Viser arkivet for stikkord hallvardskatedralen

Søsterkirkene på Granavollen

Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100-1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912-15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990-92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Maria bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På informasjonsoppslaget utenfor kirken opplyses det at det arbeides med å skaffe kirken et 7-8 stemmer mekanisk orgel. Jeg vet ikke om dette fortsatt gjelder, eller om det er det instrumentet som står i kirken i dag.

Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979.

Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde ved Sjo presteenkesete, like nord for Søsterkirkene, i 1870 og er begravet like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken.

Kilder og videre lesning:

Søsterkirkene

Støpul

Kirkegårdsport

Mariakirken

Mariakirken østfra

Vestdøren i Mariakirken

Mariakirken – kirkerommet

Orgel i Mariakirken

Mariakirkens vestdør innenfra

Nikolaikirken

Nikolaikirken fra korenden

Nikolaikirken nesten vestfra

Vestdøren i Nikolaikirken

Koret i Nikolaikirken

Orgel i Nikolaikirken

Prekestolshimling i Nikolaikirken

A.O. Vinjes grav utenfor Nikolaikirken

Hengeskap fra Fåberg, på Maihaugen — Bildet forestiller muligens Nikolaikirken

Gamlebyen kirke

Gamlebyen kirkes historie henger sammen med Oslo Hospitals, og den har da også gått under navnet Oslo Hospitals kirke. I det kvartalet som omfatter kirken og hospitalet, var det et fransiskanerkloster fra ca. 1290. Hit flyttet det som var Laurentiushospitalet (ved Laurentius kirke), i 1538. Klosterkirken ble ødelagt under krigshandlinger i 1567, men koret ble avdekket i 1937. En ny bygning for hospitalet ble oppført i 1581 og den såkalte Gråsteinsbygningen i 1737. Her var det psykiatrisk sykehus — landets første sådanne — og i 1777 oppførte man det som så berømt er kalt et «Dollhus for afsindige». Dette ble revet og dagens hospitalsbygg reist i 1939 (arkitekt: Wilhelm K. Essendrop).

På fundamentet av det gamle kirkeskipet (som altså ble ødelagt i 1567) ble det bygget en ny kirke i 1734, innviet av biskop Peder Hersleb samme år. Denne ble ødelagt i en voldsom brann som herjet hospitalet den 13. januar 1794. Den nåværende kirken ble oppført kort tid etterpå og innviet den 11. mai 1796. Det er langkirke som er noe mindre enn sin forgjenger.

Før Christiania ble anlagt — og mens Hallvardskatedralen fremdeles var i bruk — ble stedets kirke bare brukt for hospitalet, mens den senere kirken fra 1734 var den eneste på denne kanten av byen og ble brukt som sognekirke for de omkringliggende områdene, samtidig som den var Oslo Hospitals eiendom og altså privat. Frem til byutvidelsen i 1859 fungerte kirken som annekskirke under Aker, deretter en stund som interimskirke for den nyopprettede Grønland menighet til Grønland kirke stod ferdig i 1869. Så var den anneks under Grønland før Oslo menighet ble opprettet i 1880 og skiftet navn til Gamlebyen i 1925 (da byen fikk navnet Oslo). I mellomtiden var Vålerengen menighet blitt utskilt. Like etter 1880 ble det gjort enkelte endringer med kirken, og antallet plasser ble økt til 550, mot opprinnelig 375. Senere har endringer i 1934-39 ført kirken mer tilbake mot opprinnelig utseende, og antallet plasser ble redusert til 500. Senere er det redusert til 250. Kirken ble gjenåpnet i 1939 av biskopen med kong Haakon til stede.

Ved restaureringen i 1930-årene ble altertavlen — malt av Christen Brun i kopi etter Guido Renis Kristus på korset — flyttet til en sidevegg, og et bibelsitat i forgylt ramme ble anbragt over alteret. Det ble laget en kopi av den opprinnelige døpefonten, som befinner seg på Folkemuseet. Kirken har for øvrig enkelte riktig gamle gjenstander. Ellers er orgelet et Jørgensen-orgel fra 1919 som ble restaurert til jubileet i 1996. Kirkeklokken ble støpt av Erich Schmidt i Christiania i 1795.

Gamlebyen kirke var lenge en av to private menighetskirker i Oslo (sammen med Lovisenberg). Fra nyttår 2013 ble imidlertid leieforholdet avviklet, og kirken gikk ut av bruk som sognekirke, mens sognet ble slått sammen med Grønland. Per 2015 later det til at kirkebygget brukes som hospits for vanskeligstilte.

På den andre siden av Ekebergveien er Gamlebyen gravlund. Stedet kalles Anefeltløkken og ble innkjøpt av representantskapet i Kristiania i 1873. Anefeltløkkens kirkegård ble innviet den 14. oktober 1874, men den eldste delen av kirkegården er faktisk fra 1550 og ble brukt av Oslo Hospital. Det dreier seg om 8 dekar som ble kjøpt av kommunen først i 1961. Gravkapellet ble oppført i 1877 og ombygget i 1934-35, da hovedinngangen ble flyttet fra nordsiden til sørsiden og klokketårnet oppført. Kapellet har ca. 70 sitteplasser og et teppe vevet av Grethe Lein Lange. I 2009 flyttet Gravferdsetaten over i nye kontorlokaler i småhusene på gravlunden, og Den etiopisk-portodokse kirke tok i bruk gravkapellet som sin kirke. For øvrig finnes enkelte historiske bilder av kapellet på nettet:

Gravlunden endret navn til Oslo gravlund i 1894 og til Gamlebyen gravlund i 1924. Samlet størrelse er 51,6 dekar, og det er plass til rundt 7000 graver. Enkelte kjente personer som grunnlovsforfatter Christian Magnus Falsen og maleren Adolph Tidemand er gravlagt her, og det er et eget felt for sjømannsgraver. Gravlunden betjener i tillegg til Gamlebyen også menighetene Bekkelaget, Grønland, Ormøy og Kampen.

Kilder og videre lesning:

Oslo Hospital fra Oslo gate

Inngangen til gravlunden

Oslo Hospital ved kirken

Gamlebyen gravlund

Gamlebyen gravlund

Gamlebyen gravlund

Gravkapellet

Falsen hviler på gravlunden

Gravkapellet

Olavsklosteret og Bispegården i Oslo

Dominikanerne fikk i 1239 tildelt tomt like nord for Hallvardskatedralen. Der anla de et kloster like inntil Olavskirken, som trolig var blitt bygget på slutten av 1100-tallet. Anlegget ble bygget i stein fra begynnelsen, men rundt 1300 gikk man over til å bruke tegl, og dette skal ha vært et av de første stedene det skjedde i Norge. Olavsklosteret er bl.a. nevnt i forbindelse med kampen mot Skule Bårdsson i 1240.

Kirken dannet sørfløyen i klosteranlegget, som ble bygget med en overhvelvet korsgang rundt et åpent, kvadratisk atrium. Hovedinngangen var, om jeg har forstått riktig, gjennom kirken. I østfløyen var det sakristi, bibliotek og konventstue, med sovesal i annen etasje. I nord var det bl.a. spisesal, kjøkken og varmestue. Anlegget skal på det meste ha huset prior, sub-prior, 10-15 munker og noen gjester. Det er ved arkeologiske utgravninger funnet hollandske gullmynter fra 1400-tallet og en engelsk keramikkanne fra 1200-tallet.

Etter reformasjonen ble klosteret overtatt av biskopen, og i 1554 flyttet biskop Frants Berg ut av sin gamle bispeborg (komplekset omkring Ladegården) og inn i Olavsklosteret. Katedralskolen skal også ha holdt til her i ca. hundre år. Østfløyen ble bygget om til bispegård i 1624 og overlevde brannen samme år.

Bispegården ble besluttet revet i 1860, men i 1882 vedtok Stortinget at residensens middelalderdel skulle bevares, mens resten kunne rives. Det ble i 1883-84 oppført en ny bispegård i nygotisk stil tegnet av Henrik Thrap-Meyer. Denne var embedsbolig for biskopene til 1985. Nå holder administrasjonen til Oslo bispedømme til her. Gården ble rehabilitert i 1999-2000. I dette anlegget er én etasje av klosterets østfløy bevart med originale teglhvelv og kalkmalerier. Ellers er de ruinene som ligger i friluft, preget av at restaureringsarbeid pågår for tiden.Trolig blir det lettere å få oversikt over dem når dette arbeidet er ferdig.

Først på 1900-tallet ble det grunnlagt et nytt dominikanerkloster i Oslo.

Kilder og videre lesning:

Inngangen til Olavskirken

Klosterbrødrenes kor sørfra

Høykoret østfra

Mot klostergården

I klostergården

Vestfløyen

Vest for kirken

På nordsiden

Høykorets sørmur

To modeller

Kloster

Ruiner

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Fra bispegården

Fra bispegården

Fra bispegården

Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Lokalhistoriewiki
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490 og 227-228

Over kirkegulvet

Søndre sideskip

Bispegata går over kirkegården

Koret

Østfra

Apsis i nordre sideskip

Gravminne

Port ved inngangen til Minneparken

Sigurd Jorsalfare på Akershus

Annonse