Viser arkivet for stikkord laurentius

Sannidal kirke

Sannidals første kirke var en stavkirke fra ca. år 1200 som var viet til st. Laurentius. Den lå på en liten haug sørvest for den nåværende kirken, og det antas at det en gang var et gudehov på stedet. Kirken er nevnt i biskop Eysteins jordebok (se også her) fra 1398, der den er kalt Mo (slik stedets bedehus fortsatt er). Jens Nilssøn, som var på visitasreise der i 1588, omtalte den også i sin visitasbok. Stavkirken hadde tårn (muligens takrytter) og svalgang omkring. Noen materialer fra stavkirken ble gjenbrukt i dagens nye kirke. I våpenhuset finnes en stavkirkeportal og en dør med middelalderbeslag. Altertavlen (1640) og prekestolen (1621) er å finne på Folkemuseet på Bygdøy, og klebersteinsdøpefonten (ca. 1200) er fortsatt i bruk, i likhet med en god del gammelt kirkesølv.

På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken i Sannidal og de andre kirkene i nedre Telemark kjøpt av prost Alstrup i Bamble. I 1738 ble kirken videresolgt til tyve lokale bønder. Vedlikeholdet hadde lenge vært forsømt, og etterhvert ble det ikke funnet regningssvarende å flikke på den gamle stavkirken. I 1770 ble den revet og arbeid med ny kirke begynt, selv om formell tillatelse ble gitt først i mai 1772. Kirken stod ferdig allerede den 1. september samme år. I 1774 ble den overdratt til bygdefolket, som forpliktet seg til å vedlikeholde den. Tårnet er fra 1803. I tiden etter 1910 var det snakk om å flytte kirken til et mer sentralt sted, men man slo det fra seg. Kirken er naturligvis pusset opp en rekke ganger, blant annet i 1883, i 1943, i 1951 og til 200-årsjubileet i 1972. I 1943 ble vinduene ført tilbake mot opprinnelig, noe mindre størrelse og i 1951 ble interiøret fargerestaurert etter planer av Finn Krafft. Ved arbeider med det innvendige taket vinteren 2009-2010 ble det avdekket gamle takdekorasjoner, men det ble besluttet å male over dem.

Sannidal kirke er en laftet korskirke, og den har ifølge kirkeleksikonet rundt 330 sitteplasser. Kirken har utvendig panel, mens tømmeret er synlig inne i kirken. Det er sakristi (fra tiden etter 1814) i øst og tårn (fra 1803) i vest med våpenhus i tårnfoten. Koret er i østre korsarm, og det er gallerier i enden av alle fire korsarmer.

Altertavlen er fra 1600-tallet og har et korsfestelsesbilde. Den var tidligere i Kragerø kirke, men ble overført til Sannidal i 1870, da Kragerø fikk ny kirke. Prekestolen sies å være fra begynnelsen av 1800-tallet og ble gitt til kirken i 1840. Døpefonten er fra 1200-tallet og laget av kleberstein, antageligvis fra Gotland.

Kirken fikk sitt første orgel i 1888, et Hollenbach-orgel (7 stemmer, ett manual) som visstnok ble installert av Hollenbach selv. Det ble skiftet ut i 1952 med et 12 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det sies at orgelet ikke er i tilfredsstillende stand, og det er dessuten utsatt for museangrep. Av de to kirkeklokkene er den ene fra middelalderen, mens den andre er støpt i Sem i 1830. Kirken har en Frederik II-bibel fra 1589 og (som nevnt) endel kirkesølv fra 1700-tallet.

Kirken står i det nordøstre hjørnet av kirkegården, som er utvidet flere ganger. Like ved kirken står to krigsminnesmerker: ett fra den annen verdenskrig og et annet fra napoleonskrigene. Lenger vest på kirkegården er Kirkestua (oppført 1848-50), som ifølge Wikipedia har vært brukt som skole tidligere, og som i dag huser prestekontor og møterom. På motsatt side av veien ligger Mo bedehus, som brukes til religiøse møter og leies ut til arrangementer. Litt bortenfor Kirkestua ligger et bygg som ser ut til å ha vært kirkestaller, uten at dette bekreftes av undersøkt litteratur. Opplysningsvesenets fond har et bilde av prestegården. Sannidal bygdetun ligger like borti veien fra kirken.

225-årsjubileum for Sannidal kirke ble feiret den 7. september 1997. Det var bispevisitas på stedet i november 2014. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Kirkegård

Krigsminnesmerke

Krigsminnesmerke

Kirkestua

Mo bedehus

Tidligere kirkestaller?

Østsinni kirke

Østsinni kirke er sognekirken for tettstedet Dokka i Nordre Land. Den ligger et stykke opp i åsen over Dokka.

Det er en laftet langkirke med utvendig panel som er hvitmalt. Kirken ble innviet i 1877 og erstattet en eldre kirke (innviet 1726). Antallet plasser oppgis til vekselsvis 350 eller 400. Arkitekt er, som for så mange andre kirker, Jacob Wilhelm Nordan.

I denne kirken finnes Lars Pinneruds eldste kjente kirkeinventar. Han laget altertavle, prekestol og døpefont til gamlekirken allerede i 1725. Peder Aadnes malte alterbildet her i ca. 1780. Det er en kopi av Eggert Munchs altermaleri i Fluberg kirke, som igjen er en kopi av et bildet «Nedtagelsen fra korset» av Rubens slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. Formatet er noe mindre enn i Fluberg. Trolig har dette bildet erstattet en utskåret fremstilling av nattverden. Altertavlens toppstykke var opprinnelig del av korskillet, og noen av de opprinnelige figurene i tavlen (Kristus, Moses, Maria og Johannes) er fjernet, men bevart. I deres sted står nå et par gipsavstøpninger. Videre er en Kristusfigur og to basunengler fra toppstykket samt en Aron-figur som har stått mellom søylene i 2. etasje, bevart, mens en Johannesfigur fra samme etasje er gått tapt. Alt dette er ifølge Roar Hauglid, som vet å fortelle at det opprinnelige toppstykket sammen med noen figurer er å finne på Enger gård, mens andre figurer er i privat eie i Oslo. Undertegnede har imidlertid ikke sett dette med selvsyn, så det er mulig at inventaret er restaurert etter Hauglids tid.

Prekestolen har likhetstrekk med Lars Borgs prekestol i Fluberg kirke. Døpefonten er også sterkt påvirket av Borg og viser en gutteengel som bærer kummen. Merker på ryggen tyder på at figuren opprinnelig hadde vinger, og fonten ble tilbakeført til kirken etter år i “eksil”. Rester av døpefonthimlingen befinner seg på Enger gård.

Orgelet, fra 1967, er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Kirken har to kirkeklokker, den ene fra Holte fra 1877, den andre fra Olsen Nauen fra 1949. De ringes automatisk. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

En statue av Laurentius som stod i den tidligere kirken her, befinner seg nå på Kulturhistorisk museum i Oslo.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. Den har ifølge kommunen plass til 1980 graver. Det kan se ut til at det tidligere stod et gravkapell oppført rundt 1920 på kirkegården, men dette er flyttet og i privat eie.

Kilder og videre lesning:

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Moland kirke (Fyresdal)

Moland kirke i Fyresdal går for å være sognets fjerde kirke. Den første skal ha stått på Røyk(j)enes på vestsiden av Fyresvatnet. Kirkestedet ble trolig flyttet i 1342 til prestegården Moland, som etterhvert har gitt navn til kirken. Kirkene var i gammel tid viet til Laurentius (Lavrans), men ellers ser det ikke ut til å være mye man vet om dem. Første kirke på nytt sted var en stavkirke. Ved sin bispevisitas i 1595 oppfordret Jens Nilssøn menigheten til å sette i stand og vedlikeholde kirken og prestegården. Kirken ble revet i 1665.

Neste kirke ble bygget i 1665 og revet i 1841. Dens utseende er kjent fra en tusjtegning utført av S.O. Wulff i 1829 etter en original av Linaae eller Linaas. Det var en tømret korskirke som av prokurator Jonas Lund ble beskrevet som «den smukkeste i Øvre Thelemarken». I denne kirken hang de portrettene av oldenburgerkongene (til og med Frederik V) som fortsatt henger i dagens kirke, og det finnes et glassmaleri fra denne kirken på en gård i nærheten med en inskripsjon med navnet til presten H. Christen Hansen Morland. Videre finnes det i dagens kirke en bjelke fra gamlekirken med inskripsjonen «DENNE KIRCKE BLEF BYCKET ANNO CHRISTI 1665. J. H. S. » Kirken skal ha stått modell for en kirke bygget i Arendal i 1670.

Denne kirken ble skadet i en storm sommeren 1835 og ble siden ansett for å være farlig å bruke. Verst var det med tårnet, som måtte rives. I 1836 ble det besluttet å rive kirken og flytte kirkestedet, men det trakk i langdrag, og det ble ikke noe av flyttingen. Først i juni 1841 kom rivingen i gang. Pga. trange tider ble ikke ny kirke bygget før i 1843. Den ble oppført med utgangspunkt i en av Linstows typetegninger av Gunnar Tarjeisøn Klauvreid under tilsyn av byggmester Anders Syrtveit fra Evje (han som gjerne kalles «Anders kyrkjebyggjar» for sine setesdalskirker). Biskopen innviet kirken den 2. juli det året.

Moland kirke er en korskirke i tre, men tverrarmene er ganske korte og brede, så proporsjonene er uvanlige. Orienteringen er omtrent fra nordvest til sørøst, og det er tårn ved inngangen i nordvest.

Benkene ble restaurert i 1906 og kirkerommet malt og utsmykket i 1908, for så å bli restaurert på nytt i 1962, da rommet fikk dagens rosa farge og blå benker med gull. I forbindelse med sistnevnte restaurering ble altertavlen fra Heggland gamle kirke, som hadde vært på Brokke gård siden den kirken ble revet i 1845, satt inn i kirken. Tavlen har et nattverdsbilde i hovedfeltet og ble malt av Halvor Grool (eller Groll) i 1738. Den ble restaurert i forbindelse med flyttingen.

Prekestolen og døpefonten er ifølge kirkeleksikonet på alder med kirken. Kirkeklokken er fra Bochum fra 1872. Moland kirke overtok i 1908 et Claus Jensen-orgel fra 1874 som opprinnelig stod i Gjerpen kirke. Luftforsyningen (som tidligere hadde krevd belgtreder/belgtrøer) ble gjort elektrisk i 1946, og i 1978 ble orgelet sendt videre til Veum kirke. I Moland ble det da installert et 14 stemmers orgel fra Olof Hammarberg i Göteborg.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, og prestegården ligger altså like ved siden av. Mellom kirkegården og prestegården står et bygg som ser ut til å være bårehus. Noe nordvest for kirke og prestegård ligger klokkergården, under kollen Klokkarhamaren. Nede ved Fyresvatnet ligger Prestebryggja, og litt sør for kirken ligger Presteevja.

Det var bispevisitas i Fyresdal i månedsskiftet august/september 2006.

Kilder og videre lesning:

  • Lokalhistoriewiki

  • Fyresdal kommune
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 162-163
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 486
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Kirkegårdsport

Bårehus

Prestegården

Lørenskog kirke

Mye av Lørenskog består av upersonlig forstadsbebyggelse fra etterkrigstiden, så det kan komme som noe av en lettelse å oppdage at kommunen også har en middelalderkirke — noe vi egentlig burde forvente tatt i betraktning hvor lenge det har vært bosetning her. Kirken ligger langs Gamleveien, et stykke øst for Triaden-senteret. Kirkebakken og omgivelsene ligger der som en fredelig plett i åpent landskap litt unna kjøpesentre og blokkbebyggelse.

Kirken og dens historie er inngående skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en skisse. Kirken er opprinnelig i stein og antas å være bygget mellom 1150 og 1250, like øst for en olavskilde som var kjent for undergjørende vann. Skipet er rektangulært og koret — som er smalere og lavere — er nesten kvadratisk. Kirken er nødvendigvis restaurert en rekke ganger. Den ble solgt på aukksjon i 1723 (sammen med Skedsmo kirke, som den var anneks til etter reformasjonen og frem til Lørenskog prestegjeld ble opprettet i 1948) og videre til kommunen i 1856. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1861, men det sies at tårnet, som er i tre (bindingsverk), stod klart først i 1864. Sakristiet på nordsiden av koret er fra 1946. Det avløste to tresakristier fra 1895, som igjen avløste et mursakristi fra 1694. Kirken har 140 plasser.

Interiøret ble pusset opp i 1935, og gammelt inventar ble restaurert av Finn Krafft. Interiøret ble videre pusset opp i 1956 under ledelse av Thomas Tostrup. Av eldre inventar kan nevnes en Laurentius-statue (kirken var viet til Laurentius i middelalderen), en votivtalve fra 1647 og prekestolen i renessanse. Sistnevnte ser ut til å være fra 1658, men evangelistfeltene sies i «Norges kirker» å være «muligens fra slutten av 1600-årene». Det er ellers en klokkerbenk i koret, nord for korbuen.

Alteret står mot østmuren, men altertavlen (o.l.) har vært skiftet ut noen ganger. En baldakintavle med nattverdsbilde er omtalt på 1600-tallet. En periode stod en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på alteret. Den ble i 1935 erstattet med nevnte votivtavle, som siden er hengt nord for korbuen. Den skal ha blitt erstattet med en altertavle i form av glassmosaikk utført av Borgar Hauglid i 1962. Dette er formodentlig det krusifikset som står på alteret. Vinduet i korets fondvegg hadde tidligere et glassmaleri av den gode hyrde laget av Enevold Thømt, men det ble i 1956 skiftet ut med mattglass. Hauglid laget forøvrig glassmalerier i form av åtte apostelbilder til to andre vinduer i kirken i 1947 (se her og her). Døpefonten er i furu, og dåpsfatet av messing er ifølge kirkeleksikonet fra 1666.

I 1862 overtok kirken et åtte stemmers orgel etter Skedsmo kirke fra 1828. Dette ble sendt til Norsk Folkemuseum i 1902 da kirken fikk nytt orgel, som ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1933. Ting tyder på at kirken nå har et digitalt orgel. Ihvertfall er det ingen orgelpiper på vestgalleriet på et bilde hos Wikimedia Commons fra 2008, og det meldes iblant (f.eks. her og her) om forsøk med eller anbefaling av satsing på digitalt orgel. De to kirkeklokkene er fra 1874 og 1919.

Kirkegården som omgir kirken, er kommunens eneste. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser samt tilrettelagte felt for muslimer og buddhister. Nedi bakken står et murt gravkapell fra 1923. Det har et alterbilde av Henrik Sørensen.

Høsten 2009 melder lokalavisen om redusert aktivitet i kirken pga. dårlig økonomi.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 179-185 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Lokalhistoriewiki

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 653
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Inngangsparti

Benker foran kirken

Sørvendt dør i koret

Vindfløy

Gravkapell

Lunde kirke

Ifølge jubileumsboken har det vært kirkested på Vest-Torpa siden før Svartedauen. Da het det Ulensaker, et navn som tyder på at man overtok et førkristent kultsted, og plasseringen var ikke identisk med dagens kirke. Denne kirken skal så ha blitt nedlagt en gang mellom 1480 og 1594, uten at omstendighetene er kjent. I 1669 ble det så oppført en kirke på Gårder (eller Garde) på lokalt initiativ, en gavekirke. Denne var på 1760-tallet falleferdig, og dagens kirke ble bygget på Lunde, visstnok imot sogneprest Niels Dorphs vilje, og innviet den 23. august 1769.

Vi snakker om en laftet korskirke med tårn over korsgangen. Det har en slags pyramidetak. Det fortelles videre at kirken hadde en kvinneside og en mansside, og at gårdene hadde sine egne benker helt frem til restaureringen på 1950-tallet. Noe av utstyret fra den gamle kirken ble overført til den nye, annet kom over på private hender. Antallet sitteplasser i kirken oppgis til 250-300 i forskjellige kilder. Kirken stod umalt og upanelt utvendig helt til 1875, men den ble etterhvert vedlikeholdt. I 1817 hadde det imidlertid vært planer om å la den forfalle og la Åmot kirke bli kirke for hele Torpa.

Når man ser på takkonstruksjonen her, er det nærliggende å anta at den kan ha inspirert Magnus Poulsson i hans arbeid med Dombås kirke og senere Kvam kirke. På vindfløyen i tårnet står forresten årstallet 1701 samt forkortelsen CHST, som viser til sognepresten i Land på den tiden, Christopher Hansøn Tanke. Den er trolig overtatt fra den forrige kirken.

Altertavlen her ser ut til å være et sammensatt arbeid. Det opprinnelige alterbildet ble malt av Eggert Munch etter et Rubens-bilde som forestiller Laurentius’ martyrium. Bildet ble trolig malt på 1750-tallet, og det ble plassert i altertavlen i 1772, muligens i den tro at det avbildet Jesus. Peder Aadnes malte toppstykket på altertavlen og stafferingen rundt. Alterbildet er senere blitt tatt ut og plassert i kirkerommet, mens altertavlen har fått et nytt bilde i altertavlen, malt av Hilde Reh Stensrud som diplomoppgave til kirkens 225-årsjubileum i 1994. Det er et korsfestelsesmotiv etter Rubens.

Peder Aadnes malte også evangelistbildene på prekestolen. Disse er kopier etter stikk av Egbert van Panderen, som igjen er kopier etter malerier av Pieter de Jode. Døpefonten ligner på den i Østsinni kirke (fra 1726). Det er mulig at Lars Pinnerud også står bak denne, og den er i så fall overført fra den tidligere kirken. En almissetavle er skåret av treskjæreren Hans Jonassen og forært til kirken i 1785. Kirketekstiler av Toril Kamphaug er fra perioden 1980-93.

Kirken har et Snertingdal-orgel fra 1903 på galleriet over hovedinngangen, men etter en innsamlingsaksjon rundt jubileet i 1994 kjøpte menigheten i 1998 et nytt orgel av orgelbygger Henrik Brinck Hansen fra Fluberg. Dette er plassert på galleriet i nordre tverrskip. De to kirkeklokkene er fra 1909.

En rekke interiørbilder er å finne på kommunens nettsted.

Kirkegården er på nesten ti mål og har plass til 836 graver.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Vestinngangen

Hakadal kirke

For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Holter kirke

Holter i Nannestad har vært kirkested siden middelalderen. Kirken ligger mellom Holter-gårdene og var i sin tid viet til st. Laurentius (Lavrans eller Lars), og den hadde festdag 30. januar. Det sies også at kirken hadde egen prest i middelalderen, ihvertfall en stund, men fra slutten av 1400-tallet var den betjent av presten i Ullensaker, for så å få residerende kapellan i 1742. Holter ble anneks til Nannestad etter reformasjonen.

Når den første kirken — trolig en stavkirke — ble oppført, er ikke kjent, men eldste bevarte skriftlige belegg er fra 1304. På et tidspunkt må det ha blitt oppført en laftet kirke, men dette er ikke sikkert dokumentert: Enten har vegger blitt laftet før 1697, eller kirken ble i praksis for en stor del tatt ned og nyoppført i 1697, som regnes som fødselsåret til dagens kirke. Da ble veggene høyere og kirken større enn før. I 1877 ble skipet så forlenget med fem meter vestover og fikk dagens utseende. Kirken fikk nytt våpenhus ved samme anledning. Koret i øst er rett avsluttet og har et sakristi på nordsiden (forhøyet med fem omfar i 1697, ombygget og utvidet i 1953). Vi snakker altså om en laftet langkirke, og den har takrytter omtrent midt på 1697-delen av skipet. Kirken har både utvendig og innvendig panel, men den stod nok upanelt en stund etter byggingen. Holter kirke har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser.

Innvendig har kirken flat himling. Det er orgelgalleri i vest. Korbuen må ha fått sitt nåværende utseende da innverveggene ble kledd med panel, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. I 1934 valgte Finn Krafft interiørfarger til kirken, men disse ble nokså radikalt endret i Ove Qvales forslag fra 1968, som søker tilbake til fargene fra før 1877.

Inventaret ble restaurert av Domenico Erdmann i 1917. Da hadde for eksempel prekestolen vært overmalt. Den er i snekkerrenessanse og er kirkens eldste inventarstykke, fra ca. 1600. To av de fem fagene ble rekonstruert ved restaureringen. De har portalmotiver, og i storfeltene er innsatt evangelistbilder laget av Egil Weiglin i 1951. Oppgangen ble snekret av Otto Paulsen i 1918 etter tegning av Daniel Dahl. Prekestolen har tidligere hatt himling.

Altertavlen er fra 1697 og ble gitt i gave mot gravplass under koret. Den er inndelt i to hovedetasjer samt toppstykke og predella og har søyler og andre arkitektoniske elementer. Bildene i storfeltene viser nattverden og oppstandelsen. Begge er flankert av figurer, i første etasje Moses og Aron. I toppfeltet ser vi Kristian Vs kongemonogram. Tavlen ble staffert i 1725, og både det årstallet og 1697 er å finne på den.

Døpefonten fra 1697 har åttekantet kum på et dreid skaft med åttekantet sokkel.

Et fire stemmers Brantzeg-orgel fra 1874 ble i 1951 avløst av et Jørgensen-orgel (11 stemmer, 2 manualer og pedal) som fikk prospekt tegnet av Ragnar Nilsen og malt av Egil Weiglin. Dagens orgel er fra 1988 og ble bygget av Åkerman & Lund. Det er et mekansik sløyfeladeorgle med tolv stemmer (2 manualer og pedal). Det later til at orgelet også har fått nytt prospekt. Den relativt raske utskiftingen har sammenheng med ugunstig oppvarming med medfølgende uttørking, et problem som også har rammet det gamle inventaret.

De to kirkeklokkene er fra 1792 og 1854.

Kirkegården er naturlig nok utvidet i årenes løp. Det skal være rester av et gravkammer under korgulvet (ifølge Norges kirker). Et gravkapell ble tegnet av Henrik Nissen og oppført i bindingsverk i 1924 på kirkebakken, på den andre siden av veien. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om Opplysningsvesenets fond har et oppslag om kapellangården.“>kapellangården. Ca. 3 km sørøst for Holter kirke lå en gang ”http://www.norgeskirker.no/wiki/Foss,_nedlagte_kirke">Foss kirke.

Det kan ellers opplyses at Henrik Wergeland etter mye om og men fikk stilling som residerende kapellan ved Holter, men en fuktig kveld før han hadde tiltrådt, var nok til å sette en stopper for den karrieren.

Det var bispevisitas i Nannestad i april 2010

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 307-312 (også her)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 134-137
  • Oddbjørn Sørmoen: Holter kirke 1697-1997 (Holter menighetsråd , 1997)
  • Norske-kirker.net
  • Svein Monsen: Kirkene våre (flere bilder samt anekdoter fra jubileumsboken)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 650
  • Kirkesøk
Annonse