Viser arkivet for stikkord lars, jensen, borg

Borge kirke

Denne kirken er avbildet på sonen tidligere, her er den fra noen andre sider:

Fredrikstad domkirke

Borg er blant våre yngste bispedømmer, opprettet ved utskillelse fra Oslo i 1969. I skrivende stund har det også landets sist utnevnte biskop, Atle Sommerfeldt, som ble tatt i ed den 29. januar 2012.

Den kirken som i dag fungerer som domkirke, har det meste av sitt liv vært sognekirke under navnet Vestre Fredrikstad kirke. Fredrikstad prestegjeld — med det vi nå kaller Østre Fredrikstad kirke (i Gamlebyen) som hovedkirke — ble delt i tre fra 1/1-1883: Østre Fredrikstad, Vestre Fredrikstad og Glemmen. Glemmen var tidligere områdets eneste kirke utenom Østre Fredrikstad, og Glemmen nye kirke ble oppført i 1853. Først i 1871 fikk Vestre Fredrikstad egne kirkebøker. Befolkningsvekst gjorde at kirkekapasiteten i byen var sprengt, og det ble i 1875 innkjøpt tomt til ny kirke for Vestsiden. Året etter vedtok bystyret å bygge kirken etter planer av Waldemar F. Lühr. Grunnstein ble nedlagt sommeren 1878, og kirken var tenkt innviet i 1879, et årstall vi finner på hovedtrappen. Det skjedde imidlertid først den 13. oktober 1880.

Fredrikstad domkirke er en nygotisk langkirke i upusset tegl med 900 plasser (ifølge Kirkesøk; opprinnelig ca. 1300). Den er nok Lührs uten sammenligning mest kjente verk der den står i nordkanten av en park. Kirkens utvendige lengde er 60 meter, bredden er 26 meter, og spiret i vesttårnet rager 72 meter over bakken. Koret er polygonalt avslutttet og omgitt av sakristier som også går utenpå litt av skipet. I vestenden bak tårnet er det lignende utbygg på hver side.

Innvendig bærer domkirken preg av Arnstein Arnebergs restaurering i 1950-54. Veggene er pusset og kalket, og kirken er treskipet, med gallerier over sideskipene samt i vest (der det er orgel).

Vinduene i koret har glassmalerier utført av Emanuel Vigeland i 1917. Øverst i midtvinduet ser vi syngende og spillende engler, under dette den gode hyrde med lammet på sine skuldre, og nederst hviler lammene trygt. Seks bilder i to vinduer gjengir lignelsen om den fortapte sønn, og i de ytterste vinduene finner vi brød og vinstokker.

Til å begynne med hadde man ikke råd til bilde i altertavlen, som i stedet ble fylt med en mørk duk og et stort, hvitt kors. I 1897 fikk kirken et alterbilde malt av Wilhelm Peters som forestiller Jesus som helbreder en blind mann. Dette bildet henger i dag på nordgalleriet, og dagens altertavle er fra restaureringen. Den er skåret og malt av W.S. Dahl og har åtte figurer (fire evangelister, Moses og Aron og to engler) samt et oppstandelsesbilde malt av Axel Revold.

Prekestolen er fra 1954 og skåret av Anthon Røvik etter Arnebergs tegninger. Her finner vi en relieffskulptur av Frans av Assissi og fuglene. Himlingen er skåret av Edvard Bakkom, mens en englefigur på himlingen og et krusifiks på alteret er skåret av Asbjørn Busterud.

Også døpefonten er fra 1954 og skåret av Røvik etter Arnebergs tegninger. Den har en rekke symboler som slangen, hjorten, livstreet og ørnen. Også kirkebenkene er utsmykket med symboler som pelikanen, korset, sverdet og druen.

Mer kunne beskrives av domkirkens utsmykning. Vi skal nøye oss med å nevne at våpenhuset har malerier av Anders R. Andersen, og det finnes også en rekke presteportretter. De tre kirkeklokkene er støpt i 1880 av J. Hermann i Memmingen.

Kirken hadde først et Rieger-orgel fra 1878 med 21 stemmer. Dagens orgel har 54 stemmer og ble bygget av Marcussen & Søn i 1964. I tillegg finnes et kisteorgel fra Ryde og Berg fra 2002. Det fremgikk av lokalnyhetene på TV i januar 2011 at hovedorgelet i Fredrikstad domkirke er så dårlig at man kvier seg for å invitere organister utenfra til å spille på det. Det har vært arrangert støttekonsert for å få gjort noe med orgelet.

For øvrig er domkirken kjent for å ha god akustikk, og den er mye brukt som konsertlokale. Den er også tilholdssted for Domkoret, for et barne- og ungdomskor og for Familiekoret. Domkirken har også et kjellerlokale. Kirkenorge har en rekke interiørbilder fra domkirken.

I Kirkeparken står et krigsminnesmerke. Det er ikke gravlund her. Vestre gravlund er ved Fredrikstad stadion, på vei ut av byen (adresse: Teglverksveien 36). Opplysningsvesenets fond har et oppslag om bispeboligen, som ligger i Bjarne Aas gate, ikke langt unna bispedømmekontoret.

Kilder og videre lesning:

  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1994), s. 11-29

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 211-212 (også her)
  • Artemisia.no
  • Domkirkens nettsted
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 686
  • NRK
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Kirkenorge
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Lørenskog kirke

Mye av Lørenskog består av upersonlig forstadsbebyggelse fra etterkrigstiden, så det kan komme som noe av en lettelse å oppdage at kommunen også har en middelalderkirke — noe vi egentlig burde forvente tatt i betraktning hvor lenge det har vært bosetning her. Kirken ligger langs Gamleveien, et stykke øst for Triaden-senteret. Kirkebakken og omgivelsene ligger der som en fredelig plett i åpent landskap litt unna kjøpesentre og blokkbebyggelse.

Kirken og dens historie er inngående skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en skisse. Kirken er opprinnelig i stein og antas å være bygget mellom 1150 og 1250, like øst for en olavskilde som var kjent for undergjørende vann. Skipet er rektangulært og koret — som er smalere og lavere — er nesten kvadratisk. Kirken er nødvendigvis restaurert en rekke ganger. Den ble solgt på aukksjon i 1723 (sammen med Skedsmo kirke, som den var anneks til etter reformasjonen og frem til Lørenskog prestegjeld ble opprettet i 1948) og videre til kommunen i 1856. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1861, men det sies at tårnet, som er i tre (bindingsverk), stod klart først i 1864. Sakristiet på nordsiden av koret er fra 1946. Det avløste to tresakristier fra 1895, som igjen avløste et mursakristi fra 1694. Kirken har 140 plasser.

Interiøret ble pusset opp i 1935, og gammelt inventar ble restaurert av Finn Krafft. Interiøret ble videre pusset opp i 1956 under ledelse av Thomas Tostrup. Av eldre inventar kan nevnes en Laurentius-statue (kirken var viet til Laurentius i middelalderen), en votivtalve fra 1647 og prekestolen i renessanse. Sistnevnte ser ut til å være fra 1658, men evangelistfeltene sies i «Norges kirker» å være «muligens fra slutten av 1600-årene». Det er ellers en klokkerbenk i koret, nord for korbuen.

Alteret står mot østmuren, men altertavlen (o.l.) har vært skiftet ut noen ganger. En baldakintavle med nattverdsbilde er omtalt på 1600-tallet. En periode stod en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på alteret. Den ble i 1935 erstattet med nevnte votivtavle, som siden er hengt nord for korbuen. Den skal ha blitt erstattet med en altertavle i form av glassmosaikk utført av Borgar Hauglid i 1962. Dette er formodentlig det krusifikset som står på alteret. Vinduet i korets fondvegg hadde tidligere et glassmaleri av den gode hyrde laget av Enevold Thømt, men det ble i 1956 skiftet ut med mattglass. Hauglid laget forøvrig glassmalerier i form av åtte apostelbilder til to andre vinduer i kirken i 1947 (se her og her). Døpefonten er i furu, og dåpsfatet av messing er ifølge kirkeleksikonet fra 1666.

I 1862 overtok kirken et åtte stemmers orgel etter Skedsmo kirke fra 1828. Dette ble sendt til Norsk Folkemuseum i 1902 da kirken fikk nytt orgel, som ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1933. Ting tyder på at kirken nå har et digitalt orgel. Ihvertfall er det ingen orgelpiper på vestgalleriet på et bilde hos Wikimedia Commons fra 2008, og det meldes iblant (f.eks. her og her) om forsøk med eller anbefaling av satsing på digitalt orgel. De to kirkeklokkene er fra 1874 og 1919.

Kirkegården som omgir kirken, er kommunens eneste. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser samt tilrettelagte felt for muslimer og buddhister. Nedi bakken står et murt gravkapell fra 1923. Det har et alterbilde av Henrik Sørensen.

Høsten 2009 melder lokalavisen om redusert aktivitet i kirken pga. dårlig økonomi.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 179-185 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Lokalhistoriewiki

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 653
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Inngangsparti

Benker foran kirken

Sørvendt dør i koret

Vindfløy

Gravkapell

Hakadal kirke

For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse