Viser arkivet for stikkord lars, albretsen, øvernes

Lørenskog kirke

Mye av Lørenskog består av upersonlig forstadsbebyggelse fra etterkrigstiden, så det kan komme som noe av en lettelse å oppdage at kommunen også har en middelalderkirke — noe vi egentlig burde forvente tatt i betraktning hvor lenge det har vært bosetning her. Kirken ligger langs Gamleveien, et stykke øst for Triaden-senteret. Kirkebakken og omgivelsene ligger der som en fredelig plett i åpent landskap litt unna kjøpesentre og blokkbebyggelse.

Kirken og dens historie er inngående skildret i Norges kirker. Her skal vi nøye oss med en skisse. Kirken er opprinnelig i stein og antas å være bygget mellom 1150 og 1250, like øst for en olavskilde som var kjent for undergjørende vann. Skipet er rektangulært og koret — som er smalere og lavere — er nesten kvadratisk. Kirken er nødvendigvis restaurert en rekke ganger. Den ble solgt på aukksjon i 1723 (sammen med Skedsmo kirke, som den var anneks til etter reformasjonen og frem til Lørenskog prestegjeld ble opprettet i 1948) og videre til kommunen i 1856. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1861, men det sies at tårnet, som er i tre (bindingsverk), stod klart først i 1864. Sakristiet på nordsiden av koret er fra 1946. Det avløste to tresakristier fra 1895, som igjen avløste et mursakristi fra 1694. Kirken har 140 plasser.

Interiøret ble pusset opp i 1935, og gammelt inventar ble restaurert av Finn Krafft. Interiøret ble videre pusset opp i 1956 under ledelse av Thomas Tostrup. Av eldre inventar kan nevnes en Laurentius-statue (kirken var viet til Laurentius i middelalderen), en votivtalve fra 1647 og prekestolen i renessanse. Sistnevnte ser ut til å være fra 1658, men evangelistfeltene sies i «Norges kirker» å være «muligens fra slutten av 1600-årene». Det er ellers en klokkerbenk i koret, nord for korbuen.

Alteret står mot østmuren, men altertavlen (o.l.) har vært skiftet ut noen ganger. En baldakintavle med nattverdsbilde er omtalt på 1600-tallet. En periode stod en kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på alteret. Den ble i 1935 erstattet med nevnte votivtavle, som siden er hengt nord for korbuen. Den skal ha blitt erstattet med en altertavle i form av glassmosaikk utført av Borgar Hauglid i 1962. Dette er formodentlig det krusifikset som står på alteret. Vinduet i korets fondvegg hadde tidligere et glassmaleri av den gode hyrde laget av Enevold Thømt, men det ble i 1956 skiftet ut med mattglass. Hauglid laget forøvrig glassmalerier i form av åtte apostelbilder til to andre vinduer i kirken i 1947 (se her og her). Døpefonten er i furu, og dåpsfatet av messing er ifølge kirkeleksikonet fra 1666.

I 1862 overtok kirken et åtte stemmers orgel etter Skedsmo kirke fra 1828. Dette ble sendt til Norsk Folkemuseum i 1902 da kirken fikk nytt orgel, som ble ombygget av J.H. Jørgensen i 1933. Ting tyder på at kirken nå har et digitalt orgel. Ihvertfall er det ingen orgelpiper på vestgalleriet på et bilde hos Wikimedia Commons fra 2008, og det meldes iblant (f.eks. her og her) om forsøk med eller anbefaling av satsing på digitalt orgel. De to kirkeklokkene er fra 1874 og 1919.

Kirkegården som omgir kirken, er kommunens eneste. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser samt tilrettelagte felt for muslimer og buddhister. Nedi bakken står et murt gravkapell fra 1923. Det har et alterbilde av Henrik Sørensen.

Høsten 2009 melder lokalavisen om redusert aktivitet i kirken pga. dårlig økonomi.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 179-185 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Lokalhistoriewiki

  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 653
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Inngangsparti

Benker foran kirken

Sørvendt dør i koret

Vindfløy

Gravkapell

Hakadal kirke

For å komme til Hakadal kirke tar man Gamleveien, som går på østsiden av elven, istedenfor Hadelandsveien (riksvei 4), som går på vestsiden. Kirken ligger i et område der det finnes gravhauger fra jernalderen.

Dagens kirke avløste en middelalderkirke som var viet til St. Laurentius, som det finnes en utskåret treskulputur av i kirken. Denne kirken ble ifølge Norges kirker trolig nedlagt på 1500-tallet, og Jens Nilssøn beskrev den i sin visitasbok fra 1598 som et øde kapell. Befolkningen i Hakadal gikk dramatisk tilbake etter Svartedauen, og de fleste gjenlevende flyttet til steder med bedre jord. Det var visstnok bare én gård igjen i Hakadal utpå 1400-tallet: Negarn Kirkeby. Først med jernverket ble det fart på sakene igjen.

Ser man på dagens kirke, er det åpenbart at den har vært bygget på. Selve skipet er i to deler. Den bredeste delen, nærmest tårnet, er påfallende kort. Den eldste delen av kirken later til å være den smaleste delen av skipet og det enda smalere koret. Da kirken ble bygget, rundt 1610, var det ikke tårn, men et våpenhus vest for skipet. Det skjedde flere endringer, og skipet ble forlenget vestover i 1732. Altertavlen skal være fra denne tiden. Tårnet kom til i 1849, og dette årstallet er å finne på vindfløyen i spiret. Det er et sakristi på nordsiden av koret.

Kirken ble omfattende restaurert i 1955 etter planer av Arnstein Arneberg. Det ble blant annet gjort om på korbue, altertavle og sakristi, og interiøret ble fargerestaurert. Dette er dokumentert i jubileumsboken (se nedenfor). Kirken er også pusset opp noe til 400-årsjubileet. Den har ifølge Kirkesøk 180 plasser.

Sentralt inventar som altertavle, prekestol og døpefont ser ut til å være skåret av Johan Jørgen Schram. Arbeidet er gjort i perioden 1723-1732, før kirken ble gjeninnviet den 30. desember 1732. Alt dette er utsmykket med akantus. Altertavlen har også en rekke utskårne figurer, og det har vært innvendt at Schram var langt dyktigere til å skjære akantus enn han var til figurskjæring. (Samme anklage har med en viss rett vært rettet mot en rekke andre norske bygdekunstnere.) Mellom akantusvingene har altertavlen en kalvariegruppe, og øverst troner den seirende Kristus omgitt av to engler med palmegren. I 1827 ble kalvariegruppen erstattet med et maleri av Maria og barnet, men den ble gjeninnsatt og tavlen fargerestaurert ved restaureringen på 50-tallet. Maleriet henger nå i skipet. Altertavlen ble restaurert (forgyllet) da undertegnede besøkte kirken i 2015.

Prekestolen er tønneformet og har frodig akantusutsmykning, også på oppgangen. På en medaljong på stolens forside står: «Hør Herrens ord.» Stolen står i skipets sørøstre hjørne, og den har også himling. Det sies at stolen ble satt på hodet en gang på 1800-tallet, men fikk korrekt plassering igjen ved restaureringen.

Selv om også døpefonten har akantus, fremstår den likevel som lett og vever der den står på sine tre ben. Den har også hatt himling, men den er borte nå. Dåpsfatet er av sølv og er delvis forgylt. Det ble forært til kirken i 1763.

Det antas at kirken har hatt orgel siden ca. 1800, og det sies i «Norges kirker» at det ligger defekte rester av gamle orgler på kirkeloftet. I 1967 fikk kirken et orgel med 15 stemmer (2 manualer, pedal) bygget av Vestre orgel- og pianofabrikk med gjenbruk av fem stemmer. Dette ble i 2015 skiftet ut med et nytt orgel fra Harrison & Harrison, med innvielse 7. juni.

Den ene kirkeklokken ble støpt av Knud Christian Schmidt (Christiania) i 1839. Den andre ble støpt på Toten i 1870, og det skal dreie seg om en matklokke fra Aas gård. Klokkene fikk nytt oppheng i 1991. Mer kune sies om inventaret, men den interesserte henvises til kildene.

Kirkegården er utvidet flere ganger, senest i 1996. Nord for kirken står et gravkapell (i bindingsverk) som nå brukes som kirkestue.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse