Viser arkivet for stikkord hovedøya

Møsstrond kirke

Møsstrond kirke sies å være Norges høyest beliggende sognekirke (ca. 950 meter), og den er på sett og vis Telemarks mest bortgjemte. Fra 1903 av ble innsjøen Møsvatn regulert, og den er et viktig magasin for energiproduksjon. Vannstanden er hevet, og det som opprinnelig var tre sjøer, er blitt én stor. Reguleringen går mellom 900 og 918,5 moh (916,33 på dagen for undertegnedes besøk). Kirken ligger på en øy, Hovden (iblant kalt Hovdenøya eller Hovdeøyi), som en gang var et nes. Bygda kirken betjener, er landskapet rundt sjøen, hvorav det meste er veiløst.

En kirke på Møsstrond stod klar i 1850. Den ble imidlertid truffet av lynet sommeren 1919 og brant ned til grunnen. Dagens kirke ble tegnet av Olav O. Bitustøyl, skjønt Kirkesøk krediterer også Alfred Christian Dahl, uten at dette bekreftes i andre kilder. Kirken ble innviet i 1923. Det er en laftet langkirke med rundt hundre sitteplasser. Vesttårnet er trukket litt inn i skipet, og koret i øst er omgitt av små sakristier. Kirken har panel utvendig og for det meste innvendig, mens det flattelgjede laftetømmeret er synlig (og malt) i korets sidevegger.

Det er et enkelt kirkebygg som ikke har noe galleri, og veggene i skipet er for det meste trehvite. I 1927 og 1928 malte imidlertid Sveinung Svalastoga (ikke å forveksle med denne Sveinung Svalastoga) koret med overdådige, fargerike malerier med bibelmotiver, og også kirkebenkene har fått maling samt dekor på vangene. Korgulvet er hevet to trinn over skipets gulv. Inne i koret er det laget til en slags apsis der fondveggen og skråflater opp mot taket er dekket av Svalastogas malerier, som fungerer som altertavle. Bildet rett bak alteret ser ut til å være fra stallen i Betlehem, og til høyre ser vi korsfestelsen. Over korbuen er et nattverdsbilde.

Prekestolen har bilder av evangelistene, hvilket er tradisjonelt, men utførelsen er noe utenom det vanlige. Også døpefonten (en dåpsengel) har Svalastoga malt. Kirken har ifølge kirkeleksikonet et elektronisk harmonium fra Vestlandske orgelverksted. Borgny Svalastog laget tekstiler til kirken i 1999.

Ved Møsstrond har man beholdt en gammel gravskikk helt fra katolsk tid, idet gravfølget er med og gravlegger kisten etter jordpåkastelsen. Dette er en skikk det er snakk om å gjenopplive også andre plasser. På denne kirkegården er spillemannen Haavard Gibøen begravet.

Det var bispevisitas i Rauland prestegjeld i september 2004.

Kilder og videre lesning:

Cistercienserklosteret på Hovedøya

Klosteranlegget sørfra

Allerede før cisterciensermunkene anla sitt kloster på Hovedøya, skal kirken ha stått der. Den var muligens blitt oppført i 1120-årene og var en toskipet kirke med kvadratisk kor med apsidal avslutning. Kirken var viet til st. Edmund, og denne dedikasjonen ble beholdt da cistercienserne overtok og den 18. mai 1147 viet hele anlegget til jomfru Maria, slik regelen er i denne klosterordenen. De som grunnla klosteret, var abbed Philippus og 12 munker fra klosteret i Kirkstead i Lincolnshire, og de var invitert av biskop Vilhelm.

Munkene sørget for å bygge klosteranlegget og utvide kirken. Apsis ble revet, og kirken ble utvidet mot øst. Den fikk et nytt tverrskip og et rett avsluttet kor øst for dette. Dette skal ha blitt ferdig mot slutten av 1200-tallet. Før dette var det blitt bygget en forhall med to lange, smale rom inntil vestveggen, det ene med adkomst utenfra, det andre som adkomst for lekbrødrene, som holdt til i vestfløyen. Kirken hadde hovedalter i øst og flere sidealtre. Det finnes en rekke nisjer i murene som kan ha vært veggskap. Kirken var opprinnelig romansk, men fikk gotiske buer ved utvidelsene.

Sør for kirken lå klostergården med en brønn som foruten regnvann var øyas eneste kjente vannkilde. I denne gården skal det en gang i tiden ha vært en mur som skilte munker fra lekbrødre, men den ble etterhvert revet, noe som tas som et tegn på at lekbrødreordningen opphørte. Anlegget omfattet naturligvis også en hel del andre rom, som kan studeres på dette kartet.

Klosteret ble etterhvert en stor eiendomseier og hadde på det meste 443 eiendommer, deriblant storgårdene Bygdøy, Bogstad, Frogner og Ullern. Det var også en betydelig maktfaktor. Abbeden hadde en fri stilling og var ikke underordnet biskopen av Oslo. Munkenes og klosterets bane ble det politiske spillet. Abbeden støttet Kristian IIs mislykkede forsøk på å ta tilbake makten i Norge i 1532 og ble for det ført i fangeskap. Klosterets gods og eiendommer ble inndratt og klosteret brent av høvedsmann Mogens Gyldenstjerne på Akershus festning den 21. januar. Etter dette ble anlegget brukt som steinbrudd for bl.a. Akershus og Slottet.

Ruinene sies å utgjøre et av de mest komplette klosteranleggene i Norge. Det ble utgravet på 1840-tallet, og det har vært restaureringsarbeider da og i 1877, 1890, 1930-årene og 1975. Derimot later det ikke til at ruienene av portstuene er utgravet og konservert.

På nettstedet om Hovedøya fortelles det også om annen bruk av Hovedøya og området rundt klosteranlegget. Det var kanonbatteri på øya fra 1808 og kruttmagasin fra 1826. På 1800-tallet var øya i det hele tatt forsvarets domene, og i 1871 ble det bygget et karantenelasarett der (nedlagt 1931). Garden brukte øya fra 1914 og frem til krigen, da tyskerne overtok med bl.a. sprengstofflager og feltsykehus. Etter krigen ble tyskertøsene internert her, og på 1950-tallet ble tyskernes anlegg revet. Øya ble kjøpt av Oslo kommune i 1952 og er ellers kjent for sitt planteliv. I dag besøker man gjerne Klosterkroa og ruinene, og det er også omvisninger på stedet.

Kilder og videre lesning:

Mot kirken vestfra

Forhaller i vest

Kirkeskip

Nisje i skipets nordvegg

Spor etter apsis mot øst

Spor etter apsis mot nord

Klostergård og brønn

Parlatorium: Her kunne man åpne munnen

Calefactorium (varmestue)

Forråd

Klosteranlegget østfra

Clemenskirken (Oslo)

Clemenskirken var en sognekirke i middelalderens Oslo som det nå bare er en ruin igjen av. Den ble oppført tidlig på 1100-tallet som en toskipet steinkirke med tårn i det nordvestre hjørnet og var viet til til den hellige Klemens, de sjøfarendes helgen. Det sies at den var svært lik klosterkirken på Hovedøya (Edmundskirken, også toskipet). Det skal ha stått to andre kirker på stedet før dette — trolig av tre — som det bare er funnet begravelser etter. Den eldste antas å ha vært fra ca. år 1000.

Under og omkring kirken har man funnet rester av det som er en av landets eldste kirkegårder. De eldste gravene er datert til år 980-1030. Disse er ikke orientert øst-vest, men trolig plassert parallelt med den eldste trekirken, som ble bygget innimellom en eksisterende bygningsmasse.

Man antar at kirken ble oppgitt og jevnet med jorden etter reformasjonen (1536). Arkeologiske utgravninger ble foretatt i 1920-21 og 1970-71. Ruinene var i mange år skjult av Loengbrua, som ble revet i 1995 etter åpningen av Ekebergtunnelen.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-12 samt fremre og bakre innbrett

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 129 og 194
  • Oppslag på stedet
  • Wikipedia

Fra sørvest

Fra øst

Nesten sørfra

Clemensalmenningen — Middelaldergateløp markert i stein

Pilegrimsleden følger neppe korteste vei

Østre strete — Middelaldergateløp markert i stein

Annonse