Viser arkivet for stikkord eidsvoll

Betania Gullverket

Gullverket er en grend i Eidsvoll kommune der det har vært drevet sporadisk utvinning av gull, om enn uten den helt store suksessen. En lokal pinsemenighet holder til i det avbildede huset, som betegnes som Betania Gullverket. Menigheten har ifølge Pinsebevegelsens nettsted 9 medlemmer.

Effata bedehus (Eidsvoll)

Bedehuset Effata («Lukk deg opp» på arameisk) ligger ved krysset mellom fylkesvei 177 (tidligere riksvei 177) og Sandergutua. Vi befinner oss i Eidsvoll kommune, på østsiden av Vorma. Tomt til bedehuset ble gitt av Kristoffer og Inga Sanner, og bedehuset ble oppført for Habberstad indremisjonsforening takket være frivillige gaver og dugnadsinnsats. Huset er maskinlaftet og ble innviet den 14. september 1902. Det ble restaurert over en periode rundt 1950. Da ble det innredet en leilighet i 2. etasje mot nord, der det hadde vært galleri, og takhimlingen ble senket noe i salen. Det inngangspartiet som nå er i høyrekant av bygget, var opprinnelig midt på, men ble flyttet på denne tiden. Også på 1960-tallet var det restaureringsarbeider.

Indremisjonsforeniningen var blitt stiftet i 1898, men ble nedlagt rundt 1960-61. Siden ser det ut til at huset har vært drevet av skiftende stiftelser / foreninger med et par omorganiseringer.

Bedehuset var svært mye brukt til møtevirksomhet i løpet av første halvdel av 1900-tallet. Siden har det stilnet av noe, men huset fungerer visstnok fortsatt som et slags reservelokale for Langset kirke. Rundt 1950-51 ble det brukt som skolelokale mens Habberstad skole ble pusset opp. I dag ser det i tillegg til vanlig gudstjeneste-/møtevirksomhet ut til å være enkelte faste, tradisjonelle arrangementer, jubileer osv. Ellers later det til at vår tids pilegrimer gjerne legger veien innom her (se f.eks. her), og huset har også vært brukt til plateinnspilling.

Kilder og videre lesning:

  • Gunner Ljødal: Langset kirke i Eidsvoll 1859-2009 (Langset menighet, 2009), s. 127-156

  • Kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer i Eidsvoll kommune (tatt av nettet; fastslår at huset er maskinlaftet)

Stensby kapell

Stensby sykehus åpnet i 1913 og ble etterhvert innlemmet i Ahus før det ble nedlagt. Vi befinner oss ved fylkesvei 501, langs en trasé som tidligere inngikk i E6. Selve sykehuset ligger (eller lå) på vestsiden av veien i en sving, og kapellet er (var) et frittstående bygg på østsiden. En undergang under fylkesveien forbandt kapellet med resten av sykehusområdet.

Detaljert informasjon om det nedlagte kapellet er vanskelig å finne på nettet, men en tidligere informasjonsside for sykehuset omtalte «…et vakkert rom hvor begravelser og båreandakter finner sted.»

Håpet Eidsvoll Verk

Håpet Eidsvoll Verk er en pinsemenighet som holder til i et hus ikke langt nord for Eidsvoll Verk stasjon.

Wikipedia opplyser blant annet at menigheten ble grunnlagt i 1933, og at den driver nærradio.

Menigheten har ifølge Pinsebevegelsens nettsted 187 medlemmer og 65 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Betel Dal

Betel Dal er en pinsemenighet som ble grunnlagt i 1931. Den har ifølge pinsebevegelsens nettsted 57 medlemmer og 13 tilhørige (barn av døpte medlemmer).

Det finnes et oppslag om menigheten i Wikipedia, som også har en artikkel om pinsebevegelsen i Norge.

Arken Råholt

Arken Råholt ligger på skrå over veien fra Råholt kirke. Det tilhørte inntil 2012 en menighet tilsluttet De frie evangeliske forsamlinger (DFEF) og var det eneste DFEF-bedehuset på Øvre Romerike. Menigheten var i sin tid utskilt fra Håpet Eidsvoll Verk ved en uenighet der.

Huset ble bygget i 1938, og det ble feiret 70-årsjubileum i 2008. Det later imidlertid til at det gikk tilbake med virksomheten i de senere år, og i 2012 ble huset solgt til Pil(e)grimsfolket, som hadde innvielsesfest i slutten av april. Det som står her, bygger på en skildring av DFEF-menighetens historie i Pinsebudet (tatt av nettet).

Feiring kirke

Feiring kirke er Eidsvolls nordligste kirke der den ligger rundt en mil nord for Minnesund på vestsiden av Mjøsa. Selv om dagens kirke “bare” er fra 1875, var Feiring eget sogn i middelalderen; senere ble det anneks til Eidsvoll og deretter Hurdal. Feiring var egen kommune fra 1870 til 1964. Dagens kirke er den tredje på stedet.

Den eldste var en stavkirke fra ca. 1200 som var viet til Peter og Paulus og Thomas av Canterbury (Thomas Becket, han som ble myrdet på oppdrag fra Henrik II). Kirken ble reparert utover 1600-tallet: Den fikk nytt tak og nye stoler, etterhvert også nytt våpenhus og nye vinduskarmer. På 1660-tallet måtte deler av taket legges på nytt og kirken tjærebres. I 1678 ble sakristi bygget og så videre. Likevel ble kirken ansett som skrøpelig i 1686, og det ble foreslått å bygge ny.

Det trakk ut med å få tillatelse, men tømmer ble kjørt frem og grunnmur lagt. Det sies at tømmeret en natt ble kjørt ned på den gamle tomten istedenfor litt lenger vest, der det hadde vært meningen å bygge. Resultatet ble en tømmerkirke som ble oppført ved siden av den gamle kirken i 1693 og tatt i bruk på senhøsten. Illustrasjoner viser en langkirke med rektangulært skip og kor, sakristi (fra stavkirken) nord for koret og våpenhus i vest (med vinduer fra stavkirken). Det var vinduer bare på sørveggen av kirken: to i skipet, ett i koret. Kirken var tjærebredd utvendig. Etter omganger med reparasjoner og kirkegårdsutvidelse var det større reparasjoner på gang på 1870-tallet, en prosess som endte med at man bygget ny kirke, om enn med noe gjenbruk av materialer.

Til å lede arbeidet med den nye kirken engasjerte man byggmester Gulbrand Johnsen fra Nes på Romerike. Oppdraget var å ta ned den gamle kirken, rydde tomten og oppføre grunnmur så høy som nødvendig for så å utvide kirkeskipet så det ble 20 alen langt og 15 alen bredt innvendig og med tilsvarende kor. I Norges kirker påpekes det at det nåværende koret har samme dimensjoner som det gamle kirkeskipet, som av Johnsen var betegnet som «udmærked godt», og det skal være en mulighet for at i alle fall deler av det ble gjenbrukt. Kirken er en langkirke med vesttårn (bygget av Johan Andreas Bråten fra Nord-Feiring), og den har sakristi i forlengelsen av koret.

Bygget har gjennomgått endringer som kirker flest hva gjelder reparasjoner, interiør og inventar. Vi skal nøye oss med å nevne noen få eksempler her. Takene var opprinnelig tekket med tegl, men har nå skifertekke. I 1895 og 1898 var det reparasjoner, og man byttet ut altertavlen og krusifikset (se nedenfor). På 1920-tallet ble interiør og inventar restaurert. I 1942 ble det innredet bårerom under sakristiet. Korbuen er endret et par ganger, og samtidig med reparasjoner ble glassmaleriet «Forvandlingens tre» montert i bårerommet i 1986, utført av kunstnerne Veslemøy Nystedt Stoltenberg, Annar Millidahl og Trond Flemming.

Selve alteret er fra 1693 — da forrige kirke ble bygget — og er blitt overmalt flere ganger. Altertavlen er i renessansestil og fra begynnelsen av 1600-tallet. Den stod opprinnelig i Eidsvoll kirke og kom til Feiring i 1693. Den har tre felt, og bildene forestiller (fra venstre til høyre) Abrahams offer, korsfestelsen og Emmausvandrerne. Opprinnelig var det til høyre et bilde av Jona som spyttes ut av hvalens buk, men det ble altså overmalt, mens den opprinnelige teksten ble beholdt øverst på tavlen. Tavlen ble i 1895 erstattet med en kopi av Tidemands bilde Oppstandelsen fra Bragernes kirke. I 1925 restaurerte imidlertid Finn Krafft den opprinnelige tavlen, og året etter ble den tatt i bruk igjen, mens Tidemand-kopien ble flyttet til korets sørvegg.

Prekestolen er også fra 1693. Den var overmalt, men ble fargerestaurert av Finn Krafft i 1924.

Døpefonten i kleberstein er i romansk stil og trolig overført fra de eldre kirkene. Den ble solgt i 1875, og det fortelles av sogneprest Eivind Berggrav oppdaget døpefonten i hagen til godseier Cato Aall i Ulefoss, der den ble brukt som bord. Aall lot seg overtale til å levere tilbake døpefonten og bekoste frakten.

Ellers er kirkens stolthet et gotisk krusifiks som antas å være fra midten av 1200-tallet. Dette hang i kirken til 1895, da det ble lagt på loftet. I 1925 ble koråpningen endret, og krusifikset ble hengt opp i en kjetting. Ved en endring i 1941 ble korbuen gjort rundbuet, og krusifikset ble festet til en bjelke, slik det er i dag. Det ble nyrestaurert hos Riksantikvaren og nyinnviet den 25. juni 1978.

Orgelet er fra 1959 og kommer fra Jørgensen. Det er to kirkeklokker, den ene fra 1692, den andre støpt av Anders Olsen Holte på Toten i 1875.

Kirken er omgitt av kirkegård i nord, øst og sør. Det ble lagt helt ny mur rundt kirkegården i 1845, og kirkegården ble utvidet nordover i 1870. Det har også vært andre utvidelser, som i 1941 og 1969. Den har nå 770 gravplasser. Kirkegårdsportene er fra det lokale jernverket og ble restaurert i 1973.

Kirken fremstår høsten 2009 som velholdt etter at den i likhet med de andre kirkene i Eidsvoll er blitt pusset opp.

Kilder og videre lesning:

  • Norges kirker

  • Norske-kirker.net

  • Feiring kjerke 1875-1975 med tillegg for årene 1975-2000 (hefte tilgjengelig ved kirken, utgitt 2003)

  • Feiring kjerke (flyveblad tilgjengelig ved kirken)
  • Lars Hauglid: Krusifikset fra Feiring kirke (særtrykk fra Vern og Virke, 1978)
  • Kirkesøk

Vestfra

Sørfra

Kirkegårdsport

Gravkors

Kirkerommet

Krusifiks

Alter

Tidligere alterbilde

Prekestol

Døpefont

Orgel

Eidsvoll kirke

Eidsvoll kirke har spilt en fremtredende rolle gjennom historien. Den hadde nær tilknytning Eidsivatinget, og det skal i deler av middelalderen ha vært forbindelser med Oslo domkapittel. Blant kjente sogneprester her er Nicolai Wergeland og Eilert Sundt. Hvorvidt det har vært kirke her allerede på Olav den helliges tid, vet man visst ikke sikkert, men den nåværende stammer fra ca. 1200 og har sitt nåværende utseende fra etter en brann i 1883, da gjenoppbyggingen ble planlagt av Carl Konopka, mens Günther Schüssler var byggmester.

Eidsvoll kirke av i dag er en korskirke i stein og tegl, og veggene er pusset. Kirken har form som et latinsk kors med tårn over krysset, og vestre korsarm er lengst. Utseendet har imidlertid blitt endret flere ganger, ikke minst fordi kirken gjentatte ganger har vært herjet av brann. For et par eldre branner kjenner vi ikke detaljene, men brannene i påsken 1762 og 17. juli 1883 er godt dokumentert, og innebar i praksis at bare murene — eller deler av dem — var igjen. Underveis har også eierskaps- og maktforhold skiftet. For eksempel gikk kallsretten til prestegjeldet i 1649 til stattholder Hannibal Sehested. På auksjonen i 1723 ble kirken solgt til Hans Nobel, som umiddelbart overdro den til den samme biskop Deichman som hadde administrert auksjonene for kong Frederik IV. Siden gikk kirken via flere mellomledd til Eidsvoll kommune i 1853. Etter brannen i 1883 ble det meste av koret og tverrskipenes steinmurer beholdt (men gavlene ble murt opp på nytt), mens murene i skipet (vestre korsarm) ble regnet som for svake og ble revet og erstattet med teglvegger på de gamle fundamentene. Siden teglmurene var tynnere, gav de litt større plass på samme areal, men forskjellen var ikke dramatisk. Det er sakristi i hjørnet mellom koret og nordre korsarm.

Kirkebyggets tekniske sider er skildret mer detaljert i Norges kirker. Vi skal nøye oss med å konstatere at åpningene mellom tårnfoten (altså krysset) og skip / kor / tverrarmer er blitt adskillig større enn de var i riktig gamle dager. Interiøret har gjennomgått endringer i 1915 (altertavle og døpefont restaurert ved Domenico Erdmann), 1927 (under ledelse av Ole Stein) og frem mot 1966 (etter planer av Bjarne Hvoslef). 21. august 2000 var det igjen brann i kirken med betydelige skader, skjønt mediereportasjene virker ikke så veldig presise. I alle fall måtte blant annet altertavlen og dens bilder restaureres.

Inne i kirken er det vestgalleri med orgel, og gallerier strekker seg østover langs skipets nordre og søndre vegg. Koråpningen er rundbuet, og prekestolen står i dens nordre kant.

En altertavle fra begynnelsen av 1600-tallet er nå å finne i Feiring kirke. I 1678 skar Johannes Skraastad ny altertavle til kirken. Denne ble staffert av Peder Joensen (kontrakt inngått i 1681). Denne altertavlen gikk formodentlig tapt i brannen i 1762. Altertavlen som er i kirken, er fra 1765. Den har tre etasjer med oljemalerier i midtfeltene omgitt av pilastre og med rokokkovinger. Bildene forestiller (nedenfra og opp) nattverden, korsfestelsen og oppstandelsen. Tavlen har vært overmalt, og den har blitt restaurert flere ganger, senest etter brannen i 2000.

Det har vært flere prekestoler. Den nåværende er fra 1956 og ble «rekonstruert etter forslag fra Bjarne Hvoslef», ifølge «Norges kirker». I dette inngår blant annet tre rokokkostaver fra 1765. Himlingen er laget i 1956.

Rokokkodøpefonten fra 1765 ble reddet ut ved brannen i 1883. «Norges kirker» omtaler også en middelalderdøpefont av kleberstein.

Kirken har naturlig nok hatt en rekke orgler. Det nåværende er fra 2003 og ble bygget av sveitsiske Orgelbau Kuhn (som også leverte det store orgelet til Uranienborg kirke i 2009 og har restaurert Steinmeyer-orgelet i Nidarosdomen). Det ser dessuten ut til å stå et kororgel i søndre korsarm (fabrikat ukjent for undertegnede; det tidligere brant visstnok opp i 2000). På veggen under orgelgalleriet henger en rekke portrettbilder av prestene, men denne skikken ser ut til å ha opphørt i 1978. De tre klokkene er støpt av O. Olsen & Søn, to i 1885, én i 1898.

Kirkegården er omgitt av en steinmur. Ved utgravninger under koret, tverrarmene og krysset i 1964-65 er det funnet begravelser som antas å være eldre enn kirken. Sør for kirken står et tømret bårehus. Utenfor kirken finner vi også et krigsminnesmerke, en minnestein over Henrik Wergeland og en statue av hans søster Camilla (gift Collett). Det er også en tavle med informasjon om Wergelandfamilien. Området innbyr i det hele tatt til wergelandsturisme, og det er relativt korte avstander til prestegården (selv om hovedbygningen fra Wergelands tid er brent ned), Eidsvoll Verk (med Eidsvollsbygningen), bygdetun og bygdeborg. Kort sagt: Et område for den historieinteresserte.

Kilder og videre lesning:

Råholt kirke

Råholt kirke er i sentrum av Råholt, på østsiden av fylkesvei 501, som tidligere inngikk i E6. Ved oppførelsen ble bygget titulert som kapell, men i dag blir det omtalt som kirke (og har eget sogn). Kirken ble tegnet av Carl Konopka og innviet den 21. november 1888. Det er en langkirke i pusset tegl, men antall sitteplasser er ikke oppgitt i de vanlige kildene. Kirken har vesttårn, og koret er polygonalt avsluttet og omgitt av sakrsitier (prestesakristi i sør, dåpsventerom i nord). I 1918 ble interiøret endret etter planer av Henrik Nissen. Det fikk nye farger i 1947 etter forslag fra Finn Krafft og så igjen i 1962 etter forslag fra Anders Stenberg. Kirken ble rehabilitert i 2008.

Det er orgelgalleri i vest, og korets gulv er hevet tre trinn over skipets. På de tre østvendte korveggene er det vinduer med glassmalerier utført av G.A. Larsen i 1917 etter tegninger av Karl Kristiansen. I midtvinduet ser vi Kristus, og de to andre bvinduene har evangelistsymboler.

På alteret står en gipskopi av Bertel Thorvaldsens populære kristusstatue (original i Vor Frue kirke i København). Prekestolen er ved skipts østvegg på sørsiden av korbuen og har oppgang gjennom veggen fra sakristiet. Stolen har fem fag med fyllinger med portalmotiver. Døpefonten har en sekskantet kum på en søyle omgit av seks balustre. Kirken hadde ifølge Norges kirker et fire stemmers Olsen og Jørgensen-orgel fra 1890 som i 1938 ble utvidet til ni stemmer av J.H. Jørgensen. Ifølge kirkeleksikonet ble dette avløst av et nytt orgel i 1988, uten at det sies noe om fabrikatet. Formodentlig er det dette som er avbildet i «Norges kirker». Det kan se ut til at kirkeklokkene er støpt i Sheffield.

Kirkegården er omgitt av et plankegjerde, og nord for kirken står det hus, hvorav det ene formodentlig er det bårehuset fra 1961 som er omtalt i «Norges kirker». Et lite stykke lenger nord er Råholt menighetshus.

Kilder og videre lesning:

Langset kirke

Langset kirke like nordøst for Minnesund ble bygget som annekskirke til Eidsvoll og innviet 9. november 1859 (ifølge jubileumsboken, mens Norges kirker opererer med 3. november). Den tar seg dermed av den nordlige delen av menigheten der den ligger ca. en mil nord for Eidsvoll kirke, nedenfor den gamle kongeveien, nå i skråningene over E6. Langset ble residerende kapellani i 1876.

Arkitekt er ingen ringere enn Christian Heinrich Grosch, og vi har å gjøre med en hvitmalt langkirke i tre som skal være oppført etter samme tegning som for Flå kirke i Hallingdal. Skip og kor er laftet, mens tårnet (som har våpenhus i tårnfoten) er i bindingsverk. Koret er polygonalt avsluttet og omgitt av to sakristier som går utover fra skråveggene. Kirken var upanelt i begynnelsen, men har nå utvendig og innvendig panel. Vel så bemerkelsesverdig er kanskje at kirken tidligere hadde tverrarmer (altså var korskirke). Disse ble imidlertid fjernet i 1891. Kirken er pusset opp flere ganger, senest før 150-årsjubileet i 2009. Kirken har ifølge Lokalhistoriewiki 220 sitteplasser.

Det ble gjort om på interiøret i 1928-30 etter planer av Arnstein Arneberg. Ved den anledning fikk kirkerommet sin nåværende himling, og korets østvindu ble kledd igjen, slik at det nå er blindt, noe man ikke nødvendigvis legger merke til utenfra. Korvinduene mot nord og sør fikk glassmalerier ved Borgar Hauglid i 1941. Motivene i nord kretser rundt Johannes døperen, og vi ser Jesu dåp, Johannes døperen og et bilde som gjerne kalles «Johannes døperen og øksa». I sør kretser motivene rundt Moses og viser hhv. slangen i ørkenen og gullkalven, Moses med lovtavlene og et motiv som i jubileumsboken kalles «Moses og vann fra klippen samt tornebusken». Anders Stenberg malte kirken inni i 1959 i de fargene vi ser i dag. Kirken ble grundig pusset opp til 150-årsjubileet.

Innvendig har kirken galleri i vest, og korets gulv er hevet tre trinn over skipets.

Altertavlen har et oljemaleri malt av A.O. Indseth i 1872 i kopi etter Adolph Tidemands alterbilde i Trefoldighetskirken i Oslo. Motivet er Jesu dåp. Tavlen ble noe forenklet ved Arnebergs overhaling av interiøret. Blant annet ble et kors på toppen og enkelte ornamenter tatt av.

Prekestolen står i høyrekant av koråpningen. Den har fem fag, hvorav fire har fyllinger med evangelistmalerier utført av Carsten Lien. Den søyleformede døpefonten er fra 1928 og er påmalt teksten «La de små barn komme til mig».

Et fire stemmers Rieger-orgel er etterhvert flyttet over i gravkapellet. I 1951 fikk kirken et 14 stemmers Jørgensen-orgel med elektrisk overføring (12 stemmer iflg. jubileumsboken). Prospektet (med imiterte orgelpiper, ifølge «Norges kirker») ble malt av Anders Stenberg. Dette orgelet måtte i 2003 vike for et digitalt Allen-orgel. En Steinway-piano ble kjøpt inn i 1982. De to kirkeklokkene ble støpt av Anders O. Holte i 1859.

Kirkegården er delvis omgitt av steinmur, som ble satt opp ved en utivdelse i 1944. Øverst i bakken nordvest for kirken står et gravkapell som er innredet og dekorert av Anders Stenberg. Opplysningsvesenets fond har et oppslag om kapellangården.

I 2007 var det arkeologiske utgravninger ved gården Dorr i nabolaget, der det ble funnet spor av dyrkning og bosetning fra bronsealder og jernalder. Stenging av Langsetvegen et stykke nedenfor kirken har skapt noe forvirring og frustrasjon lokalt.

Kilder og videre lesning:

Annonse