Viser arkivet for stikkord mikael, hertzberg

Idd kirke

Kirken på Iddesletta, en halv mils vei sørøst for Halden by, har stått der siden 1100-tallet eller der omkring. Det er skipet og koret som er fra middelalderen, og det antas at koret — som er uvanlig langt i forhold til skipet, selv for en middelalderkirke — ble forlenget i senmiddelalderen. Vi snakker om en romansk langkirke i stein med rett avsluttet kor. Kirken ble kjøpt av sogneprest Claus Wegener på auksjonen i 1723, og i 1730-årene ble to vinduer i korets østmur gjenmurt, og kirken fikk et tilbygg i gråstein med sakristi og gravkapell. Dette tilbygget har valmtak, mens de andre bygningsdelene har saltak — unntatt spiret på takrytteren midt på skipet. Skipets og korets gavler er av tre. Veggene er pusset og kalket både utvendig og innvendig, slik at murens struktur ikke er synlig. Ved arbeider på kirken har imidlertid steinene kommet til syne, senest i 2009. I vest er et våpenhus i bindingsverk. Det er første gang omtalt i 1817, og i 1904 ble det fraskilt et dåpsventerom mot sør. På 1880-tallet hadde gravkapelldelen i øst blitt tatt i bruk som dåpssakristi. Siden er den innlemmet i prestesakristiet. Kirken sies å ha 180 sitteplasser.

Skipet har bare ett vindu i sørveggen, og det har nok blitt utvidet i forhold til opprinnelig størrelse. Koret har et lignende, men noe mindre vindu (også rektangulært) samt en rundbuet døråpning som har vært endret på. Den rundbuede koråpningen er ca. 3,7 meter bred, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. Skipet har gallerier i vest (med orgel) og nord. Nordveggene er vindusløse.

Kirken ble brukt som magasin av svenskene i 1660 og var i dårlig stand ved salget på 1700-tallet. Den ble imidlertid omfattende istandsatt i 1834. Det ble vurdert å rive kirken etter jordskjelvet i 1904, men den ble istandsatt. Interiøret ble restaurert i 1922 ved Domenico Erdmann. Av middelalderinventar finnes to krusifikser, en døpefont og en defekt mikaelsfigur. Ellers er altertavle og prekestol fra midten av 1600-tallet.

En altertavle fra 1622 (malt av «Nils Maler») er gått tapt, idet den ble avløst av dagens altertavle allerede i 1656. Tavlen har to etasjer og søyler og andre arkitektoniske elementer samt vinger som minner litt om bruskbarokk. I det største feltet finner vi nattverdens innstiftelsesord, mens det lille bildet i etasjen over viser en hodeskalle med knokler og liljer. En slags sen versjon av katekismetavle, altså, selv om de barokke innslagene skaper forventninger om bilder. Tavlen har for øvrig innlagt intarsia.

For prekestol har det vært en lignende utskifting, altså stol fra 1622 byttet ut i 1656. Dagens prekestol er av eik og furu og har intarsia. Storfeltene har evangelistbilder, og stoler har spiraldreide hjørnesøyler. Himlingen er sekskantet. Både altertavlen og prekestolen var overmalt, men ble restaurert i 1922.

Døpefonten i kleberstein antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet. Den er i to deler og har et karakteristisk mønster rundt kummen. Det finnes en kopi av den i Borgarsyssel museum i Sarpsborg. Full nedsenking har ikke vært praktisert på en stund, og et dåpsfat i messing dekker over kummen. Over dette igjen står et mindre, åttekantet fat fra 1735.

Av andre inventargjenstander kan nevnes en rekke forseggjorte stoler (brudestoler mm.) og gammelt kirkesølv, og fra kirkens historie er det mange beretninger om tyveri av sistnevnte.

Kirken fikk sitt første orgel (Olsen & Jørgensen) i 1897. Det hadde fire stemmer og ble skiftet ut med et litt større orgel i 1920. Dette var utsatt for mus, og ble sendt på museum i 1970, nærmere bestemt Halden historiske samlinger. Et ti stemmers orgel fra Jan Erik Spigseth kom på plass i kirken samtidig. Dette fikk relativt tidlig problemer som ikke har latt seg reparere, og allerede i 1989 fikk kirken et digitalt orgel av merket Allen.

Kirken har to kirkeklokker. Den ene ble støpt av av Nils Knudsen Dahl i 1766 og den andre av O. Olsen & Søn i 1845. Automatisk ringing ble installert i 1986.

Kirken ligger i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er blitt utvidet flere ganger. Et stykke sør for kirken står et gravkapell som ble oppført i 1937. Ved parkeringsplassen står en driftsbygning. Dessuten finnes et menighetshus ved Karsholm, noen hundre meter nordover langs fylkesvei 22. Opplysningsvesenets fond har et bilde av presteboligen.

Det var bispevisitas i Idd prestegjeld i november-desember 2006 (foredrag i biskopens årsrapport). Menighetsbladet for Halden-menighetene kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

Aas kirke

Aas kirke øst for Bøverbru er fjerde kirke på stedet. Første kirke var trolig en stavkirke, muligens fra før 1330 (den er omtalt i et diplom fra 1337), og den var viet til erkeengelen Mikael (mer om den her). Den skal ifølge en innskrift på et treplate på baksiden av altertavlen ha stått ubrukt og øde i en 60 års tid frem til 1665.

Kirke nummer to — den såkalte «Bangkirken» (etter sogneprest Knud Sevaldsen Bang, som sesørget byggingen) — ble bygget ca. 1670. Den ble påbygget to vinger på 1700-tallet, men forfalt etterhvert og ble revet i slutten av 1780-årene.

Tredje kirke var en tømret korskirke med tårn over krysset. Den ble innviet den 9. september 1789. Den ble grundig restaurert i 1860-årene, men så ble den truffet av lynet den 15. juli 1915 og brant ned. En god del inventar ble imidlertid reddet ut og brukes i kirken i dag, mens noe gikk tapt.

Dagens kirke ble tegnet av Henry Bucher, som også tegnet kirkene på Raufoss og Kapp. Det er en nyromansk korskirke i stein og noe tre som ble innviet den 9. mars 1921. Kirken har en ganske karakteristisk, kompakt form (med relativt korte korsarmer), og den har rundt 500 sitteplasser.

Altertavlen og prekestolen er begge laget av nevnte Knud Sevaldsen Bang for den såkalte Bangkirken — i henholdsvis 1676 og 1683. Altertavlen viser nattverden, himmelfarten og den seirende Kristus i bildene i midtfeltene. Den har også en rekke figurer, deriblant av de fire evangelsitene. Tavlen ble overmalt i 1805 og 1863. Ved sistnevnte anledning ble nattverdsbildet hvitmalt med et kors i midten, og tavlen fikk en slags gotisk innramming i form av en plate som ble plassert bak den. Det finnes et gammelt bilde av dette i jubileumsboken. Men Domenico Erdmann fikk i oppgave å restaurere altertavlen og resten av det gamle inventaret etter brannen.

Han restaurerte også prekestolen, som er i utpreget renessansestil og har fem felt med bilder og utskjæringer av de fire evangelistene samt Kristus i midten. Prekestolen var blitt kastet ut på 1860-tallet og lagt på mørkeloftet ved stallen øst for kirken. I stedet hadde kirken fått en enkel, nyklassisk prekestol med duse farger, idet den gamle stolen nok ble ansett å ha vel friske farger.

Døpefonten er et rokokkoarbeid fra 1775 som ble gitt i gave av lensmann Christoffer Listerud. Jubileumsboken sier at den ligner på et vanlig stativ for vaskevannsfat. Beskrivelsen er forsåvidt riktig, men gir muligens feil assosiasjoner. Til den hører et messingfat fra 1600-tallet som avbilder Adam og Eva i Edens hage.

I 1954 fikk kirken en gave fra Toten Sparebank, og to år senere ble det satt inn seks vinduer med glassmalerier av Per Vigeland. De har følgende motiver: Duen, Såmannen, Lammet med seiersfanen, Kongekronen, Den bortkomne sønn, Pelikanen.

Kirken hadde opprinnelig et orgel fra W. Sauer i Frankfurt an der Oder. Dette ble i 1967 skiftet ut med et orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal (24 stemmer, to manualer), som visstnok er blitt betydelig restaurert i de senere år.

De to kirkeklokker er fra 1916, fra Olsen Nauen, og elektrisk ringing ble installert i 1990.

Kirkegården er omgitt av et steingjerde og er blitt utvidet gjennom årene. Den omfatter i dag 12,8 dekar og har ifølge Vestre Toten kirkelige fellesråd plass til 2891 kistegraver. Nedenfor kirkebakken i øst var det opprinnelig tre staller fra 1858. Den ene av disse er fortsatt intakt og huser blant annet en permanent utstilling om Aas kirke. Det ser ut til å være innredet bårehus under koret. På parkeringsplassen står det et servicebygg. Utenfor sørporten, på den andre siden av Gimlevegen, står et krigsminnesmerke. Prestegården er et stykke unna kirken.

Det var bispevisitas i Vestre Toten i november 2009.

Kilder og videre lesning:

Kirkestall

Kirkegården vest for kirken

Krigsminnesmerke sør for kirken

Kinn kirke

Kinn kirke ligger i Aust-Torpa, like ved veien mellom Torpa og Snertingdal (ved en parallelvei til veien mellom Lillehammer og Dokka). Det er den nyeste og minste av Torpa-kirkene, en langkirke i tre med 140 (eller 120) sitteplasser som ble innviet i 1956.

I middelalderen lå det imidlertid en annen kirke på omtrent samme sted. Det var av tre og er omtalt i 1337 og 1554 (bispevisitas). Det ser ut til å dreie seg om en stavkirke som var viet til erkeengelen Mikael. På 1600-tallet ble den utvidet: Rundt 1652 ble stavkirkedelen gjort om til kor, og ytre svalganger ble trolig fjernet. I 1663 ble kirken bordkledd, så den var da bygget om i mellomtiden. Den ble solgt på auksjon som andre kirker og kom på allmuens hender i 1749. I 1750-53 ble kirken igjen utvidet. Denne gangen ble stavkirkedelen revet, og kirken ble ombygget til en tømret korskirke som fikk tårn eller takrytter. Byggmester for ombyggingen var Sven Olsen Traaset. Etter dette kom en forfallsperiode, og kirken ble i 1790 betegnet som «ussel». I 1823 ble den revet, og inventar og materialer ble spredt på bygda. Åmot kirke overtok som kirke for Torpa.

Gravplassen ble imidlertid fortsatt benyttet etter dette, og i 1890 ble det reist et kombinert klokketårn og redskapshus. Det var åttekantet, og i det ble det hengt opp to kirkeklokker.

Det ble etterhvert arbeidet for ny kirke, særlig utover 1930-årene, da den gamle altersteinen, som hadde vært oppbevart på Nord-Kinn, symbolsk nok ble tilbakeført til kirkegården og plassert ved klokketårnet. Ny kirke ble tegnet av Wilhelm Swensen, og i 1941 var det meste klart og vedtak banket igjennom. Så ble det forpurret av krigens gang, vedtak ble ikke fulgt opp, og det oppstod strid om plasseringen. Først i 1956 blir arbeidet gjennomført under byggmester Arne Lybech fra Snertingdal, med innvielse av den nye kirken 16. september på den gamle kirkegården. Kirken deler for øvrig menighet/sogn med Åmot kirke i Nord-Torpa, mens Lunde kirke i Vest-Torpa har eget sogn.

Mye av inventaret ble laget på snekkerverkstedet til Ragnvald Sollien, og treskjærerarbeid ble utført av Arne Sørum. Malerarbeid ble utført av Alf Bakke. Altertavlen ble skåret av Sørum og bildet malt av Gunnar Bergstø. Det viser Frans av Assisi. Under det står den gamle altersteinen fra middelalderen. Orgelet ble bygget ved Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og innviet i 1959. Det ser ut til at de to klokkene fra klokketårnet ble overført til den nye kirken. De ble støpt i Tyskland i 1890. I 1995 ble det installert et automatisk ringeanlegg fra Olsen Nauen. Kirken har en rekke kirketekstiler fra 1980-tallet.

Kirkegården er altså gammel, og det finnes fortsatt endel meter riktig gammel kirkegårdsmur. Kirkegården er blitt utvidet et par ganger etter innvielsen og er nå på drøyt fem mål med plass til 423 graver, ifølge kommunen. I 1971 ble det oppført et bårehus.

Kilder og videre lesning:

Rokoberget kirkeruin

For å komme til kirkeruinen på Rokoberget må man ta av sørover ved Oset (Rokosjøen camping) mot Nøkleby og etter en stund følge skilting innover (og oppover) i skogen. Kirken ligger på et platå der det før visstnok var bedre utsikt over Rokosjøen, men skogen har grodd igjen noe etterhvert.

Historien til Mikaelskirken på Rokoberget — viet til erkeengelen Mikael — er ikke spesielt godt dokumentert, men kirken er nevnt i et pavebrev fra 1254. Man antar at den har vært valfartskirke ved pilegrimsveier mellom Østerdalen og Hamar. Videre antar man at kirken forfalt etter reformasjonen, og en tradisjon vil ha det til at den som flere andre kirker ble brent av svenskene i 1567 under Den nordiske syvårskrig.

Ruinen ble gravet ut i 1906-07, da man også fjernet et uthus som var bygget oppå den. Det står bare noen fundamenter igjen som trolig lå under kirkens gulvnivå, og selve berget stikker opp inne i kirken. I øst er muren litt høyere, og det er satt opp et kors der. Kirken måler 16,5 ganger 10,5 meter. Ruinen er inngjerdet, og utenfor gjerdet er det satt opp et lite klokketårn (støpul).

Det feires olsokgudstjeneste i ruinen hver sommer. Ellers melder Løten kommune at det i samarbeid med Domkirkeodden er utarbeidet en plan for bevaring og vedlikehold av ruinen.

Det som står her, bygger på kommunens faktaark.

Alternativ vinkel

Et kors er festet på den østlige delen

Ruinen er inngjerdet

Støpul utenfor gjerdet

Informasjonsskilt

Tranby kirke

Dagens kirke i Tranby er fra 1800-tallet, men det har vært kirke på stedet i lang tid. I middelalderen dreide det seg om en liten langkirke i stein med rett avsluttet kor, og den var visstnok viet til erkeengelen Mikael. Etter reformasjonen ble Tranby anneks til Frogner, som er ca. 4 km unna på den andre siden av dalen. Kirken ble solgt på auksjonen i 1723 som andre kirker og kom på allmuens hender i 1752. Kommunen overtok i 1842, og selv om det ble gjort enkelte reparasjoner, bestemte man seg etterhvert for å rive kirken og bygge ny. Rivingen skjedde i 1854.

Dagens kirke i Tranby ble tegnet av de kjente arkitektene H. E. Schirmer og Wilhelm von Hanno og innviet den den 19. desember 1855. Det er en langkirke i naturstein og tegl med puss både utvendig og innvendig. Skipet er rektangulært, koret er polygonalt avsluttet, og kirken har vesttårn. I østre del av skipet er det utskilt sakristi i nord og dåpsventerom i sør. Kirken har ca. 360 plasser. Innvielsesåret 1855 er å se over vestinngangen, mens spirets vindfløy kom på plass et par år senere og bærer årstallet 1857.

Endringer i 1949-50 (etter planer av Ragnar Nilsen) gav kirken den romfordelingen og det interiøret den har nå. Interiørfargene er fra 1950-årene.

Kirken hadde opprinnelig en barokk altertavle fra 1700-tallet som fremstilte korsfestelsen. Denne ble i 1901 sendt til Drammens museum og ble erstattet med en kopi av Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Kopien er malt av S. Aanonsen og har spissbuet innramming.

Prekestolen, som står nord for koråpningen, har fem brede og ett smalere fag med enkle fyllinger. Den åttekantede døpefonten i gjellebekkmarmor er fra 1800-tallet. Fire av vinduene har glassmalerier av Rigmor Bové fra 1999.

Orgelet (på vestgalleriet) er fra August Nielsen fra 1891 (ja, 1891), men ble restaurert og utvidet av brødrene Torkildsen i 2006. En av kirkeklokkene ble støpt i Holmestrand i 1681, delvis av to sprukne, mindre klokker. En annen er fra Ole Olsen fra 1855. Dessuten oppbevares ifølge «Norges kirker» en stor klokke fra 1629.

Kirkegården er altså eldre enn kirken, og den som leter, kan finner gravmonumenter fra 1700-tallet. Vestre del av kirkegården er omgitt av steingjerde og den østre av nettinggjerde. Øst for kirken og i akse med den står et gravkapell fra 1913 (restaurert 1967). Kapellet er av pusset tegl og har skifertekket tak, rosevindu i vest og alter av gjellebekkmarmor. På sørsiden av kirkegården står et servicebygg.

Det var bispevisitas i Lier i februar 2010. Menighetsbladet for Lier kan leses på fellesrådets nettsted. Eldre årganger kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Vindfløy

Gravkapell

Servicebygg

Annonse