Viser arkivet for stikkord margareta

Syvde kirke

Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 utføres vedlikeholdsarbeider ved kirken (jf. Vanylven kommune).

Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av en lav ballustrade. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936.

Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Kilder og videre lesning:

Bårehus/servicebygg?

Inngangsparti

Krigsminnesmerke

Ulnes kirke

Ulnes kirke i Nord-Aurdal har en usedvanlig flott beliggenhet, selv for et land som Norge med sine mange fine kirkesteder. Den ligger på en høyde over Strondafjorden (Strandefjorden), like ved der Ulnes bru krysser fjorden, ikke mange kilometer fra grensen til Vestre Slidre. Det er flott utsikt fra kirkestedet, og kirken er synlig fra omtrent alle kanter, både i dalbunnen og fra høydedragene omkring.

Det var åpenbart relativt tett bosetning i området i bronse- og jernalderen. Ifølge en bok om kirken fra 1980 er det en rekke stedsnavn med henvisninger til førkristne hov i området, men det er usikkert om det var et slikt i Ulnes. Hos Snorre fortelles det at Olav den hellige kristnet Valdres i 1023, men vi vet ikke om noen eldre kirke i Ulnes enn dagens.

Kirken har en blanding av romanske og gotiske stiltrekk (mest av det siste) og har tradisjonelt vært ansett for å stamme fra rundt 1250. Det ble feiret 750-årsjubileum i 1995, og vi finner kong Haralds navnetrekk på en stein utenfor kirkegårdsporten i den anledning. Prøver av treverket i taket over koret tyder på at trærme ble felt rundt 1265, og man regner nå kirken for å være fra da eller like etterpå. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1307, da en gård ble testamentert til kirken.

Vi har å gjøre med en langkirke i stein (kistemur med bruddstein, kvadersteiner i hjørner og portaler) med rundt 220 plasser. Som andre middelalderkirker har den settt gode og dårlige tider. I utgangspunktet har kirken rekatangulært skip og mindre, rett avsluttet kor, orientert som vanlig fra vest til øst og med forskjellige påbygg gjennom tidene. Det er en takrytter omtrent midt over skipet, med årstallet 1735 på vindfløyen i spiret. Kirken skal imidlertid ha hatt takrytter også før dette. Kirken forfalt, og i 1675 var det planer om å erstatte den med en tømmerkirke, men det skjedde aldri. Litt før 1720 ble kirken tatt ut av vanlig bruk, og i en berømt skildring fra en reise i 1733-34 beskrev biskop Peder Hersleb kirken «som en stenhob». Prosten ville i 1734 vrake den til fordel for nærliggende Svenes kirke, men allmuen protesterte, og Ulneskirken ble satt i stand like etterpå. Det sies at skipet ble noe bredere enn før ved denne anledning. Kirken ble ombygget i 1891-94 og fikk da våpenhus i vestenden og et sakristi i øst. I 1950-årene fikk kirken nytt våpenhus og sakristi, denne gangen tegnet av Hans Magnus (byggmester: Lars M. Wiknes), begge av bindingsverk. Det ble installert toalettanlegg i våpenhuset i 1977.

Som man kan forvente av en slik kirke, er koret relativt dypt, slik at alteret kommer et stykke unna menigheten. Innerveggene i skipet og koret ble dekorert med malerier på slutten av 1700-tallet, antageligvis av Ola Hermundsson Berge. Disse ble senere (trolig på 1840-tallet) overmalt. I 1953-54 ble dekorasjonene restaurert under ledelse av Hans Magnus. (Da fjernet man også en søyle under tårnkonstruksjonen av samme type som fortsatt finnes i Slidredomen.)

Kirkens alder tatt i betraktning er det ikke all verden vi finner av middelalderinventar her. Først og fremst dreier det seg om et døpefontlokk (mens den opprinnelige døpefonten — som trolig var av kleberstein — er borte). I en monter i våpenhuset finner vi dessuten en kvinnefigur fra overgangen mellom 1200- og 1300-tallet. Den omtales gjerne som Mariafiguren med hånd bak øret, og hånden tilhører trolig Elisabet, som hilser Maria med omfavnelse. Figuren kan komme fra et alterskap. I monteren er også en dørring fra middelalderen, trolig fra vestdøren. En av klokkene skal også være fra middeladeren (trolig 1200-tallet). I Universitetes oldsaksamling finnes et antemensale (et alterforstykke) herfra som avbilder St. Margareta, St. Peter, St. Paulus og St. Sunniva.

Det er to døpefonter i kirken, begge dåpsengler, altså engelfigurer som bærer kummen. Den eldste står i skipets nordøstre hjørne og er i tre. Engelen holder en trebolle og har en innskrift som omtaler giverne, Engebret Gudbrandsen og Marit Eivindsdotter fra Øvre Ulnes. Den andre (1866) er i gips og er laget og gitt av billedhuggeren Ole Fladager, som var fra Ulnes og døde i Roma. Den står ved siden av prekestolen, til venstre under korbuen.

Altertavlen ble skåret av Anders Pedersen Rye i 1850 og malt av broren, Halvor Pedersen Rye. Nederst ser vi nattverden flankert av Aron og Moses. Over dette er det største feltet med korsfestelsen med Maria og Johannes. Under korset ser vi et kranium og knokler som symboliserer Adams grav, samt en slange med eple i kjeften, og på sidene ser vi de fire evangelistene. Videre oppover følger Maria med barnet og øverst den oppstandne Kristus på jordkloden. Figurene er holdt i en ganske naïv stil.

Prekestolen er fra første halvdel av 1700-tallet, ifølge Norges kirker, som sier at den ble omtalt som ny i en besiktigelse i 1740. Den skal ha avløst en annen prekestol som ble omtalt som «heel skrøbelig» i 1686. Likevel daterer flere kilder dagens stol til ca 1600. En misforståelse? Uansett: Stolen har åttekantet grunnform og himling og står rett utenfor korbuen på venstre side med oppgang fra koret. Prekestol og himling lå på loftet og ble restaurert av Ola Seter i 1953-54.

Orgelet er opprinnelig bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963 (op. 238). Det ble restaurert og utvidet av Espen Selbæk i 2014, jf. denne spesifikasjonen. Den ene kirkeklokken er som nevnt fra middelalderen. Den andre ble støpt av Knud G. Schmidt i Christiania i 1834. Annet inventar kunne nevnes, men den som er interessert, får gå til kildene. Det finnes en rekke interiørbilder på Kunsthistorie.com.

Kirkegården sies å ha beholdt sin middelalderform til rundt 1905. Den er fylt opp og terassert med forstøtningsmurer her og der. Ved inngangen til kirkegården er det et portoverbygg som trolig er fra 1730-årene, slik det gjerne er ved kirkene i Valdres. Det stod en støpul på kirkegården fra ca. 1665 (da tårnet var skrøpelig) til kirken ble satt i stand i 1730-årene. Sørøst for kirken står et bårehus fra 1937 som er delvis nedgravd i bakken. Vest for kirken er et lite bygg som ifølge «Norges kirker» er utedo, og like innenfor kirkeporten i øst står et redskapsskjul. I tillegg til nevnte jubileumsstein fra 1995 er det nordøst for kirken en minnestein over kommandersersjant Johan Andersen Bohagen og hans våpenbrødre fra bygda, som deltok i napoleonskrigene.

Kilder og videre lesning:

Rødenes kirke

Rødenes kirke er Marker kommunes eneste middelalderkirke og ligger idyllisk til ved vestbredden av Rødenessjøen. Rødenes var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Øymark til Marker kommune (med kommunesentrum i Ørje). Kirken, som hovedsakelig er i stein, antas å være bygget på siste halvdel av 1200-tallet. Den var i middelalderen viet til Johannes døperen og til helgnene Margareta og Katarina (9. februar). Kirken gjennomgikk omfattende restaurering i 1703-09. Den ble da forlenget med 5,5 meter i vest og fikk det tårnet (eller den takrytteren) i bindingsverk som vi ser i dag. Det ble også bygget et tømret våpenhus i vest, men nytt våpenhus ble senere bygget i 1949-52, da kirken ble restaurert under ledelse av Ragnar Nilsen. Sakristiet på korets nordside, også det i tre, kom til på begynnelsen av 1700-tallet, men er siden endret i 1853 og i 1949-52. Det var sponkledning i østgavlene også i middelalderen. Etter kirkesalget i 1723 hadde kirken mange eiere før den ble kommunal eiendom i 1850.

Kirken fungerte en stund også som garnisonskirke for Basmo festning (1683-1743, 5 km nord for Rødenes; det skal også ha vært et kapell der som nå er forsvunnet). Det sies at kommandanten der, Christian Hansen Sarpsborg, forærte altertavlen til kirken i 1720-årene. Hovedfeltet i altertavlen har et gotisk krusifiks (muligens fra 1200-tallet). Det var tidligere flankert av Maria og Johannes. Tavlen er forøvrig blitt overmalt og restaurert i tur og orden og med varierende resultater. Over og under krusifikset er det malte bilder, det nederste av nattverden, det øverste av kvinnene ved graven.

Prekestolen i eik har fire fag og er fra 1619, men har også vært overmalt og restaurert senere. Evangelistene er avbildet i storfeltene. Himlingen er på alder med prekestolen. Ved siden av prekestolen er det en liste over kirkens sogneprester. Døpefonten antas å være fra ca. 1700 og er muligens av Svend Svanneberg. En akantusprydet skål bæres av fire småbarn. Dåpsfatet i messing er fra 1709.

Kirken har galleri i vest og langs nordveggen av skipet. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Av de to kirkeklokkene er én fra middelalderen og én fra 1588.

Kirkegården som omgir kirken, ble utvidet i sør i 1850, og muren ble satt opp i 1889-90. Gravsøk kan utføres her. Et gravkapell nordøst for kirken er tegnet av Johs Th. Westbye og ble oppført i 1930. Sør for kirken, rett utenfor kirkegårdsmuren, står det et servicebygg. Det har vært prestegård ved Rødenes siden middelalderen. Nåværende prestebolig ble oppført i 1799.

Det var bispevisitas ved Rødenes i august/september 2009. Kirken feiret jubileum samme år, og i den forbindelse ble det ugitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 61-70 (også her)

  • Rødenes menighet
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 675
  • Oppslag utenfor kirken
  • Kirkesøk
  • Turid Bøe Larsen m.fl.: Rødenes kirke – gjennom mer enn 700 år (Marker kommune, 2009)

Alternativ vinkel

Fra nordøst

Fra sørøst

Kirkegården

Gravkapell

Gravkapell

Annonse