Viser arkivet for stikkord kalstad

Skåtøy kirkegård (Kalstad)

Skåtøy var egen kommune inntil den ble innlemmet i Kragerø i 1960. Kommunen omfattet ikke bare øya som gav den navn, men også en rekke andre øyer, hvorav mange siden er blitt mer eller mindre avfolket, og et fastlandsområde. Det er anlagt kirkegård på Kalstad like ved siden av kirkegården for Kragerø by, slik at man skulle slippe å reise ut på selve Skåtøy ved begravelser. Denne kirkegården er fortsatt i bruk.

Blant spesielle minnesmerker på denne kirkegården er et over barken «Velona», som forliste i 1907. Fem av mannskapet er begravet på Skåtøy kirkegård. I 2009 ble det avduket et minnesmerke over Adolf Juell.

Kragerø kirkegård

Kirkegården på Kalstad i Kragerø avløste Bråten kirkegård i 1862 og har vært byens hovedkirkegård siden. Stort mer er ikke å lese ut av nettstedet til Kragerø kirkelige fellesråd, kanskje bortsett fra at tidligere Skåtøy kommune har et eget kirkegårdsområde på en høyde på nordsiden av bykirkegården.

Det later til at kapellet ble pusset opp i 2010. I 2014 var det klager på gjengroing ved kirkegården, uten at undertegnede la spesielt merke til det ved besøk året etter.

Blant kjente personer som er begravet på denne kirkegården, er sopranen Elisa Wiborg og ingeniøren og fotografen Anders Beer Wilse. Ifølge et skilt ved inngangen til anlegget finnes det krigsgraver for allierte (Commonwealth War Graves) her, men de unnslapp undertegnedes oppmerksomhet.

Bråten kirkegård i Kragerø

I Kragerø var det opprinnelig kirkegård ved kirken. På midten av 1800-tallet ble det imidlertid anlagt kirkegård på sørsiden av Bråtenveien ved Kalstad. Dette var byens hovedkirkegård fra 1846 og til den nye store kirkegården på Kalstad ble tatt i bruk i 1862. Enkelte begravelser fant imidlertid sted ved Bråten kirkegård helt til 1950, og fortsatt benyttes familien Biørns private gravsted ved inngangen til kirkegården.

I dag er kirkegården for et kulturminne å regne der den ligger inne i et skogholt mellom fjellknausene. Den er inngjerdet, og mange gravminner synes å være i god behold selv om enkelte er veltet og vegetasjonen er nokså høy. Det er en fredfull plett der tiden tilsynelatende står stille. Theodor Kittelsen skrev om kirkegården: «Der inne i den ensomme stillhet var en syngende fryd.» Han har også malt en akvarell fra inngangspartiet. Langs kirkegårdsmuren inne på selve kirkegården står enkelte benker der man kan sette seg.

En venneforening har registrert gravminnene og utfører dugnadsarbeid når det er nødvendig. Kragerø kirkelige fellesråd henviser til venneforeningen for saker som angår kirkegården. Fremstillingen her bygger på fellesrådets nettside om kirkegårdene.

Biørn kirkegård:

Kragerø kirke

Kragerø sognet opprinnelig til Sannidal kirkemessig. Veien dit var imidlertid kronglete, og i 1651 ble det søkt om å oppføre egen kirke på det da så beskjedne, lille stedet (300 innbygggere i 1662). Den ble oppført for private (innsamlede) midler og innviet den 1. november 1652, og den gikk under betegnelsen Christi kirke. Det var en korskirke som ut fra bilder ser ut til å minne litt om Sannidal kirke, og den fikk nytt tårn i 1785.

Kragerø fikk kjøpstadsrettigheter i 1666 og vokste sterkt i løpet av 1800-tallet, ikke minst på 1860- og 1870-tallet, da innbyggerantallet kom opp i en 4-5000. Den gamle kirken ble raskt for liten, og det ble besluttet å bygge ny kirke. Først var det snakk om å sprenge bort en knaus kalt Kirkehaugen for å få plass til den nye kirken, men den ble i stedet plassert øst for den gamle kirkegåden, etter at man hadde ryddet bort noen arbeiderboliger. Kirken ble tegnet av Georg Bull, og kirken ble oppført av murmester Borge og byggmester Neumann. Den 23. september 1870 ble den innviet av biskop Jacob von der Lippe.

Kragerø kirke er en langkirke i upusset gul tegl. Den sies i dag å ha rundt 700 sitteplasser. Kirken ligger ute på en pynt og er godt synlig fra sjøen, noe de to småtårnene ved koret bidrar til. Koret er omgitt av sakristier, og på sørsiden av klokketårnet er det et utbygg med trapper til galleriet. Det har gjennom kirkens historie vært endel problemer med teglen, som ikke har tålt klimaet så godt, men vært utsatt for mye frostsprengning. Det har vært nødvendig å bytte ut deler av fasaden.

Ved innvielsen hadde kirken ca. 800 sitteplasser. Dette ble for lite, og det sies at arkitekten gikk motvillig med på å tegne gallerier til kirken, slik at kapasiteten ble økt med 300 til 1100 sitteplasser i 1878. (Og det sies at man kunne få rundt 1800 personer inn i kirken!) Dette gikk noe ut over vindusbelysningen. Til kirkens 125-årsjubileum ble det besluttet å fjerne galleriene igjen, og sammen med brannvernforskrifter betyr det at kapasiteten er redusert til nevnte 700. Det er fortsatt orgelgalleri i vest, og vi har å gjøre med en treskipet kirke, altså deler to søylerader opp rommet på langs. Korbue og lysåpninger er spissbuet, og korets gulv er hevet tre trinn over skipets. Ved oppussingen på 1990-tallet ble interiørfargene tilbakeført mot det opprinnelige.

Til å begynne med hadde kirken et alterkors, men i 1878 fikk den en altertavle med et korsfestelsesbilde malt av Christen Brun i kopi etter Guido Reni. Originalbildet henger i Galleria Estense i Modena, og motivet var på den tiden svært populært og er kopiert til en rekke norske kirker (f.eks. Horg, Gamlebyen og Lunder). Det viste seg at lys fra tre vinduer i koret var ugunstige for altertavlen, og de ble murt igjen, etter at man en periode prøvde å dekke dem med et forheng. Korset som ble brukt tidligere, er i en nisje i nordre sideskip. Altertavlen fra gamlekirken fant for øvrig veien til Sannidal kirke.

Prekestolen er på alder med kirken og står i korbuens høyrekant med oppgang fra koret. Den er dekorert med vinranker. Døpefonten er i likhet med endel annet inventar overført fra gamlekirken. Den er muligens laget av Torsten Ottersen Hoff i 1731, og den har et et dåpsfat i sølv.

Til innvielsen fikk kirken overført orgelet fra gamlekirken. Det var imidlertid fra 1707 og over sin beste alder, og i 1889 fikk kirken et nytt Hollenbach-orgel. Dette skal i utgangspunktet ha vært et godt orgel, men fuktighet og temperatursvingninger skapte problemer, og allerede i 1917 ble det startet innsamling til nytt orgel. Først på slutten av 50-tallet ble det fortgang i ting, og i 1962 fikk orgelet nytt spillebord med elektronisk overføring og ble gjeninnviet den 23. september. Heller ikke dette var vellykket i lengden, og orgelet ble tilbakeført til helmekanisk overføring av Venheim orgelbyggeri og gjeninnviet nok en gang i 1994. Det står mer om det hos fellesrådet. Det står dessuten et klaver nede på kirkegulvet. Kirkeklokkene er overført fra gamlekirken.

Det er ikke kirkegård ved Kragerø kirke, men på Kalstad, et annet sted i byen. Det står et krigsminnesmerke mellom denne kirken og metodistkirken.

Per 2015 melder Opplysningsvesenets fond at kapellanboligen i Kragerø er til salgs.

Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kragerø kirkelige fellesråd (tidligere kirke, dagens kirke)

  • Jens Christian Eldal og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 144-145
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 74-75
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 503
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
Annonse