Viser arkivet for stikkord helligolav

Syvde kirke

Syvdes første kirke var en stavkirke av ukjent alder og utseende ved gården Myklebust. Den var viet til Olav den hellige, og den er omtalt i Aslak Bolts jordebok. Syvde tilhørte Volda prestegjeld etter reformasjonen og hadde gudstjeneste hver tredje helligdag. Gamlekirken skal ha hatt et alterskap med to dører, og i 1677 fikk den prekestol fra Ulstein kirke. Som andre kirker gikk den på auksjon på 1720-tallet, og den hadde en rekke private eiere i det drøye århundret som fulgte. Tidlig på 1800-tallet ble viste kirken tegn på «brøstfeldigheter», og i 1836–37 ble ny kirke oppført ved gården Vik. Den ble innviet av prosten den 13. november 1837, utsatt med en dag på grunn av uvær.

Kirken var i privat eie til den kom på kommunens hender ved årsskiftet 1869/1870. Siden loven om kirker og kirkegårder kom i 1851, hadde det vært klart at kirken måtte utvides, og dette ble gjennomført i 1870-71. Et skilt på kirken sier da også «Bygd 1871». Skipet ble gjort fem alner bredere og målte i alt ca. 11 meter, mens koret beholdt sin bredde. Skipet ble også gjort to alner høyere. Sognepresten i Volda stod i egenskap av fungerende prost for innvielsen. I 1907 ble så skipet utvidet med fire meter i lengden, og kirken fikk nytt vesttårn og våpenhus med det karakteristiske inngangspartiet med tre dører. Vindfløyen på spiret bærer årstallet 1907. Dagens sakristitilbygg er fra 1950-årene. Kirken ble restaurert i 1971, og spiret ble reparert i 1988. Også sommeren 2014 utføres vedlikeholdsarbeider ved kirken (jf. Vanylven kommune).

Syvde kirke fremstår som en laftet langkirke i nygotikk/sveitserstil. Den har smalere/lavere og rett avsluttet kor og enda mindre sakristitilbygg øst for dette igjen. Antall sitteplasser sies å ha vært 378 i begynnelsen, medregnet galleriet. Kirkeleksikonet opererer med 392 plasser, men dette kan ha blitt redusert siden pga. brannforskrifter.

Inne i kirken er det orgelgalleri i vest. Koret åpner seg mot skipet i sin fulle bredde, og korgulvet er hevet et par trinn over skipets gulv. Korskillet har form av en lav ballustrade. Inventaret er for det meste fra 1871, men et par helgenfigurer på korveggen (Hellig-Olav og — antar man — Margareta) er muligens fra 1400-tallet. Disse var overmalt, men ble restaurert tidlig på 1900-tallet.

Rammen til altertavlen ble laget av Rasmus og Arne Nordal i 1871. Tavlen hadde først et gyllent kors, men i 1910 malte Daniel Lade, som kort tid etter utvandret til Amerika, et bilde av Kristus med fremstrakte hender. Øverste del av tavlen stammer fra Olavskirken.

Prekestolen står i korbuens høyre (søndre) kant. Kirken fikk orgel i 1909. Det ble i 1969 byttet ut med et 13 stemmers orgel fra Paul Ott. Den gamle kirkeklokken ble støpt om til en større klokke av Olsen Nauen i 1936.

Kirken står ganske langt nordvest på kirkegården, som er utvidet flere ganger. Sørvest for kirken er et delvis nedsenket bygg som ser ut til å være bårehus og servicebygg. En bauta over to sjømenn som omkom under krigen, ble avduket i 1952. Også den gamle kirkegården er viet, ifølge et hefte om kirken, som forteller at en steintrapp som stod foran stavkirken, fortsatt er å se på stedet.

Kilder og videre lesning:

Bårehus/servicebygg?

Inngangsparti

Krigsminnesmerke

Hoff kirke (Østre Toten)

Kirkestedet Hovsvangen er et gammelt kultsted som går tilbake til førkristen tid. Det skal ha vært bygget kirke her på befaling fra Olav Haraldsson (den hellige) allerede i 1021 eller deromkring. Denne kirken kan ha vært en stavkirke, men man vet vel strengt tatt ikke noe konkret om den. Hoff fikk imidlertid status som tridjungskirke (i Hadafylke, sammen med Nikolaikirken og Norderhov), og det ble bygget en steinkirke. Den er tidfestet til siste halvdel av 1100-tallet på stilistisk grunnlag. Ved byggingen var kirken en treskipet basilika, men den er endret en god del gjennom årene. Endringene er skildret detaljert i en liten bok om kirken (se litteraturliste), men her skal vi nøye oss med å skildre et lite utvalg.

Basilikaen hadde en takhøyde på 12 meter i midtskipet og 6 meter i sideskipene. Kirken hadde et tverrskip som nådde til sideskipenes yttervegger, og den hadde tårn over krysset. På nordsiden av kordøren er det funnet rester etter en nisje for et mariaalter, og det antas at det har vært en lignende nisje for St. Andreas på sørsiden, uten at spor etter det er funnet. Kirken hadde opprinnelig ikke vinduer på nordsiden.

I 1508 var det et lokalt bondeopprør. Kirken ble brukt som festningsverk og ble satt i brann — ukjent av hvilken side i konflikten. Det var også en større ombygging i 1700-03. Ved begge disse anledningene ble det gjort endringer. I den siste ble et tretårn fjernet, og dagens vesttårn ble oppført, med våpenhus i tårnfoten. Man hadde tenkt seg et høyt spir, men tårnfoten sies å være for svak og ikke murt sammen med kirkemurene. Årstallet 1702 står malt på kalkpussen under takskjegget. Et tårnur med tallskive ble satt opp på nordre tårnvegg i 1713. I 1807 var det store reparasjoner i gulv og tak. I 1850-årene var sørveggen rapportert å være skrøpelig og gulvet nedslitt, og takstein måtte skiftes. I 1861 ble det gjort en god del arbeider. Blant annet ble gulvet skiftet ut, tak ble tekket om, og en trekule fra 1812 på tårnet ble skiftet ut med det korset vi ser i dag. Det var en større restaurering i 1894-95 ledet av arkitekt Johan Meyer. I tillegg til at arbeid ble utført, ble kirken nøye undersøkt og historisk utvikling dokumentert. Vinduer i både nord og sør stammer fra denne tiden. Det ble brukt sementmørtel til mye arbeid, selv om det ikke var tradisjonelt. I 1952 startet en restaurering av interiøret ledet av Finn Bryn. Kirken fikk nye dører, og hovedinngangen fikk kalksteinsinnfatning. Gallerier ble lagt om (ikke for første gang), og det ble lagt teglgulv i våpenhuset og tregulv ellers. Alt dette kan synes som en hel del, men er altså sterkt forenklet. Før vi går løs på inventaret, kan vi ellers nevne at kirken har 332 sitteplasser, og at korets akse er noe skjev i forhold til skipets, noe som visstnok er gjort med hensikt og bidrar til den gode akustikken. En rekke figurer kan observeres på kirkefasaden.

Altertavlen ble skåret i 1664 av Lauritz Lauritzen, som også er kjent som Brandvalmesteren for sine arbeider i Brandval kirke. Oppbygningen er ikke ulik den for tavlen i Brandval, men maleriet i hovedbildet her, som fremstiller nattverden, er malt av Knud Sevaldsen Bang, som var sogneprest her, i 1689 (et år som var å finne på tavlen til det ble feilaktig rettet til 1589 i 1803 ved en ommaling). Bildet er visstnok malt etter et stikk på tittelbladet til Kristian IVs bibel, utført av Andreas Grey. Tavlen ble undersøkt av Domenico Erdmann, og det later til at den var umalt til Sevaldsen malte den.

Kirken har hatt en rekke prekestoler. Blant annet skal den ha fått en ny en rundt 1594. I 1711 ble denne byttet ut med en skåret av Isak Israelsen Rønningby på oppdrag fra sogneprest Hans Holst. Dagens prekestol ble laget av Kristian Kloppen i 1829, og den ble malt om i 1895 og 1952. Israelsens himling ble imidlertid beholdt til 1894, da den ble solgt på auksjon og brukt som hagebord.

Døpefonten ble skåret av Lars Borg i 1703 og har form av en gutt som bærer kummen. Borgs døpefont ble også solgt på auksjon i 1894, men her skjønte kjøperen hva han hadde å gjøre med, og den ble senere gitt tilbake til kirken.

Kirken er kjent for sine portretter av sogneprester tilbake til 1401. De første bildene kom visstnok til på initiativ fra nevnte Knud Sevaldsen Bang, men det spekuleres i om de ble malt av ham selv eller av Didrik Muus. Tradisjonen er fortsatt opp til våre dager, skjønt portrettene har vært flyttt litt omkring i kirken ved oppussingene.

Kirken hadde tidligere en skriftestol fra begynnelsen av 1600-tallet med utskjæringer over store deler av overflaten, deriblant flere menneskefigurer. Stolen stod i sakristiet, men befinner seg nå på Norsk folkemuseum.

Da dagens tårn ble bygget, ble klokkene flyttet over, men den minste klokken ble forært til Balke kirke i 1823. Det største klokken (opprinnelig fra 1662) sprakk i 1871 da man skulle ringe i tre dager ved dronning Louises død. Klokken ble da støpt om av Anders O. Holte i Kolbu. På den andre klokken står inskripsjonen «Fridrichswerck anno 1761».

Kirken har hatt en rekke orgler, visstnok allerede fra Knud Sevaldsen Bangs tid. Deler av et orgel fra 1723 med akantusutskjæringer på spillebordet ble laget av Jonas Rosendal på Hekshus. Dette orgelet ble reparert av Christian Andersen Ingelstad i 1792 og 1804, før det ble skiftet ut i 1878 og solgt til Norsk folkemuseum i 1897. I 1878 ble det montert et orgel fra Rieger, tatt i bruk på fastelavnssøndag av ingen ringere enn L.M. Lindeman. Da dette var modent for utskifting i 1959, ble det tatt vare på av Johan N. Bjerke, som bygget det opp igjen i sang- og musikkrommet Harmoniuen på Søndre Alfstad. Dagens orgel kommer fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk og ble tatt i bruk 20. desember 1959.

Langt mer kunne nevnes av inventar, ikke minst kirkesølv, men den som er interessart, får gå til kildene.

Kirken er omgitt av kirkegården, som befinner seg på både nedsiden og oversiden av en vei som går gjennom området. Steingjerder gjennom området vitner om utvidelser som har vært. På oversiden av veien forbi kirken står et gravkapell som ble oppført i 1926, ombygget i 1963 og påbygget fasiliteter som toalett og hvilerom for betjeningen i 1984. I tidligere nevnte bok om kirken omtales også «Totens Likhus», men det er noe uklart hva slags hus dette dreide seg om, og det finnes ikke rester av det i dag. Prestegården ligger nordøst for kirken.

Foruten andre bilder i sonen finnes en rekke bilder — også av interiør — her.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Gravkapell

Krigsminnesmerke

Sankt Olav katolske domkirke

En periode var det ganske strengt når det gjaldt religiøs praksis i dette landet. Christian VI innførte kirketukt (helligdagsforordningen, 1735) og tvungen konfirmasjon (konfirmasjonsforordningen, 1736), og i 1741 fikk vi konventikkelplakaten, som ble brukt mot legpredikanter som Hans Nielsen Hauge. Mange husker nok også Grunnlovens paragraf 2 fra sin skolegang, med de beryktede ordene «Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Det var denne paragrafen Wergeland kjempet for å endre.

Utover 1800-tallet skjedde det en viss oppmykning — i første omgang for kristne. I 1842 ble det gitt dispensasjon til en katolsk dåp, og i 1843 ble det ved kongelig resolusjon gitt tillatelse til å opprette en katolsk menighet, den første etter reformasjonen — se Wikipedia-artikkelen om katolisismen i Norge. Dette var Sankt Olavs menighet, som feiret sin første messe i et provisorisk Sankt Olavs kapell den 16. april det året. Det var begrensninger på utadrettet virksomhet før man fikk dissenterloven i 1845, som gav større religionsfrihet for kristne generelt. Oslo apostoliske vikariat fikk status som bispedømme den 29. juni 1953. For øvrig står det om bispedømmets historie i Wikipedia og hos Den katolske kirke i Norge.

Sankt Olav domkirke ligger mellom Akersgata / Ullevålsveien og Akersveien og danner fondmotiv for den som kommer spaserende opp Akersgata. Denne nygotiske langkirken i tegl ble tegnet av H.E. Schirmer og oppført i 1852-56 av murmestrene F.W. Metz og brødrene Carl, Albert og Ferdinand Unger. Domkirken ble innviet den 24. august 1856 av daværende katolske biskop i Stockholm, Jacob Lorenz Studach. Kirken er pusset opp flere ganger etter innvielsen, så som til jubileet i 1956, i 1976 (da den fikk nytt interiør etter tegninger av Jan Sigurd Østberg og Thomas Thiis-Evensen) og i 1997.

Kirkerommet kan studeres på dette bildet, og det finnes et fotoalbum hos Den katolske kirke. Istedenfor altertavle har kirken glassmalerier i korveggen, og i skipet har åtte vinduer glassmalerier som avbilder norske helgener. Dronning Josefine — Oscar Is gemalinne, som var katolikk — skjenket et alterbilde til kirken til innvielsen, en kopi av Rafaels sikstinske madonna utført av grevinne Sophie Adlersparre. Dette henger nå til høyre for korbuen, og til venstre henger en kopi av Rafaels bilde Forklarelsen, som var en gave fra Sta. Eugenia katolske menighet i Stockholm. Dronning Josefine gav også kirken et korteppe med blomstermotiver som hun og hoffdamene hadde brodert. Det tas ut ved høytidelige anledninger.

Kirken har det som går for å være det eneste kjente relikvium fra Olav den hellige, Olavsarmen. Den ble gitt i gave til dronning Josefine fra den danske stat og kom til kirken under en høytidelighet den 3. august 1864. Korsveien fra ca. 1900 har en rekke relieffer. I enden mot Akersgata er det et stort mosaikkbilde med motivet Maria Mater Ecclesiae, en kopi fra 2000 etter et alterbilde i Peterskirken, utført i Vatikanets mosaikkverksted. Utenfor kirkedøren står en skulptur av sankt Olav utført av Ragnhild Butenschøn i 1984. Under bildet av den sikstinske madonna er en kopi av en madonnafigur fra Enebakk kirke (hvis original nå er på Kulturhistorisk museum), laget av Petter C. Omtvedt og anbragt i kirken i 1997.

Kirken har en lesepult med moderne stålramme, og døpefonten er av granitt. Orgelet er beskrevet her. I tårnet henger tre kirkeklokker støpt av Joh. A. Beckmann i Stockholm i 1866.

Rett ved kirken ligger Sta. Sunniva skole, og i tilknytning til den fikk St. Josephs kapell status som kirke i 2007.

Kilder og videre lesning:

Fra Akersveien

Det arbeides rundt kirken

Fondmotiv i St. Olavs gate

Sankt Olav

Kirkerommet

Krigsminnesmerke

Bønsnes kirke

Bønsnes — ytterst på RøysehalvøyaRingerike (men i Hole kommune) — sies å være stedet der Olav den hellige vokste opp. Det står en stein til minne om ham utenfor kirken. Det skal ha vært en kirke her allerede på 1000-tallet, temmelig sikkert anlagt på et gammelt kultsted og visstnok på Hellig-Olavs initiativ.

Den kirken vi ser i dag, har sin opprinnelse på 1100- eller 1200-tallet. Middelalderkirken skal imidlertid ha vært i svært dårlig stand utover på 1500-tallet. Kanskje brant den etter et lynnedslag. I alle fall kom den etterhvert ut av bruk. Så ble den satt i stand fra 1680-årene av, og den ble uvanlig nok holdt utenfor den store kirkeauksjonen i 1723. Det fortelles at oppsitterne på nabogårdene regnet den som sin eiendom. Kirken ble tatt i bruk igjen i 1728. Det nåværende vesttårnet, som ikke er det første, antas å være oppført i forbindelse med reparasjonsarbeider i 1850-årene. Det er i bindingsverk og kledd med panel. På vindfløyen i tårnet står årstallet 1862, som muligens markerer fullføringen av dette arbeidet.

Kirken fremstår som en rektangulær steinkirke med pussede murer og altså vesttårn av tre. Murene er rundt 130 cm tykke og består overveiende av forskjellige typer sandstein. Antallet sitteplasser sies å være rundt 80. Det er orgelgalleri innenfor inngangen, og det strekker seg et lite stykke langs nordveggen.

Altertavlen antas å være fra rundt 1700, med nyere malerier samt vinger fra 1788. Maleriene viser nattverden (fra 1736) og korsfestelsen (fra 1800-tallet, muligens utført av Jørgen Eriksen). På hver side av nattverdsbildet er figurer av hhv. Moses (til venstre, med en stav og lovtavlene) og Johannes døperen (med øse og bok). Det kan tenkes at korsfestelsesbildet erstattet en kvariegruppe. Figurene av Johannes og Maria fra denne står på hver sin side av bildet, mens selve krusifikset ifølge «Norges kirker» står på skriftestolen. På tavlen finner vi også søyler og engler, og det er mulig at de sistnevnte i sin tid har stått på korskillet. Tavlen har en rekke medaljonger med innskrifter. nevnte korskille er demontert (muligens rundt 1790), og evangelistfigurer derfra står på det skapformede «sakristiet» langs korets nordvegg.

Den barokke prekestolen ble opprinnelig gitt til Grinakerkirken av Christopher Mortensen Sand, som var sogneprest der i 1673–1686, og kom til Bønsnes i 1726 etter at Grinaker fikk ny prekestol. Stolen har fem fag med storfelter med bilder av Salvator mundi (Kristus) og evangelistene.Stolen er staffert av Bartholomæus Stoderus, og illustrasjonene sies å bygge på stikk av H.A. Grey fra 1655. Smalfeltene er overmalt, men med rester av eldre innskrifter synlig. Oppgangen bærer preg av flytting, muligens på 1800-tallet. Stolen har en barokk, sekskantet himling.

Døpefonten antas å være fra 1600-tallet og ble gitt til kirken av Anders Christensen Frøshaug med frue i 1726. Fonten er åttekantet timeglassformet, og den har en åttekantet himling samt due. Den står i korets nordvestre hjørne og hadde opprinnelig dåpshus.

Høsten 2009 og våren 2010 ble det gamle orgelet restaurert av folk fra Brødrene Torkildsen. Kirken har to klokker som ble støpt i Amsterdam i 1753. Langt flere interiør- og inventardetaljer kunne nevnes. Interesserte henvises til kildene på litteraturlisten.

Det er ikke gravplass ved kirken, men kirkeområdet er inngjerdet. Kildene forteller imidlertid at det har vært begravelser under kirkegulvet, og at kister ble tatt ut i forbindelse med omlegging av gulvet i 1840. Bønsnes kirke er gjerne åpen for publikum i juli måned.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Tårnet

Minnestein over Olav den hellige

Hof kirke (Solør)

Hof (hvis navn henspiller på et gammelt gudehov) utgjør sørlige del av det som nå er Åsnes kommune i Solør, med kirkested på vestsiden av Glomma, skjønt Glomma endret faktisk løp i området omkring 1450: Tidligere lå kirkestedet på østsiden. Det later til at Hof-området hadde en langt viktigere betydning som lokalt sentrum i tidligere tider. Da omfattet Hof kommune (eller formannskapsdistrikt) det som nå er Åsnes og Våler. Åsnes (en del av nåværende) med Våler ble utskilt fra Hof i 1848, Våler ble utskilt fra Åsnes i 1854, og i 1963 ble Hof innlemmet i Åsnes igjen.

Det er dermed ikke overraskende at det har vært kirke i området i lang tid, og dagens kirke er den tredje i rekken. Minst. Den avløste en kirke som var viet til st. Olav (tradisjonelt betegnet som stavkirke, men man er ikke helt enige om betegnelsen er berettiget) som ble revet i 1861, da den nye kirken stod klar. Før Olavskirken ble tatt ned, var folk fra Fortidsminneforeningen på stedet og tegnet plansjer av den. Kirken var korsformet og hadde stor grunnflate og bjelkespenn for en stavkirke, ifølge jubileumsboken fra 1985. Boken fra 2010 opplyser at den hadde firkantede stolper som hvilte på stein. Kirken var for øvrig blitt forlenget, utvidet og reparert, blant annet med en laftet del vestover. To altertavler og to prekestoler ble tatt vare på og lagt på loftet, mens andre materialer ble solgt på auksjon, slik det var vanlig. Et par portalvanger er imidlertid å finne i Universitetets oldsaksamling. Det antas at dører og pilastre stammet fra en tidligere kirke. I tillegg til denne kirken på Hof var det tidligere også en kirke på Kirkemo (eller bare Mo). Dette kirkestedet antas å være noe yngre enn Hof og lå i sin tid på motsatt side av Glomma.

Hofskirken stod nødvendigvis ikke på nøyaktig samme sted, men ikke så langt unna. Det var strid om plasseringen av den nye kirken. Landhandler Hans Simonsen ville ha den nye kirken oppført ved Kvisler, og etter en strid som varte i flere år, nektet han å godta nederlaget og lot seg begrave på en egen kirkegård ved Kvisler sammen med et par andre. Disse gravene kan fortsatt ses på stedet. Det ble besluttet å oppføre den nye kirken i stein. Den ble tegnet av Chr.H. Grosch og minner av ytre fremtoning relativt mye om den nesten samtidige Strøm kirke i Sør-Odal (tegnet av H.E. Schirmer). Murmester Schøyen bearbeidet Grosch’ tegninger og stod for byggingen, som ble påbegynt i 1858 (et tall som står i tegl over vestportalen samt på vindfløyen i spiret) og innviet den 17. oktober 1860. Vi har å gjøre med en korskirke i tegl med ca. 375 sitteplasser. Opprinnelig skal den ha hatt rundt 625, hvorav 145 på galleriene, men galleriene ble fjernet i 1954-55.

Altertavlen som nå er i bruk, er overtatt fra Hofskirken og ble skåret av Lars Pinnerud rundt 1740. I hovedfeltene ser vi nattverden og korsfestelsen (med Maria og Johannes) og øverst den tronende Kristus. Fra gamlekirken hadde man også en tavle skåret av Johannes Skraastad i 1686, men det sies at den var for skrøpelig til å restaureres og tas i bruk. Før Pinnerud-tavlen kom i bruk, hadde man et alterbilde malt av i 1885 Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands bilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo. Skiftet skjedde ved en restaurering i 1954-55, og da ble Tidemand-kopien hengt på nordskipets østvegg.

Også prekestolen er skåret av Pinnerud rundt 1740. Den er rund (tønneformet) og har himling og akantusutskjæringer. Den har har enkelte likhetstrekk med prekestolen som gikk med i brannen i Veldre kirke. På himlingen ser vi Kristian VIs kongemonogram. Stolen ble malt av Ole Rude først i 1754. (Den andre prekestolen fra Hofskirken er nå å finne i Hof Finnskog kirke.)

Døpefonten i kleberstein er fra 1200-tallet. Den hadde tidligere et kobberfat, men i 1941 fikk kirken døpefat og mugge i sølv i gave, begge to fremstilt av David Andersen i Oslo.

Kirken har hatt flere orgler. I begynnelsen overførte man orgelet fra Olavskirken, som antas å ha vært fra ca. 1800. Det var ikke godt, men ble brukt også i den nye kirken helt til 1897, da et nytt orgel fra Olsen & Jørgensen ble innviet 1. juledag. Dagens orgel (innviet 6. mai 1984) er bygget ved Johannes Menzel Orgelbyggeri i Sverige, som samtidig bygget orgel til Arneberg kirke. Orgelet står på galleriet i vest.

De to klokkene er overført fra gamlekirken. Den ene ble omstøpt i 1728, mens den største skal være støpt i Nederland, men den bærer ingen innskrift. Gamlekirken hadde tre klokker, og det antas at den minste (fra 1694) ble gitt til misjonen på Madagaskar da nykirken ble bygget. Blant annet gammelt inventar kan nevnes et skap fra 1500/1600-tallet, en lysekrone i messing fra 1723, en gammel messehagel, en gammel bibel og noen våpenskjold (i våpenhuset), hvorav det ene bærer årstallet 1730.

Kirkegården er omgitt av et gjerde, og det finnes et gravkapell i tegl nord for kirken. Det ble oppført i 1918 etter en gave fra gårdbruker Gustav Kirkemo. Kapellet ble restaurert i 1959 etter tegninger av arkitekt Asbjørn Stein. Det ble restaurert igjen på slutten av 1990-tallet og ser ut til å brukes nærmest som kirkestue. Under oppussing av kirken til jubileet fant kirkelige handlinger sted her. Hof prestegård ligger på sørsiden av bygdeveien. Den ble fredet i 1991 og er ifølge jubileumsboken fra 2010 solgt.

Som mange andre steder er det her meldt om behov for oppussing. Det gjelder både selve bygget og gamle gjenstander som prekestolen og altertavlen. Igangsetting av oppussing er dokumentert i jubileumsboken, men det later ikke til at den ble helt ferdig til 150-årsjubileet i 2010. I oppussingsperioden ble kirkelige handlinger flyttet til gravkapellet og Arneberg kirke.

Kilder og videre lesning:

  • Birger Lofnes: Hof kirke 125 år 1960-1985 (Hof menighetsråd, 1985; nyopptrykk av boken fra hundreårsjubileet i 1960 med et lite tillegg om de siste 25 år)

  • Tord Langmoen: Den høyreiste kirken i Hof 1860-2010 (Hof menighetsråd, 2010)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 627
  • Kirkesøk
  • Visitasprotokoller 2014, kapittel 1
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet: Oslo, 1950), bind 2, annet halvbind (= bind 3), s. 207-234 (om Lars Pinnerud)

Vestfra

Alternativ vinkel

Vestinngang

Årstall i mur

Årstall på vindfløy

Gravkapell

Ullern kirke (Sør-Odal)

Ut fra stedsnavnet er det nærliggende å anta at det har vært kultsted her siden hedensk tid, og det sies å ha vært kirke på stedet siden 1100-tallet. I katolsk tid stod en trekirke viet til Olav den hellige noe nærmere Glomma. Nåværende kirke skal være den fjerde eller femte i rekken. Man kommer til den ved å svinge av fra E16 (tidligere: riksvei 2) ved Ullernlåven.

Ullern (eller Ulleren) kirke ble, i likhet med svært mange andre norske kirker, tegnet av Jacob Wilhelm Nordan, og byggmestre var Halvor Christoffersen og Marcus Moss. Vi snakker om en nygotisk langkirke i teglstein fra 1868 med 250 sitteplasser. Kirken ble restaurert og noe ombygget innvendig i 1951 (formodentlig etter planer fra før krigen av arkitektfirmaet Piene og Hugo Friis Zahl og med Finn Krafft som konsulent, slik det antydes i jubileumsheftet). Ved den anledning ble gammelt inventar fra tidligere kirker funnet bortstablet: altertavle fra 1678, prekestol og døpefont fra 1680. Det ble satt i stand og plassert i kirken. Senere er det også funnet en enda eldre altertavle.

Denne kirken ble kjent blant utenbygdsfolk da det oppstod problemer under flommen i 1995. Grunnen var svært vasstrukken, og kirken begynte å tippe. Det foregikk et hektisk redningsarbeid med store mannskaper som la sandsekker i området rundt kirken. Den står der ennå, og det sies at mye av interiøret tilbakeført til sin opprinnelige form etter flommen. Formodentlig betyr det at de nygotiske inventargjenstandene kom på plass igjen, slik de er nå, mens de eldre gjenstandene ble satt på utstilling, men ikke hovedplass.

Innerveggene ser ut til å være pusset og hvitmalt, og det er orgelgalleri i vest. Koråpningen er spissbuet, og korgulvet er to trinn høyere enn skipets gulv.

Altertavlen, som kirken fikk i 1882, har et bilde av Jesus i Getsemane som er malt av Erling Hoff etter alterbildet i Årnes kirke. De to eldre altertavlene henger på hver sin langvenn i skipet nær koret: den fra 1678 på sørveggen og den eldste på nordveggen.

Prekestolen er i skipets nordøstre hjørne og ha oppgang fra sakristidøren. I tillegg finnes altså en fra 1680. Døpefonten står i koret.

Kirken fikk nytt orgel bygget av Eystein Gangfløt i 1982. Kirkeklokkene ble støpt av Anders Skierbak i Elverum i 1855. Kirken har også en rekke andre malerier, og under orgelgallerier henger presteportretter.

Det finnes enkelte interiørbilder hos Kirkenorge.no og Kirkesøk.

Kirken er omgitt av kirkegården, og en allé fører fra parkeringsplassen til vestinngangen. Utenfor koret øst for kirken er et krigsminnesmerke med navnene på tre krigsofre (innviet 1. september 1941). Et bårehus tegnet av Hugo Friis Zahl ble oppført på parkeringsplassen i 1962. Det er siden utvidet sørover og ser nå ut til å fungere som kombinert bårehus og servicebygg. Huset er hovedsakelig i tegl, med tre i gavlene, og en liten takrytter pynter opp på mønet.

Kilder og videre lesning:

Kirkegårdsport

Om vinteren

Mot vestinngangen

Koret i østenden

Krigsminnesmerke

Bårehus / servicebygg

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)
Annonse