Viser arkivet for stikkord kviten

Bruflat kirke

Om Etnedal kommune er relativt ny (fra 1894), har området vært bosatt i lang tid, og det var kirke i kommunesenteret Bruflat i middelalderen. Den er første gang nevnt i 1327, men det er blant annet bevart en klokke fra 1200-tallet som kan ha vært i kirken. Man antar at det dreide seg om en stavkirke. Hva som så skjedde med kirken, er ikke helt klart, men det virker som om hele området ble bortimot avfolket og gjengrodd etter Svartedauden, og det kan nok tenkes at det gikk lang tid før det tok seg opp igjen.

Etter reformasjonen sognet Etnedal til Aurdal, men det ble søkt om og gitt tillatelse til å bygge lokal kirke, og dette ble trolig gjort i 1641 — også det på et annet sted enn der dagens kirke står. Denne kirken var en gavekirke, idet tienden fortsatt gikk til hovedkirken i Aurdal. (Etnedal prestegjeld ble opprettet sammen med kommunen i 1894, og da ble Bruflat hovedkirke.) Man har ingen pålitelig beskrivelse av kirken, men det antas at det dreide seg om en enkel, liten, laftet langkirke.

Dagens Bruflat kirke ligger øst for Bruflat gård. Det har rådet stor forvirring med hensyn til kirkens alder, men prøver av treverk tyder på at tømmer er felt fra vinteren 1736-37 til vinteren 1743-44, og det later til at kirken ble offisielt innviet den 24. juli 1750. Byggmester skal ha vært Sven Olsen Traaset, som også hadde bygget bl.a. kirkene i Bagn og Aurdal. Det har versert teorier om at kirken har vært flyttet etter byggingen, men det skal ikke finnes spor etter dette i bygget eller i offisiell dokumentasjon. Likevel feiret man 225-årsjubileum for flyttingen i 1999. Uansett dreier det seg om en laftet korskirke. Antall sitteplasser oppgis i forskjellige kilder til 210 eller 250. Kirken har takrytter med spiss hjelm (spir) over krysset og kor i østre korsarm med sakristi i forlengelsen. Hovedinngangen er i vest, men det er inngang også i sør.

Kirken har vært ombygget, reparert og restaurert en rekke ganger, så som i 1818-20, 1860, 1909-12 og 1974-75. Særlig omfattende var utbyggingen i 1909-12, som skjedde på grunnlag av tegninger av Holger Sinding-Larsen og ble ledet av byggmester Åslund. Ved den anledning ble korsarmene i vest, sør og øst forlenget (sistnevnte med det som er dagens sakristi). Bilder av kirken fra før denne utbyggingen viser små påbygg på et par av korsarmene, men disse klattingene ble altså fjernet. Dørene var blitt hengslet om i 1824, etter kirkebrannen i Grue. I april 1940 ble Bruflat kirke liggende i ildlinjen under krigshandlingene, og kirkebøkene ble flyttet til et hus i nærheten, som brant opp.

Mye av det sentrale inventaret er etter tradisjonen laget av Kviten, muligens i samarbeid med Hans Jonassen Felde. Det gjelder altertavle, prekestol, døpefont og korskille. Altertavlen er en portaltavle som i hovedfeltet har figurer av Kristus på korset omgitt av Maria og Johannes. I sidefeltene ser vi (t.v.) Aron og Moses. På gesimsen over er det en rekke engler, hvorav de to innerste holder en medaljong med påmalt årstall. Opprinnelig fant man kongemonogrammet for Kristian VII her, men det ble i 1818 erstattet med Jahve-tegnet. Ved en senere restaurering kom monogrammet tilbake til kirken fra privat eie, men det sies at det var vanskelig å plassere i tavlen og ble sendt tilbake til eieren. Kongekronen over medaljongen er bevart. Tavlen ble gitt av Anders Lunde og Gjertrud Bjørensdatter, Anders Fladødegaarden og Ingeborg Bjørensdatter i 1789. Forbildet skal ha vært Lars Pinneruds tavle i Fluberg kirke, som igjen er modellert etter Friedrich Ehbisch’ altertavle i Vor Frue kirke i København.

Prekestolen står på nordsiden av krysset og har oppgang fra koret. Stolen har fem fag med akantusutskjæringer isprengt drueklaser og frukter. Foten er sekskantet og ble forhøyet ved en restaurering av kirken. Akantusen på oppgangen skiller seg noe fra den på selve stolen. Stolen har en femkantet, kasseformet himling der baksiden er bredest.

Døpefonten har form av en engel som holder et fat, og sammenlignes gjerne med en tilsvarende i Ulnes kirke som også tilskrives Kviten.

Korskillet skal være basert på Lars Borgs korskille i Fluberg kirke. Deler av det ble fjernet på 1800-tallet, men kom tilbake ved restaurering i 1974-75. Også her ble kongemonogrammet fjernet i 1818 og erstattet med en medaljong. I dag er det monogram på reversen — tilsynelatende for en Kristian (Christian), men uten at undertegnede gjenkjenner det som Kristian VIIs.

Kirken(e) har hatt flere orgler, og en orgelfront fra 1700-tallet samt et skaporgel oppbevares på Valdres folkemuseum. Dagens orgel er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Det erstattet i sin tid et orgel fra 1896.

Det er fire kirkeklokker i tårnet. Den ene er fra middelalderen, muligens rundt 1200. En annen er fra 1706 og visstnok støpt av Gerhard Schimmel. De to siste er støpt av O. Olsen & søn i 1912.

Av annet inventar er enkelte gjenstander overført fra tidligere kirke/kirker i tillegg til nevnte klokke. Det gjelder et oblatjern fra middelalderen, to par alterstaker fra 1600-tallet, en kirkeklokke fra 1706, et korsfestelsesbilde fra 1704 og en bibel fra 1738. En vindfløy fra 1678 henger på sørveggen i koret. Dessuten er gamle kirketekstiler deponert på Valdres folkemuseum. Enkelte interiørbilder er å finne hos Kirkesøk.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, så som i 1830-årene, 1895, 1944, 1964 og 1990 (innviet 1991). Den har tidligere vært omgitt av steinmur. Så ble det satt opp stakitt mot vest, erstattet med et gjerde av brede, brunbeisede bord i 1974. Parsellen fra 1990 er omgitt av steingjerde. Sør for kirken står et portalhus på typisk Valdresmanér. Det har saltak og en liten tårnkonstruksjon og inneholder redskapsrom i vestre del og gjennomgang (port) i østre. Tidligere stod det flere staller ved kirken. I 1925 ble de erstattet med én stallbygning der kommunehuset ligger i dag. Denne ble revet i 1955. Et bårehus tegnet av Magnus Wold ble tatt i bruk i 1965 og ligger nord for kirken, vis-à-vis kommunehuset. Det er et enetasjes bygg i bindingsverk som inneholder bårerom, redskapsrom og toaletter. På kirkevangen rett utenfor gjerdet står en minnebauta over valdriser som var med i krigen mot svenskene under Napoleonskrigene, avduket 17. mai 1914. Samtidig ble det avduket en lignende bauta ved kommunehuset.

Det fantes tidligere prestuer — kalt Preststogo eller Kyrkjestogo — i nærheten av kirken, der Sør-Aurdal-presten overnattet når han var på besøk i Etnedal. Det var flere av disse i tur og omgang, og den siste ble tatt ned etter at Bruflat menighetshus stod ferdig i 1960. Materialene ble solgt og brukt til å bygge en hytte på Tonsåsen. Da Etnedal prestegjeld ble opprettet i 1894, var det meningen at det skulle bli prestegård på stedet, men det skjedde egentlig aldri. I 1903 ble det oppført en prestebolig med en liten jordlapp som visstnok ikke var til å leve av. (Se s. 88ff og 160ff i Harald Hvattums bok om kirken. Oppslaget om saken hos Opplysningsvesenets fond er imidlertid innholdsløst.) Ellers har Bruflat kirke en setereiendom på Leningatn.

Kilder og videre lesning:

Skrautvål kirke

På Skrautvål (i Nord-Aurdal, nord for Fagernes) har det vært kirke siden middelalderen, og «Norges kirker» vet også å fortelle om en rekke forsvunnede kirkebygg i området (så som Døvre, Sørhus og Åbjør). Eldste kjente kirke sies å ha vært en stavkirke på Åbolsjordet, ca. 300 meter sør for nåværende kirke. Den ble revet rundt 1760 etter å ha vært ute av bruk i en årrekke. Gjenbrukte materialer i dagen skirke er datert til 1280-årene, og stavkirken er omtalt i et dokument fra 1327, mens stedets prest ble omtalt i 1311 og kirkegården i 1346. Det skal ha dreid seg om en stavkirke med hevet midtrom. En planke med utskåret dyre- og planteornamentikk herfra skal befinne seg i Oldsaksamlingen.

Dagens kirke ble oppført på gården Skrautvåls grunn med Svein Traaseth som byggmester. Byggeåret synes å være noe uklart. Norges kirker henviser til en lokal tradisjon som sier at den ble oppført før 1770, og det står «ca. 1770» på et skilt over porten til kirkegården, men 1785 i kallsboken for Nord-Aurdal samt i kirkedepartementets arkiv. 1785 ser ut til å regnes som innvielsesår. Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 200 plasser. Orienteringen er fra nord-nordvest til sør-sørøst, og det er kor i det vi i liturgisk forstand vil kalle østre korsarm, og våpenhus (fra 1861) utenfor vestre. I forlengelsen av koret er det sakristi i bindingsverk (fra ca. 1890, med kontor og dåpsventerom), og det er takrytter over krysset. Kirken har stående panel utvendig (fra ca. 1860), mens tømmerveggene er bare inne i kirken. Vinduer og en dør ble skiftet ut i 1907. Samme år ble innerveggene malt grønne for så å bli avlutet i 1953. Kirken ble restaurert i 1971-74.

Den portalformede altertavlen antas å være skåret av Kviten (Ola Kviteberg) i 1795, bortsett fra at krusifikset muligens er skåret av Anders Pedersen Rye. Den korsfestede Kristus er flankert av Maria og Johannes, og utenfor disse er det statuer av Aron (t.v.) og Moses. I toppfeltet finner vi søyler samt Peter med nøklene og en annen figur som muligens er Paulus. Altertavlen antas å være malt av Ola Hermundsen Berge.

Berge ser også ut til å ha malt prekestolen, som har fem fag med høye, smale fyllinger og dekorativ maling, ikke figurative illustrasjoner.

Til klebersteinsdøpefonten fra middelalderen ble det laget ny kum i 1941 etter at den gamle var noe ødelagt oventil. Den gamle kummen oppbevares i våpenhuset, og «Norges kirker» omtaler også en dreid font fra ca. 1795.

Kirken hadde tidligere et Olsen og Jørgensen-orgel fra 1910. I 1973 ble pipeverket brukt i et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (ni stemmer), mens andre deler ble sendt til Valdres folkemuseum.

De to kirkeklokkene i tårnet er fra 1821 og 1847, fra hhv. M.K. Skjøberg og Knut Andreas Sundt. Det skal ellers finnes kirkesølv og messehagler fra 1600-tallet samt dørbeslag, lås og nøkkel fra 1200-tallet m.m. Det finnes interiørbilder på Kirkesøk.

Kirkegården ser ut til å være utvidet flere ganger. Den er omgitt av hvitt stakitt, og det er steinmurer her og der. Nær parkeringsplassen står et hus som ser ut til å være kirkestue.

Kilder og videre lesning:

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Annonse