Viser arkivet for stikkord johan, andreas, bråten

Bråten kirkegård i Kragerø

I Kragerø var det opprinnelig kirkegård ved kirken. På midten av 1800-tallet ble det imidlertid anlagt kirkegård på sørsiden av Bråtenveien ved Kalstad. Dette var byens hovedkirkegård fra 1846 og til den nye store kirkegården på Kalstad ble tatt i bruk i 1862. Enkelte begravelser fant imidlertid sted ved Bråten kirkegård helt til 1950, og fortsatt benyttes familien Biørns private gravsted ved inngangen til kirkegården.

I dag er kirkegården for et kulturminne å regne der den ligger inne i et skogholt mellom fjellknausene. Den er inngjerdet, og mange gravminner synes å være i god behold selv om enkelte er veltet og vegetasjonen er nokså høy. Det er en fredfull plett der tiden tilsynelatende står stille. Theodor Kittelsen skrev om kirkegården: «Der inne i den ensomme stillhet var en syngende fryd.» Han har også malt en akvarell fra inngangspartiet. Langs kirkegårdsmuren inne på selve kirkegården står enkelte benker der man kan sette seg.

En venneforening har registrert gravminnene og utfører dugnadsarbeid når det er nødvendig. Kragerø kirkelige fellesråd henviser til venneforeningen for saker som angår kirkegården. Fremstillingen her bygger på fellesrådets nettside om kirkegårdene.

Biørn kirkegård:

Stokke kirke

Stokke kirke fra sør

Stokke som kirkested går tilbake til middelalderen. Sognet er omtalt i 1330 og kirken i 1386. Det er mulig at den ble lagt ved et gammelt hovsted. Kanskje ble det oppført en enkel trekirke først, men den kirken som stod frem til 1880-tallet, var en murkirke viet til apostelen Andreas (festdag 3. mai iflg. Kirkelig fellesråd, skjønt det er vanligvis den 30. november som forbindes med ham). Kirken var i privat eie fra 1673, eid av greven, men ble solgt til lokale gårdeiere i 1883 og overdratt til menigheten i 1884. Den kirken ble ansett for å være for liten, og den ble revet i 1885 og ny kirke oppført.

Til byggingen av Stokke kirke brukte man Jacob Wilhelm Nordans tegninger til Asker kirke med noen endringer. Grunnstein ble nedlagt under alteret den 1. oktober 1885, og kirken ble oppført under byggmester Carl G. Berg og innviet av biskop Essendrop den 24. november 1886. Det er en langkirke i tegl med vesttårn med våpenhus i tårnfoten, rektangulært skip og rett avsluttet kor omgitt av sakristier. Ved innvielsen hadde kirken 700 sitteplasser (noen steder står det 600); i dag har den rundt 500. Kirken ble grundig restaurert utvendig og innvendig på slutten av 1960-tallet.

Altertavlen (1886) er malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands populære bilde Oppstandelsen i Bragernes kirke. Om prekestol og døpefont sier ikke litteraturen mye, og den er både motsigelsesfull og mangelfull når det gjelder orgel. Ifølge kirkeleksikonet (utigtt 1993) har Stokke et Jørgensen-orgel fra 1886 (formodentlig merket August Nielsens eftf.). Hvis dette fortsatt er i bruk, må det sies å være meget gammelt, og vi må anta at det er blitt restaurert flere ganger. På den annen side sies det i jubileumsboken fra 1986 at man før innvielsen hadde kontakt med orgelbygger Filtvedt i Oslo, mens en annen beskrivelse i samme bok mener orgele på 1930-tallet var tysk og gammelt. Ellers omtaler samme bok et syv stemmers kororgel fra Robert Gustavsson fra 1986. Av de to kirkeklokkene er den ene overført fra gamlekirken og den andre støpt av Olsen Nauen. Kirken ser ut til å være en populær konsertarena.

Et gravkapell ble i 1925 oppført på nordsiden av kirken av byggmester Kr. Undelstvedt. Det ble i 1959 restaurert og utvidet til 150 plasser pluss 50 ståplasser samt galleri med orgel. Noen eldre gravminner av støpejern (både kors og plater) er festet til nordre kirkevegg. Det er noen begravelser like ved siden av kirken, men ellers ligger det største kirkegårdsområdet nedenfor fylkesvei 303. Det er mulig det oppleves som problematisk å krysse veien, for det har vært foreslått i en reguleringsplan å anlegge gangbro, noe det har kommet innsigelser mot. Det sies å være mange ledige plasser på kirkegården, men rapporteres likevel at kommunen har planer om å anlegge ny kirkegård ved Vear arbeidskirke på grensen til Tønsberg, ca. 7,5 km unna. Prestegården ligger sørvest for kirken (og sør for kirkegården).

Det ble i 2009 meldt om dårlig økonomi i kommunen og for Stokke kirke. Dette har gjort at kirken har måttet holde stengt i perioder og si opp ansatte.

Det var bispevisitas i Stokke i september 2011. Stokke kirke feirer 125-årsjubileum høsten 2011 (se program). Selve jubileumsgudstjenesten er søndag 27. november.

Kilder og videre lesning:

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Hoff kirke (Østre Toten)

Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmoniuen på Søndre Alfstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men den som er interessart, får gå til kildene.

Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Foruten andre bilder i sonen finnes en rekke bilder — også av interiør — her.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Svatsum kirke

Det har stått flere kirker på (Nedre) Svatsum. Den første — en stavkirke — antas å ha blitt oppført tidlig på 1300-tallet på Kirkebø, oppi nord for det nåværende kirkestedet. En befaring i 1725 konkluderte med at kirken var gammel og forfallen og måtte erstattes. Dette skjedde året etter, da ny kirke ble oppført nede i dalbunnen. Gamlekirken hadde et par krusifikser fra fra 1200-1330 samt figurer av Maria og Paulus som muligens var laget av Balkemesteren. De to sistnevnte figurene er å finne i Universitetets oldsaksamling.

Kirken fra 1726 var en tømret langkirke, og i tillegg fantes et skriftehus, en stue med et lite kammer med kakkelovn der presten kunne overnatte. Det forfalt imidlertid raskt. Kirken fikk i 1768 en altertavle som var malt av Eistein Guttormsson Kjørrn. På midten av 1800-tallet var det snakk om å utbedre eller utvide kirken, men det endte med at ny kirke ble oppført, og materialer fra den gamle kirken ble brukt til å bygge Aulstad kirke, som også fikk noe av inventaret.

Svatsum kirke er en åttekantet laftet kirke med 250 plasser. Kirken ble tegnet av Otto Hjort Friis og oppført av tømmermester Johann Eriksen fra Lillehammer, mens snekkermester Andersen stod for innredningen. Kirken ble oppført i søndre utkant av den gamle kirkegården, som altså ble utvidet, og ble innviet den 25. oktober 1860. Som det fremgår av bildene, har kirken stående utvendig panel. Det kom til i 1866. Tårnet gjør et nærmest bysantisk inntrykk. I den østlige enden av kirken er et lite sakristi som kom til på 1920-tallet. Kirken ble grundig pusset opp og satt i stand til hundreårsjubileet i 1960, og også til 150-årsjubileet ble den pusset opp.

Inne i kirken bæres takkonstruksjonen av fire søyler, og fra de to østligste søylene går en slags korskranker mot østveggen. Oppgangen til prekestolen går den sørlige av disse. På skråveggene bak koret har vinduene fått glassmalerier utført av Sigrid Blekastad til 150-årsjubileet i 2010, og det er også anskaffet nytt kirkesølv. Jubileumsgudstjeneste ble holdt søndag 30. mai 2010 med preken av biskopen.

Altertavlen, fra 1894, har en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator malt av Christen Brun. I forbindelse med dette bildet henvises det opprinnelig til 2. kor. 1.5-7, men her (som i flere andre norske kirker der det samme bildet er gjengitt, f.eks. Tangen kirke) er det Matt. 11.28 som er sitert. (Det sitatet forbindes ellers med Blochs andre versjon av samme motiv.) Rammen er laget sløydlærer Aasmundstad.

Prekestolen og døpefonten er på alter med kirken (og dåpsfatet er eldre). Orgelet, fra 1960, kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Kirken har to klokker fra 1200- eller 1300-tallet, men den ene er sprukket og brukes ikke. Til erstatning støpte Olsen Nauen en ny klokke i 1981.

Kirkegården omgir kirken og er utvidet flere ganger. Ved parkeringsplassen vest for kirken står blant annet en kirkestue. Den stod tidligere (før hundreårsjubileet) på nordsiden av riksveien (nå fylkesvei 255), og det er bårerom i kjelleren. Også øst for kirkegården er det parkeringsplass.

Kilder og videre lesning:

  • Mari Enden m.fl.: Svatsum kirke 150 år 1860-2010 (Hefte som er tilgjengelig ved kirken)

  • Dagfinn Skre: Gård og kirke, bygd og sogn. Organiseringsmodeller og organiseringsenheter i middelalderens kirkebygging i Sør-Gudbrandsdalen. (Øvre Ervik: Alvheim & Eide, 1988; ISBN 82-90359-44-6), s. 60-63 (kan lastes ned mot registrering)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 604
  • Kirkesøk
  • Norske-kirker.net
  • GD
Annonse