Viser arkivet for stikkord hans, gerhard, sørensen

Øvre Rendal kirke

I Rendalen hadde man tidligere én felles kirke for hele distriktet. Den var viet til sankt Peter og lå ved Hornset (og har muligens avløst et kapell ved Hagen, på østsiden av Lomnessjøen). Etterhvert kom det krav om egen kirke i Øvre Rendal, og etter noe om og men bygget man en kirke ved Nordset i Østagrenda, viet til sankt Simon. Befolkningen økte imidlertid lenger vest i bygda, og kirken ble liggende usentralt. Etter Kristian Kvarts besøk i 1635 ble det bestemt å flytte kirken, og med en god del gjenbruk av materialer ble det bygget kirke ved Vangen, under gårdene Berge og Høye. Dette er litt sørøst for dagens kirkested, nærmere elven. Kirken stod klar i 1670, et tall vi finner igjen på altertavlen. Kirkestedet var imidlertid uheldig, Vårflommer oversvømte området og tæret på kirkens tømmerstokker. Kirken forfalt raskt, og på 1750-tallet ble det besluttet å flytte kirkestedet igjen. I mellomtiden var Rendalen blitt eget kirkesogn i 1741 med Øvre Rendal som hovedkirke og Ytre Rendal som anneks.

Dagens kirke ligger i kommunesenteret Bergset, og den omtales iblant som Bergset kirke. Ved innvielsen ble den visstnok kalt «Den Hellig Aands Kirke». Det er en laftet korskirke som stod ferdig i 1759, men ble innviet først den 19. juli 1761. Kirken har 350 plasser og tre gallerier. Opprinnelig ble altertavle, prekestol og døpefont samt noen få kirkestoler overført fra gamlekirken, mens resten ble gjort nytt til kirken, som opprinnelig fremstod som en ganske rendyrket barokkirke. Siden har man her som andre steder vært igjennom perioder da alt skulle gjøres om etter tidens smak. Interiør og inventar har vært overmalt og restaurert etter tur, og mye er skiftet ut. For eksempel var det større reparasjoner i 1795, og kirken ble omfattende modernisert i 1865. I 1881 ble kirken panelt utvendig, og den ble rødmalt, for så å bli hvitmalt i 1884. På 1900-tallet var det klart for restaurering under ledelse av Carl Berner, og kirken ble gjenåpnet 1. juledag 1922, etter at en god del av endringene i 1865 var omgjort. Det har naturligvis vært oppussinger også etter dette, såsom i 1975, 1992, 1994 og 2004.

Den barokke altertavlen ble laget av en ukjent kunstner i 1670 og er altså overført fra kirken på Vangen. Den slapp relativt uskadet fra det som i jubileumsboken kalles «vandaliseringen i 1865», men vingene ble borte. Tavlen består av flere større og mindre felt. I nederste hovedfelt ser vi den hellige familie og de hellige tre konger. Over dette er korsfestelsen avbildet. Sidefeltene har gammeltestamentlige motiver. Ellers er det plassert et krusifiks som skal stamme fra den eldste kirken i Øvre Rendal, på alteret.

Ifølge kirkeleksikonet skal prekestolen være på alder med kirken, mens det også finnes en eldre fra 1639. Jeg tror imidlertid det må bygge på en misforståelse. Prekestolen som står i kirken, er i renessansestil og er nok fra 1639. Den har paneler med bilder av apostlene med attributter. Prekestolen ble overmalt i 1865 og er siden blitt avlutet og restaurert. Det som synes å være på alder med kirken, er prekestolhimlingen. Jubileumsboken henviser til posteringer i regnskapet i den forbindelse.

Den opprinnelige døpefonten i renessansestil ble vraket i 1865, men siden gjenfunnet. Den var imidlertid skrøpelig, så det ble laget en kopi i 1923, og den er den som brukes nå. Også messingfatet på den gamle fonten var blitt kassert ved oppussingen. Det ble sendt til en smed som lenge brukte det som vaskevannsfat, før det fant veien tilbake til kirken. Også døpefonten har en himling. Den henger ned fra taket like ved prekestolen. I tillegg avbilder jubileumsboken en typisk 1700-talls døpefont av en gutt som bærer selve dåpskummen. Denne skal være plassert på Bullmuseet, uten at undertegnede vet hvor den passer inn i kirkens historie.

Mye av det opprinnelige inventaret ble skåret av Nils Hansen Engen og hans slektning Hans Jensen Engen, som var samtidige med den mer kjente Lars Pinnerud, som laget invetar til Ytre Rendal kirke. Ellers er galleribrystningene eldre enn kirken og altså overført fra forgjengeren. Orgelgalleriets brystning skal stamme fra 1674 og har en rekke bilder med nytestamentlige motiver. Brystningene på galleriene i tversskipene er fra 1680. Også disse var blitt overmalt og måtte avlutes og gjenoppfriskes.

Orgelet er gammelt. Det bærer August Nilsens navn og ble visstnok bygget i 1881, innkjøpt i 1886 og kom på plass i 1887. (Nilsen selv døde i 1885, og orgelfabrikken ble videreført som Olsen & Jørgensen.) Orgelet fikk ornamenter tilpasset kirkerommet i 1922, og instrumentet ble gjennomgått av Ernst Junker i 1987 og grundig restaurert av Nils Arne Venheim fra høsten 1989. Det ble innviet den 20. januar 1991.

Kirken har to gamle klokker. Den største er opprinnelig fra 1670, men er støpt om to ganger, senest i 1798. Den minste er fra 1754.

Kirken feiret 250-årsjubileum i 2009 med stor festdag 1. pinsedag, og det ble i den anledning utgitt en usedvanlig rikholdig jubileumsbok. Den inneholder langt mer detaljerte opplysninger enn vi har anledning til å ta med her, om inventar, bygningshistorie mv. Den forteller også om hvor gammelt inventar tok veien.

Kirken er omgitt av kirkegården, som er utvidet en rekke ganger. En ny kirkegårdsbygning ble tatt i bruk i 2000, og det gamle redskapshuset ble flyttet til Finstad gravplass ved samme anledning. Det er bårerom under kirken med inngang under sakristiet. Bårerommet ble restaurert i 1982.

Cirka en kilometer sør for kirken ligger den gamle prestegården, som i dag er museum viet Jacob Breda Bull. Bull vokste opp her hvor hans far var sogneprest. I 1880 ble Oppstu Bergset innkjøpt som ny prestegård, mens den gamle prestegården ble solgt samme år, for først å bli gjenkjøpt i 1919 (og åpnet som Bull-museum i 1964). Det sies at Bulls skuffelse over at den gamle prestegården ikke ble gjort til museum i hans tid, var en medvirkende årsak til at han er begravet ved Ytre Rendal kirke og ikke her. Mange av personene Bull skildret, er imidlertid begravet på Øvre Rendal kirkegård, og det foretas kirkegårdsvandringer innom gravene til «Bull-skikkelsene». Opplysningsvesenets fond har et oppslag om den nye presteboligen.

Det var bispevisitas i Rendalen i desember 2010 (program her).

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Og en til

Alterpartiet og døpefonten

Prekestolen

Orgelgalleriet

Ringsaker kirke

Ringsaker kirke ligger litt sør for Moelv og er ikke synlig fra E6. Derimot synes den godt fra riksvei 4 mellom Gjøvik og Biri, på den andre siden av Mjøsa. I gamle dager kunne det være aktuelt å ro til kirken, som var hovedkirke for et større område. I dag kommer vi til kirken ved å følge landeveien mellom Moelv og Nes. Kirken ligger midt i et rikt jordbrukslandskap, hvilket er typisk for middelalderkirker, og den er godt besøkt og et populært konsertsted med god akustikk.

Ringsaker kirke er en av våre best bevarte middelalderkirker (viet til Olav den hellige), og som tridjungskirke hadde den fra tidlig av en viss betydning. De fleste kilder tidfester det opprinnelige bygget, i kalkstein, til 1100-tallet, men Per Granberg (se litteraturliste) mener å ha sannsynliggjort at kirken er fra midten av 1000-tallet. Opprinnelig var den en romansk treskipet basilika med tverrskip like langt som bredden på de tre skipene. Granberg mener det opprinnelige, korte koret ikke var apsidalt, som er et noe senere trekk, mens andre kilder snakker om apsis i øst. På slutten av 1200-tallet ble kirken utvidet til sin nåværende korskirkeform og fikk gotiske elementer: Koret ble sterkt utvidet, og korsarmene ble forlenget forbi sideskipene (med det nordre litt lengre enn det søndre). Det er sakristi nord for koret.

Kirken hadde opprinnelig en normannisk tårnhatt. I 1594 fikk den spir ved Matz Tårnbygger. Det varte ikke lenge. I 1652 bygget den berømte Werner Olsen («Mester Werner») nytt spir, men det blåste ned den 22. september 1669. Kirken var så uten spir noen år til Olluf Ifwersen Helmen fra Gran bygget det nåværende spiret i 1694. Det har tålt vær og vind der det hever seg 64 meter i været. Taket ble tekket med spon og tjærebredt i 1841. Kirken har rundt 400 plasser.

Kirkerommet er svært stemningsfullt, men kirkens høyde er ikke helt utnyttet innvendig. Himlingen ligger nemlig så lavt at lyset fra sørvinduene over søndre sideskip ikke når inn i kirkerommet. Hovedskipets himling har nok vært høyere i gamle dager, og Granberg antyder at steinhimlingen kan ha fått sin nåværende form etter en brann.

Som altertavle fungerer et alterskap som ble produsert i Antwerpen i 1520-årene, altså like før reformasjonen kom til Norge. Som sådan er det et lite under at det har vært bevart frem til våre dager, og det er en sjeldenhet i norsk kirkeinventar. Skapet kan lukkes og har da illustrasjoner på utsiden av dørene, men står som regel åpent, slik at man kan beundre de utskårne figurene. Det ville gå for langt å skildre alterskapet inngående her, men vi kan nevne at Olav den hellige er blant helgnene som vi finner (nærmere bestemt i venstre dør). For øvrig henvises til litteraturlisten, som blant annet omfatter en egen bok om skapet, som ble gitt i gave av magister Ansten Jonsson Schonk, sogneprest i Ringsaker 1514-1547 (den siste katolske og første protestantiske sogneprest).

Av annet stasinventar kan vi nevne prekestol og døpefont skåret av Lars Borg i 1704. Borg skar også et dåpshus som døpefonten stod i, men det er nå på Folkemuseet. Borgs inventar har vært mye beundret og etterlignet av andre treskjærere. Døpefonten har form av en gutt som bærer kummen. Prekestolhimlingen og dåpshuset bærer Frederik IVs kongemonogram. I tillegg til Borgs døpefont har kirken en nyere døpefont (åttekantet, timeglassformet) som står like innenfor inngangsdøren i vest.

Over korbuen er en kalvariegruppe fra 1683 laget av Johannes Skraastad. I nordre og søndre tverrskip er det glassmalerier laget av Borgar Hauglid i vinduene. I midtre nordvindu ser vi jomfru Maria og i midtre sørvindu Olav den hellige.

På det sørlige tverrskipets østvegg henger en minnetavle over sogneprest Oluf Thommessøn fra 1632. Kirken har også 12 presteportretter, hvorav det mest kjente er Mathias Stoltenbergs portrett av G.G.G. Berg. Rester av en rekke kalkmalerier er avdekket ved restaureringer. Blant dem er et hjulkors eller innvielseskors. Også enkelte gravsteiner kan man finne inne i kirken, skjønt det var flere før. Flere detaljer er å finne i litteraturen.

Vestgalleriet med vindusgluggene sett fra kirkens innside gir undertegnede assosiasjoner til Hufsa og R2-D2. Der står kirkens orgel, som er fra 1964 og bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. Orgelet ble plukket fra hverandre og renset i 2009.

Kirkegården ved en såpass gammel kirke er naturligvis ganske stor og har trolig vært utvidet flere ganger. Sørøst for kirken står et gravkapell, og ved innkjørselen på oversiden er et krigsminnesmerke. Ved den inngangen til kirkegården som fører mot vestinngangen, står et lite rødt hus merket «Pilegrimsherberge» med en pilegrimsbenk utenfor. Som vi forstår, ligger kirken ved pilegrimsleden til Nidaros. Ringsaker prestegård ligger like vest for kirkegården.

Det var bispevisitas i Ringsaker nord i september 2010 (program, foredrag). Det planlegges utført restaureringsarbeider på Ringsaker kirke høsten 2013 (nordre sideskip) og våren 2014 (søndre sideskip og sakristitaket).

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Kunsthistorie.com
  • Kirken i Ringsaker (har PDF-brosjyre om kirkebygget)
  • Øystein Ekroll, Morten Stige og Jiri Havran: Kirkene i Norge, bind 1: Middelalder i stein (ARFO, 2000), s. 52-57
  • Egil Enemo og Trond Røhnebæk (red.): Kirker i Ringsaker (Brøttum, Furnes, Nes, Ringsaker og Veldre historielag, 1995), s. 25-36 (v/Per Granberg)
  • Ringsaker kommune
  • Bente Lavold: Kultus og status. Kirkeinventar som kilde til kulturelle, sosiale og økonomiske forhold på 1500-tallet, i Hans Hosar (red.): Alt mellom himmel org jord (Norsk lokalhistorisk institutt: Oslo, 2003), s. 97-116 (sier endel om alterskapet)
  • Sigurd Grieg: Ringsaker kirkes gamle herlighet. Kulturhistoriske studier over nederlandske og nordtyske alterskap i Norge (De Sandvigske samlingers skrifter III; Lillehammer, 1955)
  • Reinert Svendsen: Ringsaker kirke og altertavle paa Hedemarken. En beretning om dens tilblivelse (Aschehoug: Kristiania, 1899)
  • Olava Øverland og Bo-Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 138-139
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s.  636
  • Kirkesøk
  • Roar Hauglid: Akantus. Mestrene i norsk treskurd (Riksantikvariatet / Mittet & Co: Oslo, 1950), annet bind, første halvbind, s. 29ff (om Lars Borg)
Annonse