Viser arkivet for stikkord gamle, aker

Holla kirkeruin

Hollas middelalderkirke (ofte omtalt som Hollinar kirkja) stod på Hollahaugen, noen hundre meter oppi bakken fra dagens kirke. Den antas på grunnlag av stilen å være fra rundt 1100, uten at nøyaktig år er kjent. Innvielsesdatoen var 28. oktober, og kirken var viet til jomfu Maria. Det var en liten og enkel steinkirke: Skipet var 50 fot langt (opprinnelig bare halvparten) og 28 fot bredt, og muren var 3,5 fot tykk. Men om omfang og utstyr var beskjedent, var kirken rik på jordegods.

Det sies at grunnarbeidet var dårlig, og rundt 1700 var den eldste delen av kirken falleferdig. I 1718 raste koret sammen. Kirken var i likhet med Ulefos Jernværk eid av familiene Borse og Løvenskiold. I 1735 ble kirken reparert og utvidet. Den fikk større skip og ble påbygget kor, sakristi og våpenhus i tre. Sørportalen med gjenmurt. Hele kirken ble satt i stand, og den fikk nytt inventar. Blant dette var en altertavle som nå er å finne på Norsk Folkemuseum. Det var for øvrig gravkammer under kirken.

Holla hadde stor kirketetthet allerede i middelalderen, og prestegjeldets hovedkirke var Romnes. Folketallet økte etter anleggelsen av jernverket på Ulefoss i 1652, og utover på 1800-tallet var kirkene for små. Cappelen-familien overtok jernverket i 1835, og rundt 1850 ble Holla kommune tilbudt stedets tre kirker (Romnes, Holla og Helgen) gratis mot at den påtok seg vedlikeholdet. Det nektet kommunen, og det ble en årelang strid mellom kommunen og kirken, som forlangte at kommunen fikk oppført ny kirke. Saken løste seg etter at en flom i 1860 gjorde store skader på jernverket. Bygdefolket gjorde da en formidabel innsats og bidro til å redde jernverket, og verkseier Cappelen påtok seg å bekoste ny kirke. Denne ble tegnet av P.H. Holtermann og ble innviet 25. september 1867. Den overtok som prestegjeldets hovedkirke etter Romnes.

Da den nye kirken ble tatt i bruk, ble inventaret fjernet fra gamlekirken, som også ble delvis revet før ruinen ble restaurert av Gerhard Fischer i 1923–25. Noe inventar fant veien til den nye kirken, og prekestolen ble overført til Telemark museum. Et nytt restaureringsprosjekt startet i 2010 og pågikk fortsatt i 2015.

På kirkegården er noen svært gamle gravminner med nærmest uleselig skrift, og her finner vi også graven til eidsvollsmannen E.S. Høyum. Kirkegården er omkranset av asketrær. Familien Cappelens private gravsted er rundt hundre meter unna, og i området er en gammel gravhaug.

Kilder og videre lesning:

  • Herman Henriksveen (red.) og Halvor Tveraaen (foto): Kirker i Telemark (Flora forlag: Stathelle, 1986), s. 90-91

  • Oppslag på stedet
  • Holla menighet
  • Digitalt fortalt (video)

Løken gamle kirkegård

Løken kirke ble innviet i 1883, men den har to forgjengere som begge stod et annet sted i bygda, der det var kirke fra middelalderen av. Det gamle kirkestedet kalles ofte Løken gamle kirkegård, men Statens kartverk insisterer på Gamle Løken kirkegård. Mens dagens kirke står litt nordøst for Løkenkrysset, stod de tidligere kirkene litt vest for det, rett øst for der Hølandsveien og Oberst Kruses vei møtes.

Om den eldste kirken er ikke mye kjent, skal man dømme etter Norges kirker. Den skal ha hatt et hellig kors og et mariabilde og var formodentlig viet til Maria. Denne kirken måtte vike for en ny kirke litt før 1600.

Denne kirken var en tømret langkirke med vesttårn. Koret var smalere enn det rektangulære skipet og hadde sakristi på nordsiden (fra 1655). Skip og kor hadde sørportal med våpenhus, og i tillegg var det vestinngang gjennom tårnet. Kirken fikk utvendig bordkledning i 1597, mens innerveggene ser ut til å ha vært bare. Tak og gavler var sponkledd i begynnelsen, men taket ble senere tegltekket. Til å begynne med var kirken tjærebredd, men den er avbildet som hvitmalt på andre halvdel av 1800-tallet, ifølge Norges kirker. Det ser ut til å ha vært endel problemer med siging mellom bygningsdelene. Kanskje var grunnen for ustabil. I alle fall måtte det strekkfisker og ekstra bjelker til for å holde det hele samlet. Kirken fikk ny altertavle skåret av Torsten Hoff i 1738, og den er overført til dagens kirke.

Den gamle kirken ble revet etter at den nye stod klar. Unntaket er sakristiet, som skal inneholde inventar fra gamlekirken, som et slags museum. Dette må være det lille hvite huset øverst på kirkegårdsbakken, med møne i øst/vest-retning. Den gamle kirkegården ligger på et gresskledd høydedrag og holdes fint i hevd. I nord og sør står det fortsatt kirkegårdsportaler (muligens rekonstruert, å dømme etter Norges kirker), og den røde trebygningen utenfor nordre kirkegårdsport er formodentlig det telthuset fra 1728 som litteraturen forteller om. I 2010 ble det avsatt midler til utvendig rehabilitering av sakristi og telthus.

I vest flater skråningen litt ut nede ved Oberst Kruses vei, og nederst i bakken er et minnesmerke over Ulrich Christian Kruse, som har gitt navn til veien, samt andre som deltok i slaget ved Riser bro (også kalt trefningen i Høland) under Den store nordiske krig. Slaget ble tapt, obersten overlevde og ble tatt til fange, mens de andre som er nevnt på bautaen, falt i slaget. Et eldre bilde i Digitalt museum tyder på at monumentet er blitt restaurert.

Et annet minnesmerke på kirkegården er over Trygve Bjerkrheim, som er gravlagt ved dagens kirke. Det var en stor minnemarkering for ham i 2013.

Det finnes en rekke andre gravminner spredt omkring på kirkegården. I området skal det ellers være en rekke gravhauger fra jernalderen.

Kilder og videre lesning:

Vestfra

Spredte gravminner rundt sakristiet

Sakristiet

Telthus utenfor nordre kirkegårdsport

Toppen av bakken

Søndre kirkegårdsport

Minnesmerke over Ulrich Christian Kruse

Kruses kampfeller

Minnesmerke over Trygve Bjerkrheim

Hemnes gamle kirkegård

Hemnes gamle kirkegård er det gamle kirkestedet for Søndre Høland kirke. Den er på nordøstsiden av Hemnessjøen (også kalt Øgderen), like sørøst for Hemnes gård og nordvest for Hemnes sag. Det blir omtrent halvannen kilometer nordvest for dagens kirke og vest for tettstedet. Kirkene her bar i likhet med tettstedet Hemnes-navnet etter gården.

På stedet har det stått to kirker. Den første, fra middelalderen, var viet til Olav den hellige den 22. januar, men man vet ikke hvilket år. Selv Norges kirker har mildt sagt sparsommelig med opplysninger om denne kirken, så vi får anta at ikke mye er kjent.

Middelalderkirken ble revet omkring 1620 og erstattet med en tømret kirke. Det var åpenbart en langkirke med vesttårn. Opprinnelig hadde den våpenhus i tårnfoten, men på slutten av 1600-tallet ble det oppført et eget våpenhus i vest, hvilket kan tyde på at rommet i tårnfoten ble inkorporert i selve kirkerommet. Det kom sakristi på nordsiden av koret i 1666. På 1700-tallet fikk kirken takrytter midt på skipets møne, og det later til at øvre del av vesttårnet ble revet. Dette og mer av reparasjonshistorien fremgår av Norges kirker, som også skildrer interiør og inventar i den grad dette er kjent. Døpefonten, som opprinnelig stod i et dåpshus, er overført til dagens kirke. I 1843 forelå planer om å utvide kirkegården, men kirkestedet ble altså flyttet og ny kirke innviet i 1866.

I dag ligger den gamle kirkegården som en fredfull plett mellom gårdene, og det vokser løvtrær på stedet. En minnetavle står langs gårdsveien, men det er ingen parkeringsplass i omgivelsene. Det skal finnes rester etter tuften. Undertegnede er ikke sikker på om det dreier seg om en flat stein som er observert på stedet, om tuftene er overgrodd, eller om kirken eventuelt lå lenger ned i skråningen mot vannet. Blant minnesmerkene som fortsatt er å finne på kirkegården, er et over eidsvollsmannen Christian Christensen Kollerud. Monumentet ble restaurert til grunnlovsjubileet og krans nedlagt, som undertegnede kunne konstatere. Den som har en halvtime til overs, kan se en video fra anledningen her. Noen meter unna står et minnesmerke over Hølands første ordfører, Jacob Christopher Offen Østbye.

Kilder og videre lesning:

Heggland gamle kirkegård

Heggland gamle kirkegård ligger i Hegglandsgrend i Fyresdal kommune, et stykke nord for kommunesenteret. Det har stått to pilegrimskirker på stedet. Den eldste kirken, en stavkirke, skal ha blitt bygget mellom 1395 og 1526 og revet i 1670-71.

Kirke nummer to ble bygget i 1671. Den ble drøyt hundre år senere beskrevet som en liten, vakker bygning med tårn og spir som var rødmalt utvendig, skjønt en tegning fra 1845 viser spir, men ikke tårn. Kanskje kan det ha vært en takrytter som råtnet opp og ble fjernet. Kirken ble revet i 1845, og sognet ble delt mellom Veum og Moland. Inventar og bygningsdeler ble solgt på auksjon og spredt på gårder i området.

Altertavlen og døpefonten ble laget av Halvor Grool (Groll?) i 1738. Altertavlen stod lenge på stabburet på gården Brokke, før den ble gitt til Moland kirke i forbindelse med en oppussing der i 1962. Hovedbildet viser nattverden. Døpefonten (som ifølge enkelte skal være Thomas Blix’ verk) skal ha funnet veien til gården Lunden. En alterkalk og en oblateske er i Grunge kirke, mens en delvis intakt messinglysekrone skal ha reist via Hazelius museum (formodentlig Nordiska museet) i Stockholm til Norsk Folkemuseum. På en vegg i Moland kirke er en bjelke fra Heggland gamle kirke med følgende tekst: «DENNE KIERCHE ER BLEFVEN BYGT ANNO 1671. H.T.O.S.B.B.T.S.B.M.»

Selve kirkegården ser ut til å være relativt intakt. Den er omgitt av et steingjerde, og på sørsiden er det en portal som fører inn på området. Her og der ser man steiner i bakken — noen stilt på høykant, andre delvis begravet, som om de er rester av en grunnmur. Noen har satt opp et bjerkekors på området.

Kilder og videre lesning:

Nydalen kapell

Bildet over viser forsamlingshuset Dampen i Nydalen. Vis-à-vis (omtrent der NetCom holder til) lå i sin tid Nydalen kapell (i Vestre Aker sogn) inntil det ble nedlagt i 1972 og revet.

Initiativtager til byggingen var pastor Thore Godal (1856-1928) i Vestre Aker (som Godals vei er oppkalt etter). Byggingen ble finansiert med innsamlede midler, blant annet fra bedriftene i Nydalen, og tomt ble stilt til rådighet av godseier Løvenskiold. Bygget ble tegnet av kommuneingeniør i Aker, Niels Bay (som også har fått en vei i Oslo oppkalt etter seg), og ble innviet som bedehus 1. søndag i advent 1893. Byggmester var tømmermester Jacob Heinrich Jürgensen (far til arkitekten Heinrich Jürgensen), og bedehuset hadde 300 plasser. I 1900 ble bedehuset ombygget til kapell, trolig også etter Bays tegninger. Kapellet fikk et frittstående klokketårn, og ombyggingen ble finansiert av Aker kommune.

I 1931 fikk kapellet en altertavle utført av Johannes Bugge Piene som viser Jesus til bords med Emmausvandrerne. Da kapellet ble nedlagt i 1972, ble denne altertavlen gitt videre til Vandve kirke på Dønna på Helgeland, og etter kirkeleksikonet å dømme er det en viss mulighet for at også døpefonten tok den samme veien.

Det finnes et bilde av kapellet hos Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen, som også skriver litt om det.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 16

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 403
  • Historielaget Grefsen Kjelsås Nydalen
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 184

Frogner gamle kirke

Det antas at Frogner gamle kirke ble oppført som gårdskirke rundt år 1200 eller like før, ut fra en runeinnskrift som er avdekket i brannruinen. Kirken ble truffet av lynet og brant ned sankthansaften 1918. Bare murene stod igjen, og disse stod og forfalt til siste halvdel av 1930-tallet før kirken med innhold ble rekonstruert. Dette skjedde på grunnlag av omfattende oppmålinger ved Riksantikvaren i 1899, altså 19 år før brannen.

Det dreier seg om en langkirke i stein: Rektangulært skip, rett avsluttet kor. På illustrasjoner fra før brannen er kirken avbildet med en takrytter, slik at den kan minne litt om Sørum kirke, men den er mindre og hadde rundt 100 plasser da den brant. Størrelsen må ha medvirket til at man valgte å bygge ny kirke etter brannen. Frogner nye kirke ble innnviet den 9. oktober 1925.

Det har vært gjort enkelte endringer gjennom tidene. Korbuen var opprinnelig halvannen meter bred. Den ser ut til å ha vært bygget om til en tredelt, gotisk bue allerede i middelalderen, og den er blitt utvidet senere (1852). Over det runde østvinduet er det en gjenmurt eldre åpning, og endringen antas å ha vært gjort samtidig med korbueendringen. En halvrund nisje fra østvinduet ned til gulvet antas å ha vært laget etter middelalderen. Det er spor etter utmuring ved korets sørvindu. I jubileumsheftet er det snakk om at vestportalen kan ha vært spissbuet, og det spekuleres i om østgavlen har blitt murt om. Det er fundamenter for et sidealter nord for korbuen. Også vinduene (som det ikke finnes på nordveggen) er endret. For eksempel viser en plan fra 1660-årene at det var to vinduer i skipet, men disse ble slått sammen til ett på 1800-tallet. På siste halvdel av 1800-tallet ble det reist et våpenhus foran vestportalen og et sakristi foran korets sørportal. Det skal også ha vært en redskapsbod på nordsiden av koret. Disse er ikke tatt med i rekonstruksjonen etter brannen. Det er ikke kjent når kirken fikk takrytteren, men den fantes på 1600-tallet.

Etter kirkeauksjonen i 1723 hadde kirken en rekke eiere før den havnet på allmuens hender i 1825. Etter brannen i 1918 tok det som nevnt en stund før arbeidet med rekonstruksjonen kom i gang. Et forslag ble fremlagt for Riksantikvaren i 1936, og etterhvert ble det ryddet opp, og murer ble satt i stand. Krigsårene bød på forsinkelser, men på 1960-tallet begynte arbeidet med innredningen. Bjarne Hvoslef utførte tegnearbeid, og man henvendte seg til Karl Ekstrøm for snekkerarbeid. Så drøyde det en stund igjen, og det kom nye omkostningsoverslag. Arbeidet tok til i 1974. Inventaret kom på plass etterhvert og var visstnok klart rundt 1977, og kirken ble formelt innviet og feiret jubileum den 21. juni 1981.

Alteret før brannen kom på plass i 1655. Altertavlen ble staffert i 1661. Ut fra den rekonstruerte altertavlen må den vel kunne sies å være i en slags renessansestil, med arkitektoniske inndelinger og fire kvadratiske felt med bilder under rundbuer. Bildene forestiller Kristi korsfestelse og himmelfart, Moses med lovtavlene og Petrus. Frederik IIIs kongemonogram var å finne på toppen, sammen med årstallet 1661. I den rekonstruerte altertavlen er treskurden utført av Brødrene Ullersmo og staffering og kunstmaling av Egil Dahlin samt (fomodentlig dekormaling) av Gunnar Strøm.

Den gamle prekestolen ble dekorert av Isak Israelsen i 1673 og hadde da lydhimmel, men denne ser ut til å ha forsvunnet før brannen. Prekestolen stod (i likhet med rekonstruksjonen, ved Ullersmo / Dahlin) i skipets sørøstre hjørne. I motsatt hjørne stod døpefonten. Den rekonstruerte sådanne er utført av Bjarne Korsmo, som etter Riksantikvarens forslag har kopiert en gammel døpefont i Løken kirke. Til denne brukes et gammelt dåpsfat i messing som er gitt tilbake til kirken fra Folkemuseet.

Annet inventar er nevnt i jubileumsheftet, ofte utført av lokale håndverkere og til dels finansiert med gaver.

Kilder og videre lesning:

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Akershus (Riksantikvaren / Land og kirke: Oslo, 1969), bind 2, s. 160-163 (også her)

  • Norske-kirker.net

  • Frogner gamle kirke (Hefte utgitt av Frogner menighetsråd til kirkens 800-årsjubileum i 1981)

  • Kirkene i Sørum
  • Sørum kommune
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 659
  • Kirkesøk

Nordre Osen gamle kirke

Nordre Osen gamle kirke er en særpreget kirke — og nærmest for et museum fra 1700-tallet å regne. Den ble bygget i bureisingstiden i det som da var et nytt bosettingsområde, og den har beholdt sitt særpreg. Da det ble besluttet å bygge en ny kirke (som ble innviet i 1923), ble det kjempet hardt mot riving av den gamle kirken, som ble fredet og fikk stå urørt nord for den nye. Den har ikke en gang innlagt elektrisitet.

Kirken ble innviet den 12. oktober 1777. Den er laftet, med rødmalt panel (og hvitt på hjørnene) på utsiden og med bare stokker som til og med er umalt, innvendig. Formelt er det en korskirke, men proporsjonene og romløsningene er uvanlige. Kirken er høyreist i forhold til bredden, og tverrskipsarmene er korte og brede. Vestre korsarm er i realiteten bare en forlengelse innover i tårnfoten, og også vestgalleriet er for det meste i tårnfoten, med benker ordnet nærmest i amfiform og uten orgel, som det aldri har vært her. Gallerier strekker seg også over tverrarmene. Det er sakristi i den østlige forlengelsen og et lite våpenhus vest for tårnet. Det meste av kirken har bratt saltak, mens tårnet har pyramidetak. Kirken har bare 150 plasser.

Kirkerommet er nøkternt, og de gamle benkene står der fremdeles — med gårdsnavn på dørene og nummererte avlukker. Dette stammer fra 1803 og røper at det var rangforskjeller selv i et slikt nybyggersamfunn.

Altertavlen og prekestolen ble skåret av totningen Laurits Larsen i 1674 til St. Michaelskirken i Stor-Elvdal, begge i bruskbarokk. I 1743 ble de tatt ut derfra og brukt noen år i Åmot kirke før den ble gitt i gave til Osen. Døpefonten var ny i 1777, i likhet med en av kirkeklokkene. Den andre klokken er fra 1900. I sakristiet er det en etter forholdene stor alterring der presten tok imot grupper til skrifte.

Det kan se ut til at kirkegården er utvidet sørover fra gamlekirken mot nykirken. Det er beholdt et skille mellom gammel og ny del, selv om begravelser tydeligvis finner sted i begge delene av kirkegården. Gamlekirken brukes fortsatt til olsokgudstjeneste, brylluper og skoleavslutninger.

Kilder og videre lesning:

Alternativ vinkel

Og en til

Skillet mellom kirkegårdsdelene

Gamle Aker kirke

Gamle Aker kirke regnes som Oslo eldste bevarte bygning og en av de eldste på Østlandet overhodet. Akkurat hvor gammel den er, har det vært spekulert i, men det ser ut til å være vanlig å anta at den ikke er eldre enn 1080. Den er naturligvis restaurert og reparert mange ganger etter det, men oppleves av besøkende fortsatt som en svært stemningsfull middelalderkirke, selv om både interiør og eksteriør er forskjellig fra i middelalderen.

Kirken er en romansk, treskipet steinbasilika. Koret har apsis i øst, og det er et kapell/sakristi med apsis på nordsiden av koret. Kirken var opprinnelig fylkeskirke i Vingulmark. Kalksteinen som kirken er bygget av, ser ut til å være brutt dels svært lokalt (fra deler av det som nå er Vår Frelsers gravlund) og dels på øyene i Oslofjorden. Formmessig er det vanlig trekke å paralleller til Hallvardskatedralen, Hamars middelalderdomkirke og Nikolaikirken på Gran.

Kirken har hatt en lang og dramatisk historie med herjinger og branner. Det står mer om dette i litteraturen det er henvist til nedenfor. Kirken var ganske medtatt etter et lynnedslag i 1703 som ødela tårnet og inventaret, og egentlig skulle den rives. Den var i privat eie før Aker kommune overtok i 1849 og solgte kirken til Christiania i 1852. Kirken skiftet navn til Gamle Aker, og den kirken vi nå kaller Vestre Aker, overtok som sognekirke først for hele Aker, før sognet ble delt. En grenseregulering i 1859 gjorde at Gamle Aker ble liggende i Christiania.

Gamle Aker kirke ble restaurert og reparert i 1856-61 og fikk omtrent det ytre utseendet den har nå, inkludert det nåværende tårnet. Restaureringen ble ledet av Schirmer og von Hanno (sistnevnte er begravet på Vår Frelsers gravlund, like ved). Innvendig ble kirken restaurert på 1950-tallet (av Peter Daniel Hofflund) og gjeninnviet den 3. april 1955, som var palmesøndag. Ved begge restaureringene ble puss fjernet (altså både utvendig og innvendig), slik at steinene ble bare, selv om det ikke later til at det var slik kirken fremstod i middelalderen. Slik skal kirken ha sett ut før restaureringen.

Inventaret er ikke fra middelalderen. Prekestolen er et typisk 1700-tallsarbeid med akantus utført av Thomas Blix i 1715 (men foten og himlingen er nyere). Blix laget også døpefonten, som er formet som et barn som bærer en skål på hodet. Av altertavlen fra 1700-tallet er bare hovedbildet bevart. Det henger på veggen. I det lille korvinduet bak alteret er det et glassmaleri av Torvald Moseid som viser den seirende Kristus. Orgelet er fra Paul Ott, fra 1977.
Kunsthistorie.com har en rekke interiørbilder.

Kirken er omgitt av sin kirkegård, som naturlig nok stammer fra middelalderen, men den har ikke vært i kontinuerlig bruk. Det er ellers spor etter gammel gruvedrift i berget her. Kirkegården ble tatt i bruk igjen etter koleraepidemiene på 1830-tallet og er blitt utvidet et par ganger deretter. I dag er det kun anledning til urnenedsettelser. Gravferdsetaten henviser ellers til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og Vår Frelsers gravlund.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Gamle Aker fra 1. september skal inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Kilder og videre lesning:

Minnelund

Uthus på nordsiden

Kirkegård

Tingelstad gamle kirke

Tingelstad gamle kirke er en steinkirke i Gran på Hadeland som trolig ble oppført rundt 1220. (Tømmeret i taket er felt i 1219 og 1220.) Den sies å ha vært viet til apostelen Peter, skjønt dette er omstridt, og den er også kjent som Sankt Petri — et navn som ofte foretrekkes lokalt. Da det kom bestemmelser om at 30 prosent av menigheten måtte få plass i kirken, innså man at denne kirken, som bare huser drøyt hundre, var for liten. Det ble reist en ny kirke på Tingelstad — Tingelstad nye kirke — og den gamle ble stengt. I motsetning til Grinakerkirken ble den ikke revet, men ble stående urørt i mange år. Skipet måler 14 × 11 meter utvendig, og hele kirken er 21 meter lang.

Kirkens utforming er typisk for mange romanske middelaldersteinkirker, med rektangulært skip og omtrent likeformet, men mindre kor hengt på. Koret er faktisk litt skjevt i forhold til skipet, og det er et sakristi på nordsiden av koret. Opprinnelig var kirken hvitkalket utvendig, men i dag ser vi steinstrukturen i den. Vinduene er fortsatt jevnt over smale, men et bredere vindu ble åpnet i nordveggen i 1703 (opprinnelig var det ingen vinduer på nordveggen), og sørvinduets lysåpning er blitt noe utvidet nedover. Kirken har takspon av tre. Nåværende takrytter har sin utforming fra 1820, da den gamle — som muligens hadde form av et spir — var truet av råte.

Korbuen er rundbuet og visstnok uendret fra middelalderen. Portalen mellom koret og sakristiet har en mer gotisk kløveraktig form i buen. Veggene innvendig er dekket av kalkpuss, med noen nonfigurative forsiringer i skipets sørvindu. Det antas ellers at det har vært kalkmalerier flere steder i kirken. Kristian IVs våpenskjold er malt på nordveggen inne i kirken, visstnok i 1632. Det ble noe skadet da det store vinduet ble satt inn i nordveggen. Skymalingen i takhimlingen er fra 1701.

Med unntak av det murte alteret og et krusifiks fra 1200-tallet er inventaret ikke fra middelalderen, men fra overgangen mellom 1500- og 1600-tallet. Som sådan er det noe av det best bevarte i landet. Det har renessansestil, med hovedsakelig arkitektoniske former som dekorative elementer snarere enn f.eks. akantusskurden som kom vel hundre års tid senere. Prekestolen er fra 1579. Den er laget av Knud og Rasmus Hansen, som omtrent i samme periode laget prekestoler i Skedsmo kirke og Norderhov kirke. Prekestolen har sengotiske dekorformer og bærer våpenskjoldet til Claus Hjort, sogneprest i Gran fra 1577. De umalte kirkebenkene er fra rundt 1600, i likhet med døpefonten — også den i tre.

Altertavlen er fra 1699 og ble laget av Isak Israelsen, som det høytidelige navnet til tross ikke har noen høy stjerne i kunsthistorien. Bildet viser nattverden, og altertavlen dekker over østvinduet. Opprinnelig var det i stedet frontaler (panelmalerier) foran alterbordet. Tre slike (ett helt samt fragmenter av de to andre) er bevart fra kirken i Universitetets oldsaksamling. Etter ca. 1700 forble kirken i bunn og grunn slik den var, med unntak av takrytteren og annet nødvendig vedlikehold. Et kirkeskip fant imidlertid veien inn hit på midten av 1700-tallet.

Ellers er et annet gammelt klenodium vindfløyen i forgylt kobber. Originalen er trolig fra 1100-tallet, og er i så fall eldre enn kirken. Den er imidlertid i Universitetets oldsaksamling (nå Kulturhistorisk museum), og vindfløyen i tårnet nå er en kopi. På Folkemuseet finnes et billedteppe herfra som sannsynligvis er fra siste halvdel av 1500-tallet. Nåværende kirkeklokke er faktisk fra 1913, fra Olsen Nauen, selv om kirken har hatt klokke siden middelalderen.

Kirken ligger nærmest på en klippe, og det har aldri vært gravplass her. Begravelser fant sted ved Grinakerkirken.

Siden vi er inne på områdets middelalderkirker, kan det nevnes at det i tillegg til Tingelstad og Grinaker fantes kirker på gårdene Bilden og Dvergsten, sannsynligvis stavkirker. Sistnevnte var trolig en privatkirke som ble revet på 1700-tallet. Bilden sies å ha vært en viktig gård i tidligkristen tid. Kirken der lå imidlertid øde i 1594, da biskop Jens Nilssøn rapporterte fra området.

Kilder og videre lesning:

Tingelstad gamle kirke, Hadeland

På et høydedrag med utsikt over det kuperte Hadeland,
ligger Tingelstad gamle kirke idyllisk til.
Like ved ligger Hadeland folkemuseum

Er en del av Pilgrimsleden til Nidaros.
Wikipedia
Kulturminneløypa.no

Tingelstad gamle kirke, Hadeland-1 — Tingelstad gamle kirke, Hadeland

Tingelstad gamle kirke, Hadeland-2 — Tingelstad gamle kirke, Hadeland

Tingelstad gamle kirke, Hadeland-3 — Tingelstad gamle kirke, Hadeland

Annonse