Viser arkivet for stikkord fåberg

Fåberg prestegård

Det har vært prestegård i Fåberg siden middelalderen. Den ligger omtrent 300 meter vest for Fåberg kirke, og dagens bygninger er ikke fra middelalderen. Våningshuset fra 1838 og stabburet fra 1898 er fredet. Våningshuset er i dag forpakterbolig etter at en tidligere forpakterbolig ble revet da veien ble utvidet. Presten har fått ny bolig.

Det er faktisk denne gården som har gitt oss stedsnavnet Fåberg. Ellers kan det nevnes at det Fiskerkapellet som nå står på Maihaugen, stod ved prestegården i en årrekke. Det antas at det ble flyttet hit fra Øyra nær Gudbrandsdalslågens utløp i Mjøsa etter reformasjonen. Det skal så ha blitt bygget sammen med et stabbur for så å bli flyttet til et annet sted på gården i 1759. I 1896 eller 1897 ble det så kjøpt opp av Anders Sandvig, som innlemmet det i sin private samling og så flyttet det til Maihaugen.

Kilder og videre lesning:

Bleken stavkirke (Rudsbygd)

På dette jordet stod en gang en stavkirke.

Det har en gang stått en stavkirke ved Bleken i Rudsbygd. Den skal ha vært gårdskirke ved Bleken midtre, og antatt plassering er på Kirkejordet (eller Kjørkjejordet), like over gårdstunet på Bleken midtre og nordre (gnr. 144, jf. Fåberg historielag).

Kirken er første gang omtalt i 1333, men om tidligste omtale av sognet strides de lærde (1305 ifølge Arne Sand, 1361 ifølge Dagfinn Skre). Kirken var fra gammelt av anneks til Follebu, for så å bli overført til Fåberg da Follebu prestegjeld ble oppløst etter Svartedauden. Det er også grunn til å anta at sognegrensene har vært justert.

Kirken skal ha vært i bruk så sent som i 1630. Nye klokkestrenger ble innkjøpt i 1660, men for øvrig er ingen vedlikeholdsutgifter regnskapsført for de senere årene, og i en besiktigelse i 1664 heter det seg at kirken har vært øde og nedfallen i mange år. Regnskapet går til 1663, da sognet ble nedlagt og det ble gitt avkall på rett til tiende.

I dag er det ingen synlige spor etter kirken, men det skal ha vært en fordypning på jordet etter kirkekjelleren frem til begynnelsen av 1800-tallet. Et messingfat — trolig kirkens dåpsfat — sies å være funnet på stedet og ble i mange år brukt i smia på Bleken midtre ved avkjøling av jern. En dør og en dørring oppbevares på Bleken nordre, og to messingstaker på Nordgard Fougner skal etter tradisjonen stamme fra samme kirke.

Som en kuriositet kan det nevnes at dyregravlunden Poten minnelund ligger ved den tredje Bleken-gården, Bleken søndre.

Kilder og videre lesning:

Jørstadmoen krigskirkegård

Det var ekserserplass på Jørstadmoen allerede på 1700-tallet. Senere var det forskjellige former for aktivitet og utbygging på stedet, og under krigen hadde Jørstadmoen en av fire hovedleirer for sovjetiske krigsfanger i Norge. Den gikk under betegnelsen Stalag 303. De første fangene var imidlertid norske lærere som ble arrestert under Læreraksjonen i 1942. Etter Operasjon Barbarossa kom det krigsfanger til leiren, for det meste sovjetrussere og noen jugoslaver.

Rundt 70 000 sovjetiske krigsfanger skal ifølge Lillehammer byavis ha vært innom fangeleiren på Jørstadmoen under siste verdenskrig. I alt skal rundt 15.500 sovjetiske krigsfanger (13.700 ifølge Dagbladet) ha omkommet i leire i Norge, og rundt halvparten av disse er etterhvert begravet på Tjøtta internasjonale krigskirkegård. Kirkegården på Jørstadmoen er den nest største russerkirkegården i Norge. Den ligger like utenfor den inngjerdede delen av militærleiren. Fangeleiren, som ikke er synlig for en tilfeldig besøkende i dag, lå ved siden av kirkegården, som i dag er omgitt av et lavt steingjerde fullført i 1955.

Ved slutten av krigen var det 1.141 krigsfanger i leiren, hvorav rundt 800 i sykeleiren. Tuberkuløse var isolert i en egen del av leiren, og forholdene der skal ha vært spesielt grusomme. På kirkegården ble 928 sovjetborgere begravet samt 25 jugoslaver og en polakk (eller muligens to), i alt 954 personer. Opprinnelig hadde gravene navneplater, men disse ble fjernet i 1949, åpenbart med ett unntakk, graven til en Jakov Sjakirov, som døde 1. mai 1945, en uke før fredsdagen. En betongnavneplate og et forklarende skilt på et tre vitner om ham. (Navneplaten er byttet ut mellom 2012 og 2016, slik at navnet nå er korrekt transkribert. Tidligere var det stavet annerledes, og dødsdateon var oppgitt til 8. mai.) For øvrig er det et fellesmonument noen meter innenfor porten inn til området, en minnebauta avduket i 1950.

Det lokale historielaget meldte i 2011 at det planlegger å sette opp to steinmurer med ti navneplater. Disse var imidlertid ikke kommet på plass sommeren 2016. Derimot har Forsvaret satt opp en tavle med informasjon på norsk, engelsk og russisk utenfor leiren/kirkegården.

Kilder og videre lesning:

Sjakirovs grav

Tidligere navneplate

Korrigert navneplate

Fåberg kirke

Fåberg kirke i nåværende Lillehammer kommune ligger i det som tidligere var Fåberg herred, litt imellom og vest for tettstedene Fåberg og Jørstadmoen, langs fylkesvei 255, som fører til Rudsbygda og Gausdal. Lillehamer ble kjøpstad først i 1827 på et areal som ble utskilt fra Fåberg, og Lillehammer var tidligere annekssogn under Fåberg.

Fåberg kirke er en laftet korskirke fra 1727. Byggmester antas å ha vært Svend Olsen Traaseth. Kirken har 340 plasser, og den har vesttårn. Den avløste en stavkirke som trolig ble bygget mellom 1150 og 1200. Muligens var stavkirken blitt utvidet til korskirke, og den hadde fått nytt tårn i 1633. En levning etter den er en gravhelle fra 1202 i våpenhuset i dagens kirke. Også hoveddøren fra den gamle kirken ble brukt. Den er hoveddør i den nye kirken også. Dessuten finnes et gotisk krusifiks på fondveggen over alteret og en jernbeslått fattigblokk (almissetavle) i koret. Ellers finnes blant annet en dørfløy, tre portaler og et krusifiks i Oldsaksamlingen (nå del av Kulturhistorisk museum) i Oslo. Det skal også ha vært en flott altertavle her som er forsvunnet med unntak av en skapdør som befinner seg i Oldsaksamlingen. Det antas at denne altertavlen var et triptykon av Hitterdalsmesteren.

Stavkirken ble kjøpt av menigheten på kirkeauksjonen i 1723, og bygging av ny kirke på samme tomt ble påbegynt ganske raskt. Kirken ble innviet av biskopen den 23. februar 1727. I 1748 fikk kirken fikk utvendig panel og ble malt rødbrun med hvite vinduskarmer, og taket ble tjærebredt. Samme år var det ved en befaring meldt at altertavle, prekestol og døpefont var «ustaffert», men det fremgår ikke helt klart av litteraturen om de ble staffert ved denne anledning. Det er for øvrig mulig at alt dette ble finansiert ved hjelp av et tomtesalg i 1744.

Andre endringer er blitt gjennomført i årenes løp, blant annet installering av vedovner i 1867, elektisk lys i 1929 og elektrisk oppvarming i 1955. Mest dramatisk for kirkens utseende var en modernisering i 1884. Da fikk innerveggene panel og ble hvitmalt, og interiøret ble «forenklet». Mye ble stuet bort, en god del også solgt eller avhendet på annen måte. Kirken ble også hvitmalt utvendig. Ved restaureringer fra 1927 og utover samt fra 1949 til utpå 1950-tallet ble interiør og inventar for en stor del tilbakeført, innvendig panel ble fjernet, noe av det bortstuede inventaret ble gjenfunnet og korskranken ble satt på plass igjen og delvis rekonstruert. Dåpssakristiet ble bygget i 1901, dagens utvendige liggende panel er fra 1929, og det ble innredet bårerom under kirken i 1949. Først i 1972 ble kirken rødmalt. I 2007 meldte lokalavisen om råteproblemer, for kort tid etterpå å melde at penger var bevilget til utbedringer. Høsten 2008 var det stillaser rundt hele kirken idet den ble malt.

Ikke alle detaljer ved inventaret står helt klart for undertegnede. Ifølge et informasjonsflyveblad om kirken ble altertavlen i gamlekirken «gjort og stafferet» av Sigurd Guttormsen i 1695. Det er mulig å lese teksten slik at det er denne tavlen som har gått videre i systemet, om vi kan si det slik, uten at det sies direkte. Hos Roar Hauglid får vi inntrykk av at tavlen er skåret av Johannes Ellingsen Segalstad (1711-1772), uten at vi vet nøyaktig når, men det antydes begynnelsen av 1730-årene for tavlen og prekestolen, noe som kunne stemme med påstanden om at de var ustaffert i 1748, dersom noen andre malte dem på den tiden. Det ser ikke ut til å være noen tvil om at det var Segalstad som skar prekestolen. Det er ellers kjent at Peter Kastrud brukte inventaret her som forbilde da han skar inventaret til Åmot kirke på Rena i 1775. Renatavlen ligner i struktur, men ikke bilder, og bildene i Fåbergtavlen har åpenbart vært byttet ut.

I 1810 gav fåbergingen Ole Larsen Smerud tre bilder som han hadde malt etter originaler på Kristianborg slott (som brant i 1884), til kirken. Det ene av disse, som viser Jesus på korset, er blitt innfelt i altertavlen. De to andre, «Madonna med barnet» og «Maria Magdalena», henger i kirken. Altertavlens toppstykke, vinger og figurer ble fjernet ved moderniseringen i 1884. I 1931-32 skar Ragnvald Einbu nytt toppstykke til den (som ble erstattet med en korrekt kopi av originalen i femtiårene) samt nye figurer av de fire evangelistene og Moses og Aron. Han malte den også, avdekket gamle farger og malte oppstandelsesbildet som er øverst i tavlen. Jubileumsboken gir inntrykk av at fargene har vært endret også etter Einbus tid. Også prekestolen har vært overmalt og restaurert.

Døpefonten i kleberstein (i to deler) er fra 1100-tallet. Et dåpsfat fra 1600-tallet i forsølvet messing ble gitt til kirken i 1732.

Kirken fikk faktisk ikke orgel før i 1895. Det var fra Olsen og Jørgensen i Christiania. Dette ble restaurert i 1950-årene, men ble etterhvert konstatert å være modent for utskifting. I 1970 ble det installert et nytt orgel fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk i Snertingdal.

En rekke andre gjenstander kunne nevnes, f.eks. en stor lysekrone i messing (til stearinlys), presteportretter fra 1700-tallet og et skip laget og kitt av en utvandret fåberging og vedovner fra 1867.

De to kirkeklokkene er fra ca. 1100 (fra stavkirken) og 1751 (nederlandsk).

På kirkegården finner vi blant annet to krigsgraver (Commonwealth War Graves) fra den første verdenskrig, og nord for kirken er en runestein som er funnet i området. Det står et servicebygg ved parkeringsplassen utenfor kirkegården. Prestegården ligger 300 meter unna og fungerer i dag som forpakterbolig. OVFs oppslag om den nye presteboligen er imidlertid innholdsløst.

Kilder og videre lesning:

Kirkegård

Graver fra 1. verdenskrig

Runestein

Fiskerkapellet, Maihaugen

Fiskerkapellet (fra 1459) skal være eneste bevarte laftede kirkebygg fra middelalderen i Norge. Det stod opprinnelig ved Øyra i Fåberg, nær Gudbrandsdalslågens utløp i Mjøsa. Kapellet var viet til jomfru Mariua og Hellig-Olav på den hellige Lambertus’ dag.

Etter reformasjonen ble kapellet flyttet til Fåberg prestegård. I løpet av sin tid på prestegården skal det ha vært brukt som stabbur, noe merker i veggen vitner om.

I 1896 eller 1897 ble kapellet kjøpt opp av Anders Sandvig. I første omgang var det en del av hans private samling, for så i 1903-04 å flyttes til Maihaugen. Der stod det et par forskjellige teder (se f.eks. dette Wilse-bildet fra 1928) før det i 1937 ble flyttet til sørsiden av Breisjøen, der det fortsatt står.

Foruten svalgangen ved inngangen består kapellet av ett enkelt rektangulært rom. Det er enkelt innredet med et middelaldersk steinalter hvis alterplate har vært brukt i en tidligere inkarnasjon av Lillehammer kirke. På veggen over alteret henger et krusifiks, og det er det skåret inn tolv innvielseskors på veggene (tre på hver av de fire veggene). Det finnes også en innskrift på latin som forteller om kapellets opphav. Ellers finnes en enslig benk, idet det forventes at menigheten står, slik den gjør når det en sjelden gang feires katolsk messe på gammelt vis i det lille kapellet.

Kilder og videre lesning:

Nordre Ål kirke

Mot hovedinngangen fra kirkebakken

Arbeid for kirke i nordre del av Lillehammer går mange tiår tilbake. En kirkeforening ble stiftet i 1936, og sognet ble utskilt fra Mesna (som ikke hadde noe eget kirkebygg) i 1976. I 1971 ble det oppnevnt et utvalg som skulle arbeide med forprosjekt, og det forelå planer i 1973. Tomt ble innkjøpt året etter, og det var meningen av byggingen skulle begynne. Det var imidlertid ikke satt av kommunale midler til bygging (som tilsynelatende skulle skje etter innsamling), og kommunen valgte å bruke tomten til andre formål da det kom til stykket.

Et kommunalt vedtak i 1983 førte til oppnevnelse av ny komité i 1984. Komiteen utarbeidet planer som blant annet omtalte behov og definerte ønsket symbolbruk. Kirkegårdens plassering ble vedtatt i 1985, og en arkitektgruppe ble nedsatt i 1987. Med i denne var Willy Sveen som prosjektleder. Han regnes også som kirkens arkitekt, og det sies at han ved utformingen tok utgangspunkt i Den hellige gravs kirke i Jerusalem og Santa Costanza i Roma. Planer ble fremlagt i 1987 og godkjent i 1988. Etter utsettelser kom kirken med i OL-planene. Deltagerlandsbyen var nær Nordre Ål kirkegård. Kirken, som opprinnelig var tenkt plassert sørvest for kirkegården, ble oppført nordøst for den, og ble brukt som bar, diskotek og kino før den ble vigslet som kirke. Selve kirkeinnvielsen fant sted den 2. oktober 1994.

Nordre Ål kirke er en arbeidskirke i tre og betong med 600 sitteplasser. Den ligger i et boligstrøk på Lillehammer og hever seg ikke mye over den omkringliggende bebyggelsen. Opprinnelig var kirken tenkt å ha hovedakse fra vest til øst, men på grunn av omstendighetene fikk den akse fra nord til sør, fra klokketårnet med kors til kuppelen med lanterne. Det er et lite kapell med alter i tårnfoten, og hovedalteret er i rommet under kuppelen. Aksen går skrått gjennom det nesten rektangulære bygget, og det er hovedinngang fra “kirkebakken” (egentlig et flatt område) i nordøst, ved siden av tårnet. Selve kirkerommet får dermed nærmest vifteform, og kan skilles fra et par tilstøtende saler med foldedører. Blant andre rom i komplekset kan nevnes kontorlokaler i sørvest og barnehage mot nordvest, skjønt sistnevnte — som hadde navnet Storberge etter nærmeste gård og ble drevet av menigheten — ble nedlagt fra høsten 2013.

Aksen går fra alfa til omega, altså fra begynnelse til slutt. Alfa er representert ved en bue (Alfaporten) i våpenhuset (eller kirketorget), og omega omgir et vindu over en utgangsdør bak alteret der kister blir fraktet ut ved begravelser, altså livets utgang. Mellom disse ytterpunktene er et symbolladet kirkerom. Over inngangsdøren til kirkerommet finner vi en kopi av et klostervindu fra oldkirken i Olympia, gitt i gave i forbindelse med OL i 1994. I gulvet like innenfor inngangen til selve kirkerommet er det innfelt et gresk kors av mosaikkbiter, det såkalte Jerusalemkorset. Før alteret passeres døpefonten, som er laget av Karl Johan Giskeødegård og kom på plass i 1996.

Alterområdet er altså under kuppelen i sør, i en rotunde båret av syv søyler, med selve alteret på et podium. Ifølge en hovedoppgave om kirken fra 1999 er det meningen at alterbordet skal være av marmor fra Carrara, men det rapporteres at det daværende alteret var av tre (på en sokkel av mørk larvikitt). I et flyveblad som fås i kirken, meldes det imidlertid at marmorplaten er kommet på plass. Til venste for alterrotunden er prekestolen, som er flyttbar og skyves til side når kister skal fraktes ut på kirkegården ved begravelser. To rektangulære bilder med oppstandelsesmotiv på utgangsdøren bak alteret kan sies å fungere som alterbilder. På veggen i omgangen bak alteret (samt til venstre for denne) finner vi korsveien, fjorten bilder fra Jesu lidelseshistorie laget av Anne Lise Knoff.

Orgelet står nærmest på en slags plattform et par trinn opp fra kirkegulvet i vest. Det har sytten stemmer og er bygget av Robert Gustavsson, og intonasjonen er ved Mads Kjersgaard.

I hjørnet bak alteret i kapellet i tårnfoten henger et bronsekrusifiks laget av Svein Tore Kleppan. Det er en slags forstørret versjon av det såkalte Storbergkorset (fra 1100-tallet), som ble funnet ved den nærliggende Storberget gård i 1871, og som nå befinner seg i Oldsaksamlingen. I taket har Lillehammer-maleren Finn Lande Andersen malt stjernehimmelen.

Kirkegården ligger litt nedenfor kirken, mot sørvest, gjennom et lite skogholt. Den ble anlagt før byggingen av kirken og har et klokketårn i kalkstein og aluminium tegnet av Arne Thorsrud. Der henger en klokke fra Olsen Nauen fra 1982, ifølge kirkeleksikonet, mens kirkens klokketårn har en klokke fra 1994 fra samme støperi.

Det feires tyveårsjubileum i oktober 2014 med jubileumsgudstjeneste den 5. oktober.

Kilder og videre lesning:

Søre Ål kirke

Denne lille, egenartede kirken ønsker reisende langs gamle E6 (nå fylkesvei 213) velkommen til Lillehammer, der den ligger mellom gårdene i Søre Ål, sør for sentrum. Den ligger i åpent terreng, med gravlund nedenfor og utsikt ut over Mjøsa.

Det virker som det opprinnelig bare var planlagt et gravkapell på kirkegården, som ble anlagt i 1953. Arkitekt var Bjarne Bystad Ellefsen, som ellers har tegnet Storfjord kirke (Troms) og Espedalen fjellkirke samt diverse andre bygg. Kirken er oppført i betong og tre, og stod ferdig i 1964. Den rommer ifølge arkitekten selv rundt 200 personer. (Ellers varierer anslagene mellom 160 og 250 i forskjellige oppslag.) Ifølge byavisen er kirken for liten for menigheten. Byen har nemlig ekspandert sørover i de senere tiår.

Kirken har rektangulær form (altså langkirke), og altertavlen (av Victor Sparre) viser et tornekronet kristushode med kors i bakgrunnen. Det er også en frise i glass langs alterveggen. Den viser Guds øyne. Endeveggene har dessuten relieffer på utsiden og innsiden av kirken. På østveggen inne i kirken ser vi for eksempel utsendelsen av disiplene bak prekestolen (eller lesepulten), og bak døpefonten ser vi velsignelsen av små barn. På vestveggen ser vi hhv. den tilgivende Kristus (til høyre) og den helbredende Kristus. I langveggene er det vinduer med farget glass. Kirkerommet er møblert med jærstoler. Prekestol, alter, alterring og døpefont er utført ved Niagara møbelfabrikk, og kirkesølvet av Alf Pedersen (som også har bidratt til utformingen). To monotypier er laget av Borgny Svalastog.

Orgelet sies å være overtatt fra Lillehammer kirke, som fikk nytt orgel i 2001. Det er i så fall et 39 stemmers J.H. Jørgensen-orgel fra 1948, som formodentlig er satt i stand. (Det opprinnelige orgelet var fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk.) Kirkeklokken er fra Olsen Nauen, og den ringes automatisk.

Takets kobbertekke ble skiftet ut for få år siden. Det var naturligvis skinnende blankt til å begynne med, men er i skrivende stund i ferd med å bli mattere. Det er imidlertid ikke tegn til skikkelig irring ennå, for dem som foretrekker det.

Femtiårsjubileum ble feiret i 2014, og det ble i den forbindelse utgitt jubileumsbok.

Menighetsbladet for Lillehammer kan leses her.

Kilder og videre lesning:

Annonse