Viser arkivet for stikkord laurentiuskirken

Tønsberg domkirke

Tønsberg går for å være en av Norges eldste byer (tidligere regnet som den eldste), så det kan ikke overraske noen at det har vært kirke på stedet omtrent så lenge som det har vært kristendom i Norge. Dagens domkirke er imidlertid adskillig yngre, men den ble ikke bygget som domkirke. Den var “bare” Tønsberg kirke i nitti år før Tunsberg bispedømme ble opprettet i 1948 ved at Buskerud og Vestfold fylker ble utskilt fra det da så store Oslo bispedømme.

Tønsbergs hovedkirke fra middelalderen, Lavranskirken, ble etterhvert skrøpelig, og i 1809 ble det besluttet å rive den og konsentrere seg om Mariakirken. Dette ble gjennomført i løpet av 1814. Etterhvert skrantet imidlertid Mariakirken også, og man fant ut at det var bedre å bygge ny kirke enn å flikke på den (svært) gamle, som dessuten bare rommet 400 personer. Mariakirken ble ofret til fordel for rådhus og torg, mens det ble oppført en ny Tønsberg kirke der den gamle Lavranskirken hadde stått. Rivningen skjedde ikke uten protester. Svend Foyn, som var blant byens mektigste og dessuten kirkeverge, nektet visstnok å sette fot i rådhuset, og han gikk av som kirkeverge. Han var imidlertid med i byggekomiteen for Tønsberg kirke, og han gav midler til prosjektet for at kirken skulle bli stor nok til at man slapp å sette inn gallerier for å få plass til nok mennesker, slik det var vanlig. Kirken ble tegnet av Chr.H. Grosch. Grunnen ble ryddet høsten 1855. Året etter ble grunnmuren av granitt lagt, og kirken ble oppført under ledelse av Paul Thrane og innviet av biskopen den 19. desember 1858.

Tønsberg domkirke er en langkirke i rød tegl som i dag har 550 sitteplasser. Kirken har tårn ved inngangen i vest (eller vest-sørvest), og koret er apsidalt avsluttet og omgitt av sakristier. Nordvest for nordre sakristi er et dåpskapell.

Innvendig er det orgelgalleri over hovedinngangen. To søylerader deler kirken i tre skip, og korgulvet er hevet tre trinn i forhold til skipets gulv. Kirken var til å begynne med svært preget av en puritansk nygotikk; den ble ved innvielsen beskrevet som enkel, men smakfull. Selv om vinduer og døråpninger fortsatt er spissbuet, ble det nygotiske preget dempet noe ved en omfattende oppussing / restaurering i 1939 ledet av Arnstein Arneberg. Gotiske takribber ble fjernet og kirken ble forsøkt trukket mot middelalderen med nytt utseende på søyler, himlinger (med mønster fra gravfunnene ved Oseberg) mm. Kirken fikk også en rikere utsmykning enn før, blant annet i form av glassmalerier ved Per Vigeland. Maleriene i koret har motiver fra Johannes’ åpenbaring, mens vinduene ellers har motiver fra Det gamle testamente på nordsiden og fra Det nye testamente på sørsiden. Vigeland laget også en freske under spissbuen over sørinngangen (Jesus som Guds lam). Kirken fikk også inventar som var tatt vare på fra Mariakirken og Lavranskirken. Den ble gjenåpnet av biskopen den 19. november 1939. Ikke lenge etter kom krigen. Da ble glassmaleriene tatt ned og bragt i sikkerhet, mens vinduene ble blendet. Så den 20. juni 1948 ble Tønsberg kirke innviet som domkirke. Første biskop var Bjarne Skard.

Ved innvielsen hadde kirken en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun. Så i 1939 ble den barokke altertavlen fra Mariakirken tatt i bruk. Den ble skåret av Jens Jølsen i 1764. Mens den stod i Mariakirken hadde den et nattverdsbilde malt av nederlandske Pieter Aertzen i 1569. Dette ble solgt ved rivningen og henger nå på korveggen i Andebu kirke. I 1939 fikk tavlen innsatt et annet gammelt maleri fra Mariakirken. Det viser Jesus og disiplene i Getsemane og skal være malt av Jacob Pedersen Lindgård i 1770 (noen steder står det 1760). Det sies at tavlens figurer av Moses og Aron samt den tronende Kristus er fra 1939.

Fra Mariakirken stammer også den barokke prekestolen fra 1621. Den har relieffer av evangelistene, men feltet av Matteus manglet og er utført i ettertid av Anthon Røvik. Stolen bærer også Kristian IVs initialer og valgspråk.

Domkirken har dåpskapell. Der står en døpefont og en statue som begge er Christopher Borchs verker fra 1858, og begge ble finansiert av Svend Foyn. Døpefonten er av marmor. Det sies at Foyn så døpefonten ved Vartov kirke (der Grundtvig var prest) og fikk Borch til å lage maken til Tønsberg kirke. Den bærer tittelen «Livets tre». Borch laget også statuen «Jesus og barnet», som sies å være av marmor (menighetsbladet) eller gips (jubileumsboken fra 1958). Figuren viser altså Jesus som legger hånden på hodet til og velsigner et barn. I tillegg står Borch bak et par englefigurer som på eldre bilder av kirken er plassert oppe ved korbuen, men som nå står inne i koret, til side for vinduene.

I 1924 fikk kirken et 57 stemmers pneumatisk Frobenius-orgel. Det ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1954. Orgelet ble så restaurert / ombygget av Ryde og Berg i 2008 og har nå 60 stemmer, ny fasade og nytt spillebord. Det brukes mye til konserter, og det finnes en skildring av det her.

Det er tre kirkeklokker i tårnet. Den eldste er fra 1530 og kommer fra Mariakirken. En annen er fra 1685 og har hengt i Lavranskirken. Den nyeste, som er størst, ble støpt til oppussingen i 1939. Gammelt kirkesølv og gamle kirketekstiler er overført fra middelalderkirkene. I koret henger to bilder fra 1600-tallet fra Mariakirken og Lavranskirken, og domkirken har to bibler fra hhv. 1550 og 1589.

Området rundt domkirken var kirkegård på Lavranskirkens tid, men i dag er det for en park å regne. Begravelser finner sted ved Tønsberg nye kirkegård. Svend Foyn er minnet med en statue laget av Anders Svor like ved kirken (avduket 1915). Bispeboligen er i Magnus Lagabøters gate 2 og ser ut til å være et vanlig bolighus — visstnok fra 1956.

Det var bispevisitas hos domkirkens menighet i oktober 2009. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Lavranskirken i Tønsberg

Lavranskirken i Tønsberg stod omtrent der den nåværende domkirken står. Det skal ifølge Olav den helliges saga ha vært en kirke i Tønsberg allerede i 1018. Dette kan ha vært en trekirke som siden ble avløst av Lavranskirken (oppkalt etter den hellige Laurentius og også kalt St. Laurenti kirke). Lavranskirken var en steinbasilika fra tidlig på 1100-tallet, opprinnelig oppført som gårdskirke på gården Tunsberg. Det har versert forskjellige skildringer av kirkens utseende, men en skisse i boken Vestfolds vakre middelalderkirker viser søylerader av en viss lengde mellom hovedskip og sideskip samt apsidalt avsluttet kor. På tegninger avbildes den gjerne med takrytter, og en berømt beskrivelse skilder kirkens «store anseelige kor og dens mange umådelige tykke pillere».

Det sies at det ble gjort om på koret på 1200-tallet. Kirken må ellers ha sett sin del av kriser, f.eks. Svartedauden og bybrannen i 1536, som jevnet det meste av byen med jorden. Kirken brant i 1683, men ble satt i stand igjen. Kirken var i sin tid (formodentlig hovedsakelig før reformasjonen) en stor jordeier, og det finnes en jordebok med oversikt over dette.

Det var nok så som så med vedlikeholdet, og i 1777 ble det reist krav om at byen skulle konsentrere seg om én kirke, Mariakirken. Lavranskirken ble besluttet revet i 1809, idet man først skulle realisere det som kunne gi penger i kassen og deretter tilby stein til folket som bygningsmaterialer. Rivningen ble fullført i 1814.

Etter noen år ble også Mariakirken for skrøpelig og ble ofret til fordel for nytt rådhus og torg samme sted, men innen det bygget man det som i dag er Tønsberg domkirke, på stedet der Larvranskirken hadde stått. Den ble innviet i 1858, og det sies at det er funnet rester av Lavranskirken under kirkegulvet der. Alt folk flest ser i disse dager, er den avbildede minneplaketten på domkirkeveggen.

Kilder og videre lesning:

Husøy kirke

Husøy er en øy som tilhører Tønsberg kommune, men den ligger øst for Nøtterøy, og adkomsten er via Nøtterøy. Området tilhørte opprinnelig Lavranskirken (senere avløst av Tønsberg domkirke) og ble siden overført til Slagen og så Vallø. Kirkegård og gravkapell på Husøy ble innviet i 1925. Kirken (eller kapellet, som det da var) ble bygget i løpet av et halvt års tid i 1933 og innviet den 8. september. I likhet med Vallø kirke ser Husøy ut til å være organisert under Søndre Slagen menighet (siden 1971), men tituleres likevel som kirke i dag.

Det er en ganske særpreget langkirke som ble tegnet av Eirik Eikrann. Materialet er en lokal syenitt, og overflaten er nokså ru og kan minne noe om tegl. Det er bratt saltak på både skip/kor og tårn samt små bislag i vest og øst. Koret er omgitt av sakristier som fyller opp til samme bredde som skipet og har utgangsdører i øst. Proporsjonene er slik at bygget virker ganske bredt i forhold til lengden, og taket er ganske dominerende. Kirken er åpenbart inspirert av fylkets middelalderkirker, men har også trekk av klassissime og funksjonalisme. Dører og vinduer er rundbuet. Kirken har rundt 200 plasser.

Mye av det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen, av Karl G. Nilssen, har et trerelieff og henspiller på Matt. 11.28 (Christus Consolator). På korveggen er det et rundt vindu med glassmalerier med korset omkring lammet og seiersfanen. Foran prekestolen (ifølge kirkeleksikonet laget av en Pedersen) er det en nisje med en utskåret Luther-figur i tre av Nilssen. Stolen har en himling med et kors med svært korte tverrarmer. Den funksjonalistiske døpefonten er av tre og glass og har elektrisk belysning.

Orgelet er ifølge kirkeleksikonet fra 1975 og har syv stemmer, mens kirkeklokken er fra Olsen Nauen fra 1919.

Det finnes noen interiørbilder på Kirkesøk. Kirken ble pusset opp sommeren 2011.

Det er kirkegård på sørsiden av kirken samt på den andre siden av veien på vestsiden. På kirkebakken nord for kirken er et krigsminnesmerke.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 240-241

  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 562
  • Kirkesøk

Kirkegårdsport

Kirkegård

Krigsminnesmerke

Laurentiuskirken (Oslo)

For ordens skyld: Bildet viser ikke Laurentiuskirken, men St. Halvardshjemmet (i St. Halvards gate 28), som drives av Kirkens bymisjon.

Laurentiuskirken eller Lavranskirken er omtalt i Håkon Håkonssons sagas skildring av slaget i Oslo i 1240, der det fortelles at Olav fra Vigdeild (en av hertug Skules menn) søkte tilflukt i kirken på flukt ut av byen og mot Martestokker etter slaget.

Det er ikke funnet rester etter kirken ved utgravninger, men funn av 14 skjeletter rundt St. Halvards gate 28 og 33 antas å stedfeste kirkegården. Dette er ca. 250 meter øst for Hallvardskatedralen, i utkanten av eller like utenfor datidens by. I tilknytning til kirken skal det ha ligget et hospital (nevnt første gang på siste halvdel av 1200-tallet) som senere flyttet inn i det fransiskanerklosteret som etter reformasjonen ble til Oslo Hospital. Funn av lepra på nevnte skjeletter tyder på at det dreide seg om et hospital for spedalske.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget: Oslo, 2007; ISBN 978-92-573-1946-5), s. 11-13

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget: Oslo, 2010; ISBN 978-82-573-1760-7), s. 329 og 194
  • Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536 (Cappelen: Oslo, 2000; ISBN 82-02-19100-9), særlig s. 94f.
  • Håkon Håkonssons saga (på Bokhylla.no), s. 211
Annonse