Viser arkivet for stikkord folkemuseet

Skiptvet kirke

I Skiptvet er vi på landet i Østfold, vest for Glomma. Steinkirken har stått der siden middelalderen, selv om den har blitt endret litt gjennom årene. Kirken var opprinnelig viet til jomfru Maria og hadde festdag 28. november. Den står på et høydedrag litt i utkant av kommunesenteret, som bærer kommunens navn eller kalles Meieribyen.

Kirken antas å være oppført rundt år 1200. Den ble som andre kirker solgt på den store kirkeauksjonen i 1723, og den hadde flere private eiere før kommunen kjøpte den på tvangsauksjon i 1855. Ellers er nok den mest dramatiske begivenheten i kirkens liv en brann i 1762 så bare steinmurene var igjen. Sørmuren var imidlertid «gandske forbrændt og unyttig». Dessuten ble vesttårnet revet så bare tårnfoten gjenstod, og kirken har fått takrytter i stedet, altså motsatt av det vi ofte ser på gamle kirker.

Da det på 1800-tallet kom en bestemmelse som krevde at 3/10 av sognets befolkning måtte få plass i kirken, ble det vurdert å rive kirken. Kommunen hadde imidlertid for dårlig råd til å bygge ny kirke, så en annen løsning ble valgt: Kirkerommet ble forlenget inn i tårnfoten, som fikk galleri (og saltak), og det ble bygget sidegalleri langs skipets nordvegg. Et våpenhus vest for dette ble oppført i tre i 1887, i likhet med dagens sakristi i øst, som erstattet et tidligere sakristi. Korbuen er også utvidet i forhold til det opprinnelige, og det antas at vinduene ble utvidet etter brannen. Dagens takrytter midt på skipet er fra 1895. I 1937 ble kirken restuarert av Harald Sund og Ulrik Hendriksen. Antall sitteplasser er rundt 250.

I og med brannen er det neppe noen overraskelse at middelalderinventaret ikke er bevart. Altertavlen er fra 1768 og har et nattverdsbilde malt av Albert Lobech, omgitt av pilastre og litt pjuskete akantusranker. Under bildet står non linjer med nattverdens innstiftelsesord. Tavlen kom tilbake fra Norsk Folkemuseum i 1937. Før det hadde kirken en altertavle fra 1898 som så ble flyttet til gravkapellet. På korvinduene ble det i 1937 malt symboler og innskrifter: due, kristusmonogram, ixtys og et keltisk kors.

Prekestolen (i korbuens høyrekant og med oppgang fra koret) er også fra 1760-årene. Den har fire fag med to fyllinger i hver. Storfeltene har evangelistbilder malt av Egil Weiglin, og over dette ser vi evangelistenes navn. Himlingen er fra restaureringen.

Dagens sekskantede døpefont er tegnet av Harald Sund. Den har et høyt lokk formet som en sekskantet kjegle. Utførelsen er ifølge kirkeleksikonet ved Helge Amundsen. Ellers melder Skiptvet kirkelige fellesråd at et dåpsfat fra 1675 er på vei tilbake til kirken (forventet ankomst: 14. oktober 2012).

Orgelet står helt i øst på nordgalleriet, altså nær korbuen. Det har 14 stemmer og mekanisk overføring, og ble bygget i 1991 av Ryde & Berg, som har spesifikasjoner. De to kirkeklokkene er støpt av Knud C. Schmidt (Christiania) i 1836 og 1837. En rekke andre inventargjenstander er skildret i Norges kirker og i kirkeleksikonet.

Nord for kirken, rett utenfor kirkegården, står et gravkapell i bindingsverk fra 1936, der blant annet altertavlen fra 1898 er å finne. Nord for dette igjen står et bygg som ser ut til å være redskapshus / driftsbygning — og kanskje kirkestue? Alderen til tross skal kirkegården ikke ha noen spesielt gamle gravminner, men et hjulkors er murt inn i korveggen, og det finnes enkelte jernkors fra 1800-tallet. Det finnes også et krigsminnesmerke. Prestegården ligger like nord for kirken.

En kirke kalt Skau, som ble oppført i middelalderen, ble visstnok brukt istedenfor hovedkirken en periode etter brannen, for så å bli revet på 1800-tallet. Den avstanden på ca. 4 km som nevnes i «Norges kirker», er formodentlig langs landeveien snarere enn i luftlinje, og vi skal nok nordøstover snarere enn øst. Det bringer oss til et nes som stikker ut i Glomma. (4 km rett øst blir i Rakkestad.) Ved Vister, nord i Skiptvet kommune, skal det også ha vært en kirke en gang i tiden.

Det var bispevisitas i Skiptvet i mars 2010. Menighetsbladet kan lese her.

Kilder og videre lesning:

Mot nordveggen

Kirkegårdsport

Port mot buskaset i skråningen

Krigsminnesmerke

Gravkapell

Her lagres redskaper

Nykirke kirke (Modum)

Nykirke kirke i Modum er ca. 3,5 km utenfor Åmot og går for å være stedets tredje kirke. I middelalderen (trolig tidlig på 1300-tallet) ble det oppført en stavkirke på grunnen til gården Buskerud (Biskupsrud), som da var bispegods. Kirkens prestegård er omtalt i 1533, og kirken var anneks til Heggen etter reformasjonen. Gården Buskerud kom i privat eie i 1668, og det sies at kirken fulgte med på kjøpet. Eieren kjøpte prestegjeldets to andre kirker (Heggen og Snarum) på auksjonen i 1723, men i 1828 ble den daværende eieren fradømt eiendomsretten til alle kirkene på grunn av forsømt vedlikehold, og de kom da i menighetens eie. Gården er i dag videregående skole (tidligere hovedsakelig landbruksskole).

Stavkirken ble i løpet 1600-tallet gradvis avløst av en tømret kirke. I 1663 ble koret revet, og tre nye korsarmer ble laftet, slik at resultatet ble en korskirke som hadde kor i østre korsarm, og der stavkirkens skip utgjorde vestre korsarm. I 1672 ble det oppført sakristi inntil koret. I 1692 ble så vestre korsarm erstattet med en laftet del. På 1720-tallet fikk kirken mye av det inventaret som fortsatt er i bruk, og som altså er overført fra 1600-tallskirken. Da kirken kom i menighetens eie, var forfallet kommet langt, men det ble utført vedlikehold en periode før man bestemte seg for å bygge nytt.

Dagens Nykirke kirke er en laftet langkirke som ble tegnet av Chr. H. Grosch i 1845 og oppført under byggmester Anders Olsen fra 1846, da gamlekirken ble revet. Den nye kirken ble innviet den 3. november 1847. Den har 350 plasser, ifølge de fleste kilder, og Modum kirkelige fellesråd opplyser at det dessuten er ca. 50 plasser på galleriet. Kirken er en karakteristisk eksponent for den sveitserstilen som Grosch bragte til Norge på 1840-tallet, og det sies at de aller fleste hovedformer og detaljer er å finne i et plansjeverk som ble utgitt kort tid i forveien, men Grosch satte dem altså sammen på sin måte. Kirken har vesttårn i bindingsverk, og i øst er koret smalere enn skipet. Det er omgitt at prestesakristi i nord og dåpsventerom i sør, og til sammen gjør de at denne delen av bygningskroppen har samme bredde som skipet.

Den laftede kirken har hvitmalt utvendig panel, men innvendig er det flattelgjede laftetømmeret synlig. Kirken ble fargerestaurert i 1969 under ledelse av Odd Helland, og det later til at fargene er ment å etterligne eik. Barokkinventaret ble fargerestaurert av Hans Wold i 1972. Kirken har galleri i vest og langs skipets nord- og sørvegg. Korgulvet er hevet tre trinn over skipets gulv. I korets østvegg over altertavlen er et rundt vindu med glassmalerier av Emanuel Vigeland fra 1947. Motivet er den fortapte sønns hjemkomt.

Mye av inventaret er som nevnt overført fra gamlekirken. Altertavlen sies å være fra perioden 1725-38 og antas å være skåret av Nicolai Borg. Øverst har den en statue av den oppstandne Kritsus omgitt av et par engler, og det er englehoder også på akantusomrammingen rundt de to hovedbildene, som viser nattverden og korsfestelsen. Norges kirker sier ikke rett ut hvem som har malt bildene, men det skal finnes en tildekket Scavenius-signatur på baksiden av det største bildet, som er malt etter et stikk i en bok fra 1712. Også korsfestelsesbildet er malt etter et stikk. Tavlen var overmalt, men ble restaurert i 1972. En tidligere katekismetavle fra Nykirke (fra 1591) skal være å finne på Folkemuseet.

Prekestolen, som er på alder med altertavlen, er ifølge «Norges kirker» muligens skåret av Thomas Blix. Den er dekket av akantus og har en medaljong på forsiden med følgende tekst: «Salige ere de som høre Guds ord og bevare det. Luc II». Foten antas å være fra 1847, og ni akantusbøyler på Drammens Museum antas å kunne stamme fra den opprinnelige foten. Himlingen ble skåret av Håkon Reistad i 1947 etter Vigelands tegninger og ble malt som stolen i 1972.

Døpefonten fra ca. 1736 antas å være skåret av Nicolai Borg. Den har form av en englefigur som bærer skålen på hodet og støtter den med begge hender. Dette var en ganske vanlig døpefonttype på 1700-tallet, men holdningen er kanskje litt forskjellig fra enkelte andre, nærmest forsiktig bakoverlent og spaserende. Døpefonten har himling med akantusskurd og en englefigur på toppen.

Orgelet ser opprinnelig ut til å ha blitt bygget av Amund Eriksen i 1865. Det ble ombygget av Niels Teigelkampff i 1935 og restaurert av Olof Hammarberg i 1984.

De to kirkeklokkene ble støpt av O. Olsen & Søn i 1890. Dessuten skal en klokke fra 1762 være bevart på Buskerud gård (nå skole). Ytterligere inventar er beskrevet i «Norges kirker».

Kirkegården omgir kirken bortsett fra i øst, men strekker seg særlig mot vest og sør, der landskapet faller. Det ble innredet bårerom under koret i 1950. Nord på kirkegården står et bygg som ser ut til å være redskapshus.

Det var bispevisitas i Modum i oktober 2006. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Jens Christian Eldal og Kiri Havran: Kirker i Norge, bind 3: Med historiske forbilder. 1800-tallet (ARFO, 2002), s. 102-103

  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Buskerud (Riksantikvaren / Gyldendal: Oslo, 1986), bind 2, s. 322-333 (også her)
  • Den norske kirke i Modum
  • Wikipedia
  • Kirkesøk
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 534
  • Kirkene i Modum prestegjeld (flyveblad / turistbrosjyre)
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), bind 2, s. 48-60 (om Nicolai Borg) og 69-82 (om Thomas Blix)

Våler kirke (Østfold)

Våler kirke i Kirkebygden i Østfold er en langkirke som antas å ha blitt oppført på siste halvdel av 1100-tallet. Kirken var viet til jomfru Maria. Etter auksjonen i 1723 gikk den via et par mellomledd til noen lokale gårdbrukere i 1778 og til kommunen i 1865, Middelalderdelen (skip og kor) er av stein med gavler av tre. Midt på skipets tak er en takrytter. Det meste av vestmuren ble revet i 1867, da galleriet ble forlenget inn i det nye våpenhusets 2. etasje. Det nåværende sakristiet, som i likhet med våpenhuset er av tre, ble oppført ved samme anledning. Det har to rom. Bygget har hatt setningsskader flere ganger i løpet av sin historie, vinduene er blitt utvidet, og portaler i korets og skipets sørvegg er blitt murt igjen. Det var omfattende istandsettingsarbeider i 1961-63. Kirken har ifølge Kirkesøk 237 sitteplasser.

Innvendig har kirken gallerier i vest (med orgel) og langs skipets vindusløse nordvegg. (Det var laget vindusåpninger, men de ble murt igjen i 1961-63.) Korbuen ble utvidet i 1714. I koret er en klokkerbenk ved sørmuren, mens døpefont med himling står på motsatt side.

Selve alterbordet er fra 1867, og kirken fikk samtidig en ny altertavle der et par figurer fra en altertavle fra 1636 ble innsatt. Ved restaureringen på 1960-tallet ble imidlertid den gamle altertavlen gjeninnsatt og muligens rekonstruert. I alle fall sies det i Kunsthistorie.com og Wikipedia at «altertavlen ble innrammet i 1960-årene», og i «Norges kirker» (1959) rapporteres det at tavlens nattverdsbilde befinner seg på Folkemuseet. Tavlen ble i sin tid gitt i gave til kirken av sognepresten og hans kone. Den har to malerier som fremstiller nattverden (nederst) og korsfestelsen. Disse er malt i en noe naiv stil, trolig etter kobberstikk. Nattverdsbildet er omgitt av nisjer med figurer av Aron og Moses. Rundt korsfestelsesbildet ser vi evangelistene. Øverst troner den triumferende Kristus.

Prekestolen har himling og befinner seg i skipets sørøstre hjørne. Den antas å være skåret av Knud billedsnider i 1630-årene. Stolen har blant annet utskårne evangelistfigurer (muligens tilføyd senere) og bibelsitater på latin. Den hviler på en søyle som er utførmet som en mannsfigur (Samson).

Døpefonten er av tre og ble skåret i 1697. Den har føtter som minner om dyreklør, og den har en åttekantet himling med akantusranker på sidene og en kristusfigur på toppen. Dåpsfatet av messing antas å være laget i Nürnberg på 1500-tallet, i katolsk tid. Det har en fremstilling av Marias bebudelse.

Blant kirkens klenodier er dens første orgel. Det antas å være bygget av klokker Niels Samuelsen Dæli på Nes i Hedmark i 1781 eller 1786 og kom til kirken fra Abildsø gård (i nåværende Oslo) i 1791 eller 1792 (Våler prestegjeld er ikke helt enig med seg selv). Orgelet stod på et galleri over alteret som ble fjernet i 1867, da orgelet flyttet til vestgalleriet. Året etter fikk det følge av et orgel bygget av Amund Eriksen (formodentlig dette), som ble satt på samme galleri. Disse to ble i 1946 erstattet med et hammondorgel, men kom tilbake til kirken ved restaureringen i 1960-årene. Samuelsen-orgelet ble restaurert av Ernst Junker i 1977 og utvidet fra fire til åtte stemmer. Det ble også restaurert i 1999 av Jürgen Ahrend. Det finnes visstnok bare ett annet gjenværende Samuelsen-orgel her i landet, og det står på Norsk folkemuseum.

Kirken har to klokker. Den eldste sies å være helt fra 1160. Den andre ble støpt av Borger Riise (Tønsberg) i 1799. På alteret står et krusifiks laget i Limoges på 1200-tallet. Det ble funnet ved i 1961 og restaurert. Et annet krusifiks fra kirken er å finne i Oldsaksamlignen. Kirken har også en rekke malerier fra 1700-tallet, trefigurer av Paulus og Johannes, en salmetavle fra 1780 mm.

Kirkegården er utvidet flere ganger og er omgitt av en steinmur. Et gravkapell i tre ble oppført på kirkebakken sør for kirken i 1903 og avløst av et nytt gravkapell (eller bårehus) i betong med noe tre — denne gangen nord for kirken — i 1953. Nord for dette igjen står uthus som en gang i tiden hadde stall. Det finnes gamle gravhauger i landskapet rundt kirken. Presteboligen er i Vensåsen, noe sør for kirken.

Det var bispevisitas i Våler i september 2010. Menighetsbladet kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Kunsthistorie.com

  • Wikipedia (Samme tekst som Kunsthistorie.com)
  • Våler prestegjeld
  • Sigrid og Håkon Christie: Norges kirker. Østfold (Riksantivariatet / Land og Kirke: Oslo, 1959), bind 2, s. 277-286 (også her)
  • NRK
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 670
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Kirkegårdsport

Bårehus og uthus

Hof kirke (Vestfold)

Hof kirke ser nesten ut som den vokser opp av fjellet der den kneiser på an bakketopp — ihvertfall når man kommer nordfra langs fylkesvei 35 (tidligere riksvei 35). Vi har å gjøre med en middelaldersteinkirke som — i likhet med Vassås kirke i samme kommune — antas å være fra siste halvdel av 1100-tallet, og som feiret 800-årsjubileum i 1999. Navnet vitner om et et førkristent hov, og det er grunn til å tro at kirken ligger ved det som på den tiden var en storgård. Middelalderdelene er skipet og koret, som er av stein (med gavler i bindingsverk). Senere har kirken fått tilføyd sakristi (1662) i mur og våpenhus (1958; erstattet et våpenhus fra 1815 som heller ikke var det første) og takrytter i tre (1622; ombygget i 1840 og 1862; noen kilder tidfester takrytteren til 1662). Som andre kirker i området var denne i grevskapets eie en periode, nærmere bestemt fra 1673 og til den ble solgt til allmuen i 1765 for 900 riksdaler. Kommunen overtok i 1874.

Vi snakker om en langkirke med ca. 250 sitteplasser. Opprinnelig var det ingen nordvinduer, men det er siden laget en lysåpning i skipets nordvegg. Vindusåpningene er blitt utvidet med tiden, og et lite vindu vest på skipets sørvegg er gjenmurt. Det gjelder også skipets sørportal, som delvis sammenfaller med det vestligste av skipets tre sørvinduer. Et østvindu i koret er opprinnelig (åpningen, altså). Taket var spontekket frem til 1660, men er i dag tekket med tegl, unntatt spiret på takrytteren, som har kobbertekke. Inne i kirken er det orgelgalleri i vest (trolig fra 1867). Koråpningen var opprinnelig smalere enn nå, men er blitt utvidet i etterreformatorisk tid (trolig før altertavlen ble anskaffet). Kirken var viet til jomfru Maria i middelalderen, og det er grunn til å tro at det i sin tid var et mariaalter i skipet nord for koråpningen. Korgulvet ser ut til å være et lite trinn høyere enn gulvet i skipet. Det sies å være rester av (eller ansatser til) tønnehvelv i koret. Et galleri langs skipets nordvegg fra 1823 ble fjernet ved en restaurering i 1941.

Alteret og altertavlen står i koret, men ser ut til å ha blitt flyttet vekk fra østveggen etter reformasjonen, slik at det nå er passasje bak, og det står stoler langs veggen. Alterbordet antas å være fra middelalderen. Altertavlen er i hovedsak laget i 1637, tilsynelatende med gjenbrukte plater fra en katekismetavle fra 1500-tallet. Katekismetavlens tekstfelt er synlige på baksiden av tavlens førsteetasjedel, som har fire bilder i to rader malt med olje direkte på treplatene bak tekstene. De fire bildene viser korsfestelsen (øverst t.v.; ant. 1637), oppstandelsen (øverst t.h.; ant. 1637), nattverden (nederst t.v.; ant. 1637, etter kobberstikk etter maleri av Cornelis Cort) og Jesu dåp (nederst t.h.; malt i 1941 av Finn Krafft). Disse bildene var inntil 1941 dekket av et større bilde av nattverden som antas å være fra 1763. Bildet i toppfeltet viser himmelfarten og er fra 1763. Det dekker et tidligere bilde av dommedag som antas å være fra 1637 og ble oppdaget ved restaureringen i 1941. Billedfeltene er innrammet av dekorative vinger.

Over koråpningen henger et gotisk krusifiks fra ca. 1300. Det er av furu og er 3 meter høyt og 173 cm bredt. Figuren måler 133 cm x 123 cm. Krusifikset ble restaurert i 1941 og 1985-90.

Prekestolen henger på skipets østvegg til høyre (sør) for koråpningen og har oppgang gjennom veggen fra koret (trolig åpnet i 1823, et årstall som er å finne over døren). Stolen er fra 1649. Den har åttekantet grunnflate og fem fag med fyllinger, og den har, som vi ser på bilder, himling (utført av Sigurd Kolstad i 1961). Rester etter et sjette fag tyder på at stolen hadde en annen plassering tidligere. Det er kjent at den hang høyere på veggen i 1823-1941, da det var nordgalleri i skipet, og det er mulig at den før dette har stått rett på gulvet. En due fra en tidligere himling befinner seg på Folkemuseet.

Døpefonten (på motsatt side av koråpningen) er støpt ved Eidsfos jernverk i 1833. Den er av jern og er støpt etter mønster av fonten i Immanuelskirken i Halden, som er tegnet av Chr.H. Grosch. En døpefont fra tidlig 1600-tall (staffert i 1617) befinner seg på kirkeloftet. Den er av furu og delvis av bøk. Et dåpsfat i messing er fra ca. 1600. Det inngraverte bildet viser to menn som bærer en kjempeklase med druer og annen frukt (speiderne i Kanaan, jf. 4 Mos 13). Videre finnes noe gammelt kirkesølv og ditto lysestaker. I sakristiet står en jernbeslått eikekiste fra middelalderen.

Et tidligere orgel ble innviet den 20. oktober 1867. Det nåværende er bygget i 1962 av Vestre orgelfabrikk, og prospektet er tegnet av Ragnar Nilsen.

Hof kirke har tre klokker. Den eldste er fra middelalderen, antageligvis fra 1300-tallet. En annen antas å være en middelalderklokke som ble omstøpt av Borger Riise i 1815 og fikk påstøpt to dekorative border av hans sønn Knud Borgersen Dahl i 1839. Den tredje klokken ble søpt av O. Olsen & søn i 1919.

Kirkegården er blitt utvidet gjennom årene og er omgitt delvis av gråsteinsmur, delvis av plankegjerde. Et stykke sør for kirken står en flere hundre år gammel eik, og sør for denne er en rektangulær kirkegårdsdel som er noe flatere og mer enhetlig enn området nærmere kirken. Like øst for kirken står et bygg som ser ut til å være redksapshus eller servicebygg. Øst for eika er et bygg som ser ut til å være bårehus. Vest på kirkegården er et krigsminnesmerke. Prestegården ligger et par hundre meter sørøst for kirken og er omtalt hos Opplysningsvesenets fond. Like nedi bakken vest for kirken ligger Klokkergården. Et menighetshus i Hof ble innviet i 1989 og utvidet i 1998. Det har også kontorlokaler for kirkeadministrasjonen samt at det drives bl.a. barne- og ungdomsvirksomhet der.

Kilder og videre lesning:

  • Willy Haugestad: Hof og Vassås kirker 800 år (Hof, Eidsfoss og Vassås menighetsråd, 1999)

  • Norske-kirker.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 549
  • Kirkesøk

Kirkegård med gammel eik

Krigsminnesmerke

Sørligste del av kirkegården

Tromøy kirke

Aust-Agder fylke har en rekke middelalderkirker av stein som senere er utvidet til korskirker med nye deler av tre. Tromøy kirke føyer seg inn i rekken av disse, men skiller seg fra de andre kirkene ved at den mangler tårn. Ellers ligger kirken altså på en øy — fylkets største — og vitner om en tid da kommunikasjon foregikk vel så mye til vanns som til lands.

Tromøya har hatt bosetning siden yngre steinalder, og det skal ha vært et gudehov på Hove, en drøy kilometer vest for kirken. En prest ved navn Ivar er nevnt i et skinnbrev fra 1320, men kirken antas å være fra 1100-tallet (eller rundt 1200). Tromøya hørte etter reformasjonen til Holt prestegjeld før området sammen med Austre Moland og Barbu ble utskilt i et eget prestegjeld i 1747. Dette ble delt i tre i 1877. Tromøy prestegjeld omfattet også deler av fastlandet, der man etterhvert fant det kronglete å karre seg til utkanten av øya for å få utført kirkelige funksjoner. Resultatet var en avskalling med nye sogn og nye kirker. Ellers har Tromøy kirke vært et landemerke for ferdselen til sjøs inntil mindre beiting i etterkrigstiden førte til gjengroing.

Steinkirkedelen (med en murtykkelse på rundt halvannen meter) er altså eldst. Dette er øst-vestdelen, som i dag er tverrskip. Opprinnelig var lengden ca. 2/3 av den nåværende. Det var apsis i øst, mens vestenden antas å være opprinnelig og kan ha fundamenter fra et tårn (muligens rundt). Forlengelsen østover skjedde i gotisk tid, ca. 1250-1300. Ved den anledning fikk kirken et rett avsluttet kor i øst, og presteinngangen i korets sørvegg ble flyttet østover. Den er i dag gjenmurt, men godt synlig i muren. Den er romansk (rundbuet) og har et mannshode på hver side av åpningen (av granitt). Det trekkes paralleller til Hedrum kirke og antydes at det kan dreie seg om Odin øg Frøy. Her er en annen versjon av historien.

Kirken ble i 1724 solgt til stiftsbefalingsmannen, som året etter solgte den videre til allmuen. Samme år (altså 1725) fikk kirken nye altertavle og prekestol, muligens som følge av gaver gitt i glede over at kirken kom på menighetens hender. I 1748-51 ble kirken utvidet til korskirke under ledelse av Ole Nielsen Weierholt. Alle vegger ble forhøyet, og som vi ser, er gavlene av tre også på murdelen, som ble gjort om til tverrskip, mens kirken fikk kor i sør. Tårn ble bygget i 1753, men revet allerede fire år senere fordi det var medtatt. Det ble da laget ny hovedinngang i nord med våpenhus og klokkehus. Innvendig fikk kirken tønnehvelv med skymaling. Som ved Flosta kirke ble malerarbeidet utført av Jørgen Schultz, som signerte arbeidet og daterte det 1758 på orgelgalleriet.

I 1880-81 ble innerveggene panelt og malt etter tidens smak, orgelgalleriets utsmykning ble sendt til Folkemuseet, kirken fikk nye benker m.m. Noen tiår senere ble kirken restaurert, og den 20. august 1939 ble den gjeninnviet i nygammel stand. Ifølge Kirkesøk har kirken 290 plasser, mens Kunsthistorie.com og Wikipedia opererer med 500.

Altertavlen og prekestolen er begge laget av Mogens Thrane i 1725, altså noen år før ombyggingen. I altertavlens nedre midtfelt ser vi nattverden og over det korstfestelsen. Prekestolen har bilder av evangelistene.

Korskillet er skåret av Weierholt og har Frederik Vs kongemonogram båret av løver som igjen er flankert av engler. Døpefonten i kleberstein er fra ca. 1300 og antas å være hugget i verkstedet knyttet til Stavanger domkirke. Den er ikke ulik fonten i Fjære kirke. I koret er en skriftestol fra 1750, noe vi ser av bildet på døren, der en prest gir syndsforlatelse. To andre bilder på stoler viser Peter og Den bortkomne sønn. Bildene er malt av Schultz. Ved siden av prekestolen står fire timeglass med dateringen 1769. Det tar visstnok 15 minutter å tømme hvert av dem. Kirken har også en rekke andre gamle gjenstander.

Orgelet er ifølge Bjarne Nenseter fra 1965 (og mekanisk). Et orgel fra 1750-tallet skal være å finne på Folkemuseet. De to kirkeklokkene er fra 1769 (London) og 1886 (Pusnes Jernstøberi).

Tromøy kirke er omgitt av en velstelt kirkegård av en viss størrelse. En rekke gamle gramonumenter er stilt opp på utstilling langs kirkegårdsmuren. I et parkområde som er adkilt fra gravplassen med en port, er et minnesmerke over falne i den annen verdenskrig. Nord for kirken står et hvitkalket gravkapell som ble oppført i 1956 og et rødmalt redskapshus / servicebygg fra 1985. Prestegården er avbildet hos Opplysningsvesenets fond, som også skriver om dens historie.

Menightesbladet kan lese på menighetens nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Leiv I. Møen: Tromøy kirke gjennom 800 år (Tromøy menighetsråd, 1987)

  • Kunsthistorie.com
  • Wikipedia
  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 20-21
  • Torvald Slettebø (bilder, med tekst fra Bjarne Nenseters bok): Tromøy kirke (Agderkultur)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 473
  • Kirkesøk
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Gravkapell

Redskapshus / servicebygg

Hvaler kirke

Det går en rekke historier om tidlige kristningsforsøk i Viken og på Hvaler. Ulike tradisjoner omkring kirkens opphav som til dels motsier hverandre, er gjengitt i litteraturen, men det ser ut til at det er vanskelig å fastslå noe som helst med sikkerhet. Kanskje ligger kirken ved et gammelt gudehov, og kanskje var det en kirke på Asmaløy før kirkestedet ble flyttet. Det virker også uklart om det var en trekirke på stedet før steinkirken ble bygget. Det man er enige om, er at Hvaler kirke er en av landets eldste, men ble den oppført på 1000-tallet eller 1100-tallet?

Hvaler kirke er altså en steinkirke fra middelalderen, en langkirke med rektangulært skip og smalere og lavere kor med hvelvet apsis i øst. Østgavlene er murt helt opp til mønet, mens vestgavlen har trekledning. Skipet har opprinnelige portaler i vest, nord og sør, hvorav de to siste har vært gjenmurt, men ble åpnet ved en restaurering i 1953-56 ledet av Håkon Christie. I koret er sørportalen opprinnelig, mens det senere er laget åpning i nord til sakristiet. To sørvinduer i skipet og ett i koret var der opprinnelig, men er blitt utvidet. Vinduer i vest og nord er nyere. Det skal ha blitt reist en provisorisk støpul på kirkegården i 1722, men den antas å ha blitt revet ved en senere takreparasjon. Kirkeklokken ble da hengt tilbake på skipsloftet som før, og det har visstnok aldri vært takrytter eller våpenhus her.

Koret, som er lite i forhold til skipet, antas å ha vært bygget først, men det mulig at det dreide seg om én mer eller mindre sammenhengende byggeprosess. Nåværende apsishvelving stammer muligens fra reparasjonsarbeider på 1500-tallet. Kirken har fått endel setningsskader gjennom årene som har krevd reparasjoner. Etter kirkeauksjonen i 1723 var kirken i privat eie til den kom over på kommunens hender i 1860. Bygningshistorien med reparasjoner og alt er skildret grundig i verket «Norges kirker» av Håkon Christie, som ledet restaureringen på 1950-tallet, frem mot gjenåpning 18. mai 1956. Det står også en god del om det i en egen bok om kirken. Det kan nevnes at Jens Nilssøn var på visitas her i august 1597 og omtaler kirken i sin berømte visitasbok. I 2010 ble det meldt i menighetsbladet at kommunen hadde bevilget penger til kalking av ytterveggene, et arbeid som var tenkt gjennomført våren 2011. Da bildene her ble tatt i slutten av april 2011, så det ikke ut til å ha vært gjort.

Korbuen er rundbuet, som man kan forvente av en kirke fra romansk tid. Korgulvet er et lite trinn opp i forhold til skipets gulv, og alterpartiet er innerst i koret, nær apsis. Alteret er fra ca. 1750. Altertavlen ble forært til kirken i 1759 av Andreas Schavenius, som kjøpte kirken samme år. Korsfestelsesmaleriet i tavlen antas å være malt av Eggert Munch etter et stikk, mens ornamentene på rammen antas å være skåret av Henrik Bech. I tillegg henger en katekismetavle som tidligere ble brukt som altertavle, på skipets østvegg, nord for koråpningen. Denne tavlen antas å være fra 1500-tallet og kom til kirken på 1730-tallet. Den er i senere år tilbakeført til kirken etter et opphold på Folkemuseet.

Prekestolen er fra 1620. Den fikk ny himling ved en restaurering i 1743, og himlingen ble endret i 1760, betalt av kirkeeier Schavenius. Stolen har fire fag med fyllinger og står i skipets sørøstre hjørne, mens himlingen er festet på sørveggen. I tillegg står en enkel lesepult i koråpningen. Døpefonten er av kalkstein (trolig fra Gotland) og tidfestes til ca. 1300. Den var overmalt, men malingen ble fjernet ved restaureringen på 1950-tallet. Fonten har et messingfat som muligens er nederlandsk og fra 1700-tallet.

Under restaureringen på 1950-tallet ble det avdekket kalkmalerier i koret som antas å stamme fra 1601, og i nordøst like under taket ble det avdekket et dyrehode på enden av en bjelke. Under gulvet i skipet og koret ble det funnet en mengde fragmenter av glassmalerier fra middelalderen (ca. 1200-tallet).

orgelgalleriet (trolig fra 1700-tallet) står et 11 stemmers Jørgensen-orgel fra 1955 som avløste et Filtvedt-orgel fra 1890. I tillegg har kirken et flygel, og det holdes endel konserter her. Av de to kirkeklokkene er den ene støpt i Nederland på 1200-tallet, mens den andre er fra 1984. Det er nå en enkel klokkestøpul på kirkegården sør for kirken.

Kirkegården strekker seg sørover fra kirken og ble utvidet i 1868 og 1896. Tidligere ble det foretatt bisettelser inne i kirken. Dette gjaldt fra 1700-tallet visstnok bare for prester, og i 1805 ble det forbudt. Ved restaureringen på 50-tallet ble disse kistene samlet i et nyinredet gravkammer under vestre del av skipet. Et bårehus ble oppført nord for kirken i 1953. På kirkegården er et minnesmerke over «loser, sjøfolk og fiskere fra Hvaler som fant sin grav i havet». Prestegården Brimnes ligger vest for kirken. I Drengestua på prestegården er det en utstilling av fotografier og gjenstander fra kirkens historie, ikke minst fra restaureringsarbeidene.

Kilder og videre lesning:

Nordover

Minnesmerke

Prestegård

Flosta kirke

Flosta kirke har aner tilbake til middelalderen. Kirkeleksikonet antyder ca. 1300, men det er vanskelig å vite hva det bygger på, og det gjenspeiles ikke i andre kilder. Eldste bevarte skriftlige omtale er fra 1467. Kirken var en votivkirke (gavekirke) til i hvert fall et par hundre år etter reformasjonen. Det vil si at driften var basert på gavebidrag — i Flostas tilfelle for en stor del fra sjøfolk i nød. Organisatorisk hørte Flosta til Holt prestegjeld inntil 1812, da det fulgte med over i det nyutskilte Dybvåg prestegjeld. I 1963 ble det bestemt at Flosta med virkning fra 1972 skulle overføres til Austre Moland prestegjeld.

Opprinnelig var kirken (eller kapellet, om man vil) ganske liten. Den ble i 1628 ble det omtalt som brøstfeldig og vurdert revet. I 1632 var den åpenbart satt i stand, men det synes uklart om det dreide seg om fullstendig nybygging etter riving, eller om den gamle kirken ble satt i stand (og kanskje utvidet). Rundt 1700 ble kirken forlenget og fikk nytt korparti i øst. Vesttårn kom til i 1736. Kirken ble ombygget til korskirke i 1747 ved byggmester Ole Nielsen Weierholt. Da ble faktisk orienteringen snudd 90 grader, slik at alteret ble plassert i nord, og det later til at nord/sør-korsarmene var både høyere og bredere enn den delen av bygningskroppen som var øst/vest-orientert.

I 1864 ble kirken utvidet i både høyden og lengden med Anders Thorbjørnsen som byggmester. Den ble forlenget østover og fikk nok en gang kor i øst, veggene ble skjøtet på i høyden med fire omfar, kirken fikk nytt panel innvendig og utvendig osv. Den østre delen ble med sine 11 m x 11 m noe større enn de andre korsarmene. Ved denne anledning fikk kirken et nygotisk preg. Gammelt inventar ble overmalt eller skiftet ut med nytt.

Så på 1970-tallet ble kirken restaurert igjen (arkitekt: Hans Olaf Aanensen) i samarbeid med Riksantikvaren. Gammelt inventar kom til heder og verdighet igjen. Vegger og inventar ble møysommelig fargerestaurert, koret ble nok en gang flyttet til nord, og østre korsarm ble gjort om til menighetssal. Kirken ble nyinnviet den 19. august 1977. Også senere har det vært oppussing, og det kan nevnes at kirken ble skadet av brann i 1739, 1824, 1980 (tårnet) og 1988 (ved alteret).

Vi har altså å gjøre med en laftet kirke som gjerne omtales som korskirke. Selve kirkerommet har imidlertid mer preg av langkirke, østre “korsarm” inneholder menighetssal, og vestre “korsarm” utgjøres i sin helhet av tårnkonstruksjonen. Et skilleveggsystem gjør at menighetssalen kan virke som en utvidelse av kirkerommet — som i en arbeidskirke. Kirken har ca. 290 plasser. I skipet er det galleri i sør (med orgel) og langs vestveggen (der benkene riktignok står vinkelrett på benkene nede i kirkerommet).

Kirkerommet preges av dekoren på veggene og i takhimlingen. Dekoren ble malt av danske Jørgen Schultz i perioden 1749-1759. Schultz malte også mye annet både innvendig og utvendig helt frem til 1783, som er siste år han er omtalt i regnskapet. Takhimlingen har skymaling, og på lafteveggene har Schultz malt søyler med buer nærmest som en lett absurd illusjonisme. Obelisker omgitt av vinløv er plassert på sokler som minner om søylekapiteler med muslingskall, og det henger drueklaser ned under buespennene. Schultz’ dekorasjoner var altså overmalt og ble restaurert, og på nyoppsatte laftevegger mot menighetssalen ble de rekonstruert eller snarere kopiert. Korskillet fra før 1864 ble rekonstruert ved restaureringen på 1970-tallet på grunnlag av Terje Andersens skildring i en bok om kirken samt noen deler som ble funnet her og der, inkludert selve korskillebjelken, som var brukt i tårnet. På korskillebjelken malte Jørgen Schultz de ordene som har gitt tittel til jubileumsboken fra 2003, og under bjelken dannes korskranken av en rekke dreide balustre som er rekonstruert på grunnlag av en liten bit som ble funnet under gulvet. Over bjelken er to malerier av Schultz, hvorav et korsfestelsesbilde vender ut mot menigheten og et getsemanemotiv innover mot koret.

Selve alterbordet er fra restaureringen på 1970-tallet. Den åttekantede alterringen har snodde balustre som er kopiert etter gamle sådanne som var blitt brukt i korskranken i 1864. Altertavlen og bildene i den ble malt av Samuel Dorn i 1706, skjønt det skal ha vært tidligere bilder under. Hovedbildet viser nattverden og er omgitt av døperen Johannes som peker på Guds lam (enkelte steder beskrevet som Den gode hyrde) og Moses. Over nattverden ser vi oppstandelsen, og aller øverst troner en figur av den seirende Kristus. I sidefelt og på vinger finner vi ranker og rose- og liljemotiver. Etter ombyggingen i 1864 stod det et hvitt kors på alteret i noen år før Ludvig Karlsen i 1882 laget en ny altertavle i nygotisk stil. Det later til at det først ble satt et midlertidig bilde i denne før et bilde malt av Christen Brun i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde av Jesu dåp i Trefoldighetskirken i Oslo kom på plass. Dorns altertavle var blitt delt opp, og etasjer hang hver for seg på veggen på hver sin side av den nye tavlen, mens andre deler var spredt. Tavlen ble imidlertid samlet, restaurert og gjeninnsatt ved restaureringen i 1976-77, mens Bruns bilde flyttet over i menighetssalen. Dorns altertavle ble noe skadet i en brann i 1988 for deretter å bli restaurert. Blant annet måtte bildene fornyes (ved Terje Norsted hos Riksantikvaren).

En prekestol fra begynnelsen av 1700-tallet ble muligens malt av Samuel Dorn og hadde bilder av de fire evangelistene. Dagens prekestol ble skåret av Ole Nielsen Weierholt i 1750 og malt av Jørgen Schultz. Prekestolen har en himling med en due som ble funnet igjen i Holt kirke på 1970-tallet. Stolen ble overmalt med eikeimitasjon i 1860-årne og restaurert i 1970-årene. Trappen måtte nylages, men rekkverket er det som hører til.

Døpefonten antas å være laget i forbindelse med ombyggingen i 1864, og den er tilpasset et åttekantet dåpsfat fra 1600-tallet. Fonten står i et dåpshus i rokokko som ble skåret av Christian Suchow i 1758 og staffert av Jørgen Schulz. Dåpshuset lå i en årrekke på kirkeloftet før det ble overført til Folkemuseet i 1940. I 1977 kom det på plass i kirken igjen. I dåpshuset henger en dåpsengel, og på toppen troner Johannes døperen. Dåpshuset står like utenfor koret på venstre side av koråpningen.

Inne i koret står en skriftestol som ble rekonstruert under restaureringen i 1970-årene. Skriftestolens dør er imidlertid gammel og har et bilde av en kvinne som får prestens tilgivelse, malt av Jørgen Schultz. Røntgenundersøkelser har avdekket et bilde av evangelisten Johannes under dette, muligens malt av Samuel Dorn til en tidligere prekestol. Kirken har faste benker. Selve benkene er fra restaureringen på 1970-tallet, da de ble rekonstruert etter eldre modeller. Noen gamle benkedører ser ut til å være brukt. Ellers er dører og vanger rekonstruert etter gamle modeller.

Kirkens første orgel ble innviet den 30. august 1899 og ble bygget av orgelbygger Brynhildrud fra Moss. Det var et mekanisk orgel med fem stemmer, ett manual og pedal. Orgel nummer to (11 stemmer, 2 manualer, pedal) kom fra Vestre orgelfabrikk i 1967. Det var tidlig problemer med dette orgelet, og de ble forsterket ved flyttingen til dagens orgelgalleri under restaureringen. Planer om utskifting kom derfor ganske raskt. Dagens orgel ble innviet den 27. januar 1991. Det er bygget av Peter Collins og har 16 stemmer. Det sies i jubileumsboken at 760 av orgelets 956 piper er gjenbrukt fra det forrige orgelet, men at treverk og mekaniske deler er fremstilt i England. Prospektet er altså “nytt”. Orgelgalleriet fikk dagens utseende i 2003.

Vindfløyen bærer årstallet 1768, og det er festet et skip på den med en ansiktsmaske som gallionsfigur. Kirkeklokken er Flosta kirkes eldste bevarte inventarstykke. Den ble støpt av Wilhelm de Wou i Nederland i 1506 og er viet til Laurentius. Mer inventar, blant annet et par kirkeskip, kunne nevnes, og kirken fikk ny messehagel og stola laget av Greta Rimington i 2011. Interesserte finner flere detaljer i jubileumsboken.

Det finnes en rekke bilder av interiør og inventar på nettstedene Kunsthistorie.com og Agderkultur.

Den opprinnelige kirkegården omgir kirken. Enkelte gamle gravminner er bevart under takoverbygg der. En parsell i Brekka, noe sørvest for kirken, ble innkjøpt i 1854. Den ble vedtatt nedlagt i 1914, men ble brukt frem til 1920. Etter fredningstidens utløp ble noen gravplasser overført til det nye kirkegårdsområdet. Det meste av kirkegården ligger på Sandåker, litt nedi bakken øst for kirken. Den nordligste delen ble innkjøpt til bruk som kolerakirkegård i 1856, men brukes som vanlig kirkegård. Områder sør for dette ble innkjøpt i 1875 og 1960. På sørsiden av kirken, over veien, ligger kirkestuen, som var under oppussing sommeren 2011, da bildene her ble tatt. Ved veien like øst for kirken ligger en bygning som ser ut til å være redskapshus. Vest for kirken ligger minneparken anlagt i 1950 med et krigsminnesmerke i form av steinterrasser pyntet med blomster og et ankerformet monument til minne om omkomne på havet. Det finnes også en minnebauta over eidsvollsmannen Even Thorsen like ved kirken.

Kilder og videre lesning:

  • Hans Olaf Aanensen: Flosta kirke. Af Wrag Min Opkomst er Af Søe-Folk Meest Opholdet

  • Sigrid E. Nilsen: Flosta kirke (Eget forlag, 2003; ISBN 82-303-0152-2)

  • Bjarne Nenseter (tekst) og Halvor Tveraaen (bilder): På kirkevandring i Aust-Agder (Kilden forlag: Arendal, 1992), s. 16-17 + 81

  • Bjarne Karsten Nenseter (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Flosta kirke (Agderkultur)
  • Kunsthistorie.com
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 474
  • Kirkesøk
  • Wikipedia
  • Menighetsblad nr. 3/2011
  • Arkivverket om fylkets sognehistorie

Krigsminnesmerke

Minnesmerke over omkomne på havet

Kirkegård på Sandåker

Innset kirke

Den som uten å kjenne historien stiller seg opp og betrakter Innset kirke, kan etter en stund bli i tvil om hva han/hun ser. På en tradisjonelt utformet korskirke med årstallet 1642 i spirets vindfløy finner vi et våpenhus som riktignok glir inn i omgivelsene, men som med sin materialbruk og byggeteknikk ikke kan ha blitt bygget på 1600-tallet. Så viser det seg også at vi har å gjøre med en ny kirke som ble oppført og innviet i 2000 etter at den gamle kirken ble påtent og brant ned til grunnen i 1995. Forholdet mellom gammelt og nytt er tematisert i byggeskikk og utsmykning, som vi skal se, men la oss begynne med stedets kirkehistorie og den nedbrente kirken.

Innset var opprinnelig en del av Kvikne kommune, der det ble anlagt kobberverk på 1600-tallet. I 1640 ble det anlagt smeltehytte på Innset, og stedet vokste opp rundt den og fikk altså kirke i 1642, etter at det var blitt anlagt gravplass ved Lilleinnset gård på 1500-tallet.

Gamlekirken ble oppført av byggmester Palle Joensen, og hadde 300 sitteplasser og to gallerier. Den ble påbygget i 1727 (sakristi) og 1845 (klokkehus). I 1860 fikk kirken større vinduer, og mye av inventaret ble fjernet. Noe ble solgt, og noe ble overført til Folkemuseet for så å bli tilbakeført ved restaurering i 1930-årene.

Altertavlen var laget av Niels Marcussen Gram og Niels Nielsen i 1672. Nielsen laget også prekestol og døpefont i 1672, begge i barokk stil. Siste orgel i kirken var fra Brødrene Torkildsen fra 1927, og kirken hadde to klokker fra 1669 samt endel annet gammelt inventar. Det meste av dette gikk tapt i brannen, men noen rester kan beskues i Kirkemuseet (en temautstilling om kirken over sakristiet), og vindfløyen fra 1642 står altså på dagens kirke.

Den gamle kirken var verkets eiendom til 1814. Da kom den etter kort tid i privat eie over på menighetens hender. For øvrig ble Innset overført til Rennebu kommune i Sør-Trøndelag i 1966, mens resten av Kvikne ble slått sammen med Tynset. Det ble utgitt bok om gamlekirken i 1992, altså rundt tre år før brannen.

Ny kirke ble tegnet av Kvernaas Arkitekter ved Kjell Kvernaas og innviet den 22. oktober 2000. Som antydet innledningsvis er den i hovedsak tradisjonell i formspråket — i den grad at den nesten etteraper den nedbrente kirken. Det er en laftet korskirke med takrytter over krysset. Den er kledd med tjærebredt panel utvendig. Men det finnes altså detaljer som røper vår tid. Utvendig gjelder det særlig våpenhuset, og innvendig er kirken tilrettelagt i pakt med vår tids krav. Innredningen er dels kopi av det gamle, dels nytt, men holdt innenfor tradisjonelle rammer. Antallet sitteplasser er omtrent som i gamlekirken: Anslagene varierer mellom 250 og 300 i forskjellige kilder (280 ifølge Innset.nu). Orienteringen er omtrent fra sør til nord, altså med inngang i sør, der det også er dåpsventerom. Prestesakristi og kirkemuseum er i nord.

Altertavlen er laget av Rolf Sogge, som har kopiert den gamle altertavlen som gikk tapt. Den har bilder av nattverden og dommedag, og rundt disse finner vi en rekke figurer, deriblant Moses samt øverst den tronende Kristus. Også lysekronen og lysestakene er rekonstruksjoner av tidligere slike som gikk tapt i flammene.

Døpefonten er laget av Harald Øiamo og Atle Reilo. Den er åttekantet og kalkformet og må vel sies å være i tradisjonell stil. Ellers er kirken utsmykket av et par av vår tids fremste kunstnere, Håkon Gullvåg og Håkon Bleken. De har måttet holde seg innenfor strenge rammer og har laget små malerier som er innfelt i prekestolen, på benkevangene, mellom orgelpipene og på galleribrystningen. Motivene spenner over temaer fra skapelsen til Jesu lidelse og oppstandelse. Til dels har de malt samme motiver, noe som er blitt sammenlignet med evangeliene, som i bunn og grunn er samme historie fortalt av forskjellige personer. En rekke av bildene er gjengitt i et temanummer av menighetsbladet.

Orgelet (se også her og her) ble bygget av Ryde og Berg i 2003. De tre kirkeklokkene er ikke overraskende levert av Olsen Nauen. Noe som er spesielt her, er at de er synlig fra kirkerommet gjennom et glasstak. Åse Frøyshov (se også her) har laget kirketekstiler. Innset kirke er en populær arena for konserter og andre kulturarrangementer.

Selve kirkegården skal være mye som før. Den er omgitt av et tregjerde med tre porter: «storporten», «litjporten» og «prestporten». Integrert i gjerdet i det ene hjørnet er et lite bygg som formodentlig er redskapshus, og ved parkeringsplassen står et bygg som må antas å være servicebygg.

Kilder og videre lesning:

Betlehem bedehus

Dette bedehuset fra Hinna i Stavanger står nå på Norsk Folkemuseum på Bygdøy, ikke langt fra friluftsscenen og Gol stavkirke. Bedehuset ble ifølge Wikipedia oppført i 1875. Det fremgår ikke når det ble flyttet, men på Hinna ble det erstattet med et nytt bedehus i 1979. Det eies muligens av Normisjon og brukes også av Den norske kirke samt av den lokale frikirkemenigheten. En lokalhistoriker kommer for øvrig med et lite hjertesukk over flyttingen av det gamle bedehuset.

Bedehuset på Folkemuseet brukes iblant til juletrefest, og det finnes flere bilder av det på dette nettstedet.

Brandval kirke

Brandval var egen kommune før 1964. I dag ligger det i Kongsvinger kommune, et par mil nord for byen. Etter reformasjonen ble de to kirkesognene Berger og Furulund slått sammen til ett annekssogn under Grue. De to kirkene var i dårlig forfatning på 1600-tallet, og det ble gitt tillatelse til å erstatte dem med én stor kirke på et beleilig sted. Kirken ble bygget på grunnen til gården Brandvold, og den tidfestes gjerne til 1651, som er årstallet for byggeregnskapet. Byggmester var Erich Olsen, og snekkeren Lauritz Lauritzen — også kalt «Brandvalmesteren» — var ansvarlig for innredningen i det som ble kalt Guds Aasyns kirke eller «Guds Aasjuns Anneks».

Vi har å gjøre med en laftet korskirke med 330 sitteplasser. Tverrarmene er relativt korte. Det er kor i den østre korsarmen og sakristi i forlengelsen av den. Kirken hadde opprinnelig takrytter, men har nå vesttårn fra en ombygging i 1876-77. Kirken fikk tidlig både innvendig og utvendig bordkledning, noe som i disse dager gjør det vanskelig å ta ut trevirke til aldersbestemmelse fra det fredede bygget. Det kunne ha vært interessant for å fastslå om det virkelig er brukt materialer fra de eldre kirkene i laften, slik ryktet sier.

Etter innvielsen er kirken restaurert og eventuelt ombygget flere ganger. Den kirken som ble solgt på den store auksjonen i 1723, var relativt nedslitt, og det ble utført større vedlikehold og ominnredninger i 1728. Flere av det større gårdene i området fikk laget kirkestoler på denne tiden, og ikke minst malte Thomas Blix Lauritzens inventar, som hadde stått trehvitt i alle år. I 1830 måtte tårnet (over krysset) settes i stand, men det var ikke nok midler til å gjøre det i full størrelse, så det ble med en tårnstump. Taket fikk tegltekke istedenfor spon, kirken fikk utvendig panel og ble malt, og den fikk nytt gulv og nye gallerier. I 1844 fikk den sitt første orgel.

Den mest gjennomgripende ombyggingen skjedde i 1876-77 under ledelse av Günther Schüssler. Da fikk kirken i bunn og grunn den formen vi kjenner igjen nå med vesttårn med våpenhus i tårnfoten samt sakristi i øst. Det ytre taket ble lagt om og nytt ytre panel ble lagt. Mer kontroversielt er at inventaret ble kastet ut og erstattet med nytt inventar etter tidens smak. Dette omfattet en altertavle av Christen Brun, en ny, enkel prekestol og dessuten nye kirkebenker. Ansvarlig for dette var Ole Bergqvist. Kirken fikk også dagens dør- og vindusformer i sveitserstil.

I 1914 ble det satt inn to glassmalerier i koret. Disse ble flyttet til gravkapellet i 1967. Til jubileet i 1951 ble sidegalleriene fjernet, vegger ble avlutet og noe interiørarbeid ble utført. Mer omfattende var en restaurering i 1966-67 der det gamle barokkinventaret ble hentet tilbake fra Folkemuseet og satt inn i kirken igjen. Dette arbeidet skjedde på initiativ fra sogneprest Erik Svenke Solum, som har beskrevet det utførlig i en bok om kirken.

Altertavlen ble altså skåret av Lauritz Lauritzen i 1651, malt av Thomas Blix i 1728, fjernet fra kirken i 1877 og restaurert og gjeninnsatt i 1966-67. Ved gjeninnsettelsen var tavlen i dårlig stand og måtte restaureres. En rekke av figurene er ifølge Wikipedia skåret av Anton Skyrud og av treskjærer Fridstrøm og sønn, til dels etter figurer i andre altertavler som antas å være skåret av Lauritzen. Stilen er utpreget barokk. Motivet i det store midtfeltet er den korsfestede Kristus omgitt av Johannes og Maria. Utenfor dette finner vi figurer av Moses og Aron. Over korsfestelsen ser vi oppstandelsen og himmelfarten og øverst en figur av den seirende Kristus. Det er også en rekke andre figurer i tavlen. Også prekestolen, som har himling og befinner seg på nordsiden av koråpningen, er av Lauritzen og Blix fra 1651 / 1728.

Døpefonten fra 1651, som var overført til Folkemuseet, kunne ikke rekonstrueres i sin helhet. Alt man hadde, var en sekskantet overdel i tre. Døpefonten, i kleberstein, er datert til ca. 1175-1250. Den har trolig stått i en av de eldre kirkene, men blitt erstattet med en ny i 1651. Denne har så blitt byttet ut igjen senere — kanskje i 1876-77. Det vet vi ikke. På 1960-tallet ble så den nevnte toppen satt oppå klebersteinsfonten. Ved samme anledning ble et døpefat i sølv fra 1929 gitt til Roverud kirke sammen med en klebersteinsring (til døpefont) fra samme år, og et eldre messingfat ble tatt i bruk igjen.

Nåværende orgel er fra 1962, fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk. De to kirkeklokkene er fra 1856 (O. Skierbakk) og 1986 (Olsen Nauen). Mye av kirkens tekstiler er laget av Eva Skarderud Jensen på 1980- og 1990-tallet. Det dreier seg om messehagler, stolaer, antependier og lesepultkleder samt et veggteppe til bårehuset.

Kirkegården er ca. 120 meter ganger 90 meter etter å ha blitt utvidet, bl.a. i 1983. En urnelund ble innviet i 1984. Gravkapell ble oppført i 1916 og innviet den 8. februar 1917 (ifølge boken om kirken, men årstallet på vindfløyen er 1915). Det fikk i 1967 overført glassmalerier fra kirken. Også aletrtavlen med Christen Bruns bilde er overført og står på galleriet. Gravkapellet fungerer i dag som kirkestue og er blitt påbygget og pusset opp flere ganger.

Videre finnes et servicebygg, «kombinasjonsbygget», tegnet av arkitekt Motzfekdt og ferdigstilt sommeren 1985. Bygget har redskapsrom, spiserom, kontorplass, sanitæranlegg for kirketjenere og bårerom til erstatning for det som var under kirkestuen. Det står et krigsminnesmerke på kirkegården.

Fra gammelt av var det prestekontor / menighetskontor i nordenden av hovedbygningen på prestegården på Roverud (som i dag drives av Solør-Odal Landbruksrådgivning). I 1992 ble disse kontorfunksjonene flyttet til lokaler ved Roverud samfunnshus, der de fortsatt er. Dette omfatter kontorer for prest, menighetssekretær, organist og diakon og møtelokaler for menighetsrådet.

Wikipedia-artikkelen om kirken har en rekke interiørbilder.

Menighetsbladet kan leses på fellesrådets nettsted.

Kilder og videre lesning:

  • Helge Langen og Halvor Boer (red.): Brandval kirke 350 år. Glimt fra kirkens historie. Brandval menighet de siste 25 år (Brandval menighetsråd, 2001)

  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 98-101
  • Wikipedia
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 630
  • Artemisia.no
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Og en til

Vestfra

Kirketrapp

Kirke og gravkapell (nå kirkestue)

Gravkapellet (kirkestuen) og «kombinasjonsbygget»

Kirkestue (tidligere gravkapell)

Tidligere bårerom under kirkestuen

Krigsminnesmerke

Annonse