Viser arkivet for stikkord hans, nielsen, hauge

Hauge kirke

Hauge kirke på Lærdalsøyri er et ganske festlig, stavkirkeinspirert byggverk. Det er stedets tredje kirke. De tidligere kirkene lå rundt en kilometer lenger sørøst, på gården Hauges grunn.

Eldste kjente kirke var en stavkirke som første gang er nevnt i 1327. Denne ble avløst av en laftet kirke som ble oppført i 1649. Denne kirken er beskrevet i jubileumsboken for dagens kirke etter en oppmåling og i en skildring av arkitekt Johan Lindstrøm, og grunnmurene skal fortsatt være å se. Det sies at kirken var ganske unnselig utvendig, men svært vakker innvendig, visstnok sammenlignbar med de gamle kirkene i Gaupne og Gimmestad. Dekorasjonene på vegger og tak er vel gått tapt, men noe av inventaret kan fortsatt beskues på museer. Således skal altertavlen og diverse annet være å finne i De heibergske samlinger, og et antemensale fra 1200-tallet skal være å finne på Bergen Museum. En rekke andre gjenstander — deriblant et antependium i barokk stil og en klebersteinsdøpefont — er nevnt i forbindelse med Bergen Museum, men dette er vanskelig å bekrefte uten å besøke museet, for det later ikke til å ha søkbar database på nettet. Et stort romansk krusifiks skal ifølge G.F. Heiberg ha vært i dagens kirke i 1903, uten at undertegnede kjenner dets videre skjebne.

Denne kirken ser ut til å ha forfalt og blitt i dårlig stand utpå 1800-tallet. Med sine 140 plasser var den dessuten for liten, ikke minst etter at Tønjum stavkirke blåste ned i 1824 (noen kilder sier 1823), slik at folk fra det sognet måtte ty til Hauge kirke i en årrekke før Tønjum fikk ny kirke. Sognepresten, Ludvig Daae (1786-1832), var for øvrig imot at det skulle bygges ny kirke på Tønjum (som Hauge da var anneks under). Han ønsket å slå sammen sognene og bygge kirke et sted imellom, men det ble det aldri noe av. Det var noe strid omkring eierskapet til kirken, som hadde vært på private hender etter kirkeauksjonen i 1723. Den endte etter noen viderverdigheter opp hos menigheten.

I 1863 ble Henning Frimann Dahl (1813-97) sogneprest i Lærdal, og det ble fart i byggeplanene. Kirkestedet ble flyttet nærmere Øyri, uten at navnet ble endret. To bønder gav hvert sitt mål tomt til kirken like ved Ekserserplassen, etter at det var gitt avslag på søknad om tomt ved Øyramarki. Videre ble et ekstra mål solgt til kirkebruk, slik at tomten kom opp i tre mål, utskilt fra gårdene Øye og Stødnum. Tegninger utarbeidet av kirkebygger Øfsthuus ble innsendt til stifsdireksjonen, men ble avvist. Det sies at ordføreren så fikk se de tegningene som Fortidsminneforeningen hadde fått utarbeidet for ny Borgund kirke, og man henvendte seg så til Christian Christie, som tegnet ny kirke også for Hauge. Tegningene var klare på vårparten 1868, og byggetillatelse ble gitt. Kirken ble oppført av byggmester John Alvær, og den ble innviet den 6. mai 1869.

Det er en tømret langkirke med stående panel utvendig og innvendig. Kirken var tidligere brungul utvendig, men er i dag hvitmalt, men med brungult listverk. Den har to tårn i vestenden — ett på hver side av inngangspartiet, men de skjules dessverre av trær rett foran kirken og kommer til sin rett bare i enkelte skrå vinkler. Kløverbladdekor går igjen både i buegangene i vest, i vinduer, som alterdekor, på prekestolen og andre steder. Kirken har hevet midtskip og vinduer over sideskipene. Det er også vinduer øverst på korveggene på hver side. Koret er omgitt av sakristier.

Kirken hadde ikke altertavle ved innvielsen, men byggmester Alvær laget et trekors til alteret. Etter fem år begynte man å arbeide for altertavle og henvendte seg til maleren Nils Bergslien, som malte et bilde som viser Jesus i bønn i Getsemane med tre sovende disipler og en trøstende engel (jf. Lukas 22.43). Bildet har nygotisk innramming. Prekestol og døpefont er begge i tre og på alder med kirken. De er, om jeg har forstått rett, utført av byggmesteren.

Orgelet står på orgelgalleriet i vest og dekker delvis til for det store vestvinduet. Det ble bygget av Niels P. Kvarme i 1894 og utvidet med tre stemmer (til syv) av Jan Spigseth i 1978.

En av kirkeklokkene i gamlekirken ble hengende igjen ved den gamle kirkegården til århudreskiftet, ifølge jubileumsboken. En annenble støpt av Bochumer Verein i 1869. Den nyeste klokken ble støpt i 1968 av Olsen Nauen, som også skal ha reparert en av de eldre klokkene. Ellers verserte det en stund en strid omkring ringingen, idet kirketjeneren, som også var verneombud, forlangte at det ble installert elektrisk ringing. Støynivået ble målt til 140 dB, og resultatet ble et kompromiss der man støyisolerte tårnet og la til rette for ringing fra grunnplanet, noe lenger unna klokkene. Flere inventargjenstander er avbildet og skildret i Norges kirker.

Kirkegården var som nevnt tre mål stor ved innvielsen av kirken. I 1895 var den på det nærmeste full, og den ble utvidet med ca. 2 1/2 mål. Senere er den utvidet med nye 2 1/2 mål vestover på det som var statsalmenning. Den omfatter ifølge jubileumsboken dermed 8134 kvadratmeter.

Kilder og videre lesning:

  • P.S. Hjermann (red.): Hauge kyrkje på Lærdalsøyri 100 år: 1869-1969 (Hauge Sokneråd / Ingvald Husabøs Prenteverk: Leikanger, 1969)

  • Anne Marta Hoff: Hauge kyrkje («Norges kirker» hos Norsk institutt for kulturminneforskning)
  • Margrethe Henden Aaraas og Sigurd Vengen: Hauge kyrkje (Fylkesarkivet i Sogn og Fjordane)
  • NRKs fylkesleksikon (på Allkunne.no)
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 353
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Vang kirke (Valdres)

Kirkestedet på sørsiden av Vangsmjøsi er gammelt, og Vang var eget sogn i middelalderen og ble områdets hovedkirke etter reformasjonen.

Vang kirke ligger i kommunesenteret i Vang i Valdres og er en tømret korskirke fra 1840 med 250 plasser. Kirken avløste Vang stavkirke, som siden er flyttet ut av landet til Karpacz, som nå ligger i Polen, men som da var i Preussen. Dette er den eneste norske stavkirken som er flyttet til utlandet, og det er verdt å lese om dette tidlige eksempelet på redningsaksjon for en stavkirke.

Kirken i Vang ble oppført rett ved siden av den gamle stavkirken, som altså ble målt opp og tatt ned straks den nye kirken stod klar. “Vår” kirke ser ifølge Norges kirker ut til å være bygget etter en av Linstows mønstertegninger, men med mange avvik fra tegningene. Kirken er laftet (unntatt gavlene i tverrarmene, som er i bindingsverk), og koret opptar den ene korsarmen. Orienteringen er tilnærmet fra sør mot nord, og i «Norges kirker» sies det at dette skyldes at den gamle støpulen er gjenbrukt som klokketårn. Tverrarmene er like høye som armene som utgjør skip og kor, om enn noe kortere.

Kirken har en renessansealtertavle som ble malt i 1620. Den har en skåret korsfestelsesgruppe i storfeltet. Tavlen ha vært endret endel gjennom årene og ble restaurert i 1939-41. En altertavle skåret av Ola Sparstad i 1921 henger nå i tversskipet. Prekestolen er laget av Aslak på Hauge og antas å være fra 1839. En åttekantet, traktformet døpefont antas å være fra 1840.

Et spesielt innslag i denne kirken er at en rekke gårdsnavn kan leses på benkevangene mot midtgangen. Disse kan så vidt skimtes på Kirkesøk. Orgelet er bygget av Ernst Junker i 1988. Ellers omtaler «Norges kirker» også et eldre orgel fra Snertingdal samt et piano.

Kirken er omgitt av kirkegård, som er omgitt av en steinmur. Til høyre for porten mot hovedinngangen står den såkalte Vangsteinen i en glassmonter. Opplysningsvesenets fond har et bilde presteboligen.

Kirkesøk har noen interiørbilder fra kirken. Dessuten er et gammelt eksteriørbilde gjengitt på Flickr.

Det var bispevisitas i Vang i mai 2011.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid Christie, Ola Storsletten og Anne Marta Hoff: Vang kirke («Norges kirker» hos Norsk institutt for kulturminneforskning)

  • Wikipedia
  • Vang kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 579
  • Kirkesøk
  • Leif Anker og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 4: Middelalder i tre (ARFO, 2005), s. 278-287 (om stavkirken)
  • Kunsthistorie.com (om stavkirken)

Paulus kirke

Grünerløkka ble innlemmet i Christiania i 1859. Da Paulus menighet (eller sogn) ble dannet i 1875, omfattet den i tillegg til nåværende Paulus også det vi kjenner som Sofienberg, og Paulus-navnet ble først brukt om den kirken vi nå kaller Sofienberg. I 1880 ble sognet delt i Paulus og Petrus (fra 1962 Sofienberg), og det ble utlyst arkitektkonkurranse for kirken ved Birkelunden i 1887. Den ble i 1889 vunnet av Henrik Bull, som da var bare 25 år og fortsatt student i Berlin. Arbeidet begynte sommeren 1889, og kirken ble innviet 30. desember 1892. (Videre ble sognet delt i 1917, men Hauge menighet fikk aldri eget kirkebygg og ble nedlagt i 1938.)

Vi har å gjøre med en tyskinspirert, nygotisk teglkirke med 400 sitteplasser. Det er en høyreist, slank kirke som harmonerer godt med bymiljøet rundt, ikke minst med Grünerløkka skole på den andre siden av parken. Den har i motsetning til de fleste kirker inngang i øst (mot parken) og kor i vest.

Det fortelles at kirken opprinnelig hadde to malerier av maleren Gustav Wentzel, men at menigheten fant dem for moderne og byttet dem ut. Det samme skjedde med en Kristusstatue av billedhuggeren Jo Visdal. I dag har kirken alterbilder av maleren Christen Brun (se bilde på kirkenorge.no) og en Kristusfigur av billedhuggeren Gunnar Olsen Alvær (fra 1894). Kirken har fortsatt to forgylte englestatuer av Visdal. I anledning 100-årsjubileet i 1992 fikk kirken fire veggfriser av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. Prekestolen står i koråpningens venstrekant. Kirkeklokkene er støpt i Dresden.

Orgelet ble opprinnelig bygget av Albert Hollenbach i 1892. På 1920-tallet ble det påbygget av J.H. Jørgensen for så å ombygges (utvides) i 1943. Etterhvert forfalt orgelet, men i 2010 ble det rehablitert mens kirken var stengt fra slutten av mai til begynnelsen av november. Arbeidet ble utført av firmaet Karl Schuke Orgelbau i Berlin ved Ekkehard Fehl. Orgelet har blitt plukket fra hverandre og satt sammen igjen. Det later til at den fremre, synlige raden av piper er ny, og man har tatt i bruk gamle smijernsornamenter som er funnet på loftet. Orgelet (se også spillepult) har 51 stemmer og brukes en god del til orgelkonserter.

Det tidligere menighetshuset i Thorvald Meyers gate 46 ble solgt i 1998. Paulus kirke og bygningsmiljøet rundt ble fredet i 2006. Det gjelder formodentlig også bassenget (andebad?) på plassen bak kirken. I mars 2013 falt det imidlertid ned fem teglstein fra kirken, og det ble igangsatt et oppussingsprosjekt ved kirken for å ta unna oppsamlet vedlikeholdsetterslep.

Det er ikke kirkegård her, men kirken kan brukes som seremonirom ved begravelser. Gravferdsetaten henviser til Grefsen kirkegård, urnegraver på Gamle Aker kirkegård og Østre gravlund.

Kilder og videre lesning:

Apsis i vest

“Andebadet” bak kirken

Tårnet fra siden

Hoveddør

Sidedør

Tidligere menighetshus

Annonse