Viser arkivet for stikkord hov

Rolighed

Som det fremgår av oppslaget om Vinger kirke, har Kongsvinger hatt flere presteboliger gjennom årenes løp. Rolighed er én av disse. Den fungerte som prestegård fra 1913 (ifølge boken om Vinger kirke) og til henimot den annen verdenskrig.

Den tidligere prestegården, Hov, ble solgt på auksjon i 1910 og videresolgt til kommunen i 1921. En parsell av eiendommen Rolighed ble tatt i bruk som ny prestegård i 1913, idet hovedbygningen ble satt i stand. Huset var blitt oppført i 1857-59 for Sigvard Irgens Friis Rynning, som var byens ordfører i 1853-55. Det sies å være Günther Schüsslers første av mange oppdrag i området. Fra 1875 var huset eid av distriktslege Hans Lemmich Juell, som var ordfører i 1889-97. Han var far til Dagny Juell, som vokste opp her. Så var stedet altså prestegård.

Før krigen stod huset tomt for reparasjon. Tyskerne flyttet inn og etterlot hus og tomt i elendig forfatning. Det ble oppført en ny prestebolig i 1953: Den såkalte Klokkergården ligger i Vestre Solørveg 1 (tidligere Kirkestredet 5). Rolighed var kommunal leiegård fra 1945 og huset Kongsvinger trevarefabrikk fra 1954, som vi fortsatt ser av skriften på veggen.

I 1988 ville Kongsvinger kommune rive Rolighed, men Kongsvinger museum satte i gang en aksjon for å bevare stedet, kjøpte huset i 1989 og satte det i stand i løpet av seks år. Kvinnemuseet ble åpnet av dronning Sonja den 31. mai 1995. I tillegg til at Rolighed var Dagny Juells barndomshjem, har Kongsvinger åpenbart vært hjemby for mange som har kjempet for kvinnesak i Norge.

Vinger kirke

Vinger kirke ligger på Tråstadberget, sør for Kongsvinger festning. Dagens kirke avløste en kirke som skal være omtalt i Håkon Håkonssons saga (i skildringen av et slag i 1227) — trolig en stavkirke viet til Johannes døperen, skjønt en tegning fra 1676 viser en korskirke, så den var kanskje blitt ombygget. Denne ble revet på begynnelsen av 1700-tallet, noen år etter at dagens kirke stod klar. Den stod ved Hov, på østsiden av Glomma, like ved der prestegården lå. Stedet var flomutsatt og dessuten på feil side av Glomma i forhold til byen. Men kirkestedet ble altså flyttet i 1697, da dagens kirke ble bygget. Innviet ble den først i januar 1699 — ved superintendent Hans Rosing. Den fikk samme navn som domkirken i Christiania, Vår Frelsers kirke.

Vi har å gjøre med en hvit, tømret korskirke. Den er hovedsakelig laftet, mens gavlene er av bindingsverk. Bordkledning kom først en god del år senere — den ytre etter 1715. Byggmester var Peder Gundersen Norigarden fra Gudbrandsdalen, og tårnbygger var Hans Staal. Kirken har tre gallerier og ca. 600 sitteplasser. Det nåværende tårnet med løkkuppelen er fra en ombygging i 1854-55 etter at kirken var nedslitt og trengte oppussing. Kirken var tidligere brunrød, men ble malt hvit i 1868-69. På slutten av 1890-tallet ble kirken igjen omfattende restaurert, denne gangen under ledelse av Günther Schüssler, som døde mens arbeidet pågikk og ligger begravet her. Interiøret ble forsiktig restaurert i 1963-65.

Kirken var for øvrig blitt solgt til kommandanten på festningen ved kirkeauksjonen i 1723. Rundt 1750 kom den over på menighetens hender. I begynnelsen bar den et visst preg av å være garnisonskirke, og plassen foran kirken ble brukt som ekserserplass. Etterhvert vokste kjøpstaden Kongsvinger, og kirken ble mer preget av det sivile liv. I 1870 ble kirken erklært å være Vinger kommunes eiendom.

Kirkerommet har nå buehvelv, men opprinnelig var det flat takhimling. Det er ikke mye igjen av det opprinnelige inventaret, som må ha omfattet litt av hvert fra den gamle kirken.

Alterutsmykningen består av et innrammet krusifiks. Krusifikset skal være fra 1300-tallet og er laget av en ukjent kunstner. Det ble funnet på loftet på 1920-tallet og har trolig vært i den gamle kirken. Opprinnelig brukte man altertavlen fra den gamle kirken, men det later til at den ble skadet. I 1783 er det snakk om at man har en tavle som er i god stand, men som trenger maling. Muligens dreide det seg om samme tavle. Etter ombyggingen i 1854-55 manglet det altertavle. (Man brukte et snekret kors.) Det ble samlet inn midler, og et maleri av Christen Brun som forestiller Jesus i Getsemane, ble innkjøpt og brukt som alterbilde. I sogneprest Harald Devolds tid (1924-33) eller i 1947 — avhengig av hvordan man tolker kildene — ble Bruns bilde flyttet til fondveggen i gravkapellet. Da gravkapellet ble revet, ble bildet plassert i krematoriets underetasje. Er det dette bildet som henger på nordre tverrarms østvegg?

Prekestolen ble overført fra den gamle kirken, men den ble relativt raskt byttet ut med en prekestol med lydhimmel fra 1704. Jubileumsboken sier at denne trolig ble byttet ut på 1800-tallet, muligens under ombyggingen i 1854-55. I Devolds tid ble imidlertid den enkle prekstolen staset opp med figurer skåret av Ole Boger, og den fikk en lydhimmel over seg som kan ses på et bilde i jubileumsboken. Senere er himlingen fjernet og dekorasjonene forenklet. Også andre ting fra Devolds tid er endret i ettertid. På motsatt side i forhold til prekestolen står en lesepult.

Døpefonten (like ved siden av prekestolen) er fra 1175-1250 og i kleberstein. Den er trolig overført fra den gamle kirken. I 1886 ble døpefonten oversmurt med oljemaling, og i 1891 fikk kirken en ny døpefont. I 1933 ble imidlertid middelalderdøpefonten delvis omhugget av Boger og tatt i bruk igjen.

Kirken fikk i 1839 et orgel som ble plassert over alteret. Dette ble i 1895 avløst av et orgel på orgelgalleriet over hovedinngangen. Mange av orgelpipene til 1839-orgelet ble solgt i 1918, men det finnes fortsatt rester igjen over og bak alteret. Et hammondorgel anskaffet i 1937 ble ingen suksess, og orgelet fra 1895 ble restaurert etter krigen. Et orgel bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk ble tatt i bruk i 1960, og det ble også anskaffet et harmonium til bruk om strømmen skulle bli borte. Det sies at orgelet aldri har vært godt, og det var lenge i ustand. Det ble satt i gang innsamling til nytt orgel med sikte på montering i tide til grunnlovsjubileet i 2014. Dette orgelet (27 stemmer, 2 manualer og pedal — se også her) er bygget av Ålems orgelverkstad og ble innviet 10. november 2013.

Kirken er omgitt av en kirkegård. Inntil 1805 var det faktisk anledning til begravelse under kirkegulvet — for den som hadde råd til det. En rekke lik ble tatt opp og begravet ute på kirkegården ved en reparasjon av kirkegulvet i 1887. Likeledes ble det tatt ut kister fra under våpenhuset i 1936. Disse ble undersøkt først i 1980 og viste seg å være hovedsakelig barnekister fra 1700-tallet. Kirkegården er utvidet en rekke ganger, og det ble fra 1971 bygget et krematorium som ble tatt i bruk i 1973 og formelt overlevert i 1975. Det er en urnelund i bakken nedenfor krematoriet. Det fantes en stund et gravkapell (bygget i 1914), men da krematoriet stod klart, ble det brukt som bårehus, og gravkapellet ble revet. Krematoriet har riktignok en liten sal på 60 plasser, men ellers foregår begravelser fra kirken.

Nevnte Hov prestegård ble for øvrig solgt på auksjon i 1910 og videresolgt til kommunen i 1921. En parsell av eiendommen Rolighed ble tatt i bruk som ny prestegård i 1913, idet hovedbygningen fra 1859 ble satt i stand. Før krigen stod den tom for reparasjon. Tyskerne flyttet inn og etterlot hus og tomt i elendig forfatning. Det ble oppført en ny prestebolig i 1953. Den såkalte Klokkergården ligger i Vestre Solørveg 1 (tidligere Kirkestredet 5).

Nylig er det meldt om tyveri i sakristiet under en gudstjeneste, og man vurderer å låse sakristidøren under gudstjenestene. Også på krematoriet har det vært innbrudd.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Thorbjørn Hæhre (red.): Vinger kirke 1699-1999. Fra garnisonskirke til soknekirke. Kirke i 300 år — menighet i 900 år (Vinger menighetsråd, 1999)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 102-105
  • Artemisia.no
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Fet kirke

Fet kirke ser ut til å være den fjerde sognekirken i rekken på Fetsund. En middelalderkirke lå ved gården Hof (Hov), som også gav navn til sognet. Denne brant en gang mellom 1570 og 1589 og ble avløst av en tømmerkirke som ble truffet av lynet og brant i 1680. Året etter ble en ny tømmerkirke innviet, omtrent der gravkapellet til dagens kirke ligger. Denne tømmerkirken ble så revet i 1889, og dagens kirke ble innviet den 3. desember 1890 — eller den 31. Her er det motstrid mellom kallsboken og departementets journal. Arkitekt og byggmester var Günther Schüssler. Det ble delvis benyttet materialer fra den gamle kirken.

Kirken er en nygotisk, tømret langkirke, men den har korte utbygg i nord og sør som kan minne om tverrskip utenfra. Orienteringen er motsatt av det vanlige: Kor i vest, tårn og inngang i øst. Antall sitteplasser er ca. 700. Kirken har gallerier i øst (med orgel) og midt på langveggene. Interiørfargene (ved Finn Krafft og Kristoffer Eriksen Ganer) er fra 1949.

Kirken har to altertavler: den ene fra 1682 (ferdig staffert først rundt 1688) og nødvendigvis overført fra den tidligere kirken, den andre fra 1890 (en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, utført av P.N. Arbo). Det antas at Christopher Ridder har skåret ornamentene på den eldste, som står ved alteret. Tavlen har syv nokså naive oljemalerier og er nærmere omtalt i Norges kirker. Ridder står også bak døpefonten med himling, en prekestol som det finnes deler av i gravkapellet, og antageligvis et epitafium samt en innskriftstavle i gravkapellet. Prekestolen i kirken har syv fag med speilfyllinger. I tillegg finnes en døpefont i marmor av Brynjulf Bergslien. Kirken sies å ha et 21 stemmers Jørgensen-orgel fra 1967. Av de to klokkene er den ene fra 1685 og den andre fra 1890 (O. Olsen). For øvrig er interiør og inventar samt tidligere kirker skildret i «Norges kirker».

På kirkegården like sørvest for kirken står et gravkapell i panelt bindingsverk oppført i 1910 (restaurert i 1932). Det er nord/sør-orientert og huser noe barokkinventar fra den tidligere kirken, deriblant en korskilledekorasjon skåret av Lars Pinnerud ca. 1740. Det er bårerom i kjelleretasjen. Prestegården ligger nord for kirken.

Som ved en rekke andre kirker har det vært et visst forfall ved Fet kirke. Råte- og fuktskader tæret på kirken, men i 2006 meldte Indre Akershus blad at det var foreslått bevilget 3,8 millioner kroner til oppussing av kirken. De neste par årene var kirken omgitt av stillaser. I januar 2008 rapporterte Romerike blad fra nedheisingen av kirkespiret (med nettvideo), samtidig som det ble meldt om budsjettoverskridelser på to millioner. Høsten 2009, da de første bildene her ble tatt, var spiret på plass og kirken tilsynelatende ferdig, men det stod fortsatt et par stillaser igjen. I april 2011 var stillasene borte, og kirken fremstod som nymalt og fin.

Ikke langt fra kirken finner vi også det som skal være Norges 4. største gravhaug, og i nærregionen skal det ha eksistert to andre kirker: Borgen og Falla. Nær sistnevnte er det også gravhaugfunn.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Østfra

Kirken bak trærne

Apsis er i vest. Prestegården ses til venstre.

Hovedinngang i øst

Gravkapell

Inngang til bårerom

Krigsminnesmerke på kirkegården

Hov kirke (Søndre Land)

Hov er kommunesentrum i Søndre Land, men da Hov kirke ble innviet, den 12. september 1781, var den anneks under Fluberg. Det er en laftet korskirke med 480 plasser, og byggmester var Svend Olsen Odnes. Det sies at kirken trolig fikk ytre bordkledning fra starten av. Kirken avløste en tidligere kirke som ble revet i 1778. Denne var muligens fra 1649, etter at forrige kirke var blitt revet i 1648.

Som ved flere tidligere anledninger (Fluberg, Nordsinni, Lunde og Østsinni) hyret sognepresten, Niels Dorph, inn Peder Aadnes til å utsmykke kirken. Aadnes hadde vært med som lærling da Eggert Munch laget alterbildet til Fluberg, basert på Rubens’ bilde «Nedtagelsen fra korset» slik motivet er gjengitt i et stikk av Lucas Vorsterman. I mellomtiden hadde Aadnes brukt det samme motivet i flere altertavler, og det gjorde han også i Hov-kirken.

Prekestolen er skåret av Hans Larsen, med rik rocailleornamentikk. Baldakinen er nyere og skåret av Ragnvald Einbu. Hans Jonassen Felde skar korskranken, men denne ble fjernet ved oppussing og «modernisering» til hundreårsjubileet, og etter det jeg forstår, er dagens korskranke delvis rekonstruert av Ragnvald Einbu.

Som i en rekke andre kirker var man på siste halvdel av 1800-tallet gått lei av det man anså for å være gammelmodig krimskrams. Interiøret ble radikalt forandret i oppladningen til hundreårsjubileet: Korskranken ble fjernet, og det meste ble overmalt med hvitt eller gull. Kirkestolene ble byttet ut, sakristiet ble flyttet østover, det ble laget inngang mot nord, og kirken fikk høyere vinduer. Tårnet ble endret og orgelet skiftet ut.

Senere fulgte flere bølger med restaureringer. I 1920 klarte Domenico Erdmann her som i andre kirker å finne tilbake til de overmalte fargene. Han renset altertavle, prekestol, baldakin og døpefont. Kirken fikk elektrisk belysning til 150-årsjubileet i 1931. I 1953 ble det innredet gravkapell og bårerom i kjelleren. Ytterligere restaurering og oppgradering av standarden fant sted i 1956. Nytt orgel kom til i 1960. Endelig ble det utført omfattende restaurering i forkant av 200-årsjubileet, og kirken ble gjenåpnet av biskop Georg Hille den 20. september 1981. I samme forbindelse ble det utgitt en jubileumsbok.

Det kan legges til at kirken har et par glassmalerier av G.A. Larsen fra 1915 (motiver: Guds lam og pelikanen), og at de to kirkeklokkene antageligvis er overtatt fra den gamle kirken. Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken.

Det var bispevisitas i Søndre Land i mars 2009.

Kilder og videre lesning:

Hof kirke (Solør)

Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en kirke som var viet til st. Olav (tradisjonelt betegnet som stavkirke, men man er ikke helt enige om betegnelsen er berettiget) som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. Et par portalvanger er imidlertid å finne i Universitetets oldsaksamling. Det antas at dører og pilastre stammet fra en tidligere kirke. I tillegg til denne kirken på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, og etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret) og innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954-55.

Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954-55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har har enkelte likhetstrekk med prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler. I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Birger Lofnes: Hof kirke 125 år 1960-1985 (Hof menighetsråd, 1985; nyopptrykk av boken fra hundreårsjubileet i 1960 med et lite tillegg om de siste 25 år)

  • Tord Langmoen: Den høyreiste kirken i Hof 1860-2010 (Hof menighetsråd, 2010)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 627
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2014, kapittel 1
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 207-234 (om Lars Pinnerud)

Vestfra

Alternativ vinkel

Vestinngang

Årstall i mur

Årstall på vindfløy

Gravkapell

Biri kirke

Biri kirke ligger i åsen like utenfor Biri sentrum, et godt stykke nord for Gjøvik, men innenfor kommunens grenser. (Biri var egen kommune i 1910-1964.) Den er ikke stedets første kirke.

Et sagn forteller om en kirke ved gården Hov i lia over Biri, skjønt eksistensen synes ikke sikkert dokumentert. Sikkert er det derimot at det tidligere stod en stavkirke ved gården Sigstad, like ved dagens kirke (som sies å stå på stavkirkens kirkevang). Byggeåret er ikke kjent — kanskje dreier det seg om 1200-tallet? — og den stod til dagens kirke var bygget. Rundt 1660 ble den utvidet til korskirke med «twende nye winger aff bindingswerck». Denne kirken ble på kirkeauksjonen i 1723 kjøpt av 4-5 bønder i bygda, og via skiftende eierskap kom halvparten over på allmuens hender. Kirken forfalt åpenbart og var dessuten for liten. Det ble besluttet å bygge ny kirke, men det finnes enkelte gamle gjenstander fra denne kirken. Det antas at Lars Borg skar altertavlen etter kontraktsinngåelse i 1703. Øvre og nedre vingepar er fortsatt i kirken, men ellers er deler av tavlen spredt omkring: Et panel som fremstiller nattverden, er brukt i altertavlen i Nykirke i Snertingdal, mens et panel med korsfestelsen er i Norsk folkemuseum. Evangelistfigurer fra denne tavlen er også i Nykirke. Et krusifiks og en statue av Maria med barnet er å finne i Oldsaksamlingen i Oslo (Kulturhistorisk museum). Et epitafium fra 1600-tallet er fortsatt å finne i dagens kirke (på korets sørvegg).

Nåværende Biri kirke er en laftet korskirke fra 1777 med 450 plasser. Byggmester var Amund Nilsen Gloppe, som også bygget Seegård kirke i Snertingdal i 1781— den som brant i 1994. Kirken har takrytter over krysset, kor i østre korsarm og sakristi i forlengelsen. Det er innganger og små våpenhus ikke bare i vest, men også i nord og sør. Kirken har stående utvendig panel. Biri kirke ble reparert eller restaurert i 1862, 1884, 1936-38 og 1954. Det ser ut til at den unngikk det verste moderniseringshysteriet på slutten av 1800-tallet, men den blå himlingen med hvite skyer ble hvitmalt, veggene ble malt grå og korskranke, gulv og vegger brune. Så er det hele tilbakeført på 1930- og 1950-tallet. Bygget er naturligvis oppgradert når det gjelder oppvarming, belysning osv., og ellers er det her som mange andre steder meldt om råteskader i de senere år. I 2007 ble taket reparert, og kirken ble malt utvendig.

Innvendig er kirken preget av Peter Kastruds inventar med forgylte akantusutskjæringer. Kastrud skar altertavle, prekestol og korskranke. Altertavlen har sterke likhetstrekk med Kastruds tavle i Åmot kirke på Rena, som han skar kort tid i forveien, og som igjen er inspirert av tavlen i Kastruds hjemlige Fåberg kirke (der bildene siden er skiftet ut). I de to store midtbildene ser vi nattverden og korsfestelsen med Maria og Johannes. Rundt nattverden er figurer av Moses (t.v.) og Jesus. Tilsvarende rundt korsfestelsen er figurer av Aron (t.v.) og Johannes døperen. Mens prekestolen i Åmot virker som en ren kopi av den i Fåberg, er Biri-stolen mer sammenhengende rund i grunnform (tønneform), og den har søte engleansikter som på en måte bringer tankene tilbake til Nicolai Borg, selv om stilen er en annen. På toppen av himlingen finner vi monogrammet til Kristian VII. På korskranken voktes treriksvåpenet av to villmenn.

Døpefontens opphav ser ut til å være et mysterium. Det ble erklært å være behov for en ny døpefont i 1953, og det er mulig at fonten er tegnet av Bjarne Hvoslef, som ledet restaureringen. Dåpsfatet passer visstnok ikke helt til fonten, og i jubileumsboken sies det at det ville ha vært merkelig om ikke Kastrud også hadde laget døpefont, men en slik Kastrud-font finner vi ikke.

Kirken skal ha fått sitt første orgel i 1780, da det ble ansatt organist. Dette ble reparert etter femti år, og i 1882 kom det nytt orgel fra August Nielsen i Kristiania. Dagens orgel er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble innviet den 21. mars 1965. Det står på orgelgalleriet i vest. Kirken har et relativt nytt konsertflygel og brukes endel til konserter. Mye annet inventar kunne nevnes, men interesserte henvises til kildene.

Kirkegården ligger på sørsiden av Øverbygdvegen litt nærmere Biri sentrum og omfatter ifølge Gjøvik kirkelige fellesråd 28 da med plass til 3270 graver, hvorav ca. 1165 ledige. I tillegg er 4,5 da (ca. 700 gravplasser) regulert, men ikke tatt i bruk. Denne kirkegården ble tatt i bruk i 1942, og ligger like ved et gartneri (som har en innkjørsel mellom et par av parsellene). Tidligere ble området rundt kirken brukt. Det er nå bevart som minnepark. På kirkegården står en driftsbygning (redskapsbod og velferdsrom). Bårehuset ble oppført i 1999. På kirkegården er fem krigsgraver for allierte soldater (Commonwealth War Graves) samt et par enkle minnesteiner for disse soldatene og for en nordmann som falt samme dag, den 22. april 1940. Prestegården ligger på sørsiden av Øverbygdsvegen. Kirken er også et stoppested langs pilegrimsleden til Nidaros, noe som er markert med en stein som forteller at det er 424 km til Nidaros.

Kilder og videre lesning:

Krigsgraver

Driftsbygning på kirkegården

Kirkegården ligger nær et gartneri

Annonse