Viser arkivet for stikkord gamlebyen

Østre Fredrikstad kirke

Gamlebyen i Fredrikstad er i dag en idyll og en turistattraksjon, men bakgrunnen er alvorlig nok: Stedet ble anlagt som festning i en tid da Danmark-Norge ofte lå i krig med Sverige. Det skal ha vært en liten bebyggelse i området da Borgs befolkning grunnla det som nå er Fredrikstad by, etter at Borg var brent av svenskene i 1567. Festningsvollene i det som i dag regnes som Nord-Europas best bevarte festningsby, er hovedsakelig fra 1660-årene.

Allerede på 1560-tallet kom det kirke innenfor vollene, men den brant i 1570 og 1572, og kirkene har i det hele tatt vært ofre for byens dramatiske historie. En kirke fra 1582 brant i 1653. Enda en kirke fra 1670 (i tre som de tidligere) brant allerede i 1672. I 1689 ble det innviet en korskirke i mur. Denne brant allerede i bybrannen i 1690, men murene stod igjen og ble brukt i en ny kirke, som stod klar i 1697. Denne brant så i bybrannen i 1764. Tårnet skal i stor grad være gjenbrukt i dagens kirke, som stod klar i 1779 (tatt i bruk den 22. september). Også deler av murene ble gjenbrukt, skjønt det synes uklart akkurat hvor mye.

Østre Fredrikstad kirke (tidligere bare Fredrikstad kirke) er en korskirke i mur og har i dag 550 sitteplasser, ifølge Kirkesøk. Også dagens kirke har gjennomgått endel endringer. Alt tidlig på 1800-tallet ble det meldt om forfall, og gudstjenester var en periode henvist til rådhuset. Tårnet ble reparert i 1833, idet spiret ble tatt ned og erstattet med en lav tårnhatt. Kirkens takkonstruksjon og himling ble bygget om i 1833-35. I 1874 fikk kirken nytt spir, og samme år gjennomgikk interiøret store endringer, alt etter planer av J.W. Nordan. Da ble dagens gallerier oppført, og orgelgalleriet i vestre korsarm ble utvidet i 1907. Kirkerommet er ellers fornyet i 1918 og 1965, sistnevnte gang under ledelse av Bjørn Ianke. Fire vinduer (to i koret, to i tverrarmenes østvendte vinduer) har glassmalerier av Per Vigeland fra 1942 og 1946. Vigeland laget også blant annet lysestaker og nummertavler, men sistnevnte er siden flyttet fra kirkerommet.

Dagens interiør er altså formet av Ianke, som skal ha gjort om en god del på Nordans moderniseringer. Det er gallerier i alle korsarmer, også i østre, der det er kor. Korgulvet er hevet et par trinn over gulvet i resten av kirken. Kirken hadde opprinnelig prekestolalter, og korveggen sies å være delvis tilbakeført. Altertavlen har et nattverdsbilde som ble malt av Johan Samuel Brøgger i 1779. Øverst finner vi kongemonogrammene til Kristian VII og Olav V. Ved Nordans ombygging ble tavlen erstattet med en ny som hadde et oppstandelsesbilde malt av M.E. Winge, men denne er nå henvist til våpenhuset (i tårnfoten i vest).

Prekestolen er fra Nordans tid og har syv fag med speilfyllinger. Også døpefonten er fra Nordans tid. Den er åttekantet og kalkformet og har renessanseinspirert ornamentikk. Den opprinnelige døpefonten fra 1779 var formet som en naken figur av Johannes Døperen som bar kummen. Den vakte forargelse, og ble allerede i 1794 byttet ut med en dåpsengel. Det skal ha vært et skifte eller to også mellom denne og dagens døpefont fra 1874.

Orgelet har 30 stemmer og ble bygget av Bruno Christensen i 1972. Prospektet er overtatt fra et Olsen & Jørgensen-orgel fra 1907. Orgelet sies å være utmerket og brukes mye til konserter. Kirken har to middelalderklokker. Ytterligere inventar (nåværende og tidligere) er beskrevet i littertaturen.

Området rundt kirken er parkmessig behandlet og brukes ikke lenger som gravplass, men Østre Fredrikstd gravlund ligger litt lenger øst, utenfor vollene. Et stykke sørøst for dette igjen er en krigskirkegård. Kister fra en gravkjeller under tårnfoten ble forflyttet til kirkegården i 1870-årene.

Artemisia.no omtaler en tidligere prestegård i Voldportgaten 69.

Kilder og videre lesning:

  • Thorstein Johnsen: Østre Fredrikstad kirke MDLXVII MDCCLXXIX MCMLXXIX (Fredrikstad menighetsråd , 1979)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 152-155
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 201-210 (også her)
  • Tore E. Thorkildsen: På kirkevei i domprostiet (TK-Publikasjon: Hvaler, 1974), s. 30-39
  • Lokalhistoriewiki
  • Fredrikstad byleksikon
  • Østre Fredrikstad menighet
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Gamlebyen kirke

Gamlebyen kirkes historie henger sammen med Oslo Hospitals, og den har da også gått under navnet Oslo Hospitals kirke. I det kvartalet som omfatter kirken og hospitalet, var det et fransiskanerkloster fra ca. 1290. Hit flyttet det som var Laurentiushospitalet (ved Laurentius kirke), i 1538. Klosterkirken ble ødelagt under krigshandlinger i 1567, men koret ble avdekket i 1937. En ny bygning for hospitalet ble oppført i 1581 og den såkalte Gråsteinsbygningen i 1737. Her var det psykiatrisk sykehus — landets første sådanne — og i 1777 oppførte man det som så berømt er kalt et «Dollhus for afsindige». Dette ble revet og dagens hospitalsbygg reist i 1939 (arkitekt: Wilhelm K. Essendrop).

På fundamentet av det gamle kirkeskipet (som altså ble ødelagt i 1567) ble det bygget en ny kirke i 1734, innviet av biskop Peder Hersleb samme år. Denne ble ødelagt i en voldsom brann som herjet hospitalet den 13. januar 1794. Den nåværende kirken ble oppført kort tid etterpå og innviet den 11. mai 1796. Det er langkirke som er noe mindre enn sin forgjenger.

Før Christiania ble anlagt — og mens Hallvardskatedralen fremdeles var i bruk — ble stedets kirke bare brukt for hospitalet, mens den senere kirken fra 1734 var den eneste på denne kanten av byen og ble brukt som sognekirke for de omkringliggende områdene, samtidig som den var Oslo Hospitals eiendom og altså privat. Frem til byutvidelsen i 1859 fungerte kirken som annekskirke under Aker, deretter en stund som interimskirke for den nyopprettede Grønland menighet til Grønland kirke stod ferdig i 1869. Så var den anneks under Grønland før Oslo menighet ble opprettet i 1880 og skiftet navn til Gamlebyen i 1925 (da byen fikk navnet Oslo). I mellomtiden var Vålerengen menighet blitt utskilt. Like etter 1880 ble det gjort enkelte endringer med kirken, og antallet plasser ble økt til 550, mot opprinnelig 375. Senere har endringer i 1934-39 ført kirken mer tilbake mot opprinnelig utseende, og antallet plasser ble redusert til 500. Senere er det redusert til 250. Kirken ble gjenåpnet i 1939 av biskopen med kong Haakon til stede.

Ved restaureringen i 1930-årene ble altertavlen — malt av Christen Brun i kopi etter Guido Renis Kristus på korset — flyttet til en sidevegg, og et bibelsitat i forgylt ramme ble anbragt over alteret. Det ble laget en kopi av den opprinnelige døpefonten, som befinner seg på Folkemuseet. Kirken har for øvrig enkelte riktig gamle gjenstander. Ellers er orgelet et Jørgensen-orgel fra 1919 som ble restaurert til jubileet i 1996. Kirkeklokken ble støpt av Erich Schmidt i Christiania i 1795.

Gamlebyen kirke var lenge en av to private menighetskirker i Oslo (sammen med Lovisenberg). Fra nyttår 2013 ble imidlertid leieforholdet avviklet, og kirken gikk ut av bruk som sognekirke, mens sognet ble slått sammen med Grønland. Per 2015 later det til at kirkebygget brukes som hospits for vanskeligstilte.

På den andre siden av Ekebergveien er Gamlebyen gravlund. Stedet kalles Anefeltløkken og ble innkjøpt av representantskapet i Kristiania i 1873. Anefeltløkkens kirkegård ble innviet den 14. oktober 1874, men den eldste delen av kirkegården er faktisk fra 1550 og ble brukt av Oslo Hospital. Det dreier seg om 8 dekar som ble kjøpt av kommunen først i 1961. Gravkapellet ble oppført i 1877 og ombygget i 1934-35, da hovedinngangen ble flyttet fra nordsiden til sørsiden og klokketårnet oppført. Kapellet har ca. 70 sitteplasser og et teppe vevet av Grethe Lein Lange. I 2009 flyttet Gravferdsetaten over i nye kontorlokaler i småhusene på gravlunden, og Den etiopisk-portodokse kirke tok i bruk gravkapellet som sin kirke. For øvrig finnes enkelte historiske bilder av kapellet på nettet:

Gravlunden endret navn til Oslo gravlund i 1894 og til Gamlebyen gravlund i 1924. Samlet størrelse er 51,6 dekar, og det er plass til rundt 7000 graver. Enkelte kjente personer som grunnlovsforfatter Christian Magnus Falsen og maleren Adolph Tidemand er gravlagt her, og det er et eget felt for sjømannsgraver. Gravlunden betjener i tillegg til Gamlebyen også menighetene Bekkelaget, Grønland, Ormøy og Kampen.

Kilder og videre lesning:

Oslo Hospital fra Oslo gate

Inngangen til gravlunden

Oslo Hospital ved kirken

Gamlebyen gravlund

Gamlebyen gravlund

Gamlebyen gravlund

Gravkapellet

Falsen hviler på gravlunden

Gravkapellet

Korskirken (Oslo)

Vestfra

Ruinen av Korskirken ligger nord for Olavsklosteret og Hallvardskatedralen i Minneparken i Gamle Oslo, sør for Arups gate og vest for Gamlebyen skole. Adressen er Egedes gate 2.

Akershusregisteret av 1622 omtaler et brev fra 1248 om noen tomter nord for Korskirken, uten av man vet med sikkerhet om kirken faktisk var omtalt i dette og et annet brev av samme alder. Annen omtale foreligger imidlertid i ca. 1250 og 1300. Det antas at området nord for Hallvardskatedralen ble eget kirkesogn rundt midten av 1200-tallet eller like før, og Korskirken var altså sognekirke her. Den var viet til Det hellige kors.

Det er en liten, enskipet steinkirke med kor og sakristi. Den ble funnet i 1922 ved utgravninger ledet av Gerhard Fischer. Kildene er påfallende forsiktige og nøyer seg med å si at man antar at det er restene av Korskirken som ble funnet. Området som ruinen ligger i, er omgitt av et gjerde med porter, og i boken «Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536» spekuleres det om det lokale gatenettet ut fra funn av murrester. Det sies imidlertid lite om kirkens skjebne gjennom tidene, så vi får anta det dokumentasjonen er sparsommelig.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget: Oslo, 2007; ISBN 978-92-573-1946-5), s. 11-13

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget: Oslo, 2010; ISBN 978-82-573-1760-7), s. 314 og 194
  • Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536 (Cappelen: Oslo, 2000; ISBN 82-02-19100-9), særlig s. 94
  • Lokalhistoriewiki
  • Akershusregisteret av 1622 (elektronisk versjon)
  • Wikipedia

Østfra

Olavsklosteret og Bispegården i Oslo

Dominikanerne fikk i 1239 tildelt tomt like nord for Hallvardskatedralen. Der anla de et kloster like inntil Olavskirken, som trolig var blitt bygget på slutten av 1100-tallet. Anlegget ble bygget i stein fra begynnelsen, men rundt 1300 gikk man over til å bruke tegl, og dette skal ha vært et av de første stedene det skjedde i Norge. Olavsklosteret er bl.a. nevnt i forbindelse med kampen mot Skule Bårdsson i 1240.

Kirken dannet sørfløyen i klosteranlegget, som ble bygget med en overhvelvet korsgang rundt et åpent, kvadratisk atrium. Hovedinngangen var, om jeg har forstått riktig, gjennom kirken. I østfløyen var det sakristi, bibliotek og konventstue, med sovesal i annen etasje. I nord var det bl.a. spisesal, kjøkken og varmestue. Anlegget skal på det meste ha huset prior, sub-prior, 10-15 munker og noen gjester. Det er ved arkeologiske utgravninger funnet hollandske gullmynter fra 1400-tallet og en engelsk keramikkanne fra 1200-tallet.

Etter reformasjonen ble klosteret overtatt av biskopen, og i 1554 flyttet biskop Frants Berg ut av sin gamle bispeborg (komplekset omkring Ladegården) og inn i Olavsklosteret. Katedralskolen skal også ha holdt til her i ca. hundre år. Østfløyen ble bygget om til bispegård i 1624 og overlevde brannen samme år.

Bispegården ble besluttet revet i 1860, men i 1882 vedtok Stortinget at residensens middelalderdel skulle bevares, mens resten kunne rives. Det ble i 1883-84 oppført en ny bispegård i nygotisk stil tegnet av Henrik Thrap-Meyer. Denne var embedsbolig for biskopene til 1985. Nå holder administrasjonen til Oslo bispedømme til her. Gården ble rehabilitert i 1999-2000. I dette anlegget er én etasje av klosterets østfløy bevart med originale teglhvelv og kalkmalerier. Ellers er de ruinene som ligger i friluft, preget av at restaureringsarbeid pågår for tiden.Trolig blir det lettere å få oversikt over dem når dette arbeidet er ferdig.

Først på 1900-tallet ble det grunnlagt et nytt dominikanerkloster i Oslo.

Kilder og videre lesning:

Inngangen til Olavskirken

Klosterbrødrenes kor sørfra

Høykoret østfra

Mot klostergården

I klostergården

Vestfløyen

Vest for kirken

På nordsiden

Høykorets sørmur

To modeller

Kloster

Ruiner

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Bispegårdens vestvegg

Fra bispegården

Fra bispegården

Fra bispegården

Mariakirken (Oslo)

Mariakirken er den kirken i middelalderens Oslo som lå nærmest strandlinjen, like nord for Alnas utløp, og i dag ligger den ikke så langt fra det vannspeilet som markerer middelalderens strandlinje. Den var kongens kirke, og den ligger da også rett ved siden av kongsgården.

De ruinene vi ser i dag, er grunnmuren etter den siste kirken. Opprinnelig ble det bygget en liten, enskipet trekirke. Omkring 1100 ble det reist en enskipet steinkirke med kor og apsis. Omkring overgangen mellom 1100-tallet og 1200-tallet fikk kirken et vesttårn og koret ble forlenget. Men det var under kong Håkon V at kirken var på sitt flotteste. Han sørget for en storstilt ombygging der kirken fikk tvillingtårn i vest og et korsformet kor som skulle være stort nok til at de geistlige fikk plass. Det ble brukt teglstein ved denne utbyggingen. Håkon ble gravlagt i kirken samme med sin dronning, men levningene deres er siden flyttet til Akershus festning.

Kirken ble satt i brann av svenskene i 1523 og forfalt raskt etter det. I 1542 var den så forfallen at den ble revet. Det har vært utgravninger i området i 1867 (under ledelse av Nicolay Nicolaysen), i 1935 (under ledelse av Gerhard Fischer) og i 1961-63 (under ledelse av Håkon Christie). Kirken inngår nå i Middelalderparken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 354 og 194
  • Oppslag utenfor kirken
  • Wikipedia

Fra nordvest

Fra øst

Kirken lå nær kongsgården

Laurentiuskirken (Oslo)

For ordens skyld: Bildet viser ikke Laurentiuskirken, men St. Halvardshjemmet (i St. Halvards gate 28), som drives av Kirkens bymisjon.

Laurentiuskirken eller Lavranskirken er omtalt i Håkon Håkonssons sagas skildring av slaget i Oslo i 1240, der det fortelles at Olav fra Vigdeild (en av hertug Skules menn) søkte tilflukt i kirken på flukt ut av byen og mot Martestokker etter slaget.

Det er ikke funnet rester etter kirken ved utgravninger, men funn av 14 skjeletter rundt St. Halvards gate 28 og 33 antas å stedfeste kirkegården. Dette er ca. 250 meter øst for Hallvardskatedralen, i utkanten av eller like utenfor datidens by. I tilknytning til kirken skal det ha ligget et hospital (nevnt første gang på siste halvdel av 1200-tallet) som senere flyttet inn i det fransiskanerklosteret som etter reformasjonen ble til Oslo Hospital. Funn av lepra på nevnte skjeletter tyder på at det dreide seg om et hospital for spedalske.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget: Oslo, 2007; ISBN 978-92-573-1946-5), s. 11-13

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget: Oslo, 2010; ISBN 978-82-573-1760-7), s. 329 og 194
  • Arnved Nedkvitne og Per G. Norseng: Middelalderbyen ved Bjørvika. Oslo 1000-1536 (Cappelen: Oslo, 2000; ISBN 82-02-19100-9), særlig s. 94f.
  • Håkon Håkonssons saga (på Bokhylla.no), s. 211

Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Lokalhistoriewiki
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490 og 227-228

Over kirkegulvet

Søndre sideskip

Bispegata går over kirkegården

Koret

Østfra

Apsis i nordre sideskip

Gravminne

Port ved inngangen til Minneparken

Sigurd Jorsalfare på Akershus

Nikolaikirken (Oslo)

Det er ikke noe galt med øynene dine om du ikke ser noe kirkebygg på bildet.

Nikolaikirken var en av Oslos middelalderkirker. Den lå like vest for Clemenskirken og nordøst for kongsgården. På kart over middelalderens Oslo er den markert oppå jernbanelinjen for Østfoldbanen.

Kirken var viet til Nikolas av Myra. Den er omtalt i et brev fra 1297, der det fremgår det at området sør for byen (omtrent dagens Bekkelaget) tilhørte Nikolaikirkens sogn. Det er ikke kjent hvordan kirken så ut, om den hadde tårn osv.

Ved arkeologiske utgravninger ledet av P.A. Blix i 1877 ble det funnet rester av murer fra en steinkirke samt graver i det nevnte området. Dette antas å være rester etter Nikolaikirken. Det var sikkert beskjedne rester, og trolig ble de ofret ved jernbaneubygginen. Det er i alle fall ingen synlige rester etter Nikolaikirken på stedet i dag.

Kilder:

  • Erik Schia: Oslo innerst i Viken: liv og virke i middelalderbyen (2. utg.; Aschehoug: Oslo, 1995), s. 37ff.

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-12 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 383 og 194

Clemenskirken (Oslo)

Clemenskirken var en sognekirke i middelalderens Oslo som det nå bare er en ruin igjen av. Den ble oppført tidlig på 1100-tallet som en toskipet steinkirke med tårn i det nordvestre hjørnet og var viet til til den hellige Klemens, de sjøfarendes helgen. Det sies at den var svært lik klosterkirken på Hovedøya (Edmundskirken, også toskipet). Det skal ha stått to andre kirker på stedet før dette — trolig av tre — som det bare er funnet begravelser etter. Den eldste antas å ha vært fra ca. år 1000.

Under og omkring kirken har man funnet rester av det som er en av landets eldste kirkegårder. De eldste gravene er datert til år 980-1030. Disse er ikke orientert øst-vest, men trolig plassert parallelt med den eldste trekirken, som ble bygget innimellom en eksisterende bygningsmasse.

Man antar at kirken ble oppgitt og jevnet med jorden etter reformasjonen (1536). Arkeologiske utgravninger ble foretatt i 1920-21 og 1970-71. Ruinene var i mange år skjult av Loengbrua, som ble revet i 1995 etter åpningen av Ekebergtunnelen.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-12 samt fremre og bakre innbrett

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 129 og 194
  • Oppslag på stedet
  • Wikipedia

Fra sørvest

Fra øst

Nesten sørfra

Clemensalmenningen — Middelaldergateløp markert i stein

Pilegrimsleden følger neppe korteste vei

Østre strete — Middelaldergateløp markert i stein

Annonse