Viser arkivet for stikkord johannes

St. Johannes kapell (Rjukan)

St Johannes kapell (katolsk) i Håndverkergata på Rjukan er en utpost av Vår Frue menighet i Porsgrunn. Den holder til i lokalene etter byens nedlagte frikirkemenighet. Kapellet er viet til Johannes døperen.

Kilde:
Om kirkelokalene

Johannes kirkegård (Skien)

Johannes kirkegård i Skien ligger i bydelen Marensro, ikke langt unna pinsekirken Tabernaklet.

Som for Lie kirkegård mangler det faktaopplysninger hos fellesrådet, men Grenland Ættehistorielag har et kart over kirkegården og har åpenbart registrert gravene på den (i 1997).

Hemsedal kirke

Hemsedal har hatt kirke siden middelalderen. Den stavkirken som ble revet høsten 1882, lå ved den gamle kirkegården, sørøst for gården Kyrkjebøen. Like ved finnes en haug kalt Stupulhaugen, der det trolig har stått en støpul (et klokketårn). Kirkegården ble utgravet og konservert i 1963. Da ble det funnet noe man antar er spor etter en enda eldre kirke. Stavkirken var blitt kraftig ombygget innen den ble revet, og enkelte deler av den er å finne i Universitetets oldsaksamling. Det gjelder blant annet en komplett portal med tilhørende dør med smijernsbeslag. Det finnes også deler og gjenstander fra den på gårder i området.

Gol prestegjeld ble utskilt fra Nes i 1836, og Hemsedal var anneks til Gol. Hemsedal (stav)kirke ble som andre kirker solgt på auksjon i 1723 og kom via forskjellige eiere i kommunens eie i 1877. Samme år vedtok kommunen å bygge ny kirke nede i dalbunnen, og arkitekt Henrik Nissen ble kontaktet i februar året etter. Han tegnet en langkirke for lafting, og planene ble vedtatt uten vesentlige endringer. Kirken ble oppført under byggmester Svenum fra Bergen, med snekkerarbeid utført av Torleiv og Johannes Grimsgård fra Nesbyen. Den nye kirken ble innviet 9. juni 1882. Kirken var imidlertid ikke ferdigmalt innvendig, og av den grunn ble siste gudstjeneste i stavkirken holdt så sent som 9. juli det året.

Hemsedal kirke er en nygotisk, laftet langkirke med 400 plasser. Skipet er rektaungulært, koret er polygonalt avsluttet (skrådde hjørner) og omgitt av sakristier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord), og kirken har vesttårn. Sistnevnte er i bindingsverk og er omgitt av små utbygg fra 1994. Kirken har utvendig panel, og takene (også på tårnet) er tekket med skifer. Kirken ble restaurert i 1957 under ledelse av Arnstein Arneberg. Den ble også retaurert til 125-årsjubileet i 2007.

Midtskipet og koret har tønnehvelv. Koret åpner seg i full bredde mot skipet, og korgulvet er to trinn opp fra skipets gulv. Korvinduene har glassmalerier. I det midterst, som fungerer som altertavle, ser vi den gode hyrde med ledsagende insnkrift fra Joh. 10.11. Sidevinduene har vinbladmotiver. Dessuten er malte felt fra stavkirkens altertavle overført og henger på korets sidevegg. Motivene er nattverden (fra 1716) og korsfestelsen og oppstandelsen (fra 1715). Prekestolen har åttekantet grunnform. Den har seks fag med fyllinger og har oppgang fra koret der den står i korbuens sørkant. Døpefonten er åttekantet. Det er korskille i form av et lavt gjerde.

Kirken fikk harmonium i 1913 og orgel i 1928, sistnevnte i form av et tidligere øvelsesorgel fra musikkonservatoriet i Oslo. Det ble ifølge «Norges kirker» gjort elektrisk i 1957. Dette oppslaget hos kirkelig fellesråd tyder på at dette orgelet fortsatt er i bruk, og det byggeåret tidfestes til 1887, og det skal være bygget av Olsen og Jørgensen. Orgelet ble restaurert i 1976 og til jubileet i 2007. I tårnet henger to middelalderklokker og to klokker fra 1990.

Kirken er omgitt av kirkegården der den ligger ved riksvei 52. Kirkegården er omgitt av et steingjerde med hvitt stakitt oppå. Nordvest for kirken står et bygg som ser ut til å være kombinert bårehus og servicebygg / redskapshus. På kirkegården står et minnesmerke over omkomne under krigene i 1807-14. Det er mulig å søke etter gravlagte på kirkegården.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1981), bind 1, s. 60-78 (også her)

  • Kyrkja i Hemsedal
  • NRK
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 518
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 19 (om stavkirken)
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Fra nord

Fra sørvest

Kirkegårdsport i vest

Vestportal

Krigsminnesmerke

Rødenes kirke

Rødenes kirke er Marker kommunes eneste middelalderkirke og ligger idyllisk til ved vestbredden av Rødenessjøen. Rødenes var egen kommune før den i 1964 ble slått sammen med Øymark til Marker kommune (med kommunesentrum i Ørje). Kirken, som hovedsakelig er i stein, antas å være bygget på siste halvdel av 1200-tallet. Den var i middelalderen viet til Johannes døperen og til helgnene Margareta og Katarina (9. februar). Kirken gjennomgikk omfattende restaurering i 1703-09. Den ble da forlenget med 5,5 meter i vest og fikk det tårnet (eller den takrytteren) i bindingsverk som vi ser i dag. Det ble også bygget et tømret våpenhus i vest, men nytt våpenhus ble senere bygget i 1949-52, da kirken ble restaurert under ledelse av Ragnar Nilsen. Sakristiet på korets nordside, også det i tre, kom til på begynnelsen av 1700-tallet, men er siden endret i 1853 og i 1949-52. Det var sponkledning i østgavlene også i middelalderen. Etter kirkesalget i 1723 hadde kirken mange eiere før den ble kommunal eiendom i 1850.

Kirken fungerte en stund også som garnisonskirke for Basmo festning (1683-1743, 5 km nord for Rødenes; det skal også ha vært et kapell der som nå er forsvunnet). Det sies at kommandanten der, Christian Hansen Sarpsborg, forærte altertavlen til kirken i 1720-årene. Hovedfeltet i altertavlen har et gotisk krusifiks (muligens fra 1200-tallet). Det var tidligere flankert av Maria og Johannes. Tavlen er forøvrig blitt overmalt og restaurert i tur og orden og med varierende resultater. Over og under krusifikset er det malte bilder, det nederste av nattverden, det øverste av kvinnene ved graven.

Prekestolen i eik har fire fag og er fra 1619, men har også vært overmalt og restaurert senere. Evangelistene er avbildet i storfeltene. Himlingen er på alder med prekestolen. Ved siden av prekestolen er det en liste over kirkens sogneprester. Døpefonten antas å være fra ca. 1700 og er muligens av Svend Svanneberg. En akantusprydet skål bæres av fire småbarn. Dåpsfatet i messing er fra 1709.

Kirken har galleri i vest og langs nordveggen av skipet. Orgelet er fra 1972, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal. Av de to kirkeklokkene er én fra middelalderen og én fra 1588.

Kirkegården som omgir kirken, ble utvidet i sør i 1850, og muren ble satt opp i 1889-90. Gravsøk kan utføres her. Et gravkapell nordøst for kirken er tegnet av Johs Th. Westbye og ble oppført i 1930. Sør for kirken, rett utenfor kirkegårdsmuren, står det et servicebygg. Det har vært prestegård ved Rødenes siden middelalderen. Nåværende prestebolig ble oppført i 1799.

Det var bispevisitas ved Rødenes i august/september 2009. Kirken feiret jubileum samme år, og i den forbindelse ble det ugitt en jubileumsbok. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 61-70 (også her)

  • Rødenes menighet
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 675
  • Oppslag utenfor kirken
  • Kirkesøk
  • Turid Bøe Larsen m.fl.: Rødenes kirke – gjennom mer enn 700 år (Marker kommune, 2009)

Alternativ vinkel

Fra nordøst

Fra sørøst

Kirkegården

Gravkapell

Gravkapell

Piperviken småkirke

Piperviken småkirke er for lengst revet, men hadde i sin tid adresse Munkedamsveien 12, mens tårnet lå ut mot Klingenberggata, som den gangen gikk helt til Munkedamsveien. Vi ser monumentet over Johan Svendsen ved Oslo konserthus, som har adresse Munkedamsveien 14. Kirken så slik ut.

Småkirkebevegelsen som fenomen er kort beskrevet hos Wikipedia. Piperviken småkirkemenighet lå under Johannes menighet, som også for lengst er nedlagt. Piperviken småkirke var imidlertid et kjent innslag i Vika på første halvdel av 1900-tallet, og den ble i sin tid belønnet med A.C. Houens fonds diplom for fremragende arkitektur. Den ble tegnet av byarkitekt Harald Aars og innviet i 1911. Arkitekten berømmes i denne sammenheng særlig for å ha utnyttet en vanskelig og uregelmessig tomt på en god måte. Selve bygget er skildret hos Artemisia.no og i boken «Oslos kirker». Det fortelles for øvrig at budsjettet ble grundig overskredet, men at betydelige gavebidrag dekket utgiftene.

Selve kirkerommet var i 2. etasje og hadde rundt 500 plasser, mens det i kjelleren var menighetssal med plass til bortimot 400 mennesker. Bygget hadde også boliger for prest, menighetssøster og kirketjener, og det var studenthybler i tårnet.

Altertavlen hadde en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, som er kopiert til flere norske kirker. Dette bildet henger nå i menighetssalen i Hasle kirke, som også har fått overført kirkeklokkene. Pipervikskirken fikk glassmalerier utført av Karl Kristiansen i 1920-årene, og i 1936 utsmykket Christian Benneche hvelv og kor samt menighetslokalene.

Etter at Johannes kirke ble revet, leide Johannes menighet lokaler i kirken her. Etter krigen ble Vika-området sanert, og i 1959 ble Piperviken småkirke revet. Menigheten ble lagt under Domkirken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 18-19

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 450
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia

Johannes kirke (Oslo)

Alle kjenner Johanneskirken i Bergen, som ligger der på Nygårdshøyden og er et landemerke og en flott representant for nygotikken i Vestlandets hovedstad.

Mindre kjent blant folk flest er det at også Oslo har hatt sin johanneskirke. Den lå ved Christiania torv, mellom Akersgata og Øvre Slottsgate, fra 1878 til 1928. Den var en av sin tids store byggeskandaler. I en tid med befolkningsøkning og krav til at minst 30 prosent av menigheten skulle ha plass i kirken på en søndag, ble menigheter utskilt og kirker bygget i et relativt høyt tempo. Dette innebar en betydelig økonomisk belastning, og det kan se ut til at nettopp underbudsjettering og prisstigning bidro sterkt til at grunnlagsarbeidet ikke ble gjort skikkelig her. Og de vanskelige grunnforholdene.

La oss rekapitulere: Hellig Trefoldigheds kirke ble revet etter brannen i 1686 med begrunnelse i nærhet til Akershus festning. Mot slutten av 1700-tallet lot prins Karl av Hessen oppføre en artilleristall, kalt Prinsestalden, på stedet. Denne ble revet i 1860, idet man gjorde tomten klar til å bygge kirken. Stadskonduktør Georg Andreas Bull tegnet kirken i 1868, vanskelige grunnforhold gjorde at byggingen trakk i langdrag, og ti år senere — i 1878 — ble kirken innviet. Det var en nygotisk korskirke i gul tegl, med tårn over hovedinngangen flankert av to småtårn. Et bilde av den er å finne her, men ellers finnes det forunderlig få bilder.

Kirken hadde 1250 plasser og var enkelt innredet med bare det nødvendige. Altertavlen ble malt av Eilif Peterssen og gitt til kirken. Den forestilte Jesus på korset. Motivet er kopiert og brukt i altertavlene i Eina, Stavsjø, Aremark og Solvorn kirker. Under den annen verdenskrig ble bildet sendt til Tyskland og har ikke blitt sett siden. Det ble laget prekestol, døpefont og orgel samt anskaffet annet inventar som man finner i kirker. Veggene ble malt mosegrønne, og det var gardiner «av grønt, tynt tøy». Det ser også ut til at arkitekt og byggekomité måtte kjempe for å få en noenlunne brukbar belysning, og også varmeanlegget skal ha vært mangelfullt. Orgelgalleriet var trangt, med dårlig plass til korsangerne.

Fundamenteringen på det gamle kirkestedet viste seg snart å være for dårlig, og kirken fikk tidlig setningsskader, noe som kom til uttrykk i 1895 i forbindelse med bevilgninger. I 1902 var det nødvendig med omfattende reparasjoner, og kirken var stengt til høsten 1904. Søndag den 23. oktober 1904 kl. 11.28, midt i kirketiden, ble Sør-Norge rammet av et jordskjelv som var særlig merkbart i hovedstaden. Det tålte ikke Johanneskirken, og det ble etter en stund ikke funnet trygt å bruke den til gudstjenester lenger. Likevel brukte maleren Per Krohg kirken som atelier i 1920-årene. I 1928 ble kirken revet, og menigheten ble ifølge byleksikonet oppløst i 1930. Kirkeklokkene ble senere brukt i Torshov kirke. Orgelet ble overført til Grønland kirke.

Senere har det ligget en bensinstasjon (Esso) på tomten mens tre felt med trafikk har drønnet forbi oppover Rådhusgata og over Rådhusplassen. Deretter har Festningstunnelen tatt seg av trafikken, og torvet foran det gamle rådhuset er satt i stand slik vi kjenner det i dag. Gården på bildet kalles Legenes hus og ble oppført i 1996. Vi ser bl.a. Damms antikvariat (som siden har flyttet) og Brasserie Hansken.

Kilder og videre lesning:

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)
Annonse