Viser arkivet for stikkord grenland

Serbisk kirke- og kultursenter

Dette bygget i Winthers gate 10 i Porsgrunn var i sin tid en adventkirke, men adventistmenighetene i de to grenlandsbyene er slått sammen og har samlet seg om kirkebygget i Skien.

I dag huser bygget Serbisk kirke- og kultursenter. Her holder Den serbisk-ortodokse kirke (eget nettsted her) gudstjenester, og Serbisk forening (eget nettsted her) holder også til i huset.

Skien misjonskirke

Denne teglbygningen huser Skiens misjonsmenighet, som altså er tilsluttet Det norske misjonsforbund (nettsted her).

Her har vi å gjøre med en av de virkelig tidlige dissentermenighetene, stiftet som «Den frie apostolisk-christelige Menighed» i 1856 av Gustav Adolph Lammers. Menigheten forteller fra sin egen historie her. Der fremgår det at menigheten har holdt til i Liegata siden 1885, fra 1936 i en ny del (bakom det røde teglbygget). Menigheten har ifølge en tidligere versjon av Misjonsforbundets presentasjonsside 451 medlemmer, og den går for å være Norges eldste eksisterende frikirkelige menighet.

Skotfoss kirke

Byggingen av Skotfoss kirke henger sammen med fremveksten av Union Co. Området sognet opprinnelig til Melum og var tynt befolket, men med anleggelsen av Skotfos Bruk vokste befolkningen raskt, og i løpet av 1890-tallet kom kirkebygging på tale, finansiert av Union. Kirken ble tegnet av Haldor Børve, og snekkerarbeidet ble utført av arbeidere ved Skotfos Bruk. Kirken ble innviet den 6. desember 1900.

Skotfoss kirke er en langkirke, selv om den utenfra kan minne om en korskirke ved første øyekast, riktignok med korte og relativt brede tverrarmer. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og i nord har den et polygonalt avsluttet kor som er omgitt av små sakristier. Kirken er relativt stor, og ifølge boken «Kirker i Telemark» (1986) har (hadde) den 650 sitteplasser, men fellesrådet operer med 500 og kirkeleksikonet “bare” 350. Kirken er fra tre, formodentlig bindingsverk. Den var okergul i begynnelsen, men ble hvitmalt i 1924, og i 1987 fikk den en mer antikkhvit farge med beigeaktig staffering.

Søylerader på sidene gjør kirken treskipet, med vinduer over sideskipene, som har lavt tak. Utenfra kan dette minne om svalgangene på en stavkirke. Det er orgelgalleri innenfor inngangen i sør, og koråpningen er rundbuet, selv om vinduene er i sveitserstil og bruken av kontrastfarger i kirkerommet bringer tankene hen på nygotikk. Korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. De bakerste benkene i kirken ble fjernet i 1991 og erstattet med småbord for å gi flere bruksmuligheter.

Altertavlen er skåret av møbelsnekker Carl Duvier, og bildet er malt av J. Nortvig og viser den kananeiske kvinne ved Jesu føtter (jf. Matt. 15.22-28). Duvier har også laget prekestolen. Døpefonten er i kleberstein. Dagens orgel har 21 stemmer og ble bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i 1963. De to kirkeklokkene av stål ble støpt av Bochumer Verein i 1900.

Ved Skotfoss er det to kirkegårder, Pollen og Omdal, som begge ligger et lite stykke lenger ut fra byen. Det står et krigsminnesmerke øst for kirken, og på vestsiden er et lite bygg som formodentlig er bårehus eller redskapshus.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Omdal kirkegård

Området rundt utløpet av Norsjø sognet i sin tid til Melum kirke med kirkegård. I 1880 ble det imidlertid anlagt en hjelpekirkegård på Omdal, på tomt skjenket av eierne av Omdal gård. Kirkegården ble utvidet i 1903, men var likevel for liten, og i 1904 ble det anlagt kirkegård på Pollen. Så på midten av 1930-tallet ble ny kirkegård anlagt på Omdal med innvielse den 27. november 1937.

Det har aldri vært noe regelrett kapell på disse Omdal-kirkegårdene, men et klokketårn som stod på den gamle kirkegården, ble i 1948 flyttet over til den nye. Det var imidlertid i dårlig forfatning og ble på 1960-tallet erstattet med et nytt klokketårn med oppholdsrom for kirketjeneren. Det dreier seg om et lite hus med en lav takrytter. Det gamle tårnet ble revet i 1971.

I 1968 ble det egentlig vedtatt å bygge kapell på Omdal, men da det gamle kapellet på Pollen kirkegård ble stengt av helsemyndighetene i 1969, ble planene endret, og i 1975 ble nytt kapell innviet der.

Grenland Ættehistorielag har kart over kirkegården og liste over gravsteder (registrert i 1997).

Kilder og videre lesning:

Immanuelkirken i Porsgrunn

Porsgrunns metodistmenighet ble grunnlagt i 1858 og hadde da fem medlemmer. Dette må ha økt, for etterhvert oppførte man et kapell i Rådhusgata. Det brant i 1905, og ny kirke ble tegnet av Haldor Børve. Den ble oppført i Jernbanegata og innviet den 24. mars 1907. Det er en teglkirke som er blitt påbygget noe og har asymmetrisk grunnplan, skjønt hovedformen utenom tårnet er omtrent som en L. Kirken kalles gjerne Immanuelkirken (ikke å forveksle med Vestsidens kirke, som også har vært kalt Immanuelkirken), og den har sterke likhetstrekk med nygotikken (unntatt gulvplanen) med islett av jugendstil.

I 2012 ble det meldt det om betydelige skader på bygget etter gravearbeider i nabolaget (også i TA).

Wikipedia har en temaartikkel om metodismen.

Kilder og videre lesning:

Vestre Porsgrunn kirke

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet Vestsiden til Solum prestegjeld, mens Østsiden sognet til Eidanger prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Vestre Porsgrunn hadde da hatt kirkegård siden 1690, og et lite tømret hus på kirkegården regnes gjerne som en forløper til kirken. Det lille kapellet ble også brukt til prekener, og i 1722 ble det avløst av et nytt.

Vestre Porsgrunn kirke (eller Vestsidens kirke) ble oppført av byggmeter Joen Jacobsen og innviet den 16. mars 1758 under navnet Immanuelkirken. Det er en laftet langkirke som ifølge Kirkesøk har 250 sitteplasser. Det er trolig noe mindre enn opprinnelig, for boken «Kirker i Telemark» (utgitt 1986) opererer med 400, mens «Kirker i Norge» opererer med beskjedne 170. Kirken har tårn ved inngangen i sør, og koret er rett avsluttet og har sakristi i forlengelsen. Årstallet på vindfløyen i spiret er for øvrig 1757, formodentlig det året kirken kom under tak.

Kirken ble bordkledd og hvitmalt i 1766. Trolig er også de sorte kvadrene på hjørnene, som illuderer murverk, fra denne tiden. I 1777 var det en større ombygging av interiøret der korskillet ble fjernet og kirken fikk tønnehvelv, som ble bemalt med himmel og skyer. Sakristiet ble bygget i 1830 med et eget alterparti til bruk ved skriftemål (skriftehus). Rundt 1900 ble interiøret endret etter tidens smak: Takhvelvingen ble malt hvit og veggene (som fikk panel) grønne, altertavlen ble erstattet med et kors, og mye av det gamle inventaret ble skiftet ut. I 1930-årene ble interiøret noe restaurert under ledelse av Wilhelm Swensen, med fjerning av veggpanelet og tilbakeføring til tidligere farger, og i 1956 ble sakristiet restaurert.

Kirkens skip er lengre enn laftestokkeme, og kirken er stivet av med tverrgående stokker under taket. Dagens korskille har form av en lav skranke på hver side av midtgangen, og korgulvet er et lite trinn høyere enn skipets gulv. Alterpartiet ble restaurert i 1978.

Søfren Nielsen skal ha laget mye av innredningen — og muligens omrammingen til altertavlen, ifølge bokverket «Kirker i Norge». Samme sted sies det at alterbildet — eller ihvertfall motivet — er en import, mens kirkeleksikonet tilskriver det Carl Hansen. Bildet viser nattverden. På alteret står et krusifiks, og på hver side av det er statuer av de allegoriske figurene Spes (håpet) og Caritas (nestekjærligheten). Disse var ved fjerningen av det gamle korskillet blitt satt på en slags sokler ved koråpningen.

I tillegg til prekestolen i korbuens venstrekant står det en lesepult inne i koret, skåret av Nils Bråtelia. Det skal finnes spor etter prekestolen fra før 1777.

Kirken har hatt flere orgler. Det første ble installert i 1775, men ble i 1794 byttet ut med et bygget av Daniel Wroblewsky. Dette ble fornyet og utvidet av Isak Engh i 1869. I 1891 fikk kirken så et Hollenbach-orgel som ble utvidet av J.H. Jørgensen i 1939. Det nåværende orgelet har 16 stemmer og ble bygget av Ernst Junker i 1995. Fasaden er tegnet av Roar Tollnes. I tillegg har kirken et flygel.

Kirken har ellers bl.a. et epitafium over Peter Høymand og hustru, en Kristian IV-bibel fra 1633 og kirkesølv fra kirkens tidlige dager. Kirkeskipet er en modell av barken «Sulitjelma» (som forliste i 1886) fra 1985.

Kirken er omgitt av kirkegården. Det står et redskapshus/servicebygg i kirkegårdens nordøstre hjørne. I en ramme på kirkegården er innsatt det som i sin tid var en gravhelle for Gunder Solvesen Buer (1672-1740). Han ble i sin tid gravlagt omtrent der kirken ble oppført. Senere ble hellen lagt foran ingnangen, og teksten er for en stor del bortslitt. Kirkegården virker relativt full, og i dag brukes Tørmo kirkegård for Vestsiden.

Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 146-149

  • Per R. Hoel og Ola Horg Jacobsen (red.): Vestre Porsgrunn kirke: Immanuelkirken: 1758-2008 (Porsgrunn, 2008)
  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)
  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 40-41
  • Kunsthistorie.com
  • Tidligere sider hos Porsgrunn kirkelige fellesråd om kommunens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 499
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie
  • Solumslekt om snekker Sø(f)ren Nielsen

Evangeliehuset Porsgrunn

Evangeliehuset i Porsgrunn huser en pinsemenighet av en viss størrelse. Ifølge pinsebevegelsens nettsted har den 891 medlemmer med stort og smått (vanligvis inndelt i kategoriene medlemmer og tilhørige, dvs. barn av døpte medlemmer). Ingen av nettstedene sier særlig mye om byggets eller menighetens historie.

Herøya kirke

Det er naturligvis Norsk Hydros fabrikkanlegg som har skapt befolkningsøkning ved Herøya og etterhvert ført til kirkebygging. Hydro gav da også tomt til kirken — på Kirkehaugen — og bidro til finansieringen. Området sognet opprinnelig til Eidanger. Hydro skal ha hatt kirkeplaner på gang allerede da fabrikken ble anlagt i 1928-29, men først i 1951 ble det fart i sakene, og en kirkeforening ble dannet. Kirken ble tegnet av Helge Abrahamsen og Hans Grinde og ble innviet den 27. august 1957. Sognet kalles Klevstrand og er felles med Stridsklev kirke.

Herøya kirke er en arbeidskirke med et karakteristisk, frittstående klokketårn som fungerer som en slags portal (med passasje under). Kirken ser ut til å være oppført i tegl som er pusset utvendig, men upusset innvendig, skjønt kirkeleksikonet sier den er av betong. (Det kan tenkes at det er en skallkonstruksjon av armert betong som er forblendet med tegl på innerveggene, men dette er ikke bekreftet ut fra tilgjengelig informasjon.) Kirkesalen har 248 plasser, den store menighetssalen 168 og den lille 56, altså 472 til sammen. Ved hjelp av ekstra stoler er det imidlertid mulig å få inn nærmere 700 mennesker. Dette er i henhold til boken «Kirker i Telemark», men Kirkesøk operer med 430 plasser. For øvrig har bygget rom til en rekke forskjellige aktiviteter, og det er prestekontor på sørøsthjørnet. Kirken ble ifølge kirkeleksikonet restaurert i 1988 og 1992.

Korområdet er nærmest som et podium tre trappetrinn høyere enn resten av kirkerommet. Alterbildetfondveggen bak alteret er en emaljemosaikk laget av juvelerfirmaet Tostrup og malt av Arne E. Holm. Bildet — eller bildene — forteller fra Jesu liv ved hjelp av symboler. For eksempel er fødselen representert ved krybben og betlehemsstjernen. Det står dessuten et relativt stort kors på alteret til side for alterbildet.

Prekestolen ser ut til å være av lakkert tre og står på nivå med trappene ned fra podiet. Det finnes også en lesepult på den andre siden av midtgangen. Døpefonten er ifølge kirkeleksikonet tegnet av arkitektene. Orgelet er bygget av J.H. Jørgensen og er på alder med kirken. Kirkeklokkene er støpt av Olsen Nauen Klokkestøperi.

Det er ikke kirkegård på stedet.

Det var bispevisitas i Klevstrand i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Klevstrand kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 48-49

  • Porsgrunn kirkelige fellesråd
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Wikipedia
  • Kirkesøk

Østre Porsgrunn kirke

Østre Porsgrunn kirke ble påtent og brant ned natt til 11. april 2011. I skrivende stund er ingen ny kirke bygget på stedet, men diskusjonen om hva som skal bygges, startet rett etter brannen. La oss se litt på hva som gikk tapt.

Porsgrunn vokste frem som ladested under Skien og fikk bystatus (kjøpstadsrettigheter) i 1807. Kirkemessig sognet byen øst for Porsgrunnselva til Eidanger prestegjeld, mens Vestsiden sognet til Solum prestegjeld, før de to ble utskilt i et eget prestegjeld ved årsskiftet 1763-64. Like før ble det oppført kirke begge steder. Kirken på Vestsiden ble innviet i 1758, mens «Jesu kirke i Østre Porsgrunn» (alias Østsidens kirke) ble innviet den 10. juli 1760. Begge de to kirkene ble oppført av byggmester Joen Jacobsen.

Østre Porsgrunn kirke var en laftet korskirke med ca. 600 sitteplasser. Den var særlig verdsatt for sitt rokokkointeriør, men som gamle kirker flest gjennomgikk den flere endringer. I 1888 var det en større reparasjon der kirken fikk innvendig panel, pulpiturer ble fjernet og en god del gammelt inventar ble stuet bort. Galleriene ble dessuten bygget om, og kirken fikk nytt alterbilde. Veggpanelet ble fjernet og interiøret ført tilbake mot det opprinnelige i 1962. Da ble også mange pulpiturer rekonstruert. Det ble gjennomført en stor oppussingsrunde i 1997, og 250-årsjubileum ble feiret i 2010. Mer oppussing var på gang da kirken brant. Kirken hadde tønnehvelv med skymaling, og den hadde sammenhengende gallerier i tre av korsarmene. Kirkens orientering var fra nordvest mot sørøst.

Selve altertavlen var visstnok laget i Joen Jacobsens verksted og hadde opprinnelig to bilder: ett som viste himmelfarten, og ett av kongenes tilbedelse. I 1889 ble disse bildene flyttet til hhv. det lokale bedehuset (men er nå på lager) og korets nordvegg, og altertavlen fikk innsatt et korsfestelsesbilde malt av Axel Ender i 1889. Prekestolen ble restaurert til 250-årsjubileet. Kirken fikk sit første orgel, bygget av Daniel Wroblewsky, i 1782. Fasaden fra den tid ble beholdt helt frem til brannen, selv om orgelet ble skiftet ut rundt 1850, og det siste orgelet ble levert av Bruno Christensen (30 stemmer, 3 manualer og pedal) i 1982. De hadde et par år tidligere levert kororgel (op. 255; 5 stemmer, 1 manual) til kirken. Det meste av dette gikk tapt i brannen. Bare noen få gjenstander som ble oppbevart i et brannsikkert skap, ble reddet.

Kirkegården er der fortsatt, men midtpunktet, altså kirken, er borte. Nordvest for kirken, på den andre siden av kirkebakken, er gravkapellet, som ble oppført etter tegninger av Haldor Børve og ifølge litteraturen innviet i 1921. (Årstallet på vindfløyen er imidlertid 1928.) Det er omgitt av et relativt lite kirkegårdsstykke, men brukes ikke lenger som gravkapell. Det meste av kirkegården strekker seg imidlertid omtrent sørover fra kirken. Sørøst for kirken står kirkestuen, som overlevde brannen. På nordøstsiden av kirken (eller fundamentene etter den) står et minnesmerke over begivenhetene i 1814. Kirkens administrasjon holder til i Winthers gate, ikke langt unna.

Diskusjonene om ny kirke pågår fortsatt med uenighet mellom dem som ønsker gjenoppføring/rekonstruksjon, og dem som ønsker ny kirke. Har jeg forstått rett, er det utlyst lukket arkitektkonkurranse med frist for innlevering av forslag i mai 2015. Fellesrådet har en side der man skal kunne følge prosessen, og det finnes også et nettsted for Komiteen for gjenoppføring av Østre Porsgrunn kirke, som mener fellesrådet ikke har fulgt spillereglene.

Det var bispevisitas i Porsgrunn i januar-februar 2014. Menighetsbladet for Porsgrunn menighet kan leses på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Oddbjørn Sørmoen og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 2: 1700-tallet. Skjønnhetens århundre (ARFO, 2001), s. 142-145

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 38-39

  • Truls E. Norby: Kirken og byen. En beretning om Porsgrunns kirker gjennom 250 år (Norgesforlaget, 2010)

  • Kunsthistorie.com

  • Wikipedia (mer omfattende i engelsk versjon)

  • Fellesrådets tidligere nettsider om byens kirker
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 498
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Kirkegård

Gravkapell tilpasset kirkens stil

Kirkestue

Kilebygda kirke

Kilebygda kirke er den sørligste kirken i Skien kommune der den ligger ved Kilevanns bredder, nesten rett vest for Porsgrunn by. Området var en del av Solum kommune før denne ble slått sammen med Skien i 1964. Vi befinner oss i det som var Løvenskiold-land. Familien eide Bolvik jernverk og det meste av området ellers, og ved konkursen og tvangssalget av verkets eiendommer i 1841 ble gårdene kjøpt opp av lokale bønder. Disse henvendte seg etterhvert til kommunen for å få oppført kirke. Dette skjedde på et tidspunkt da det var aktuelt å utvide Solum kirkegård, og det visste man å spille på. Ved å oppføre ny kirke med kirkegård i Kilebygda kunne man slippe unna utvidelsen.

Kilebygda kirke ble oppført av byggmester Gunnar Kongerød, som tok utgangspunkt i en typetegning av Chr.H. Grosch. Kirken stod ferdig sommeren 1859 og ble innviet av prosten den 15. september. Kirkens skip er åttekantet og har 300 sitteplasser. Koret er i en nesten kvadratisk del øst for skipet, og på vestsiden er det våpenhus. Det er takrytter midt på åttekantdelen. Året etter innvielsen ble Kilebygda eget sogn i Solum prestegjeld. Området hadde tidligere tilhørt Mælum sogn.

Kirkerommet er preget av en rekke søyler, og det er gallerier langs veggene i skipets vestre halvdel. I øst er det korskille i form av en lav skranke på hver side av midtgangen. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv.

I altertavlen er et trekors, formodentlig skåret av byggmester Kongerød og med forgyllinger malt av Ola Heia. Bakgrunnen er nærmest himmelblå. Også prekestolen er skåret av byggmesteren og malt av Ola Heia. Kirkens første orgel ble bygget i 1883 av Isak O. Engh. Dagens orgel (på vestgalleriet) er fra 1965 eller 1966. Det har 11 stemmer og er bygget av Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er ifølge kirkeleksikonet fra 1901.

Kirkegården ble anlagt samtidig med kirken, men grunnen er ikke særlig godt egnet til gravplass. I 1883 ble kirkegården derfor lagt til Rognsbru i stedet, noen få hundre meter lenger sør. Dette vakte imidlertid misnøye, og den opprinnelige kirkegården ble tatt i bruk igjen etter at det var påfylt masse. Begge kirkegårdene er fortsatt i bruk. Grenland Ættehistorielag har registrert gravene. Vest for kirken står et kombinert bårehus og servicebygg (oppført 1954). På kirkegården står et krigsminnesmerke.

Det var bispevisitas i Solum prestegjeld i november-desember 2013. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Krigsminnesmerke

Rognsbru kirkegård

Rognsbru kirkegård

Annonse