Viser arkivet for stikkord mariakirken

Mariakirken gjenåpnet

Etter fem og et halvt år med omfattende restaurering, ble alterlysene igjen tent i Bergens vakreste og eldste kirke. 22. juni 2015 ble Mariakirken gjenåpnet.
Påfølgende dager ble brukt til feiring med messer, musikk og sang.
Både Bergen domkirke menighet, anglikanerne og Svenska kyrkan skal feire gudstjenester i byens eldste kirke.

Det forrige orgelet ble montert i 1974 – ved gjenåpningen fikk Mariakirken et nytt orgel, fra Josef Weimbs Orgelbau, Hellenthal i Tyskland. Nytt orgel med nydelig gammel klang.
Shulze-orgelet fra 1865 er fortsatt i bruk, og bringer vakre toner i Meland kirke.

Fra gammelt av ble Mariakirken kalt for Tyskekirken – til slutten av 1800-tallet ble det avholdt messer på tysk. Et minne om hanseatenes påvirkning på Bergen.
Flere av teksten i kirken er fortsatt på tysk.

I forbindelse med søndagens gjenåpningsgudstjeneste, plantet biskop Halvor Nordhaug et tre utenfor kirken, til minne om Martin Luther og reformasjonen.
Det er Det Lutherske Verdensforbund som har bestemt at det i alle land med lutherske kirker skal plantes et tre. Treet plantes i Bergen fordi byen hadde en helt spesiell kontakt med hanseatene i Tyskland gjennom mange år.
Treplantingen markerer inngangen til 500-årsjubileet for reformasjonen. I 1517 slo Martin Luther opp sine 95 teser på kirkedøren i Wittenberg. (fra artikkel i Dagen – Bergens stolthet )

Foto fra 2010 – februar (uten stillas) og april.

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Mariakirken (Tønsberg)

Mariakirken var en av Tønsbergs middelalderkirker (og trolig den viktigste ved siden av Lavranskirken). Den lå i sørøstre del av det som er Torvet i dag, og ble revet i 1864 etter at den kirken som nå er Tønsberg domkirke, stod klar. Mariakirken (eller Vor Frue Kirke) sies å ha vært oppført i siste fjerdedel av 1000-tallet (noen steder sies det midten av 1100-tallet) og er første gang nevnt i Håkon Håkonssons saga, i skildringer av begivenheter i 1217. Bygningen skal ha vært ganske smal og langstrakt. Tårnet hadde kvadratisk grunnflate og var ikke spesielt høyt, skipet var relativt langstrakt og hadde fire vindusåpninger, og koret hadde én vindusåpning og én dør. Alle de nevnte åpningene var på sørsiden. Det var et lite sakristi ved siden av koret.

Det stod etterhvert ikke så godt til med Tønsbergs middelalderkirker, og i 1777 ble det reist krav om å konsentrere innsatsen om én av dem. Det ble i første omgang Mariakirken, og Lavranskirken ble revet i 1811-14. Senere var det Mariakirken som skrantet, og den hadde dessuten bare 400 plasser og begrenset med utvidelsesmuligheter. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke (nå domkirke) der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Tønsberg kirke ble innviet i 1858, og Mariakirken ble revet i 1864. Rådhuset som ble oppført i stedet, er siden avløst av et nytt, og også politiet, som overtok etter rådhuset, har flyttet videre. Det er nå bank på stedet.

Alterbildet fra Mariakirken (malt i 1569) fant i 1886 veien til Andebu kirke, men der ble den gamle altertavlen restaurert og gjeninnsatt i 1933, og bildet fra Mariakirken henger nå på korveggen. Selve den barokke altertavlen (skåret av Jens Jølsen i 1764) ble imidlertid tatt vare på, og den ble tatt i bruk i Tønsberg domkirke i 1939 med et maleri fra 1770 innsatt (og enkelte figurer rekonstruert). I domkirken finnes også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. I domkirkens kor henger blant annet et bilde fra 1600-tallet fra Mariakirken (og ett fra Lavranskirken), og domkirkens eldste klokke (fra 1530) er også fra Mariakirken. Det skal dessuten finnes gjenstander fra Mariakirken på Fylkesmuseet.

I den senere tid har det vært gravearbeider på Torvet, og flere har villet grave frem restene etter Mariakirken og bevare sporene for ettertiden. Særlig sommeren 2010 ble det skrevet mye i lokalpressen om saken — se f.eks. denne presentasjonen. Likevel ble det besluttet (mot protester fra bl.a. domprosten) å asfaltere Torvet og ikke legge glassgulv på det, som ble ansett som for dyrt. Det er imidlertid snakk om å markere kirkens beliggenhet. Arkeologiske funn er skildret her og her. Som bildet over viser, var det fortsatt graving på stedet sommeren 2012.

Kilder og videre lesning:

Andebu kirke

Andebu kommune i Vestfold har faktisk tre middelalderkirker, deriblant den som bærer samme navn som kommunen. Kirken er første gang nevnt i et diplom fra 1314, men antas å væe oppført på 1100-tallet. Det er en langkirke i stein, og den var i middelalderen viet til jomfru Maria og Nikolaus. Innvielsesdagen var 28. februar. Opprinnelig bestod kirken av skip og kor, uten tårn, men den er blitt utvidet og ombygget etterhvert. Som andre kirker i området kom Andbu kirke i grevskapets eie, og i 1686 ble den omfattende restaurert etter en årrekke med forfall. Den fikk da blant annet ny takrytter og større vinduer. Takrytteren ble ødelagt i en storm i 1701 og måtte bygges opp igjen, og slik har det til en viss grad fortsatt. I 1769 ble kirken solgt til Andebus befolkning. Det ble utført restaureringsarbeid i 2003-2005, og i 2010 ble deler av mur / grunnmur rengjort og reparert.

I tillegg til det opprinnelige skipet og koret har kirken sakristi av stein i øst og våpenhus av tre i vest. Antall sitteplasser oppgis i Kirkesøk til 300.

Innvendig har kirken gallerier i vest og nord, mens altertavlen står i koret i øst. Altertavle og prekestol ble byttet ut i 1886, da man kjøpte inn alterbildet (et nattverdsmaleri fra 1569) fra Mariakirken i Tønsberg (revet 1864) og satte inn en moderne prekestol. I 1933 ble imidlertid det gamle inventaret restaurert og satt inn igjen. Både altertavlen og prekestolen er i renessansestil og fra ca. 1650. Bildene på altertavlen viser himmelfartem, hudstrykningen, korsfestelsen, Jesus med tornekrone og nattverden, og bildet fra Mariakirken henger på korveggen. Prekestolen står i skipets sørøstre hjørne. Døpefonten i kleberstein er fra 1100-tallet. Det har et messingfat med et bilde som viser Marias bebudelse.

Kirken fikk først et harmonium i 1889. Det ble skiftet ut med et pipeorgel i 1909, et orgel som først stod på vestgalleriet før det i 1933 ble flyttet til søndre gallerivegg. Så fikk kirken et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Dette tidfestes til 1970 eller 1974 i forskjellige kilder, og det skal etterhvert ha blitt svært problematisk å spille på. Dagens orgel er bygget av nederlandske Reil og kom på plass i 2007 (innviet 13. april 2008). Orgelet står på vestgalleriet, som ble tilpasset noe i forbindelse med installeringen. De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & søn i 1874. Av gammelt iventar ellers kan nevnes et antependium fra 1600-tallet samt gammelt kirkesølv.

Kirkegården er etterhvert blitt relativt omfangsrik og strekker seg et stykke sørover fra kirken. På nordsiden av kirken står et kombinert bårehus og servicebygg. Prestegården ligger like nordøst for kirken. Den er fredet.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Vestfra

Rullestolinngang

Vestby kirke

Vestby kirkested stammer fra middelalderen, og kirken her var prestegjeldets hovedkirke fra reformasjonen av. Den eldste kirken vi kjenner til på stedet, Mariakirken, ble oppført rundt år 1200. Det var en langkirke i stein som lå like vest for den nåværende kirken. Den er avbildet hos Vestby kirkelige fellesråd og ser ut til å ha lignet på mange andre gamle Akershus-kirker. Mariakirken hadde rektangulært skip og rett avsluttet kor med vegger som var hvitkalket utvendig og innvendig, samt et tømret våpenhus. Den fikk sakristi i 1720-årene. Tårnet hadde form av en takrytter midt på skipet. Denne kirken ble truffet av lynet i 1689 og 1752. Etter kirkeauksjonen var kirken i privat eie til Fredrik Erlandsen på Dehli gård solgte den til kommunen i 1868. Kirken ble revet i 1885 og ny kirke oppført. Ved rivningen ble innholdet i gravkamre som hadde vært under kirken, omplassert.

Dagens Vestby kirke ble tegnet av Henrik Nissen og Holm Hansen Munthe og oppført av byggmester Gulbrand Johnsen på det som da var det østre utvidelse av kirkegården. Biskop Essendrop innviet den nye kirken den 25. februar 1886. Det er en langkirke i tegl med tårn ved inngangen i nordøst, rektangulært skip og polygonalt avsluttet kor omgitt av sakristier. Innvendig er teglveggene pusset og kalket. Kirken har 300 sitteplasser ifølge Kirkesøk, mens de fleste andre (inkludert kirkens eget nettsted) opererer med 450. Kirken er restaurert flere ganger, senest i 2001.

I korveggene er det glassmalerier av Borgar Hauglid med motiver fra Jesu lidelseshistorie. Altertavlen er malt av Christen Brun og har en kopi av Adolph Tidemands populære oppstandelsesbilde fra Bragernes kirke. En altertavle fra Mariakirken laget av Torsten Hoff i 1725 befinner seg på Folkemuseet på Bygdøy.

Prekestolen har 6 1/2 fag med spissbuefyllinger. Kirken har en klebersteinsdøpefont fra middelalderen (med en nyere fot) som i en årrekke var oppbevart på Dehli. Den har også hatt en annen fra ca. 1200 som det sies ble forsynt med en ekstra kum allerede i middelalderen fordi den var så grunn. Denne fonten sies på kirkens nettsted å befinne seg i Universitetets oldsaksamling, mens bokverket «Norges kirker» ser ut til å mene at den er på Nordiska museet. Den er også avbildet på et nettsted som henviser til Borgarsyssel Museum i Sarpsborg, men det er mulig at det dreier seg om en kopi.

Orgelet fra den gamle kirken ble overført til den nye og reparert av orgelbygger Jørn Filtvedt i 1885. Det var opprinnelig hånddrevet, men fikk etterhvert påmontert motor og vifte. I 1956 fikk kirken et femten stemmers orgel bygget av J.H. Jørgensen. Dette orgelet sies å ha blitt bygget til dels med mindre gode materialer i en tid da det var knapphet på gode, og det er åpenbart ikke godt (se menighetsblad nr. 1/2006 med enkelte presiseringer i nr. 2/2006). Innsamlingsaksjon er satt i gang, og i 2009 tok fellesrådet ved kirkevergen saken opp med kommunen i forbindelse med forslag til budsjettrammer. Undertegnede vet ikke hvor saken står, men har ikke sett noe tegn i nettmediene på at nytt orgel er installert.

Kirken har fire klokker, to fra middelalderen og to fra 1953 (Olsen Nauen). Ellers har den noe gammelt kirkesølv. Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkesøk.

Kirkegården er blitt sterkt utvidet mot øst. Rester av den gamle kirkegården er bevart i vest. Det er bårehus sørvest for kirken. Prestegården ligger like nordøst for kirken. Der vokste dikteren Johan Herman Wessel, som var prestesønn, opp. Han er minnet med en bauta på stedet. Prestegården er i dag kultursenter og drives av en stiftelse. Det er for øvrig en rekke kulturminner i området.

Det var bispevisitas i Vestby i mars-april 2011. Menighetsbladet kan leses her. Vestby kirke feiret 125-årsjubileum i 2011 med jubileumsgudstjeneste søndag 4. desember.

Kilder og videre lesning:

Sande kirke

Sande kirke i Vestfold er blant våre aller eldste middelaldersteinkriker, men den brant i 1783. Kirken tidfestes gjerne til mellom 1050 og 1150 — eller mer presist til Olav Kyrres tid (1066-1093). Den var i middelalderen viet til jomfru Maria og hadde 7. mars som festdag. Vi snakker om en romansk steinkirke med rett avsluttet kor. Kirken fikk takrytter oppført av Peder Jacobsen i 1631. Takrytteren (tårnet) hadde fire fialer (små hjørnetårn) i tillegg til spiret, og det hang tre klokker i den. Hele kirken ble restaurert i 1665. I tillegg til høyalteret hadde kirken to sidealtre. 5. april 1783 oppstod det så brann i prestegården, som lå rett ved kirken. I uværet spredde brannen seg til kirken, som brant ned ned med unntak av murene. Kun døpefonten, noe kirkesølv, altertavlens to malerier og en messehagl ble reddet ut.

Til tross for en spådom om at kirken skulle rase ut i elven 1. pinsedag, ble kirken satt i stand igjen med utgangspunkt i de gjenværende murene. Kirken fikk vesttårn og sakristi av tre (sistnevnte på nordsiden av koret). Antallet sitteplasser var da 600 plasser, men er siden redusert til 350. Mens kirken i middelalderen visstnok ikke hadde andre vinduer enn i korets østvegg (siden tildekket av altertavlen), fikk den nå to vinduer på skipets sørvegg og ett på korets sørvegg. Tårnet fikk panel og maling i 1790-91. Siden er kirken omfattende reparert i 1860, og i 1890-årene ble inventaret malt. Senere er kirken pusset opp blant annet i 1922 og 1955. Ved sistnevnte anledning ble kirkens to gallerier redusert til ett.

Altertavlen er datert 1783, og i den er montert de to maleriene som ble reddet ut ved brannen. De to maleriene er temmelig forskjellige og må vel antas å være laget av to forskjellige kunstnere. Et nattverdsbilde (nederst) har relativt mørke og dystre farger, og det andre bildet forestiller himmelfarten: Kristus forsvinner bak en sky, og man ser bare føttene.

Prekestolen er også i rokokkostil, tønneformet og med bladornamenter langs rekkverket til oppgangen. Disse er muligens ikke påmontert helt riktig.

Den romanske døpefonten i kleberstein er kalkformet og fra middelalderen. Den har forskjellige båndflettinger i relieff og et motiv som minner om takets spontekking, på foten. Ved bestemmelsen av kirkens alder har man blant annet tatt utgangspunkt i disse mønstrene.

I koret henger ellers et maleri på en treplate som tidligere har vært dør i et framskap. Motivet er Abraham som ofrer Isak, samt bukken og tornebusken. Bildet var i privat eie, men ble gitt til kirken i 1955.

Kirkens første orgel ble bygget av P. L. Brantzæg i 1874 og hadde seks stemmer. I 1894 fikk kirken et 11 stemmers orgel fra August Nilsen eftf. (Olsen og Jørgensen), og Brantzæg-orgelet ble senere overført til Grymyr kirke. Dette orgelet ble dårlig utover i 1950-årene, og i 1968 ble det installert et orgel med 18 stemmer fra J.H. Jørgensen. Dagens orgel er fra Ryde og Berg. Det kom på plass i 1999 og ble innviet den 13. februar 2000.

De gamle kirkeklokkene ble ødelagt i brannen, men kirken har to kirkeklokker fra Erich Schmidt i Christiania. De er fra 1783 og 1794.

Kirkesøk har interiørbilder fra kirken.

I mars 2001 feiret kirken 900-årsjubileum.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som er delt i to av fylkesvei 950. Nord for kirken står et gravkapell som er gjort om til kirkestue. Prestegården ligger 2-300 meter nord for kirken, på den andre siden av fylkesveien.

Kilder og videre lesning:

Mariakirken (Bærum)

Den katolske kirke i Asker og Bærum har én menighet (grunnlagt 1926) som omfatter begge kommunene, og to kirkebygg, begge relativt langt øst i Bærum kommune. Til sammen dreier det seg om 2350 medlemmer ifølge Den katolske kirkes presentasjon av menigheten, men det er tall fra 2006, så det kan ha endet seg.

Denne kirken i Nyveien på Stabekk kalles Mariakirken og er tegnet av Christian Norberg-Schultz. Bygget stod ferdig i 1960, og komplekset huser åpenbart mer enn bare kirkerom, deriblant en menighetssal der Katolsk forum i Bærum har møter, og et aldershjem drevet av Antoniussøstrene (jf. presentasjonen av menigheten).

Det later til at det i Mariakirken holdes messer på norsk og vietnamesisk, mens kirken på Eikeli betjener de engelsktalende i menigheten.

Menigheten har nettsted her og omtales hos Den katolske kirke i Norge. Wikipedia har en artikkel om katolisismen i Norge, og noe lignende er å finne i Lokalhistoriewiki.no.

Alternativ vinkel

Og en til

Søsterkirkene på Granavollen

Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100-1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912-15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990-92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Maria bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På informasjonsoppslaget utenfor kirken opplyses det at det arbeides med å skaffe kirken et 7-8 stemmer mekanisk orgel. Jeg vet ikke om dette fortsatt gjelder, eller om det er det instrumentet som står i kirken i dag.

Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979.

Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde ved Sjo presteenkesete, like nord for Søsterkirkene, i 1870 og er begravet like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken.

Kilder og videre lesning:

Søsterkirkene

Støpul

Kirkegårdsport

Mariakirken

Mariakirken østfra

Vestdøren i Mariakirken

Mariakirken – kirkerommet

Orgel i Mariakirken

Mariakirkens vestdør innenfra

Nikolaikirken

Nikolaikirken fra korenden

Nikolaikirken nesten vestfra

Vestdøren i Nikolaikirken

Koret i Nikolaikirken

Orgel i Nikolaikirken

Prekestolshimling i Nikolaikirken

A.O. Vinjes grav utenfor Nikolaikirken

Hengeskap fra Fåberg, på Maihaugen — Bildet forestiller muligens Nikolaikirken

Margaretakirken (ruin i Maridalen)

Ingen som har reist gjennom Maridalen, kan ha unngått å legge merke til ruinene av Margaretakirken, som ligger nær hovedveien ved gården Kirkeby. Margaretakirken var en enskipet steinkirke med kor som ble oppført rundt 1250 og altså viet til den hellige Margareta eller Margaret. Kirken og prestegården hørte i sin tid inn under Mariakirken. Den skal ha vært i bruk til utpå 1600-tallet.

På 1800-tallet er kirken omtalt som ruin, og lokale bønder pleide å tenne lys i den på julaften. Siden 1974 har Maridalsspillet vært oppført i ruinene om sommeren. Ruinene brukes også til bryllup. I 2005 ble det avduket en modell som skulle vise hvordan kirken opprinnelig så ut.

Det er publisert flere bilder av ruinen i denne sonen: 1, 2, 3, 4, 5

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13, særlig 13

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 353
  • Wikipedia
  • Maridalens venner

I desemberlys

Alternativ vinkel

Og en til

Vestfra

Koret

Sørportal

Skilt på ruinen

Skilt ved ruinen

Mariakirken (Oslo)

Mariakirken er den kirken i middelalderens Oslo som lå nærmest strandlinjen, like nord for Alnas utløp, og i dag ligger den ikke så langt fra det vannspeilet som markerer middelalderens strandlinje. Den var kongens kirke, og den ligger da også rett ved siden av kongsgården.

De ruinene vi ser i dag, er grunnmuren etter den siste kirken. Opprinnelig ble det bygget en liten, enskipet trekirke. Omkring 1100 ble det reist en enskipet steinkirke med kor og apsis. Omkring overgangen mellom 1100-tallet og 1200-tallet fikk kirken et vesttårn og koret ble forlenget. Men det var under kong Håkon V at kirken var på sitt flotteste. Han sørget for en storstilt ombygging der kirken fikk tvillingtårn i vest og et korsformet kor som skulle være stort nok til at de geistlige fikk plass. Det ble brukt teglstein ved denne utbyggingen. Håkon ble gravlagt i kirken samme med sin dronning, men levningene deres er siden flyttet til Akershus festning.

Kirken ble satt i brann av svenskene i 1523 og forfalt raskt etter det. I 1542 var den så forfallen at den ble revet. Det har vært utgravninger i området i 1867 (under ledelse av Nicolay Nicolaysen), i 1935 (under ledelse av Gerhard Fischer) og i 1961-63 (under ledelse av Håkon Christie). Kirken inngår nå i Middelalderparken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 354 og 194
  • Oppslag utenfor kirken
  • Wikipedia

Fra nordvest

Fra øst

Kirken lå nær kongsgården

Annonse