Viser arkivet for stikkord lesjaverk

Lesjaverk kirke

Lesjaverk ble det oppført kirke i forbindelse med jernverket i 1695. Denne kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og er nå sognekirke der.

Etter fredningstiden ble tømmergjerdet rundt kirkegården tatt ned og solgt på auksjon, og gravminnene forfalt. Bare noen få gravminner av stein ble igjen, deriblant det over verkseier Reinhold Ziegler (1677-1729). I 1933 begynte man imidlertid med syttendemaigudstjenester på stedet, og arbeid for ny kirke tok til. Kirkegården ble gjeninnviet den 29. september 1941. En gårdsklokke ble midlertidig satt opp i kirkegårdsporten, før det i 1950 ble reist en støpul der to klokker fra Olsen Nauen fikk plass.

Det drøyde noe lenger med kirkebygging. Et par arkitektutkast forble urealisert: Det ene var det innvendinger mot; i det andre tilfellet var finansieringen mangelfull. Ny kirke ble tegnet av arkitektfirmaet Nissen & Brynning (grunnlagt av Henrik Nissen d.y. og Gunnar Brynning, men førstnevnte døde i 1953), og byggmester var Åsmund Nyrnes. Kirken ble oppført fra 1962 (grunnstein nedlagt 25. juni) og innviet den 19. juli 1964 av nylig tilrådt biskop Alex Johnson. Vi har å gjøre med en laftet langkirke med 120 sitteplasser. Kirken har orgelgalleri over vestinngangen.

Altertavle, prekestol og døpefont i tre er laget av den lokale treskjæreren Otto Sveen. Altertavlen har en Kristus-figur, og også prekestolen har utskårne relieffigurer. Også annet inventar er laget av lokale håndverkere. Orgelet er fra Paul Ott fra 1977. Da det ble installert, ble det tidligere orgelet overført til Sjong seterkapell.

På kirkegården er det tre britiske krigsgraver her. Det ser ut til å være bårerom under kirken.

Lesjaverk utgjør ikke et eget sogn (egen menighet). Lesja kommune har to sogn,
Lesja og Lesjaskog. Lesjaverk tilhører formodentlig sistnevnte. Kirken brukes også til konserter.

Kilder og videre lesning:

  • Otto Østerås: «Lesjaverk kirke — en historisk oversikt», i Årsskrift for Lesja Historielag 1983, s. 38-52

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 607

  • Kirkesøk (har enkelte interiørbilder)
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 106-111 (om Lesjaskog kirke)

Lesjaskog kirke

Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak byggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks under Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Kornmagasin

Minnesteiner

Annonse