Viser arkivet for stikkord gamle, krematorium

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Rjukan kapell, krematorium og gravlund

Rjukan kirkegård ligger ikke umiddelbart inntil kirken, men på den andre siden av jernbanelinjen og elven, like øst for Rjukan stadion.

Dessverre gir ikke jubileumsboken for Rjukan kirke noe innblikk i kirkegårdens historie, og oppslag andre steder er ikke helt til å bli klok av. Norsk kunstnerleksikon krediterer Lorentz Harboe Ree for å ha tegnet krematoriebygg i 1920 og Oscar Hoff i 1926. Andre kilder daterer imidlertid bygget til 1954, og det skal dreie seg om landets minste krematorium blant dem som fortsatt er i bruk.

I 2002 meldte NRK at kremasjonsanlegget fra 1995 måtte oppgraderes for å oppfylle tiden strenge miljøkrav (jf. forskrift hos Lovdata). Dette har åpenbart skjedd, siden krematoriet fortsatt er i drift (jf. Norsk forening for kirkegårdskultur).

Kapellbygget er orientert fra nord mot sør, med trappeinngang i nord og korparti i sør. På vestsiden er det anlagt rullestolrampe (jf. anbudsinnbydelse fra 2010). Sørvest for kapellbygget står et hus om formodentlig er en driftsbygning. Kirkegården strekker seg sørøstover fra disse bygningene og omfatter felt med kistegraver og og felt med urnegraver. Tinn har en av landets høyeste kremasjonsprosenter på rundt 50.

Andre referanser:

Sarpsborg kapell og krematorium

Sarpsborg kapell og krematorium ble tegnet av Eyvind Moestue og oppført i 1960-61. Arkitekten er den samme som tegnet krematoriet i Moss over to tiår tidligere. Bygget står på St. Olavs gravlund like vest for Sarpsborg sykehus. Dette er et av to fungerende krematorier i Østfold fylke; det andre er i Halden. Krematoriet i Sarpsborg utfører kremasjoner også for nabokommuner som Fredrikstad, der krematoriene er nedlagt.

St. Olavs gravlund er en av to gravlunder for Sarpsborg by. Kirkegården ved Sarpsborg kirke er ikke i bruk i dag, men ellers brukes Sarpsborg vestre gravlund ved Tune kirke.

Kilder:

Løken gamle kirkegård

Løken kirke ble innviet i 1883, men den har to forgjengere som begge stod et annet sted i bygda, der det var kirke fra middelalderen av. Det gamle kirkestedet kalles ofte Løken gamle kirkegård, men Statens kartverk insisterer på Gamle Løken kirkegård. Mens dagens kirke står litt nordøst for Løkenkrysset, stod de tidligere kirkene litt vest for det, rett øst for der Hølandsveien og Oberst Kruses vei møtes.

Om den eldste kirken er ikke mye kjent, skal man dømme etter Norges kirker. Den skal ha hatt et hellig kors og et mariabilde og var formodentlig viet til Maria. Denne kirken måtte vike for en ny kirke litt før 1600.

Denne kirken var en tømret langkirke med vesttårn. Koret var smalere enn det rektangulære skipet og hadde sakristi på nordsiden (fra 1655). Skip og kor hadde sørportal med våpenhus, og i tillegg var det vestinngang gjennom tårnet. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1597, mens innerveggene ser ut til å ha vært bare. Tak og gavler var sponkledd i begynnelsen, men taket ble senere tegltekket. Til å begynne med var kirken tjærebredd, men den er avbildet som hvitmalt på andre halvdel av 1800-tallet, ifølge Norges kirker. Det ser ut til å ha vært endel problemer med siging mellom bygningsdelene. Kanskje var grunnen for ustabil. I alle fall måtte det strekkfisker og ekstra bjelker til for å holde det hele samlet. Kirken fikk ny altertavle skåret av Torsten Hoff i 1738, og den er overført til dagens kirke.

Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar. Unntaket er sakristiet, som skal inneholde inventar fra gamlekirken, som et slags museum. Dette må være det lille hvite huset øverst på kirkegårdsbakken, med møne i øst/vest-retning. Den gamle kirkegården ligger på et gresskledd høydedrag og holdes fint i hevd. I nord og sør står det fortsatt kirkegårdsportaler (muligens rekonstruert, å dømme etter Norges kirker), og den røde trebygningen utenfor nordre kirkegårdsport er formodentlig det telthuset fra 1728 som litteraturen forteller om. I 2010 ble det avsatt midler til utvendig rehabilitering av sakristi og telthus.

I vest flater skråningen litt ut nede ved Oberst Kruses vei, og nederst i bakken er et minnesmerke over Ulrich Christian Kruse, som har gitt navn til veien, samt andre som deltok i slaget ved Riser bro (også kalt trefningen i Høland) under Den store nordiske krig. Slaget ble tapt, obersten overlevde og ble tatt til fange, mens de andre som er nevnt på bautaen, falt i slaget. Et eldre bilde i Digitalt museum tyder på at monumentet er blitt restaurert.

Et annet minnesmerke på kirkegården er over Trygve Bjerkrheim, som er gravlagt ved dagens kirke. Det var en stor minnemarkering for ham i 2013.

Det finnes en rekke andre gravminner spredt omkring på kirkegården. I området skal det ellers være en rekke gravhauger fra jernalderen.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Spredte gravminner rundt sakristiet

Sakristiet

Telthus utenfor nordre kirkegårdsport

Toppen av bakken

Søndre kirkegårdsport

Minnesmerke over Ulrich Christian Kruse

Kruses kampfeller

Minnesmerke over Trygve Bjerkrheim

Hemnes gamle kirkegård

Hemnes gamle kirkegård er det gamle kirkestedet for Søndre Høland kirke. Den er på nordøstsiden av Hemnessjøen (også kalt Øgderen), like sørøst for Hemnes gård og nordvest for Hemnes sag. Det blir omtrent halvannen kilometer nordvest for dagens kirke og vest for tettstedet. Kirkene her bar i likhet med tettstedet Hemnes-navnet etter gården.

På stedet har det stått to kirker. Den første, fra middelalderen, var viet til Olav den hellige den 22. januar, men man vet ikke hvilket år. Selv Norges kirker har mildt sagt sparsommelig med opplysninger om denne kirken, så vi får anta at ikke mye er kjent.

Middelalderkirken ble revet omkring 1620 og erstattet med en tømret kirke. Det var åpenbart en langkirke med vesttårn. Opprinnelig hadde den våpenhus i tårnfoten, men på slutten av 1600-tallet ble det oppført et eget våpenhus i vest, hvilket kan tyde på at rommet i tårnfoten ble inkorporert i selve kirkerommet. Det kom sakristi på nordsiden av koret i 1666. På 1700-tallet fikk kirken takrytter midt på skipets møne, og det later til at øvre del av vesttårnet ble revet. Dette og mer av reparasjonshistorien fremgår av Norges kirker, som også skildrer interiør og inventar i den grad dette er kjent. Døpefonten, som opprinnelig stod i et dåpshus, er overført til dagens kirke. I 1843 forelå planer om å utvide kirkegården, men kirkestedet ble altså flyttet og ny kirke innviet i 1866.

I dag ligger den gamle kirkegården som en fredfull plett mellom gårdene, og det vokser løvtrær på stedet. En minnetavle står langs gårdsveien, men det er ingen parkeringsplass i omgivelsene. Det skal finnes rester etter tuften. Undertegnede er ikke sikker på om det dreier seg om en flat stein som er observert på stedet, om tuftene er overgrodd, eller om kirken eventuelt lå lenger ned i skråningen mot vannet. Blant minnesmerkene som fortsatt er å finne på kirkegården, er et over eidsvollsmannen Christian Christensen Kollerud. Monumentet ble restaurert til grunnlovsjubileet og krans nedlagt, som undertegnede kunne konstatere. Den som har en halvtime til overs, kan se en video fra anledningen her. Noen meter unna står et minnesmerke over Hølands første ordfører, Jacob Christopher Offen Østbye.

Kilder og videre lesning:

Leie kapell og gravlund

Leie kapell og gravlund i Fredrikstad var tidligere kjent som henholdsvis Fredrikstad krematorium og Glemmen gravlund. Gravlunden er en knapp kilometer sørvest for Glemmen gamle kirke og ble anlagt fordi kapasiteten rundt kirken var begrenset. Gravlunden ble tatt i bruk i 1898 og er utvidet flere ganger, senest (?) i 1975. Til sammen er det vel 1000 mål med plass til 8900 kistegraver og 1400 urnegraver, ifølge Fredrikstad byleksikon. Dette er byens største gravlund.

I 1901 ble det oppført et gravkapell. Dette ble så avløst av et nytt i 1938, og dette igjen gjorde tjeneste til utpå 1960-tallet, for så å bli revet i 1983. Nytt kapell med krematorium ble innviet i 1965. Det er tegnet av Olav Platou ved Arnstein Arnebergs arkitektkontor og ligger på en kolle på gravlunden omgitt av en urnelund. Hoveddøren er utsmykket med bronserelieff av Per Hurum, og innvendig er kapellet utsmykket av Aage Storstein.

Krematoriet er ikke oppgradert til å oppfylle våre tiders strenge utslippskrav, og har ikke vært brukt siden 1999. All kremasjon for Fredrikstad utføres nå i Sarpsborg, etter at Borge krematorium ble benyttet en periode.

I 2008 endret kapellet og gravlunden navn til Leie. I 2012 var det utlyst anbud på rehabilitering av en del av gravlunden. Dette er formodentlig gjennomført per 2013.

Kilder og videre lesning:

Moss kapell, krematorium og kirkegård

I 1832 ble det kjøpt inn en jordstykke til kirkegård ved Høienhall i Moss, og det som nå er nedre del av kirkegården, ble innviet året etter. Sommeren 1856 ble det oppført et enkelt bårehus på kirkegården, og i 1881 gav Moss Sparebank penger til nytt gravkapell, visstnok et forsamlingslokale på 50 kvadratmeter med tilbygg til bårerom og redskapsrom på hver side. Det området som utgjør øvre del av kirkegården, ble innkjøpt i 1909. Gravkapellet ble først noe utvidet og så totalt ombygget omkring 1920. Først på 1930-tallet kom det bygget vi ser nå.

Moss kapell og krematorium ble tegnet av Eyvind Moestue og oppført i 1936-38. Det kan vel sies å være et lokalt funkisikon. Kapellets fondvegg ble i 1948-50 utsmykket med fresker av Herman Willoch. Kapellet skal ha vært det første elektriske krematoriet i Nord-Europa.

Bygget ble rehabilitert i 2004, men krematorieovnen er ikke i bruk i disse dager. Byens kremasjoner utføres ved krematoriet i Sarpsborg, også det tegnet av Moestue.

Kirkegården eller gravlunden består av en rekke felt som er avgrenset av vegetasjon, veier og topografi. Det er felt for kistegraver og urnenedsettelser, inkludert en minnelund for anonyme begravelser. Det finnes en minnebauta over eidsvollsmannen Gregers Winther Wulfsberg der det er kransenedleggelse og tale hver 17. mai.

Det har i de senere år vært endel medieomtale på grunn av manglende vedlikehold på Moss’ kirkegårder som følge av manglende kommunale bevilgninger, og det har vært noe misnøye med manglende søppeltømming, uten at dette virket påfallende da undertegnede besøkte stedet.

Kilder og videre lesning:

Urnelund for anonyme

Urnelund for anonyme

Monument i urnelunden

Undersbo kapell, krematorium og gravlund

Undersbo kirkegård i Larvik ble innviet i 1880 til avlastning for Torstrand kirkegård, som var anlagt så sent som i 1863, men som likevel begynte å bli full. Siste begravelse ved Torstrand skjedde i 1905, og Undersbo er nå byens hovedgravlund.

Undersøkt litteratur sier ikke så mye om hva som eventuelt fantes av gravkapell her i begynnelsen, men det gamle kapellet midt på kirkegården skal ifølge «Larvik A-Å» ha eksistert i 1933 (da et gravfølge avbildet i boken gikk i prosesjon over kirkegården, også gjengitt her). Kapellet brukes nå som lager / driftsbygning.

Senere ble det krematoriekapellet vi ser på bildet her, oppført. Det ser ut til at arkitektkonkurranse ble utlyst i 1950 (se f.eks. her), og denne ble vunnet av John Engh og Peer Qvam. Tegningene dateres til 1951 i Store Norske, men krematoriekapellet ble innviet først i 1955. Altertavlen i kapellet er en mosaikk (avbildet her).

Krematoriet var i drift til 2004. Da ble kremasjonen overført til Ekeberg i Sandefjord. Etter at det ble begrensninger på antall kremasjoner der, var det snakk om å starte opp igjen for en kort periode inntil Vestfold krematorium stod klart, men det skjedde ikke. I stedet ble kremasjonstjenester kjøpt i Oslo. Kapellet brukes midlertid fortsatt ved begravelser, og Undersbo er som nevnte fortsatt byens hovedgravlund. I en handlingsplan fra kirkevergen etterlyses det ny driftsbygning og parkeringsplass i tilknytning til gravlunden (se også årsmelding 2011).

På gravlunden finnes en krigsgrav for en alliert soldat (se dette oppslaget). Ellers er blant annet dikteren Gunnar Reiss Andersen begravet her. Gravsøk i Larvik kommune kan utføres herfra.

Andre kilder:

Ekeberg kapell, krematorium og gravlund

Ekeberg gravlund i Sandefjord ble tatt i bruk ca. 1930. Planlegging av kapell og krematorium begynte i 1937, men ble avbrutt av krigen og kom i gang igjen først i 1949. Arnstein Arneberg utarbeidet planer, men det fortelles at de ble funnet å være for dyre. Arneberg skal da ha henvendt seg til Anders Jahre, som tilbød seg å bidra til finansieringen mot at Arnebergs planer ble brukt. Også en rekke andre private aktører bidro.

Krematoriet ble innviet den 1. juli 1960. Anlegget tilhørte og betjente Sandefjord og Sandar kommuner, som ble slått sammen i 1968. Tidligere hadde krematoriet i Tønsberg betjent også Sandefjord og omegn. På grunn av Jahre-tilknytningen var «Jahre-grillen» et tidlig folkelig navn på krematoriet.

Formmessig minner bygget mye om Ullensaker kirke, som også ble tegnet av Arneberg og innviet et par år tidligere, men dimensjonene er noe mindre ved Ekeberg. Innvendig finner vi også noe av den parabelformen som er å finne i Ullensaker kirke. Det sies i et hefte fra 1969 at det har vært gjentatte klager over akustikken. Likevel er en av de tradisjonene som forbindes med krematoriekapellet, en årlig nyttårsgudstjenestene der Sandefjord sangforening deltar i en minnemarkering for dem som er gått bort det siste året.

Våren 2000 var det ildspåsettelse ved krematoriet, og det ble nødvendig med omfattende restaurering. I denne prosessen fikk også kapellet nytt orgel. Det har 14 stemmer, er bygget av Robert Gustavsson og ble innviet i juni 2002.

Hovedinngangen til kapellet går gjennom en forgård og så gjennom store glassdører. Inne er det utsyn til en lukket hage med et lite basseng gjennom vinduene i sørveggen. På korets fondvegg er et marmorrelieff av Ragnhild Butenschøn, som også står bak et relieff i lys granitt ved inngangen. Korhvelvingen er malt av Per Krohg og Morten Krohg. Over hovedinngangen er en skulptur av Jesus på korset utført av Nic Schiøll, og smijernsportene på utsiden er laget av Hans Holmen. Kirkeklokkene (stemt i G og B) henger i et eget klokkehus.

Krematoriet har også utført kremasjoner for nabokommuner som Larvik, men etterhvert som strengere krav til utslipp trådte i kraft, ble det innskrenkninger i antall kremasjoner som kunne utføres, og sommeren 2010 ble kremasjonsvirksomheten nedlagt. All kremasjon i fylket er nå konsentrert til det relativt nyåpnede Vestfold krematorium.

Etterhvert er gravlunden blitt mer fylt opp, og byen har nå hovedgravlund ved Orelund kapell. Ekeberg gravlund er imidlertid fortsatt i bruk, og på den finner man en rekke forskjellige krigsminnesmerker: britisk, russisk, kanadisk og norsk. Det er også en minnelund for sjøfolk som er kommet bort på havet.

Kilder og videre lesning:

  • Glimt fra Ekeberg gravlunds historie

  • Vandring i Arnebergs fotspor
  • Finn Olstad: Sandefjords historie. Bind 2. En vanlig småby? (Sandefjord kommune, 1997), særlig s. 292-294
  • Einar Krohn Larsen: Et landemerke på prestegårdsgrunn. Sandefjord kirke 100 år 1903-2003 (Sandefjord, 2003), s. 25ff
  • I ditt lys ser vi lys. En orientering om kirkebygg i Sandefjord (Sandefjord, 1969), s. 13-15
  • Foredrag fra bispevisitas i Sandefjord i november 2004
  • Smak og Behag

Kongsberg gravlund

I Kongsberg har man brukt flere kirkegårder / gravlunder, først rundt kirken, så på den såkalte Seminarkirkegården bak Bergseminaret og fra 1809 ved det som i sin tid ble kalt «Kongsberg nye kirkegård», men som nå gjerne kalles Kirkegården ved Næringsparken. Disse har gjennom årene blitt fylt opp.

Kongsberg gravlund på Gomsrud (et lite stykke sørørst for byen) ble tatt i bruk i 1972/73. Det er i grunnen alt som er å lese hos kommunen, som også har noen bilder fra stedet. Kirkegården er på vestsiden av fylkesvei 87. Innenfor portene fører en vei rett vestover forbi selve gravlunden (i sør) og en parkeringsplass (i nord) til kapellbygget. Vest for dette igjen er en driftsbygning. Kapellbygget har en forgård på østsiden og inneholder to seremonirom (store og lille kapell). I 1973 ble det installert krematorieovn i kjelleren, og bygget ble utsmykket av blant andre Rolf Hansen (veggdekorasjoner i keramikk) og Nils Aas (abstrakt veggrelieff).

Strengere krav til avgassutslipp ble vedtatt 2004 og trådte i kraft fra 2007. Her som for en rekke andre krematorier i landet medførte dette et behov for oppgradering hvis driften skulle fortsette utover en overgangsperiode med en begrensning på 200 kremasjoner i året. NRK rapporterte om nedleggelsesfare i 2004, og etter at saken hadde gått sin gang, innstilte rådmannen på nedleggelse av økonomiske hensyn, ettersom oppgradering også ville krevd bygningsutvidelser. Resultatet er at Kongsberg og omegns kremasjoner nå utføres i Drammen.

Gravlunden ligger i et område med furuskog og lyngbunn, og kan i så måte minne om en langt større versjon av de skogskirkegårdene man ser enkelte steder på Østlandet. På gravlunden er det plass til både kistegraver og urnenedsettelser. I nordvest er det dessuten et område med anonyme gravleggelser og et fellesmonument over slike.

Det skal gå an å søke på registrerte gravminner hos DIS Norge.

Kapellbygget

Til store kapell

Til lille kapell

Fra gravlunden

Denne urnelunden er veldig anonym…

Minnesmerke over anonymt begravede

Annonse