Viser arkivet for stikkord granavollen

Hamardomen

Hamardomen er et litt sånn nymotens navn på Hamars middelalderdomkirke, som har ligget i ruiner i mange hundre år, og som tidligere bare ble kalt Domkirkeruinene på Hamar. Navnet brukes iblant om glassoverbygget som ble innviet i 1998, men det er selve domkirken som er vårt tema her.

Noen av de eldste sporene etter bebyggelse i Hamarområdet er i området rundt Åker gård, Åkersvika generelt og Ridabu. Her er det flere store gravhauger fra jernalderen, og stedsnavnet Torshov vitner om hedensk tid. Det mest kjente gamle arkeologiske funnet er den såkalte Åkerspennen fra slutten av 500-tallet. På Harald Hårdrådes tid var det kaupang ved Hamar, og det ble slått mynt.

Hamar bispedømme ble opprettet som landets femte i 1153 av paveutsendingen kardinal Nikolaus Breakspere, som senere ble pave Hadrian IV. Hamars første biskop var engelske Arnald, som hadde virket på Grønland, og man regner med at det tok rundt femti år å bygge Hamar domkirke.

Domkirken var en treskipet basilika. Mange vil være kjent med en rekonstruksjon som ofte gjengis i omtale av domkirken. Opprinnelig var bygget i romansk stil, men det ble bygget på det også på 1300- og 1400-tallet, da koret og sidekapellene ble utvidet med ti meter mot øst, det ble bygget et kapittelhus på nordsiden, og det store tårnet ble gjort høyere. Disse gotiske tilbyggene bragte kirkens lengde opp i 56,8 meter og tårnets høyde opp i rundt 50 meter. Man antar at Hamar domkirke var forbilde for enkelte andre betydningsfulle kirker som Ringsaker kirke og Nikolaikirken på Granavollen.

Kirken hadde to vesttårn, og i vest ser vi en profilert sokkel som opprinnelig gikk rundt hele kirken. Deler av vestportalens omramming er bevart, men ikke hele buen. Til venstre (nord) for vestportalen er det hugget ut en ansiktsmaske. Dette er den eneste bevarte skulpturen i hele ruinen. (Men i museet er det en konsollstein som muligens stammer fra kirken.) Like innenfor vestportalen, på høyre side (i sør) kommer først en lav bue som markerer inngangen til søndre tårnrom, og deretter en søylerad med fire høye buer som var skillet mellom midtskipet og søndre sideskip. Over dem ses rester etter tre vinduer. På nordsiden er det bare små rester etter tilsvarende, men strukturen er klar. Lenger øst finner vi rester av tårnpillarene. Det er til og med mulig å se forskjell på de opprinnelige delene av pillarene og påbyggene fra 1300-tallet, da pillarene ble forsterket for å ta av for det høyere tårnet. Tverrskipet er best bevart på nordsiden.

Koråpningen var opprinnelig fem meter bred, men er i dag usedvanlig smal. Man antar at den ble slik etter brannen i 1567, da prestene satte i stand koret og brukte det som kirke. Koråpningen ble altså brukt som kirkedør, og det ble brukt steiner med gotiske profiler fra andre deler av kirken. Gulvet i den østlige delen av koret er hevet over gulvet i resten av koret. Her stod høyalteret, og en alterstein som ligger her nå, ble funnet som trappehelle på Storhamar gård. Over alteret var det et relikviegjemme.

På hver side av koret var det et kapell. Det nordre er best bevart og har fortsatt tønnehvelv over den vestlige delen, men selve portalen er borte. Det søndre korkapellet er mer langstrakt og var høyere enn det nordre. Her finner vi inngangsportal fra tverrskipet i form av en spissbue, og begge korkapellene har rester av vindusåpninger.

Det som er nevnt her, er naturligvis bare et lite utvalg av de detaljene som kan studeres i ruinene. Dessuten er det greit å vite at det i tillegg til domkirken fantes en rekke andre bygg knyttet til kirkelig virksomhet i området. Øst for domkirken lå bispegården med bispeborgen. Denne omfattet i tillegg til bolig og administrasjon også forsvarsverker, og større eller mindre deler av anlegget har vært omgitt av en ringmur. Størrelse og utforming har variert noe gjennom tidene. I området var det også et kloster (Olavsklosteret), en katedralskole, et hospital med kirke (Korskirken) og kannikenes gårder. Kaupangen lå øst for Domkirkeodden, men vest for dagens bysentrum.

I 1536 kom reformasjonen. Kirkegods ble inndratt, og biskopene ble skiftet ut med såkalte superintendenter. Hamar bispedømme ble lagt under Oslo, og den gamle bispegården ble residens for lensherren. Hamars siste biskop, Mogens, døde i fangenskap i Danmark i 1542. Ved oppløsningen av de kirkelige institusjonene ser det ut til å ha gått tilbake også med Hamarkaupangen, som nok var svært avhengig av de kirkelige aktivitetene og ellers av begrenset omfang. På denne tiden ble Hamarkrøniken, som er en viktig kilde til informasjon om det gamle Hamar, skrevet. Så kom nådestøtet i 1567 under Den nordiske syvårskrig. Etter en mislykket beleiring av Akershus festning trakk svenskehæren seg tilbake, og under tilbaketoget ble Hamarhus, altså lensherreborgen, sprengt med krutt og brent. Domkirken var ikke hovedmål for angrepet, men den ble også sterkt skadet — kanskje ved at ilden i den gamle bispeborgen spredte seg til domkirkens tretak. Borgen ble totalrasert, og kirken ble heller ikke bygget ordentlig opp igjen. Hamars marked ble offisielt flyttet til Oslo i 1587. Hamar gikk til grunne som administrativt sentrum, og dermed forsvant middelalderens eneste regelrette innlandsby her i landet.

Det sies at man i 1570-årene bevilget noen midler til en begrenset restaurering, men det ble snart ansett som meningsløst å opprettholde et kirkebygg på det som ble beskrevet som et øde sted. Dermed satte forfallet inn. I 1670 raste vestgavlen ned, og rundt 1700 så det mest ut som et stort rassted. Kirken ble nå brukt som steinbrudd. Blant annet sies Furnes kirke å være bygget med et betydelig innslag av stein herfra, og noe gikk nok også med til å bygge Nykirken, nordfløyen i Stange kirke, i 1703. Endel gikk også til kalkbrenning. På 1800- og 1900-tallet ble det foretatt en rekke undersøkelser og oppmålinger samt en og annen restaurering, men frostsprengning gjorde sitt til at ruinene forfalt, og etterhvert ble de pakket inn — først med noen tilfeldige grønne presenninger slengt oppå og skilt som bad folk holde seg unna, så ved midten av 1980-tallet med et heldekkende presenningstelt. Som kjent ble det bygget et vernebygg av glass og stål som gir enkelte — deriblant undertegnede — assosiasjoner til glasspyramiden ved Louvre. Arkitekt var Kjell Lund, og vernebygget ble innviet den 9. august 1998. Domkirkeruinene under vernebygget brukes iblant til brylluper og andre arrangementer.

Hamar ble gjenopprettet som by i 1849, og Hamar bispedømme ble gjenopprettet i 1864. Resten av området rundt domkirkeruinene har vært relativt uberørt av bebyggelse, for Hedmarksmuseet sikret seg tidlig store deler av Domkirkeodden, og NRK kjøpte opp opprådet øst for dette, det såkalte Kringkastingsjordet, for å bygge sender der. Området hadde vært kongelig eiendom til det ble solgt i 1675, og i 1716 ble det såkalte Storhamargodset solgt til Jens Grønbech. En stor steinlåve, den såkalte Storhamarlåven, ble bygget rundt 1720 på restene av bispeborgens ringmur, og ellers har mye av ruinene vært skjult under rasmassene. De gamle driftsbygningene ved gården og restene av bispeborganlegget som er blitt gravet ut etter krigen, er etterhvert integrert i et museum tegnet av Sverre Fehn og åpnet i 1974. Dette ble i 2004-2005 utvidet med et nytt vernebygg av Sverre Fehn over ruiner gravet ut i den østlige delen av anlegget på 1980-tallet. Domkirkeruiner med vernebygg og en rekke andre gamle bygninger inngår i dette anlegget.

Kilder og videre lesning:

Vestinngang

Denne profilen gikk opprinnelig rundt hele bygget

Ansiktsmaske nord for inngangen

Inngang til søndre tårnrom

Bueganger og rester etter vinduer

Mot koråpningen

Dagens høyalter

Dagens høyalter

Tønnehvelv i nordre korkapell

Mellom tverrskip og søndre korkapell

Passasje mellom korkapellene

Mot koret

Fra kapittelhuset

Døpefont fra Ottestad fra ca. 1200

Søndre korkapell

Kjent profil

Glassoverbygg

Glassoverbygg

Støpul

Storhamarlåven

Bare kjelleren er igjen av bispeborgens hovedtårn

Søsterkirkene på Granavollen

Mariakirken og Nikolaikirken, Søsterkirkene på Granavollen, ble ifølge et sagn bygget av (eller for) to søstre som var så uvenner at de ikke kunne gå i samme kirke. Men det er vel ikke så mange som fester lit til sannhetsgehalten i dette i dag. Snarere anses det som en etterpåforklaring på at man kunne bygge to kirker så nær hverandre. Slike par av kirker har imidlertid forekommet også andre steder. Søsterkirkenes datering er noe usikker, og begge kirkene har vært ombygget, men de regnes for å være bygget på forskjellige tidspunkter, så la oss se på dem i tur og orden.

Mariakirken (til venstre på hovedbildet) regnes som den eldste, trolig bygget en gang rundt 1100-1150. Den er også minst (ca. 150 plasser) og har kanskje også hatt lavest status av de to. Det spekuleres i at den ble bygget som klosterkirke og etterhvert ble brukt som sognekirke, mens den større Nikolaikirken var fylkeskirke. Mariakirken var en lovekirke: Den var avhengig av gaver for vedlikehold. Etter reformasjonen ble den brukt bare noen få ganger i året.

Mariakirken ble truffet av lynet og brant i 1813. Det var ikke midler til å bygge den opp igjen, og den ble stående som ruin til 1860-tallet, da Nikolaikirken skulle ombygges og man trengte en midlertidig kirke. Den fikk da tak og vinduer — og det tårnet (eller den takhjelmen) vi ser i dag. Senere ble Mariakirken restaurert i 1912-15 og brukt som gravkapell og bårehus. I 1990-92 ble kirken restaurert for å brukes som sognekirke, og det ble da gjort bygningshistoriske undersøkelser og utgravninger. Jeg henviser til litteraturen for detaljene her, men konstaterer at kirken, i likhet med Nikolaikirken, er hvitkalket innvendig og har bare steiner utvendig. Inventaret er fra denne anledning, inkludert glassmalerier av Veslemøy Nystedt Stoltenberg. De forestiller Maria bebudelse, Maria med barnet og Maria ved korset, og over inngangsdøren finner vi Mariarosen. Orgelet skal være et Jürgend Ahrend-orgel fra 1970 som ble tilpasset/ombygget i 2003. På informasjonsoppslaget utenfor kirken opplyses det at det arbeides med å skaffe kirken et 7-8 stemmer mekanisk orgel. Jeg vet ikke om dette fortsatt gjelder, eller om det er det instrumentet som står i kirken i dag.

Den noe større Nikolaikirken (ca. 250 plasser) ligger på Granavollens høyeste punkt og skal være inspirert av Hallvardskatedralen i Oslo. Det trekkes ellers gjerne paralleller til Hamars middelalderdomkirke, Gamle Aker kirke og Ringsaker kirke. Nikolaikirken antas å være oppført på midten av 1100-tallet som treskipet basilika, men korformen ble endret ved en utbygging på 1200-tallet, da kirken trolig også fikk det kraftige tårnet. (Tidfestingen har vært omdiskutert, men det antydes nå at dette kan ha skjedd tidlig på 1200-tallet istedenfor sent på 1200-tallet, slik man tidligere har trodd.) Opprinnelig hadde tårnet et høyt spir, men det forsvant ved en brann i 1799. Det er muligens dette vi ser på et hengeskap på Maihaugen på Lillehammer.

Brannen gjorde slutt på mye av det gamle inventaret, og mer forsvant ut av kirken ved moderniseringen i 1860-årene. I 1960 ble imidlertid ting restaurert og tilbakeført. Altertavlen, fra 1625, er en fløytavle, beslektet med middelalderens alterskap (jf. Ringsaker kirke). Hovedbildet viser korsfestelsen, og bildene på sidene viser syndefallet og kobberslangen. Prekestolen er fra 1728 og har akantusdekor. Ved restaureringen i 1960 fikk den kong Olav Vs monogram. Døpefonten er på alder med prekestolen og dåpsfatet noe eldre. Et maleri med nattverdsmotiv var altertavle tidligere. Kirken har dessuten glassmalerier i korets østvegg av Frøydis Haavardsholm. Paul Ott-orgelet er fra 1979.

Dikteren Aasmund Olavsson Vinje døde ved Sjo presteenkesete, like nord for Søsterkirkene, i 1870 og er begravet like utenfor inngangen til Nikolaikirken. Det legges krans på graven hver 17. mai.

Det kan nevnes at det ved ombyggingen av kirkene på 1200-tallet ble stein til overs som ble brukt i veggene på Steinhuset på Gran gård. Like ved siden av porten i den sørøstre delen av kirkegården står en støpul i form at et steintårn som visstnok opprinnelig var et forsvarsverk. Klokkene i dette tårnet er fra 1860-tallet. Det finnes steiner i veggene på begge kirkene med ulike korsrelieffer, trolig pilegrimskors. Dessuten står det en runestein fra 1000-tallet øst for Nikolaikirken.

Kilder og videre lesning:

Søsterkirkene

Støpul

Kirkegårdsport

Mariakirken

Mariakirken østfra

Vestdøren i Mariakirken

Mariakirken – kirkerommet

Orgel i Mariakirken

Mariakirkens vestdør innenfra

Nikolaikirken

Nikolaikirken fra korenden

Nikolaikirken nesten vestfra

Vestdøren i Nikolaikirken

Koret i Nikolaikirken

Orgel i Nikolaikirken

Prekestolshimling i Nikolaikirken

A.O. Vinjes grav utenfor Nikolaikirken

Hengeskap fra Fåberg, på Maihaugen — Bildet forestiller muligens Nikolaikirken

Annonse