Viser arkivet for stikkord jacob, pedersen, lindegård

Folldal kirke

Folldal vokste frem omkring Folldal Gruver (nedlagt 1993). Stedet fikk sin første kirke på 1700-tallet: Søknad om bygging ble inngitt i 1746, kirken ble oppført fra 1747 og innviet den 5. desember 1751. Dette var en tømret korskirke som lå på samme sted som nåværende kirke, ved Krokhaug, like sørøst for tettstedet Folldal. Denne kirken ble vedlikeholdt og reparert utover 1800-tallet, og kirkegården ble utvidet.

Etterhvert vokser det frem et ønske om ny kirke. Sognestyret vedtar dette i slutten av 1875, og kommunestyret i Lille-Elvdalen (nåværende Alvdal og Folldal) behandler saken i 1876. Saken går videre til departementet, og man tar kontakt med arkitekt Johannes Henrik Nissen, som tegner ny kirke. Det sies at dette bare tar en måned, for Nissen opererer med typetegninger som justeres litt ut fra lokale behov. Det er da også likhetstrekk mellom Folldal kirke og andre Nissen-kirker i området (som Vingelen og Atneosen). Det kreves endringer for å gjøre kirken noe mindre og billigere. Tegningene blir godkjent i april 1879, gamlekirken blir revet i 1881 og arbeid med ny grunnmur og ny kirke tar til. Det fortelles imidlertid at byggmesteren, Hans Johnsen fra Røros, ikke følger tegningene til punkt og prikke. For eksempel nøyer han seg ikke med ett sakristi, slik det er stilt krav om, og det lages også rom på begge sider av tårnet, slik at det blir symmetrisk, men skipet blir noe smalere og kortere enn opprinelig plan.

Dagens Folldal kirke er en tømret langkirke som ble innviet den 18. oktober 1882, etter byggestart i april samme år. Noe småarbeid gjenstod riktignok ved innvielsen. Kirken har ifølge eget nettsted 350 sitteplasser, mens kirkeleksikonet opererer med 450. Skipet er rektangulært, og det er et rett avsluttet kor i øst omgitt av sakristier. Kirken har vesttårn omgitt av trappehus, med våpenhus i tårnfoten og et lite takutbygg utenfor. Spiret skal være laget av Peder P. Husom, gulvet av et par lokale snekkere og kirkebenkene visstnok på dugnad. Benkene hadde hattehyller under setet, men disse ble fjernet ved en restaurering i 1975, og dermed forsvant muligens mange av navnene til dem som hadde laget dem. Mange benker ser imidlertid ut til å være laget av far og sønn A.J. Bækken og J.A Bækken, hvis navn er å finne under disse benkene.

Kirken fikk ytre panel i 1886 og ble malt utvendig i 1895. I 1903 ble den malt innvendig. Kirken ble restaurert i 1923-34. I 1924 malte Ragnvald Einbu kirken innvendig, med hjelp fra Olaf Simenstad. I 1928 laget Einbu lysekroner til kirken. Kirken ble malt rød utvendig i 1939 og hvit igjen i 1975 i forbindelse med en større restaurering der også panelet ble byttet ut. Strøm ble lagt inn først i 1956.

Til innvielsen fikk kirken en altertavle med bilde av Jesus og Maria som gave fra presten Nils Skavang, men høsten 1900 restaurerte man og satte inn den gamle altertavlen fra forrige kirke. Den var i sin tid var overtatt fra Listadkirken, forgjengeren til dagens Sør-Fron kirke, uten at det ser ut til å være kjent hvordan den fant veien til Folldal. Tavlen ble laget av Johannes Skråstad, bruskbarokkens siste store mester, i 1676. I 1882 hadde denne vært skrøpelig og manglet figurer. Dekorasjonsmaler Albert Tønnesen og treskjærer Johannes Skaanes restaurerte tavlen, trolig med Vågå-tavlen som forbilde, for plasseringen av evangelistfigurene ble endret i samsvar med denne. Billedskjemaet er kjent: I midten ser vi (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen, oppstandelsen og himmelfarten, med en figur av den triumferende Kristus øverst. Rundt dette er det figurer av de tolv apostlene med attributter og ellers de fire evangelistene og Moses og Aron. Blant apostlene har Mattias tatt Judas’ plass, hvilket ikke er uvanlig. Det er litt vanskelig å fastslå hvem enkelte av apostelfigurene er. Altertavlen kan studeres nærmere her.

Prekestolen og døpefonten er begge i tre og på alder med kirken. Førstnevnte er skåret av Ole Pederson Odtrøen og Ole J. Dalen.

Ved innvielsen i 1882 hadde kirken et harmonium fra J. Estey & Co i Brattleboro, Vermont — i sin tid verdens største orgelfabrikk. I 1922 kjøpte man Alvdal kirkes gamle orgel fra 1884, et pipeorgel med fem stemmer. Det ble montert av J.H. Jørgensen, som ved samme anledning leverte det nye orgelet til Alvdal. Dette er siden skiftet ut, men oppbevares fortsatt. Det sies at det trenger restaurering, men at piper og de fleste mekaniske deler er i god stand. I 1970 ble det installert et 13 stemmers orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

De to kirkeklokkene er fra 1754, fra Johan Barthold Holtzmann i København.

Kirken er omgitt av sin kirkegård. I 1898 ble det meldt om problemer med å holde krøtter borte fra kirkegården, og det ble da laget to støpejernsporter til muren som fremdeles brukes i dag. Et uthus ble oppført i 1930, og det ble innredet bårerom under kirken i 1948-49. Kirkestue ble tegnet av Mauritz Sundt-Hansen og oppført med Magne Engvoll som byggmester i 1953. Den ble innviet den 31. januar 1954.

Kirken feiret hundreårsjubileum i 1982, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Kilder og videre lesning:

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Jakob kirke

Jakob kirke på Ankertorget har strengt tatt endret navn til Kulturkirken Jacob etter at Kirkelig kulturverksted overtok for noen år siden. Men la oss ta det fra begynnelsen. 1. januar 1875 trådte et vedtak i kraft som delte opp menighetene Vår Frelsers, Trefoldighet og Gamle Aker og gav tre nye menigheter: Jakob, Johannes og Paulus. Før kirken stod klar, ble Vår Frelsers kirke (altså Domkirken) brukt til gudstjenester annenhver søndag for Jakob menighet.

Kirken ble tegnet av stadskonduktør Georg Bull. Det er en nygotisk teglkirke som ble innviet av biskopen den 8. oktober 1880. Antallet sitteplasser var 820, mens det for Kulturkirken Jakob oppgis til 600 i Wikipedia.

Alterbildet ble malt av Eilif Peterssen i Roma i 1880-81 og viser hyrdenes tilbedelse av Jesusbarnet. De tre kirkeklokkene ble støpt i Memmingen i Bayern. Prekestolen og alteret er av amerikansk treverk. Ellers ble det brukt norske materialer. På 1940-tallet fikk kirken elektrisk oppvarming og ble pusset opp til 70-årsjubileet i 1950. Personer som Finn Krafft, Dagfin Werenskiold og Domenico Erdmann har deltatt i oppussings- og utsmykningsarbeid ved kirken.

Menigheten ble oppløst i 1985, og kirken ble opprinnelig besluttet revet. Den stod og forfalt i en årrekke, mens det kom bevaringskrav fra en rekke kanter: Riksantikvaren, Byantikvaren, Fortidsminneforeningen, Selskabet for Oslo Byes Vel og Oslo menigheters fellesråd (som det da het). Kirken ble fredet i 1992. Etter oppussing og formodentlig enkelte ombygginger tok Kirkelig kulturverksted kirken i bruk i 2000, og den har siden vært brukt til blant annet konserter og plateinnspillinger samt til administrasjon. (Se. f.eks. beskrivelse her på Origo, og det er en mer detaljert beskrivelse av driften her.)

I begynnelsen av 2007 meldte Aftenposten likevel at ikke alt stod bra til ved kirken. Blant annet løsnet det stein fra fasaden. Vi får tro noe er gjort med saken, for aktivitetsnivået er for tiden høyt om man skal dømme ut fra programmet.

Kirkesøk og Wikimedia Commons har interiørbilder.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 127-128

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 279
  • Kirkelig kulturverksted
  • Kulturkirken Jakob (notat i forbindelse med statsbudsjettet)
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Tårnet

Vestportal

Dør i sør

Statue på sørsiden

Annonse