da det ble oppført ny kirke i kommunesenteret Selje i 1866, ble materialene gjenbrukt i Leikanger på den andre siden av Stadlandet. Kirken ble innviet 28. oktober 1866 som «Legangers Capel» og hadde et par hundre sitteplasser. Denne kirken ble raskt funnet å være for liten, og i 1895 ble den utvidet under ledelse av Lars Sølvberg. Kirken ble delt på langs og vestveggen flyttet utover. (Orienteringen er fra nord-nordvest mot sør-sørøst, slik at det dreier seg om langveggen.) Mye av materialene ble byttet ut, så man man kanskje like godt snakke om nybygging, men det skal finnes rester av gamle materialer i veggene her og der. Kirken fikk nytt tårn. Etter denne ombyggingen eller nybyggingen var kirken ikke til å kjenne igjen, og den var dobbelt så stor som før, med rundt 400 plasser. I dag opererer Kirkesøk med 370 plasser.

Leikanger kirke er en langkirke i tre med tårn ved inngangen i nord-nordvest, rektangulært skip, smalere og lavere kor og sakristiutbygg som er enda mindre igjen. Kirken ble tidligere titulert som kapell, men Leikanger fikk full sognestatus i 1997. Kirken ble omfattende restaurert i 1966.

Innvendig er det orgelgalleri innenfor inngangen, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korveggen er nokså bred, og det henger faktisk tre altertavler på den. Tavlen i midten er en katekismetavle fra rundt 1600, som et alterskap med dører som kan lukkes. Den er noe mer forseggjort enn de tidligste katekismetavlene etter reformasjonen. I midtfeltet står Fader vår, i gavlfeltet er misjonsbudet fra Mark. 16, 15-16, og ellers finner vi sitater fra Joh. 3, 16, Luk. 22 (nattverdens innstiftelse) og Matt. 28, 20.

Bildene i de to andre tavlene viser korsfestelsen med Maria og Johannes. Tavlen til venstre ble brukt før utvidelsen i 1895. Bildet ble malt i 1694 av kjøpmann og amatørmaler Alexander Didrichsøn Fester, som ellers har malt bl.a. altertavlen i Eid kirkeNordfjordeid.

Tavlen til høyre hang bak alteret fra 1895 til 1966. Bildet er malt av Hanna Therese Lund (1849-1923). Det går for å være en kopi etter Rubens. Undertegnede har ikke vært tett innpå bildet, men undres på om det ikke heller kan være kopiert etter et bilde i Louvre som også har med Maria Magdalena og er malt av Rubens-eleven Anthonis van Dyck. Teksten under bildet i tavlen lyder: «See det Guds lam» (Joh. 1, 29)

Prekestolen er blant de eldre i norske kirker — fra 1592. Døpefonten antas å være fra 1866 og har et dåpsfat fra rundt 1600. Det finnes noe eldre nattverdsutstyr.

Orgelet har 17 stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1970. Kirkeklokken ble støpt av O. Olsen & Søn i 1906. Da den ble tatt i bruk, ble gamleklokken overført til klokketårnet på Ervik kirkegård.

På kirkegården i Leikanger står en minnebauta av stein med fire metallpaneler. Her minnes omkomne på havet og under krigen. Blant de førstnevnte er et eget panel til minne om Stavenesulykken i 1953.

Kilder og videre lesning:

Sør-Vågsøy kirke

I middelalderen sognet den sørlige delen av Vågsøy til Rugsund kirke (se også Wikipedia). Da
formannskapsdistriktene (kommunene) ble innført, tilhørte Vågsøy Selje, som rundt 1900 var fylkets folkerikeste kommune. Nord- og Sør-Vågsøy ble egne kommuner i 1910 og ble slått sammen i 1964.

Kirkemessig ble Vågsøy skilt ut som eget sogn i 1900. Det var kirkeRaudeberg på Nord-Vågsøy, og det kom krav om egen kirke på Sør-Vågsøy og deling av sognet. Det siste skjedde i 1905. Kirken ble tegnet av Lars Sølvberg fra Utvik, og byggingen kom i gang i 1906. 5. september 1907 ble Sør-Vågsøy kirke innviet.

Det er en en langkirke i tre med vesttårn. Koret i øst er lavere og smalere og polygonalt avsluttet, med sakristier i nord og sør. Kirken ble omfattende restaurert i 1951-52 og fikk da glassmalerier i åtte store vinduer i skipets langvegger. De ble laget av Jørgen Skaare og viser scener fra Jesu liv. Et tilbygg på sørsiden nær inngangen er fra 2006 og inneholder møterom, garderobe og toalett. Kirken har 600 sitteplasser.

Innvendig er kirken preget av en storslått nygotikk, med utskårne søyler med kapiteler som nesten bringer tankene hen på katedraler. Det er orgelgalleri i vest, og korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Det sentrale inventaret er fra da kirken var ny, og med unntak av nevnte glassmalerier er lite egentlig endret.

Alterbildet ble malt i 1907 av Sveinung Anondsen i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Prekestolen ble laget ved Sandnes høvleri og står på sørsiden av korbuen. Også døpefonten i tre er fra 1907, og det samme er nattverdsutstyret og kirkeklokken. Sistnevnte er tysk. Kirken har et 20 stemmers pipeorgel fra Marcussen fra 1989.

Kirken er rett vest for Måløybrua fra 1970. Faktisk står en av bærestolpene til broen på kirkegården, og en del av kjørebanen svinger seg også over kirkegården. I kirkegårdsmuren på oversiden av kirken er et minnesmerke fra 1957 over omkomne fiskere. I tillegg til kirkegården rundt kirken er det kirkegårder ved Holvik og Skavøypollen.

Kilder og videre lesning:

Totland kirke

Totland i Vågsøy kommune sognet opprinnelig til Rugsund på sørsiden av fjorden, og ved innvielsen ble kirken titulert som kapell i Rugsund sogn, før den fikk eget sogn i 1964 og ble overført fra Davik til Vågsøy prestegjeld i 1967. Siden er sognene i Vågsøy slått sammen til ett. Arkitekt var først Lars Sølvberg, som ble dårlig før han fikk fullført tegningene. Disse ble da fullført av Jens Sølvberg. Kirken har visse likhetstrekk med Sør-Vågsøy kirke, som Lars Sølvberg tegnet få år tidligere, men er adskillig mindre. Kapellet, som det da var, ble innviet den 8. august 1912.

Totland kirke er en langkirke i tre med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Antall sitteplasser er rundt 250. Innvendig er det orgelgalleri i vest. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv, og koråpningen er spissbuet. Interiøret er ikke minst preget av Lars Kinsarviks dekorasjoner, som ble utført før arbeidene i Eid kirke.

Kinsarvik har skåret rammen til altertavlen. Selve bildet er kopiert av en frk. F Howarth etter Joshua Reynolds’ bilde «Den hellige familie» i det britiske Nasjonalgalleriet. Kinsarvik har ellers sørget for utskjæringer og rosemaling på prekestolen, korbuen og døpefonten, og særlig området rundt koret er ganske fargerikt. Orgelet på vestgalleriet er bygget av Vestre orgelfabrikk i 1954, og kirkeklokken er støpt ved Bochumer Verein.

Kirken står relativt langt nord på kirkegården, og i sør står et bårehus fra 1971.

Kilder og videre lesning:

Kjølsdalen kirke

Om formspråket er tradisjonelt, er ikke Kjølsdalen (et par mil vest for Nordfjordeid) noe gammelt kirkested. Kirken her er blant de få kirkebyggene i landet som ble innviet under Den annen verdenskrig, nærmere bestemt den 13. september 1940. Stedet sognet opprinnelig til Davik på sørsiden av fjorden både kirkelig og administrativt, og på 1870-tallet var det en bitter lokal strid om plassering av kirken. Sognestyret gikk inn for å bygge ny kirke på Haus på nordsiden av fjorden som hovedkirke for prestegjeldet. Det ble det aldri noe av, men i 1928 ble det anlagt hjelpekirkegård i Kjølsdalen da Davik kirkegård var for liten. I 1935 ble det også vedtatt å oppføre kirke, og i den forbindelse brukte man riksarkitekt Hans Fredrik Crawfurd-Jensens tegninger til Hildre(stranda) kapell (Haram kommune i Møre og Romsdal). Kirken ble oppført av Brattvåg-firmaet Tennøe & Skaar (omtalt bl.a. her), som av kirkeleksikonet også krediteres for prekestol og døpefont, fra juni 1939.

Kjølsdalen kirke er en langkirke i tre som har rundt 300 sitteplasser. Den har vesttårn omgitt av to små tilbygg. Koret i øst (eller strengt tatt sørøst) er omgitt av små sakristier som gjør at bygningskroppen har samme bredde som skipet før den apsidale avslutningen. Korgulvet er tre trinn høyere enn skipets gulv, og kirken har orgelgalleri ved inngangen i nordvest. Kirkerommet er enkelt utstyrt, og stilen omtales gjerne som kirkefunkis. Interiøret er lite endret siden innvielsen. Heller ikke utvendig er mye endret gjennom årene, men i 1978-79 ble tilbygg med sanitærrom oppført av Mathias Nes etter tegninger av arkitektfirmaet Vaardal-Lunde.

Opprinnelig var bygget kapell i Davik sogn, men Kjølsdalen fikk eget sogn i 1954. I 1965 ble Kjølsdalen innlemmet i Eid kommune og Eid prestegjeld. Under nyttårsorkanen i 1992 var det ikke langt fra at kirken hadde blåst over ende, og den fikk omfattende skader. I etterkant er det montert ståldragere for å sikre kirken mot lignende uvær. Ellers er det bl.a. meldt om råteskader i 2009 og utbredringsarbeider i 2011.

Alterbildet ble malt av Jørgen Stene i 1940 og tituleres gjerne som «Eit landskap med himmel over». På alteret står et krusifiks som antar å stamme fra gamle Davik kirke. Både prekestolen og døpefonten er på alder med kirken. Det finnes også et dåpsfat i sølv fra 1940 og en dåpskanne i sølvplett fra 1960.

Et brukt harmonium ble innkjøpt i 1945, og i 1958 ble det skiftet ut med et harmonium fra Vestre orgelfabrikk. I 1998 fikk dette avløsning i form av et nyrestaurert Davies-orgel som skal ha blitt bygget i 1965 med enkelte eldre deler inkorporert. Restaureringen ser ut til å være utført av firmaet Bower & Company.

Kirkeklokken ble støpt i 1951 av det firmaet som nå er kjent som Olsen Nauen Klokkestøperi. Tidligere brukte man en gammel klokke fra Davik kirke.

Kirken står nær det østre hjørnet på kirkegården, som i likhet med kirken har akse fra nordvest til sørøst. Kirkegården ble utvidet i 1980. Gamle bilder (f.eks. hos NRK) viser at det før kirken ble oppført, stod et klokkehus på kirkegården, men det er revet for lengst.

Kilder og videre lesning:

Sambraut gravplass

Saumbraut gravplass (eller Sambraut gravstad) er i Eid kommune, vest for Nordfjordeid og øst for Stårheim. På graplassen står et hvitmalt, tårnformet redskapshus som minner om andre slike rundt omkring på norske gravplasser i distriktene. For noen år siden var det kronerulling for opprusting av dette redskapshuset. Det ble i den forbindelse utført frivillig arbeid, og parkeringsplass ble opparbeidet.

Utover dette er det begrenset med informasjon om gravplassen på nettet, selv om Eid kirkelige fellesråd lover mer informasjon om den på sitt nettsted.

Stårheim kirke

Dagens kirke er den fjerde på Stårheim, som har hatt kirke siden 1100-tallet. Den første var et huskapell for høvdingen. Det er første gang nevnt i 1338, da det fortelles at det er stukket i brann. Det ble da oppført en stavkirke som ble lagt under presten i Eid i 1341 og stod til rundt 1600. Da ble den avløst av en tømmerkirke som stod til den ble sterkt skadet i brann i 1859. Etter brannen gikk det visstnok tre år med harde forhandlinger før en ny kirke ble oppført.

Stårheim kirke ble tegnet av Chr.H. Grosch, oppført av byggmester Gjert Lien og innviet den 4. desember 1864. Det er en laftet langkirke med 350 sitteplasser. Den har rektangulært skip og smalere kor som er omgitt av sakristier, slik at bygningskroppen har jevn bredde (og med en gang helt i øst som forbinder kor med sakristier). I vest er det et våpenhus i to etasjer med takrytter. I det ytre minner kirken mye om Tyristrand kirke — også det en Grosch-kirke. Den har utvendig panel, men i motsetning til ved Tyristrand er laftetømmeret synlig inne i kirken.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest, og i øst åpner koret seg mot skipet i sin fulle bredde. Korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv, og på hver side av “trappen” er et korskille i form av en lav balustrade. Alterringen er uvanlig stor i forhold til koret og opptar hele korets bredde. Øvre del av veggflatene bak koret og rundt sakristiene har et karakteristisk gitter som (ifølge Fylkesarkivet) kom på plass i 1960-årene, da kirken ble restaurert. Søyler i kirkerommmet bidrar til helhetsbildet.

Til å begynne med ble det brukt et enkelt trekors bak alteret, og først i 1903 fikk kirken altertavle. Den har et bilde som er malt av Anders Orheim i kopi etter Asta Nørregaards altertavle i Gjøvik kirke. Motivet kalles gjerne «Den trøstende Kristus».

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og fra 1864. Dåpsfatet og dåpsmuggen er i tinn. Orgelet fra Olsen og Jørgensen ble opprinnelig bygget til Svelvik kirke i 1916 og kom til Stårheim i 1957. Den kirkeklokken som brukes i dag, er fra 1903. Dessuten oppbevares en eldre klokke som ble gjenfunnet i 1901.

Kirken er omgitt av kirkegården, og på den er en minnestein over salmedikteren Matias Orheim, som er begravet her. Nordvest for kirken står en bygning som ser ut til å være bårehus/servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Betel Hjelledalen

Bedehuset Betel i Hjelledalen ble oppført i 1921 og utvidet med 6,5 meter østover i 1972. Det var rivningstruet på 1980-tallet da veien skulle utvides, men det står der den dag i dag og er eid og drevet av Hjelledalen Normisjon.

Det står mer om bedehuset hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane og i NRKs fylkesleksikon.

Nordsida kirke

Nordsida arbeidskirke er den yngste kirken i Stryn kommune. NRKs fylkesleksikon forteller om lokale politiske forhandlinger som gjorde at den likevel ble liggende i Hornindal prestegjeld. Den tidligere Hornindal kommune ble i 1965 delt mellom Eid og Stryn før den østlige delen, som altså var blitt slått sammen med Stryn, ble utskilt igjen i 1977. Storkommunen Stryn ble fordelt på tre prestegjeld, og bygging av Nordsida kirke var en del av forhandlingsresultatet. Stedet heter Roset, og kirken ligger på oversiden av fylkesvei 698.

Nordsida kirke (Nordsida kyrkje) ble tegnet av Ørsta-arkitekten Alf Apelseth, mens interiøret er utformet av interiørarkitekt Kjell Sigmar Slinning. Kirken er oppført i betong (takkonstruksjon av tre) og ble innviet av biskopen den 9. desember 1973. Da ble den titulert som kapell i Hornindal sogn, men den fikk eget sogn i 1981. Antall sitteplasser er 220. Bygningen inneholder en rekke forskjellige rom til forskjellige aktiviteter, slik det fremgår av presentasjonen hos Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane.

Da kirken var ny, hang det et stålkors på veggen over alteret. Dagens alterbilde ble tegnet av Ingjerd Pettersen-Hagh og laget av Jarle Myklebust i 1983. Prekestol og døpefont er begge av tre og på alder med kirken. Dåpsfatet er av tinn. Orgelet har ni stemmer og ble bygget av Vestre orgelfabrikk i 1974. Det to kirkeklokkene (fra 1969 og 1978) er fra Olsen Nauen.

Kirken er omgitt av kirkegården, og det er bårerom i kirkebygget.

Kilder og videre lesning:

Annonse