Viser arkivet for stikkord kristianv, vii

Rennebu kirke

Rennebu kirke fra 1669 er den eldste av våre bevarte Y-kirker, og den har enkelte dekordeler som er fra 1200-tallet. Kirkestedet er altså fra middelalderen, og opprinnelig stod det en stavkirke på stedet, som i sin tid tilhørte gården Voll. Portalplanker mm. fra denne er å finnne i Vitenskapsmuseet i Trondheim.

Stavkirken ble på 1600-tallet avløst av en laftet Y-kirke. Den ble oppført av byggmester Ole Jonsen Hindrum (navnets stavemåte varierer), som vi kjenner fra andre trønderkirker. Undersøkelser av en tømmerstokk viser at den er felt i 1660, men vi finner årstallet 1668 på vindfløyen, og 1669 regnes vanligvis som innvielsesår. Kirken var opprinnelig bare tjærebredd utvendig, men har siden fått panel og blitt rødmalt. Innvendig er lafteveggene bare, men slik har det ikke alltid vært. Det er takrytter over krysset og kor i østre korsarm. Alle tre korsarmer har påhektede tilbygg, hvorav det i øst er sakristi (fra 1870-årene). Hovedinngang er i sørvestre korsarm, men også den nordvestre har inngang (muligens ikke opprinnelig; våpenhuset skal være fra 1870-årene). Innvendig har kirken gallerier i to av korsarmene.

Rennebu var i sin tid anneks til Meldal, men ble utskilt som hovedsogn i et nytt prestegjeld i 1862. I forkant av dette hadde det vært mye diskusjon om kirkesteder i området. Rennebu kirke var i minste laget og dessuten nedslitt og usentralt plassert i bygda. Det var en stund ønske om å rive den, men det skjedde ikke. I stedet ble kirken pusset opp og bygget om, og i 1878 ble Berkåk kirke innviet.

Ved ombyggingen i 1873-81 ble panelet på ytterveggene byttet ut, og kirken ble hvitmalt. Dessuten ble innerveggene kledd med panel, og det ble satt inn et nygotisk korskille, nye benker og spissbuede vinduer. Siden ble kirken restaurert i 1948-52 under ledelse av John Tverdahl, mens Ola Sæther stod for malerikonservering. Da fikk den tilbake rødfargen utvendig. Inne i kirken ble veggpanelet og det nygotiske korskillet fjernet, prekestol med himling ble satt i stand, vinduene ble endret og kirken fikk nye benker. Kirkerommet ble i det hele tatt ført tilbake mot det opprinnelige, men vi ikke vet helt hvordan korskillet var på den tiden.

Opprinnelig overtok kirken inventar fra gamlekirken før den fikk nytt. Korskille, altertavle og prekestol ble skåret av Ola Biltsnider (eller «Olle Bildsnieder»). Altertavlen er påmalt årstallet 1672 og har to etasjer samt toppstykke og predella. Bildene i midtfeltene viser hhv. nattverden og Kristus med seiersfane. Sistnevnte troner også i figurform øverst på tavlen, og på predellaen er et par bibelsitater. Nattverdsbildet er flankert av de fire evangelistene (to på hver side).

På korbjelken står et gotisk krusifiks fra 1200-tallet. Prekestolen henger på hjørnet mellom østre og sørvestre korsarm og har oppgang fra koret. Den har sekskantet grunnform og portalmotiver samt evangelistfigurer på hjørnene. Himlingen bærer Kristian Vs kongemonogram og årstallet 1672. Dagens døpefont ble laget av Ola Hoel i 1910. Orgelet på sørvestgalleriet har 15 stemmer og ble bygget av Brødrene Torkildsen i 1992 (opus 141). Det avløste et orgel fra 1969. De to kirkeklokkene ble støpt av Arent Hedemark (1776) og Torstein Øien (1738). Fellesrådet har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av kirkegården, som har lengdeakse fra nordøst til sørvest. Y-kirken er motiv for Rennebus kommunevåpen, men Y-formen tilsløres noe av trærne rundt kirken. Sørvest for kirkegården, helt ved enden av parkeringsplassen, står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg.

Den gamle prestegården i Rennebu er ved Reberg, et par kilometer nordvest for kirken. Nå til dags brukes imidlertid presteboligen på Berkåk.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted (under Hovedmeny > Menighetsbladet > Årgang).

Kilder og videre lesning:

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 264-267

  • Rennebu kirkelige fellesråd (også en rekke undersider med interiørbilder)
  • Lokalhistoriewiki
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 244

Heggen kirke

Heggen kirke har vært hovedkirke i Modum siden middelalderen. Kirken ligger like ved Vikersundbakken, på østsiden av elven og ca. 4 km fra Vikersund.

Opprinnelig var dette en romansk langkirke i stein fra første halvdel av 1200-tallet. Den hadde rektangulært skip og et smalere og meget kort kor med apsis i øst. I 1695 ble kirken utvidet med en tverrarm i nord, og i 1714 søkte man om å gjøre tilsvarende i sør fordi kirken var for liten. På grunn av vanskelige tider drøyde det imidlertid med gjennomføringen, og selv etter at ny tillatelse ble gitt i 1721, drøyde det helt til 1725 før det lignet en slags korskirke. Da var kirken i mellomtiden solgt på auksjon til cancellieraad Schwartz. I menighetens eie kom den i 1828, og den var da i svært dårlig stand. Koret ble utvidet og tårnet (takrytteren) gjenoppbygget i 1832 under byggmester Dideke (tegninger og utførelse). For korets del innebar det at apsis og østre del ble revet, og det nye og forlengede koret var rett avsluttet. Kirken ble også utvidet i 1877-78 etter tegninger av arkitekt Rieffe (ifølge Norges kirker, men hans navn nevnes ikke i jubileumsboken). Da ble den forlenget noe vestover (pusset tegl). I 1950-årene ble pussen fjernet på de opprinnelige steinveggene, som ble slemmet i stedet, slik at steinstrukturen kom til syne.

Korskirken har takrytter over krysset samt sakristi (fra 1697) nord for koret i hjørnet mot nordre korsarm. Tverrskipene er noe lavere enn skipet (vestre korsarm). Også koret (i østre korsarm) er noe lavere, og det har valmtak, i motsetning til de andre korsarmene, som har saltak. Det korte våpenhuset i vest er av pusset tegl og kom til ved utvidelsen i 1878. På søndre tverrskip er en vindfløy med Kristian Vs monogram og årstallet 1695 (som gjelder nordre tverrskip, og fløyen er trolig flyttet derfra). På utvendig hjørne av nordre korsarm sitter et mannshode av stein som skal stamme fra Vike kirke. Heggen kirke har ifølge Kirkesøk 460 plasser, mens kirken i Modum sier den har rundt 400, hvorav 50 på galleriet.

Koråpningen sies å være eneste bevarte opprinnelige åpning i kirken. Andre åpninger har vært utvidet eller gjenmurt; dette er beskrevet mer detaljert i «Norges kirker». Kirken har orgelgalleri i vest. Interiøret, som hadde gjennomgått endel endringer, ble restaurert i 1928 under ledelse av Domenico Erdmann. I korets østvegg på hver side av altertavlen er det vinduer med glassmalerier fra 1948 av Emanuel Vigeland. Motivene er Jesu dåpn (nord) og himmelfarten (sør). På Drammens museum finnes et par figurer som antas å stamme fra et korskille fra begynnelsen av 1700-tallet. Dagens korskille er fra 1928 og har form av en lav ballustrade.

Altertavle og prekestol er fra rundt 1700. Tavlen ble forært til kirken i 1698 og har givernes navn (sogneprest Laurits Christensen Gram og Inger Gundersdatter) inngravert på baksiden. Den er i to etasjer med predella. Det ble gjort om en god del på tavlen i 1839 eller 1840 (avhengig av hvilken kilde man følger). Før dette var det et relieff av nattverden i storfeltet, med et korsfestelsesrelieff over der røvere og engler inngikk. Tavlen hadde også en rekke andre figurer som nå er å finne på Drammens museum. I tavlen er innstatt et par oljemalerier i stedet. Det største maleriet går for å være eldste norske kopi av Leonardo da Vincis berømte nattverdsbilde (i Santa Maria delle Grazie i Milano), og over det er et bilde av korsfestelsen med jomfru Maria og Maria Magdalena. En periode stod en liten kopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue på toppen, omgitt av et par gipsfigurer. I 1987 ble imidlertid tavlen noe restaurert. En kopi av den opprinnelige kristusfiguren (Salvator Mundi) ble satt opp, omgitt av to evangelisfigurer som ble tilbakeført fra Drammens museum. En katekismetavle fra 1595 er nå på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1702, og igjen er det giveren (Christian Klæboe og hans «kjæreste», altså formodentlig kone) som minnes med navn og våpen, mens kunstneren later til å være ukjent. Stolen har akantusutskjæringer, og våpenet er integrert i utsmykningen, om enn ubeskjedent plassert midt i front (de to bueformene på dette bildet). En gammel prekestol som ble omtalt av Jens Nilssøn i 1595, ble overlatt til Snarum kirke i 1702 (og er nå defekt).

Døpefonten antas å være fra 1830-årene. Den beskrives i «Norges kirker» som «søyleformet med lav, bolleformet kum, riflet skaft med profiler om halsen og nederst, 4-sidet postament.» Samme sted omtales dessuten en font fra begyennelsen av 1700-tallet i form av en englefigur som bærer kummen, samt en mannsfigur som antas å ha dannet foten i en døpefont fra 1600-tallet. Begge de to sistnevnte er å finne i Drammens museum. Benkene i kirken er fra 1830-årene og har gårdsnavn påført.

Kirken skal ha fått orgel allerede i 1665, og i 1796 fikk det et åtte stemmers mekanisk orgel. Dagens orgel er opprinnelig et August Nielsen-orgel fra 1890 som fikk skiftet ut noen stemmer på 1920-tallet (og har et prospekt med årstallallet 1928 i romertall). Orgelet ble restaurert i 1996, vistnok med gjenionnsettelse av noen gamle stemmer. De to kirkeklokkene er fra 1712 (Claes Noorden og Jan Albert de Grave, Amsterdam) og 1864. Mye annet gammelt inventar er skildret i jubileumsboken.

Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og sørøst for kirken står et gravkapell i pusset tegl. Ved parkeringsplassen står et servicebygg i upusset tegl. På kirkebakken står et krigsminnesmerke som er tegnet av Anne Grimdalen og utført av firmaet Dokken og Johansen i Vikersund av stein fra Lier. Motivet er en yngling som strekker seg mot lyset og bryter lenkene, og monumentet ble avduket den 5. september 1947, etter at det hadde vært noe diskusjon om plasseringen. Prestegården ligger like nord for kirken.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jon Mamen, Kristian Linnerud og Jan Marcussen: Heggen kirke 800 år (Heggen menighetsråd, 1997)

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 301-322 (også her)
  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 535
  • Kirkesøk
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)

Nokså vestfra

Fra øst-sørøst

Mot vestinngangen

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Fra kirkegården

Lesjaskog kirke

Nåværende Lesjaskog kirke ble oppført på Lesjaverk i 1695 og hadde da navnet Vår Frelsers kirke. På Lesjaverk var det jernverk fra 1660 til 1812, noe som bidro til arbeidsplasser og befolkningsøkning — og kirkebygging. Siden gikk det tilbake med innbyggertallet, og Lesjaverk er i disse dager kanskje bedre kjent som hytteområde. Det var jernverket som stod bak byggingen, men områdets bønder gav tømmer til bygget, og arbeiderne gav penger til innredning. Kirken ble betraktet som verkets egen, men ble etterhvert anneks under Lesja og er i dag vanlig sognekirke. Takrytteren ser ut til å ha kommet til i 1767. En tegning fra 1847 viser kirken med smalere kor enn nå og med takrytteren over vestre del av skipet istedenfor på våpenhuset. Kirken ble flyttet til Lesjaskog i 1855 og gjeninnviet den 20. september. (Senere er det bygget ny kirke på Lesjaverk.)

Vi har å gjøre med en laftet langkirke: rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor i øst med sakristi på nordsiden og våpenhus i to etasjer med takrytter i vest. (Sakristiet og våpenhuset er også laftet.) Antallet sitteplasser er rundt 250. Før flyttingen var de laftede tømmerveggene bare også utvendig og laftet helt opp i gavlene. Ved flyttingen ble veggene forhøyet noe, og kirken fikk utvendig panel. Innvendig ser man fortsatt tømmeret. Kirken ble malt innvendig (inkludert overmaling av kirkebenker).

Innvendig er mye av det gamle kirkerommet og inventaret bevart, men veggene er altså hevet, og himlingene er noe annerledes enn opprinnelig. Kirken har også større vinduer enn den opprinnelig hadde, så belysningen er langt bedre enn før. Endel av interiøret og inventaret ble fargerestaurert i 1956.

Altertavle og prekestol har utskjæringer i bruskbarokk ved møringen Lucas Nilsen Gram. Altertavlen er i to etasjer, med bilder av nattverden og den oppstandne Kristus i storfeltene. Prekestolen i søndre del av koråpningen har oppgang fra koret. I fyllingene er det evangelistfigurer med attributter. Over prekestolen henger himlingen som en halv åttekant, dekorert med musiserende engler (og med helligåndsduen på undersiden).

Korbuen er tredelt. På en bjelke under den midtre delen finner vi kongemonogrammet til Kristian V omgitt av figurer som symboliserer verdslige og religiøse myndigheter. Over korbuen er det en kalvariegruppe, og i sidedelene er det forskjellige bibelfigurer.

Døpefonten er sekskantet og «virker opprinnelig», ifølge Ola Storsletten, som har skrevet om kirken i femte bind av Kirker i Norge. Fonten er dekorert med utskårne figurer og ornamenter, og dåpsfatet i messing er av 1600-tallstype.

Benkene med dører antas å være opprinnelige, men benkevangene sies å være rekonstruert. Opprinnelig var de fleste benkene reservert for jernverkets ledelse, og menn og kvinner satt på hver sin side av midtgangen. Navnene kan fortsatt leses. Kirken har ellers bevart noe av det opprinnelige kirkesølvet fra 1690-årene. Det finnes kirketekstiler fra forskjellige tider, inkludert noen laget av Borgny Svalastog i 1994.

Orgelgalleriet ble satt opp etter flyttingen i 1855 og utvidet i 1910 i forbindelse med installering av orgel. Dagens orgel er fra 1988 og kommer fra Robert Gustavsson Orgelbyggeri.

De to kirkeklokkene er fra 1860 og 1887.

På kirkegården er det er par britiske krigsgraver (Commonwealth War Graves). På kirkevangen utenfor står en minnebauta over astronomen Sigurd Einbu, og like vest for den står et gammelt kornmagasin og noe som ser ut som et redskapshus. På en egen haug står tre minnesteiner: én over de falne fra napoleonskrigene, én over ofre fra den annen verdenskrig og én over utvandringen til Amerika. Det må antas at huset like nedi bakken er kirkestuen (kyrkjestugu). Den ble oppført i 1872 og var opprinnelig eid av Lesjaskog Indremisjonsforening, Lesjaskog Misjonsforening (NMS) og Lesjaskog Misjonssamband (NLM).

Det finnes flere interiørbilder i Lokalhistoriewiki og hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Kornmagasin

Minnesteiner

Tylldalen kirke

Tylldalen kirke ligger i en paralleldal til hoveddalføret i Østerdalen, men i gamle dager gikk hovedveien (og altså pilegrimsleden) forbi her. Man antar at stedets første kirke ble oppført på 1100-tallet. Den ble relativt raskt erstattet med en ny og større på samme sted, kanskje på første halvdel av 1200-tallet. Tredje kirke skal ha stått i 1381-1598. Fjerde kirke, fra 1598, brant i 1660. Femte kirke ble bygget i 1660 og ble plassert litt lenger nord på det såkalte Prestegardsjordet enn de tidligere kirkene. Den fikk navnet St. Olavs kirke, og det antas at også de tidligere kirkene var olavskirker. Dagens kirke er altså den sjette, og kirkestedet ble flyttet ned i dalen. Det kan ellers nevnes at Tylldalen var hovedsogn i området selv etter reformasjonen, med Tynset og Lilleelvdalen (Alvdal) som annekser, men dette endret seg etterhvert. Etter krigen har Tylldalen vært fraflyttingsområde.

Tylldalen kirke ble oppført i 1733-34 av byggmester Karl Brandvold og sønnen Arne Brandvold-Sevilhaug. Den ble innviet 2. mars 1736 av oslobiskopen Peder Hvoslef, og den gikk under navnet «Vår Forløsers kirke». Det er en laftet langkirke med rektangulært skip, mindre, rett avsluttet kor og sakrtisti i øst. Kirken har våpenhus i vest og åttekantet takrytter med høyt, slankt spir på vestre del av skipet. Utvendig er kirken bordkledd, men dette går ikke lenger ned enn at man kan se den underste stokken. Innvendig er ikke kirken bordkledd.

Kirken hadde i begynnelsen 300 sitteplasser. Etter femti år var dette for lite, og det ble bygget galleri langs skipets nordvegg og i østre del av koret. Korskillet (korbuen) ble i praksis fjernet ved samme anledning. Det har også vært litt varierende vinduer gjennom tidene. I 1880-årene krevde pietismen sitt. Gammelt inventar ble kastet ut, veggdekorasjoner ble overmalt og nye takhimlinger kom til. I koret ble den lagt under den gamle. Kirken skal for øvrig ha vært tjæret utvendig fra starten av for så å bli malt rødbrun og til slutt hvit.

I 1934-36 ble kirken restaurert til 200-årsjubileet med Domenico Erdmann som konsulent. Gamle ting som var blitt kastet ut, ble oppsporet og plassert i kirken igjen. Det gjelder ting som prekestolen, kirkedøren, døpefont og alterring. Den nyinnsatte korhimlingen ble fjernet, slik at de gamle rankemaleriene kom til syne igjen. Blant motivene ellers finner vi Kristian VIs speilmonogram og våpenskjold. Pengemangel hindret full restaurering, og restaureringen fortsatte på 1950-tallet med avdekking av de dekorerte tømmerveggene. Koret er gjennomillustrert bortsett fra et blankt felt på nordveggen der det antas å ha hangt et epitafium som senere er fjernet. Galleriene ble fjernet i 1954, og kirken har nå 240 sitteplasser. Åtte av tolv bilder på brystningen til orgelgalleriet i vest ble gjeninnsat, og de fire siste ble rekonstruert av Ola Seter etter tilsvarende motiver i Kvikne kirke. Den ferdigrestaurerte kirken ble gjeninnviet den 24. november 1957.

Det sentrale inventaret er på alder med kirken. Altertavlen i bruskbarokk antas å være skåret av Hans Jensson Engen, som bodde i Tylldalen en perioden, og staffert av Jens Sandhaug (som også stafferte alterskranken). I sentralbildene i de to hovedetasjene vises korsfestelsen og oppstandelsen. Sistnevnte bilde er en speilvendt versjon av et Dürer-bilde, og vi ser Maria Magdalena som møter den oppstandne Kristus i en gartners skikkelse (jf. Joh. 20.17). Utenfor det øverste bildet er to nisjer med figurer av Peter og Paulus, mens to nisjer utenfor korsfestelsesbildet er tomme etter at figurene er tatt ut.

Prekestolen har fire tomme felt med apostelnavn. Her har det tidligere vært figurer. Det antas at disse ble tatt ut og brukt som leker mens stolen var borte fra kirken og befant seg på en lokal gård. Døpefonten i tre står til prekestolen. Den er åttekantet kalkformet og har et høyt lokk. Inni er det et sølvfat.

Enkelte gjenstander knyttet til tylldalskirkene befinner seg andre steder. En olavsstatue som antas å være fra 1200-tallet, ble i sin tid sendt som gave til kong Kristian V og er nå å finne i Nationalmuseet i København. En bispestol fra før år 1300 befinner seg i Universitetets oldsaksamling. Det samme gjelder den såkalte Brurkrakken av omtrent samme alder. Gert Eggen har siden laget kopier av disse som befinner seg i kirkens kor. En flamsk messehagel fra 1500-tallet er å finne på Kunstindustrimuseet ved siden av Baldisholteppet.

Tre løse figuer som i sin tid ble kastet på skraphaugen, stammer fra tidligere kirker og er nå hengt opp over inngangsdøren sammen med andre gamle gjenstander. Andre gamle gjenstander kunne ha nevnt, men vi skal runde av med å si at tårnet har to klokker, den minste fra 1747, den største fra 1866, og at orgelet er et Sauer-orgel med ni stemmer fra 1921 som ble restaurert i 1983 av Bröderna Moberg.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. En kirkestue stod ferdig til jubileet i 1936. Tidligere var det også staller her. På bygdetunet omtrent en kilomenter fra kirken (ved Prestgård nordre) finner vi den gamle Kjerkestua, en laftet bygning som var midlertidig kirke frem til dagens kirke stod klar. I jubileumsboken identifiseres den med stedets femte kirke, og det sies at vi anta at det ble brukt materialer fra den til bygging av våpenhus og sakristi. I så fall ble den brukt som kirke i over sytti år. På bygdetunet er også den gamle Prestgardsstua, som var hovedbygningen på prestegården.

Kilder og videre lesning:

Lesja kirke

Lesja kirke er et pilegrimsmål for alle med interesse for akantusskurd. Her finner vi Jakob Klukstads mest overdådige altertavle, og da spiller det liten rolle om enkelte forståsegpåere synes det blir nesten for mye av det gode og fremhever Klukstads altertavle i Kors kirke i stedet. Underlig nok er ingen av de to tavlene omtalt i boken «Våre altertavler» (Den Norske Samlaget, 1995).

Før dagens kirke ble bygget, lå kirkestedet nærmere Lågen (da: Lesjavatnet; vannstanden var høyere enn i dag), på et sted der det var hov i førkristen tid. Prestegården, som ligger mellom det gamle og nye kirkestedet, bærer da også Hov-navnet. En bautastein (fra 1964) på det gamle kirkestedet minner om både hovet og den gamle kirken, som skal ha blitt oppført på 1000-tallet (dersom det dreier seg om ett og samme bygg). Gamlekirken (Hofskyrkja) var en stavkirke som trolig ble utvidet til korskirke og fikk nytt tårn (ved Werner Olsen) i 1653. Litteraturen følger denne kirken gjennom reparasjoner og besiktigelser, men viktigst i vår sammenheng er at nevnte Klukstad skar prekestol til kirken i 1742-45, og den er siden overført til dagens kirke. Som inspirasjonskilder for stolen regnes Lars Borgs prekestoler i Ringebu og Sør-Fron. Prekestolen ble malt av Klukstads sønn Erlend i 1783. Også den gamle prekestolen (fra 1600-tallet) er overført til dagens kirke. Den henger i et hjørne i søndre tverrskip. Altertavlen i gamlekirken ble for øvrig staffert (altså malt) av Peder Johnsen i 1677, som også utførte lignende arbeid i Vågå kirke på den tiden. På kirkeauksjonen i 1723 ble kirken kjøpt av almuen. Det gamle kirkestedet hadde vasstrukken grunn og var dessuten noe vindutsatt, så det ble besluttet å bygge ny kirke på et nytt sted ikke lenge etter at Klukstad hadde laget prekestolen. Valget falt på Klukstadhaugen, like ved den gamle kongeveien. Siden er hovedveien flyttet lenger opp, og det har faktisk — i 1865 til 1895 — vært vurdert å flytte kirkestedet på nytt.

Dagens Lesja kirke ble oppført av byggmester Ola Fredriksson (ca. 1711-69) fra Nistugu på Sør-Hole i 1749 og innviet under biskopens visitas i 1750. Det er en laftet korskirke med tårn over krysset, kor i østre korsarm og sakristi(er) i korlengelsen av koret. Det er gallerier i vest og nord, og kirken har 300 sitteplasser. Dagens våpenhus i vest er oppført til jubileet i 2000, etter at man hadde revet det gamle våpenhuset i 1929 og erstattet det med et mye mindre. Kirken er malt innvendig og bordkledd utvendig. I tillegg til nevnte prekestol skar Klukstad altertavlen og korskillet, og han dekorerte kirkebenkene. Klukstad fikk betalt for altertavlen først i 1766, så vi antar at den tok nok en stund å fullføre. (I mellomtiden hadde Klukstad laget inventarene til kirkene i Skjåk og Heidal.)

Kirken var umalt på 1700-tallet, slik at Klukstads inventar virkelig ble fremhevet. På 1800-tallet var det flere reparasjoner, blant annet av tårnet, og det var til tider stor strid. En stund var det også snakk om å flytte kirken — eller snarere bygge ny kirke på nytt sted — men det skjedde altså ikke. Restaureringen i 1902-03 (ledet av byggmester Sylte fra Tresfjord) omtales i jubileumsboken som den store kirkeplyndringen. Da ble originalinteriøret ødelagt: Korskranken, de opprinnelige kirkebenkene og de smårutete blyglassvinduene forsvant. Utvendig ble kirken hvitmalt. Dette skapte stor misnøye, og på 1920-tallet ble kirken restaurert, i begynnelsen under ledelse av Heinrich Jürgensen, senere fullført av byggmester Chr. Ødegård fra Lesja. Fra denne restaureringen stammer Ragnvald Einbus arbeider i kirken. Kirkebenkene ble byttet ut med benker som lignet mer på de opprinnelige, og Einbu malte dem med blå hovedfarge og dekor basert på en overlevert benkebrystning som var blitt malt av Klukstad. Originalen er i dag å finne i våpenhuset. Einbu malte også takdekorasjonene i koret. Det dreier seg om fire skråstilte felt og et kvadratisk felt i midten. Feltet i øst, som er det menigheten ser der den sitter, viser Jesu dåp. I nord ser vi Emmausvandrerne, i sør flukten til Egypt og i vest hyrdene på marken. Kvadratfeltet er mer dekorasjonsmaling, med kors, sol / stjerne og to basunengler. Kirken fikk tilbake sin mørkebrune farge. Også etter dette er kirken blitt pusset opp, ikke minst på 1990-tallet, da omfattende arbeider ble utført og kirken oppgradert også teknisk og brannsikkerhetsmessig. Og så fikk kirken altså et våpenhus som ligger nær det opprinnelige.

La oss se på altertavlen. I tillegg til at den er flott og overdådig, skiller detaljene i billedprogrammet seg litt fra det vanlige skjemaet. Det gjelder plassering mer enn innhold. I midtfeltet nederst ser vi nattverden, flankert av Moses med lovtavlene (til venstre) og Aron med røkelseskar. I det store sentralfeltet over dette står imidlertid evangelistene, som vanligvis er plassert ute på kantene når de forekommer på altertavler. Dermed er korsfestelsen, som vi vanligvis finner her, flyttet et hakk videre oppover. På venstre side av evangelistene er en scene som skildrer Jesus i bønn i Getsemane og disiplene som ikke klarer å holde seg våkne, og i scenen på høyre side blir Jesus pågrepet i hagen samme kveld. Foruten selve pågripelsen ser vi også disippelen som hugger øret av yppersteprestens tjener (Matt. 26.51, Mark. 14.47, Luk. 22.50, Joh. 18.10), og den unge mannen som flykter naken bort etter at han har kommet seg ut av linkledet som soldatene grep fatt i (Mark. 14.51-52). Fra spikermerkene på Jesu armer og ben strømmer blodet ut i 3D-format (ukjent materiale for undertegnede; det henger ut fra tavlen). Jesus er flankert av Maria og Johannes, og på hver side ser vi de to røverne. Øverst troner den oppstande Kristus. Klukstad var kjent for å lese Bibelen og skape figurene etter eget hode snarere enn å kopiere kjente forbilder. Krillskurden som omgir disse billedfremstillingene, er noe av det frodigste i sitt slag, og dybden er hele 30 cm. Med seg i arbeidet hadde Klukstad Sylfest Skrinde, som antas å ha skåret enkelte detaljer, som en baldakin med bladverk foran nattverdsscenen.

Klukstad skar altså også korskillet til Lesjakirken, der to løver bærer Frederik Vs monogram og en krone. Arbeidet ble betalt i 1764, et årstall som er gjengitt blant teksten under løvene. Originalen ble kastet ut ved oppussingen på begynnelsen av 1900-tallet, og undretegnede vet ikke om det som er i kirken nå, er en rekonstruksjon. Ifølge Kunsthistorie.com dreier det seg om Kristian Vs monogram, men han døde i 1699. De to monogrammene er for øvrig ikke så lette å skille fra hverandre. (De kan sammenlignes her: Frederik V, Kristian V.)

Omtalen av døpefonten i litteraturen er noe forvirrende. Ifølge kommunen er døpefonten fra 1250-tallet, mens det i neste setning sies at døpefonten (menes kummen?) ble støpt av Nikolai Løvberg på Nestande gård i Lesja i 1767. Oddbjørn Sørmoen skriver i bind 2 av verket «Kirker i Norge» at bemalte felt, figurfremstilling, valg av klær og måten vegetasjonen er malt på, har klare 1700-tallstrekk.

Kirkens første orgel ble etterhvert byttet ut med et harmonium. I 1931 ble det installert et pipeorgel fra Brødrene Torkildsen. Det var i bruk til det ble avløst av dagens orgel på vestgalleriet, bygget av Bruno Christensen i 1984. Utsmykningen stammer fra det tidligere orgelet og er utført av Ragnvald Einbu.

De to kirkeklokkene er fra Nikolai Løvberg, fra 1752 og 1767. Kirken har ellers noe gammelt kirkesølv og kirketekstiler fra forskjellige tider. I 1952 fikk kirken som gave en bibel trykt i 1633 som har tilhørt Jakob Klukstad. Denne ble stjålet ved et innbrudd i 1978 og er så vidt jeg vet, ikke kommet til rette. I koret står et prosesjonskors som er tegnet av Borgny Svalastog og skåret av Dag Mømb. Videre finnes det to brudestoler laget av Gunnar Norderhus (1937) og to laget av Sigurd Skarphol (1967). Ellers kunne man nevne klokkerstol, benkestol og mye annet.

På kirkegården som omgir kirken, er det en rekke gamle gravminner, og Jakob Klukstad, som døde i 1773, er gravlagt like ved kirkeveggen og har et gravminne i kleberstein. I tillegg har han et minnesmerke utenfor kirkegårdsmuren på nordsiden. For turistbesøk er det felles billett med Lesja Bygdatun, som ligger like ved.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Kirkegårdsportal på nordsiden

Klukstads grav

Kirkerom

Altertavle

Nattverdsscenen i altertavlen

Prekestol

Tidligere prekestol fra gamlekirken

Døpefont

Kongemonogram

Emmausvandrerne, fra Einbus takmalerier

Orgel

Gammelt kirkested

Minnebauta på gammelt kirkested

Prestegård

Dovre kirke

Dovre kirke er ganske original ved at den er av tre, men kledd med skiferplater. Dette har vært kalt kirkens panser. Kirken er opprinnelig fra 1700-tallet, men det har vært kirker i Dovre siden middelalderen. La oss se på noen av disse.

Håkon Håkonsson skal ha latt oppføre et kapell på Tofte, muligens rundt 1250. Denne gården har vært kongsgård og er omtalt av Snorre, som forteller at Harald Hårfagre holdt julegjestebud der. Kanskje har kapellet vært beregnet på reisende. Videre skal det ha vært kirkebygg på Steig og Bree. Det finnes formodentlig ikke konkrete rester etter noen av disse.

Ved Svensgard eller Sveinsgard, ikke så langt fra den nåværende kirken, skal det ha ligget en liten stavkirke som ifølge P.A. Munch er nevnt i tidlig middelalder. Denne lå noe lenger opp i åsen, og det var muligens en tungvinn plassering.

Rundt 1400 (sånn cirka) ble det oppført en stavkirke i grenseområdet mellom gårdene Skjelstad og nyutskilte Bergseng. Også dette er litt nord for den nåværende kirken, nedenfor tidligere nevnte Tofte. Det skal ha vært kirkegård der (med funn av benrester), og området omtales visstnok som Kyrkjeåkeren. Kirken ble beskrevet som skrøpelig i 1673 og trengte visstnok flere reparasjoner, blant annet i 1694 og 1710. I 1686 fikk kirken ny altertavle laget av Johannes Skråstad. Denne ble sammen med alterutstyr ellers samt døpefont og døpefat overført til dagens kirke. På 1730-tallet var kirken i dårlig tilstand, og grunnforholdene på kirkestedet var ansett som uegnet.

Ny kirke ble besluttet bygget nærmere dalbunnen, og det ser ut til at sogneprest Nils Stochflet deltok i planleggingen. Den laftede korskirken, som i dag har 250 plasser, ble oppført og tatt i bruk i 1736 med Jesper Mikkelson Rusten som byggmester og innviet den 21. februar 1740 av biskop Niels Dorph, som gav den navnet Zionskirken. (Gamlekirken ble revet to uker før den nye ble tatt i bruk.) Man antar at Per Person, lokal snekker og treskjærer, hadde ansvaret for innredningen av kirken. Det ser ut til å være en viss enighet om at prekestolen (med himling) og korskillet ble skåret av Lars Pinnerud, slik Roar Hauglid hevdet (mens bl.a. Johan Meyer hadde hevdet at det dreide seg om Jakob Klukstad i hans yngre dager). Klokker Fredrik Wiborg dekorerte korbuen i 1756. Ellers ble altså noe inventar overført fra gamlekirken.

Kirken har vært reparert og restaurert en rekke ganger. Det utvendige ble nok endret mest dramatisk i 1840-41, etter at det hadde tatt rundt ti år å innhente nødvendige tillatelser. Arbeidene ble ledet av Pål Tofte, som hadde med seg Hans Stigen og Jakob Storlien. I denne prosessen ble tårnet endret ganske radikalt. Det hadde tidligere vært høyere, men det var store problemer med stabiliteten. Kirken ble dekket med skiferheller (som lå og ventet i ti år mens søknadsprosessen gikk sin gang). Videre ble gulvet i koret gjort høyere enn gulvet i skipet, og ny altertavle ble laget av Jo Hjerkinn (med bl.a. en kopi av Bertel Thorvaldsens populære Kristusfigur og en fremstilling av nattverden). Arbeid med grunnmuren ble gjort i 1845, og i 1910 var det på ny tid for reparasjon / restaurering. Igjen ble grunnmuren reparert (med sement), nytt gulv ble lagt og veggene innvendig ble malt med gråblå maling — i den grad at man dekket over Wiborgs korskilledekorasjoner. Kirken ble så restaurert i 1953-54. Vegger ble avlutet, og man forsøkte å finne tilbake til gamle farger som var blitt overmalt. Skråstads altertavle ble gjeninnsatt, men man måtte rekonstruere et par av figurene fra Skråstad-tavlen i Gjerdrum kirke. Hjerkinns altertavle står nå på galleriet i sør. Magnus Poulsson ønsket å tilbakeføre tårnet mer til det opprinnelige, idet han oppfattet tårnet fra 1840 som pjuskete, men Rikstantikvaren mente tårnet hadde hevd og tradisjon. Det ble også besluttet å beholde steinhellene etter en viss diskusjon.

La oss gjennomgå noe av det sentrale invetaret ganske raskt. Skråstads altertavle er naturlig nok i bruskbarokk. Hovedbildet (med utskårne figurer) viser Jesus på korset omgitt av Maria og Johannes. Dette bildet er flankert av figurer av Moses og Aron. Over hovedbildet finner vi Kristian Vs kongemonogram og på toppen den tronende Kristus. Pinneruds prekestol, som står i nordkant av koråpningen, har åttekantet grunnform og oppgang fra koret. På himlingen finner vi Kristian VIs kongemonogram, og det er naturligvis akantusutskjæringer på det hele. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Nåværende orgel er fra Ryde og Berg fra 1992. De to kirkeklokkene er fra 1734 (Amsterdam) og 1800 (Arnt Hedemark). For flere detaljer henvises til kildene.

Kirkegården har nok vært endret noe gjennom tidene og virker ganske ugjenkjennelig på et gammelt stikk fra 1840-tallet, eller for den saks skyld på et bilde fra ca. 1900. Den ble åpenbart ikke betraktet som særlig vakker i gamle dager, men er etterhvert satt i bedre stand. I dag vil de fleste besøkende ankomme gjennom porten i sørvest. (Kirkens orientering er forøvrig omtrent fra nordvest til sørøst, og gjennom nevnte port ser man mot inngangen i sørvest.) Et bårehus tegnet av Erik Langdalen ble oppført nordøst for kirken og innviet 1. oktober 1972. På den andre siden av veien stod det tidligere et menighetshus som ble bygget sommeren 1938 og revet i 1973. (På kartet er det markert et hus som ser ut til å tilhøre Dovre kirke, så det er mulig at nytt menighetshus er oppført siden.) På kirkegården sørøst for kirken finner vi ellers blant annet tre allierte krigsgraver (Commonwealth War Graves) og et sovjetisk krigsminnesmerke.

Tidligere nevnte Skjelstad gård ble prestegård i 1863, men var i utgangspunktet svært nedslitt og krevde mye istandsettingsarbeid. Det kan ellers nevnes at Dovre tidligere var anneks under Lesja, men ble utskilt som eget sogn i 1861 (i første omgang sammen med Øvre Folldal, som kort tid etter ble overført til Lille-Elvdalen, bestående av nåværende Alvdal og Folldal).

Det var bispevisitas i Dovre i oktober 2008. På olsokdagen i 2011 feires det 275-årsjubileum med gudstjeneste ledet av biskopen etterfulgt av en fest på Dovre samfunnshus der det holdes flere foredrag som tar for seg kirkens historie. Nyeste nummer av menighetsbladet kan leses på Kirkenorge.no.

Det er publisert en rekke andre bilder av Dovre kirke i sonen — se fylkeslisten. Se også dette eldre bildet. Dette nettstedet har noen interiørbilder fra kirken, og det finnes også noen bilder hos Kirkesøk.

Kilder og videre lesning:

  • Pål H. Tallerås: Kyrkjene i Dovre (Dovre kommune, 1978)

  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 608
  • Kirkesøk
  • Dovre menighet
  • Norske-kirker.net
  • GD 18. juli 2011, s. 16
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), annet bind, ennet halvbind (= bind 3), s. 207ff (om Lars Pinnerud)

Mot inngang i sørvest

Alliertes krigsgraver

Sovjetisk krigsminnesmerke

Vestre Slidre kirke

(Vestre) Slidre kirke, som populært kalles Slidredomen, ble trolig bygget på 1200-tallet, skjønt enkelte kilder sier 1170. Undersøkelser av tømmeret i skipets takkonstruksjon viser at trærne er felt i perioden 1266-1268. Likevel er kirken eldre enn dette, for den er omtalt i 1264 i forbindelse med utnevnelsen av en prest. Noen kilder mener at det dreier seg om en takreparasjon, mens Morten Stige sier i «Kirker i Norge» at man ikke hadde råd til å fullføre taket med én gang, men at mye av murene, inkludert de romanske dør- og vindusåpningene, var fullført tidligere. Kirken var i middelalderen viet til jomfru Maria, og den var i tillegg til sognekirke trolig også prostikirke for Valdres, som på den tiden tilhørte Stavanger bispedømme.

Det dreier seg om en romansk steinkirke (ingen gotiske trekk) med rektangulært skip og et noe smalere, rett avsluttet kor. Orienteringen er vanlig vest-øst, men koret er dreid ørlite mot nord i forhold til skipet. Kirken har saltak, og det er et lite sakristi i tre sør for koret (trolig opprinnelig fra slutten av 1800-tallet, men utvidet i 1935 og 1956). Uvanlig nok mangler kirken vestportal; hovedportalen her er på sørveggen. Det er ingen vinduer på nordveggen, men en portal som var blitt gjenmuret, men ble gjenåpnet i 1961. Kirken har en takrytter fra ca. 1700, men det har vært takrytter også før det, og den har blitt støttet opp med en ekstra stolpe som går ned gjennom kirkerommet (og er dekorert med marmorert maling). Det henger fremdeles fire middelalderklokker i takhjelmen samt to klokker i en støpul på oversiden av veien.

I skipet var det opprinnelig åpne takstoler, men det har vært flat himling i lang tid — med varierende plassering av bordene (over eller under takbjelkene), og de nåværende bordene er relativt nye. Koret har tønnehvelvet tak av tre som er malt på 1300-tallet. Motivet i sentralfeltet er Kristus i mandorla. Koråpningen var opprinnelig svært trang, men ble utvidet i 1736. Koret er så dypt at alteret kommer ganske langt unna menigheten.

På fondveggen i koret er det kalkmalerier fra 1400-tallet der midtscenen forestiller Marias himmelkroning. Maleriene ble avdekket av Domenico Erdmann i 1923. Mye av dette er imidlertid tildekket av den store altertavlen. Den skal være skåret av Hans Jonassen Felde i samarbeid med Ola Kviteberg og malt av Ola Hermundsson Berge i 1797, et årstall som er malt på tavlen. I hovedfeltet ser vi den korsfestede Kristus omgitt av jomfru Maria og Maria Magdalena. Tavlen har også figurer av Moses (med lovtavlene) til venstre og Aron (med røkelseskar) til høyre samt en rekke englefigurer. Et kongemonogram for Kristian V ble beordret fjernet av prosten i 1805.

Også prekestolen (1797) og korskranken (staffert 1798) er skåret av Hans Jonassen Felde og malt av Ola Hermundsson Berge. De ser ut til å være sammenbygget, med prekestolen på sørsiden av korbuen. Altertavle, prekestol og korskranke har akantusskurd.

Døpefonten av tre er åttekantet med kremmerhusform. Den er fra 1800-tallet, men nøyaktig datering varierer mellom kildene. Orgelet er fra 1983, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk, men den gamle orgelkassen er beholdt. Det finnes også et epitafium fra 1687 bekostet av Anne Pedersdatter, over hennes mann, sogneprest Niels Andersøn Spydeberg, og deres avdøde sønn. En praktfull alterkalk fra 1300-tallet er fortsatt i bruk ifølge enkelte kilder, mens andre sier den var her tidligere. Det er spor av innvielseskors flere steder i kirken. Det tydeligste er et restaurert rødt kors vest for sørportalen.

Kirken er omgitt av en kirkegård som har vært betydelig utvidet gjennom årene. Tidligere var det gravkammer under kirken, men det later til at kistene som stod er, er tatt ut. Nåværende støpul, på oversiden av veien, er bygget ca. 1676, men det kan ha vært støpul ved kirken også tidligere. Nordvest for kirken står det er kombinert bårehus/servicebygg oppført i 1964. Det er bygget på en avdeling mot sør med redskapsrom. Prestegården er et par hundre meter nord for kirken.

Kilder og videre lesning:

Leinstrand kirke

Leinstrand kirke er Trondheims sørligste kirke der den ligger oppi bakkene nord for Klett. Leinstrand var tidligere egen kommune. Det ser ut til å ha vært flere kirker i området før, men dagens kirke ble bygget i 1672-73 på grunnen til Nypen gård, og den gikk lenge under navnet Nypen (eller Nypan). Forhistorien er ganske tragisk: Gårdens eiere, Ole og Lisbet Nypen, ble dømt til døden i det som ser ut til å ha vært landets nest siste hekseprosess, i 1670. Datidens sogneprest vitnet mot de to, og saken vakte oppsikt i sin tid.

Byggmester var Ole Jonsen Hindrum, som også stod bak en rekke andre kirker, som Oppdal (1649), Meldal (1651), Rennebu (1669) og Horg (1670). Kirken er en laftet langkirke, og den ble innviet den 17. september 1673. Siden er den blitt påbygget og restaurert i 1783-84 (etter at kirken var blitt kjøpt av allmuen i 1779), gjentatte ganger på 1800-tallet, tidlig på 1900-tallet og i 1963-64. Den har rundt 200 plasser.

Skipet er rektangulært, og i øst er det et smalere, rett avsluttet kor og deretter et prestesakristi. Tårnfoten i vest, som er i bindingsverk og fra ombyggingen i 1963-64, er faktisk litt bredere enn skipet. I den midtre delen er det forhall (våpenhus), sør for dette er det dåpssakristi og på nordsiden er det trapper til galleriet samt toaletter. Over vestportalen står det proklamert på latin «Domus domini» (Herrens hus) — i tilfelle noen skulle være i tvil. Koret har også inngang i sør og sakristiet i nord.

Som antydet har det vært gjort endringer gjennom tidene. Vi skal ikke gjennomgå alle detaljer her, men nevner at vinduene i 1874 ble skiftet ut med spissgavlede vinduer, mens noen av de gamle vinduene ble stuet bort. Den gamle altertavlen ble tatt ned i 1885 og erstattet med en kristusstatue skåret av Ole Jakopsen Laulo etter Bertel Thorvaldsen. Veggmalerier er blitt overkalket eller overmalt i hvitt, og også inventar er blitt overmalt eller tatt ut av kirkerommet. I 1905 ble det flate taket over skipet revet opp og erstattet med hvelvet tak, og tårnet (eller takrytteren) ble revet og nytt tårn med ny tårnfot oppført i vest. Det var smalere enn i dag, og bilder av en hvitmalt kirke med smal tårnfot kan ses i boken om kirken fra 1993.

Så ble kirken restaurert i 1963-64 under ledelse av John Tverdahl. Under arbeidet ble innvendig og utvendig bordkledning fjernet, og kirken ble fotografert i detalj. I skipet — og utvendig — ble det lagt ny bordkledning. Blant mange detaljer og praktiske løsninger kan nevnes at det ble satt inn vinduer med antikkglass basert på de gamle vinduene, og inventar ble avlutet og fargerestaurert.

Noe av inventaret er like gammelt som kirken, men ikke alt dette er lenger i kirken. Den opprinnelige altertavlen ble laget av Marcus Nielsen Gram i 1673 og staffert av Niels Nielsen. Denne ble altså tatt ut av kirken i 1885 og befinner seg nå på Vitenskapsmuseet i Trondheim. I stedet står nevnte kristusstatue, som ble avlutet ved restaureringen på 1960-tallet, på alteret. Også andre ting av Gram og Nielsen er å finne på Vitenskapsmuseet, såsom en kordør.

Prekestolen står til høyre (sør) for korskillet, montert på hjørnet mellom koret og skipet. Den ble skåret av Ole Olsen Bildsneider i 1673 og malt og dekorert av Nils Nielsen (og finansiert av Peder Nielsen Støren og hustru). Stolen har evangelistfigurer og en sekskantet himling som er påført kongemonogram (Christian V) og årstallet 1673 samt en forgylt due (symbol for Den hellige ånd). Prekestolen ble som annet inventar fargerestaurert på 1960-tallet.

Olsen laget også døpefont til kirken i 1673, men denne er siden gått tapt. Dagens døpefont ble laget av brødrene Gunnar og Kåre Qvenild fra Heimdal i 1964. Den har form som et åttekantet beger på stett (fot), og på hver side er det tundbuede fyllinger. Et messingfat er fra 1689, men i stedet brukes dåpsfat og dåpskanne i sølv gitt av brødrene Sørnypan. Langt mer av inventar kunne nevnes, men vi skal nøye oss med et par ting. Et dommedagsbilde ble gitt i gave til kirken fra Peder Nilsen Støren og hans hustru Ane Danielsdatter i 1675. Dette befinner seg nå i Vitenskapsmuseet, men det henger en kopi i kirken. Kirken har også andre malerier, såsom et av bebudelsen som ble funnet igjen ved restaureringen.

Da kirken var ny, ble en av gamleklokkene støpt om med mer malm til en større. I 1832 ble det kjøpt en ny klokke, støpt av Fredrich Gedemark i Trondheim. Så i 1857 ble den minste av klokke skiftet ut med en støpt av Lars Rustad fra Ringsaker. I 1964 ble det installert et elektrisk klokkeringingsanlegg fra Olsen Nauen.

Kirken hadde et orgel fra Brødrene Torkildsen, fra 1951. Høsten 2008 skrev Adresseavisen om en rapport som konkluderte med at Leinstrand hadde byens dårligste kirkeorgel, og det ble anbefalt skiftet ut umiddelbart. Allerede da boken om kirken ble utgitt i 1993, var orgelet konstatert å være dårlig, og Menighetsrådet ble sagt å ha oppnevnt et uvalg for å se på muligheten for nyinnkjøp. Innsamlingsaksjon til nytt orgel har pågått i en årrekke, med eget bankkontonummer gjengitt regelmessig i menighetsbladet. Det er også arrangert konserter til inntekt for nytt orgel, for eksempel med Iver Kleive og Trondheim gospelkor i Vår Frue kirke i november 2008 og en lokal konsert i Leinstrand i februar 2009. I desember 2009 installerte man som midlertidig løsning et digitalt orgel i kirken. Det gamle orgelet er fjernet, men fasaden står igjen og pipene er lagret med tanke på ev. gjenbruk.

Kirken er ellers omgitt av en kirkegård. Vest for kirken står det et gravkapell som ble tegnet av John Tverdahl og innviet i 1965.

Kilder og videre lesning:

Sørfra

Port

Vestportal

Gravkapell

Røyken kirke

Taket ble tekket om i 2009

Røyken kirke ligger på en høyde nordvest for Røyken stasjon. Det er en steinkirke fra 1229. Den har puss utvendig, men steinstrukturen er for en stor del synlig gjennom denne. Skipet er rektangulært og har 1,8-2 meter tykke murer. Koret er smalere og lavere, med ca. 1,5 meter tykke vegger, og det er forholdsvis langt. Det antydes i Norges kirker at koret kan være yngre enn skipet. Kirken har hatt flere våpenhus gjennom tidene — både i sør og i vest. Det nåværende i vest er fra 1938. Sakristiet (på nordsiden av koret) er fra 1937 og har også hatt flere forgjengere. Andre endringer er omtalt i litteraturen, og fellesrådets nettsted forteller mer fra kirkens historie. Dagens kirke er et resultat av en ommfattende restaurering i 1936-39. Denne langkirken i stein har ca. 240 sitteplasser.

Det er ikke mye igjen fra middelalderen utenom selve bygget, men det er avdekket et par innvielseskors på veggen samt geometrisk dekor. Over korbuen er en rekke kongelige monogrammer. Fra venstre til høyre dreier det seg om Frederik IV, Kristian V og Anna Sophie. På siden mot koret er monogrammet til dronning Charlotte Amalie.

Selve alteret antas å kunne være fra middelalderen, men har en nyere plate. Altertavlen antas å være skåret av Stillef Auke og ble staffert i 1692. I en lang rekke relieffer vises scener fra Jesu lidelseshistorie. I storfeltet ser vi korsfestelsen, visstnok med figurer skåret i 1733, og under dette nattverden.

Prekestolen antas å være fra miden av 1600-tallet. Den ble staffert i 1695 og fikk muligens marmorering på 1700-tallet. Ny staffering fulgte i 1859 og så restaurering i 1936. Stolen har himling. Døpefonten i kleberstein er fra middelalderen. Fonten har bånd med forskjellige mønstre , men var overmalt med flere lag før den ble restaurert i 1936.

Et Eriksen og Svendsen-orgel fra 1861 ble overført til Nærsnes kirke da Røyken fikk nytt orgel i 1930. Det hadde 13 stemmer (2 manualer/pedal) og var bygget av J.H. Jørgensen. I 1982 ble dette byttet ut med et 15 stemmers orgel bygget av Eystein Gangfløt. Av de to kirkeklokkene er den ene fra 1730 og den andre fra 1907 (O. Olsen & Søn).

Også andre inventargjenstander er omtalt i litteraturen (se nedenfor), og det finnes en rekke gjenstander fra kirken på Drammens museum.

Kirken står nær kirkegårdens østre (eller nordøstre) utkant. Nordvest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg fra 1973. Prestegården ligger sørvest for kirkegården og er avbildet hos Opplysningsvesenets fond. På den andre siden av veien sør for kirkegården er et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Røyken i januar 2013. Kirkebladet skal i prinsippet kunne leses her.

Kilder og videre lesning:

Takarbeid ferdig

Vestfra

Opprinnelig, men gjenmurt sørportal i koret

Mot søndre kirkegårdport

Søndre kirkegårdsport

Krigsminnesmerke sør for kirkegården

Holter kirke

Holter i Nannestad har vært kirkested siden middelalderen. Kirken ligger mellom Holter-gårdene og var i sin tid viet til st. Laurentius (Lavrans eller Lars), og den hadde festdag 30. januar. Det sies også at kirken hadde egen prest i middelalderen, ihvertfall en stund, men fra slutten av 1400-tallet var den betjent av presten i Ullensaker, for så å få residerende kapellan i 1742. Holter ble anneks til Nannestad etter reformasjonen.

Når den første kirken — trolig en stavkirke — ble oppført, er ikke kjent, men eldste bevarte skriftlige belegg er fra 1304. På et tidspunkt må det ha blitt oppført en laftet kirke, men dette er ikke sikkert dokumentert: Enten har vegger blitt laftet før 1697, eller kirken ble i praksis for en stor del tatt ned og nyoppført i 1697, som regnes som fødselsåret til dagens kirke. Da ble veggene høyere og kirken større enn før. I 1877 ble skipet så forlenget med fem meter vestover og fikk dagens utseende. Kirken fikk nytt våpenhus ved samme anledning. Koret i øst er rett avsluttet og har et sakristi på nordsiden (forhøyet med fem omfar i 1697, ombygget og utvidet i 1953). Vi snakker altså om en laftet langkirke, og den har takrytter omtrent midt på 1697-delen av skipet. Kirken har både utvendig og innvendig panel, men den stod nok upanelt en stund etter byggingen. Holter kirke har ifølge Kirkesøk 180 sitteplasser.

Innvendig har kirken flat himling. Det er orgelgalleri i vest. Korbuen må ha fått sitt nåværende utseende da innverveggene ble kledd med panel, og korgulvet er et trinn høyere enn skipets gulv. I 1934 valgte Finn Krafft interiørfarger til kirken, men disse ble nokså radikalt endret i Ove Qvales forslag fra 1968, som søker tilbake til fargene fra før 1877.

Inventaret ble restaurert av Domenico Erdmann i 1917. Da hadde for eksempel prekestolen vært overmalt. Den er i snekkerrenessanse og er kirkens eldste inventarstykke, fra ca. 1600. To av de fem fagene ble rekonstruert ved restaureringen. De har portalmotiver, og i storfeltene er innsatt evangelistbilder laget av Egil Weiglin i 1951. Oppgangen ble snekret av Otto Paulsen i 1918 etter tegning av Daniel Dahl. Prekestolen har tidligere hatt himling.

Altertavlen er fra 1697 og ble gitt i gave mot gravplass under koret. Den er inndelt i to hovedetasjer samt toppstykke og predella og har søyler og andre arkitektoniske elementer. Bildene i storfeltene viser nattverden og oppstandelsen. Begge er flankert av figurer, i første etasje Moses og Aron. I toppfeltet ser vi Kristian Vs kongemonogram. Tavlen ble staffert i 1725, og både det årstallet og 1697 er å finne på den.

Døpefonten fra 1697 har åttekantet kum på et dreid skaft med åttekantet sokkel.

Et fire stemmers Brantzeg-orgel fra 1874 ble i 1951 avløst av et Jørgensen-orgel (11 stemmer, 2 manualer og pedal) som fikk prospekt tegnet av Ragnar Nilsen og malt av Egil Weiglin. Dagens orgel er fra 1988 og ble bygget av Åkerman & Lund. Det er et mekansik sløyfeladeorgle med tolv stemmer (2 manualer og pedal). Det later til at orgelet også har fått nytt prospekt. Den relativt raske utskiftingen har sammenheng med ugunstig oppvarming med medfølgende uttørking, et problem som også har rammet det gamle inventaret.

De to kirkeklokkene er fra 1792 og 1854.

Kirkegården er naturlig nok utvidet i årenes løp. Det skal være rester av et gravkammer under korgulvet (ifølge Norges kirker). Et gravkapell ble tegnet av Henrik Nissen og oppført i bindingsverk i 1924 på kirkebakken, på den andre siden av veien. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om Opplysningsvesenets fond har et oppslag om kapellangården.“>kapellangården. Ca. 3 km sørøst for Holter kirke lå en gang ”http://www.norgeskirker.no/wiki/Foss,_nedlagte_kirke">Foss kirke.

Det kan ellers opplyses at Henrik Wergeland etter mye om og men fikk stilling som residerende kapellan ved Holter, men en fuktig kveld før han hadde tiltrådt, var nok til å sette en stopper for den karrieren.

Det var bispevisitas i Nannestad i april 2010

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 307-312 (også her)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 134-137
  • Oddbjørn Sørmoen: Holter kirke 1697-1997 (Holter menighetsråd , 1997)
  • Norske-kirker.net
  • Svein Monsen: Kirkene våre (flere bilder samt anekdoter fra jubileumsboken)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 650
  • Kirkesøk
Annonse