Viser arkivet for stikkord domkirken

Ankerløkken kirkegård

Ankerløkken kirkegård ble anlagt i forbindelse med koleraepidemien i 1833 og var i bruk til 1866, men det skal godt gjøres å finne spor etter den i dag. Den lå mellom Hausmanns gate, Akerselva, Storgata og Østre Elvebakke, i området der Jakob kirke (eller «Kulturkirken Jakob») er. Dette var kolerakirkegården for selve Christiania, mens det fantes en annen, Tøyen kirkegård, for forstedene.

Fra 1839 ble kirkegården benyttet som gravplass for Vår Frelsers menighet (Domkirken). Likhus og graverbolig ble oppført i 1840 etter tegninger av Chr.H. Grosch. Kirkegården gikk til dels under betegnelsen «Den nye Kirkegaard», i motsetning til «Den gamle Gravlund», som var Vår Frelsers gravlund. Det oppstod et klasseskille med Ankerløkken som utpreget fattigmannskirkegård, mens Vår Frelsers gravlund var for de bemidlede.

Tøyenområdet ble innlemmet i Christiania i 1859. Grunnen ved Ankerløkken kirkegård var vasstrukken og uegnet til formålet. Kirkegården kom ut av bruk i 1866, og gravene ble overført til Tøyen kirkegård. Ifølge byleksikonet ble Ankerløkken kirkegård nedlagt i 1878, hvilket formodentlig betyr at området ble frigitt til annen bruk. Jakob kirke ble da også oppført rett etterpå.

Kilder og videre lesning:

  • Lokalhistoriewiki

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 54
  • Bernt Bull: «Nedlagte kirkegårder i Oslo», i DISputten nr. 2/2009, s. 15-17
    • Bård Alsvik: «Døden i Christiania. Begravelsesvesenet i forrige århundre», i Tobias (informasjonsblad fra Oslo byarkiv) nr. 4/1998, s. 4-7

Kristiansand domkirke

I middelalderen sognet Agder til Stavanger bispedømme. Det var ganske stort og omfattet — i tillegg til Rogaland og Agder, altså — Hallingdal, Valdres og deler av dagens Hordaland. Etter reformasjonen gikk det muligens nedover med Stavanger, og det sies at kongen ønsket å styrke den relativt nylig grunnlagte byen Christianssand. Bispesetet ble i alle fall flyttet til sistnevnte by i 1682, og vi fikk altså Christianssands Stift. Så i 1925 ble Stavanger bispedømme (med et areal som samsvarer med Rogaland fylke) nyopprettet, og Valdres og Hallingdal tilhører i dag hhv. Hamar og Tunsberg bispedømme. Dagens navn, Agder og Telemark bispedømme, forteller hvilket område bispedømmet omfatter.

Dagens domkirke i Kristiansand er fjerde kirke på stedet. Ved byens grunnleggelse ble det oppført en enkel trekirke som ble kalt Trefoldighetskirken. Etter flyttingen av bispesetet ble en domkirke av stein innviet i 1693 som Vor Frelsers kirke. Den brant allerede i 1734, og ny domkirke ble innviet i 1738. Denne brant i bybrannen natt til 18. oktober 1880, men enkelte inventargjenstander ble reddet ut. Det gjelder f.eks. altertavlens midtfelt (en nattverdsfremstilling skåret av Peter Rousel) og fire evangelistfigurer (skåret av Michal Rojel). Mens man ventet på ny kirke, ble Bedehuset brukt som interimskirke.

Etter mye om og men ble det vedtatt å oppføre ny domkirke etter tegninger av Henrik Thrap-Meyer. Den ble innviet den 18. mars 1885 og er blant Norges største kirker. Det dreier seg om en nygotisk korskirke i tegl med tårn ved inngangen mot Torvet i øst, og altså med kor mot vest. Tårnet rager 70 meter til værs, og kirken er 60 meter lang. Antall sitteplasser oppgis til 1750 på Kirkesøk, mens Wikipedia opplyser at kirken i dag er godkjent for 1500 mennesker, og fellesrådet opererer med 1300 og Domkirkens eget nettsted med 1000. Opprinnelig skal kirken ha hatt 2029 sitteplasser og 1216 ståplasser.

Innvendig har Domkirken gallerier over inngangen og i tverrarmene. Korgulvet er hevet et trinn over skipets gulv, slik at det fremstår som et slags podium, og dette strekker seg litt utenfor vestre korsarm, noe som er en relativt ny endring. Domkirken hadde opprinnelig ikke noe korskille, men da kirken ble restaurert av Arnstein Arneberg til femtiårsjubileet i 1935, hentet man frem gamle balustre som var reddet ut av gamlekirken og hadde ligget på lager, og bygget en korskranke. Denne er så fjernet ved utvidelsen av podiet. Det var også en ganske gjennomgripende restaurering av interiøret i 1959-60 under ledelse av Finn Krafft. Da ble det gjort om på endel av Arnebergs endringer.

I begynnelsen var interiøret visstnok enkelt. Det store trekkplasteret var altertavlen med Eilif Peterssens bilde av Jesus og Emmausvandrerne (jf. Luk. 24).

Prekestolen har billedfelt med apostler laget av Hugo Lous Mohr, som ofte fulgte med når Arneberg restaurerte kirker, her i 1934. Døpefonten i marmor ble reddet ut av den brennende kirken i 1880. Den sies å være fra 1825, mens domprost Thorbjørnsen sier at den ble gitt i gave til Domkirken i 1871. Dåpsfatet er av sølv. Domkirken har fire tyske kirkeklokker, støpt av nå nedlagte Hermann’sche Glockengießerei (Memmingen) og levert i 1885. Dessuten ble det i 1990 installert et klokkespill med 36 klokker fra Olsen Nauen. To evangelistfigurer står på hver side av korbuen, og i vinduene er det glassmalerier av Karl Kristiansen fra 1930. Det finnes kirketekstiler av Else Marie Jakobsen og Borgny Svalastog.

Domkirken hadde frem til 2011 et 55 stemmers Paul Ott-orgel fra 1966 (ifølge «Domposten», mens Wikipedia, som også har bilde, daterer det til 1972). Dette er imidlertid demontert og sendt til Polen, der det skal tas i bruk etter ombygging. I 2013 skal nytt orgel installeres, og i mellomtiden er orgelgalleriet tomt, og det benyttes et digitalt orgel. Ny orgelleverandør er Johannes Klais, og det ser ut til å dreie seg om to orgler: et 58 stemmers hovedorgel på østgalleriet og et ni stemmers orgel på nordgalleriet, det siste altså et slags kororgel. Det fortelles at pipeverket skal stå i en en kopi av det orgelhuset arkitekt Thrap-Meyer opprinnelig tegnet til Domkirken, og det skal males etter samme system som altertavlen, slik at det passer inn innredningsmessig. For øvrig ble elektronikken til klokkespillet ødelagt ved demonteringen av gamleorgelet, men nytt system er muligens levert idet dette leses.

Det er ikke kirkegård ved Domkirken. Sentrumsområdets hovedkirkegård er noen hundre meter lenger vest, ikke langt fra jernbanestasjonen. Bispeboligen ble solgt i 2012, og biskopen har siden fått en ny bispebolig.

Kristiansand domkirke er åpen kirke og kan normalt besøkes på dagtid. Menighetsbladet Domposten kan leses her.

Kilder og videre lesning:

  • Domprost Thorbjørnsen (tekst) og Torvald Slettebø (bilder): Kristiansand domkirke (Agderkultur)

  • Norske-kirke.net
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 507
  • Wikipedia
  • Krisitansand domkirke. Åpen kirke midt i byen (Flyveblad tilgjengelig i domkirken)
  • Domposten (menighetsblad), nr. 2/2011 (særlig om skifte av orgel og endringer i kirkerommet)
  • Kirkesøk

Blomsterhavet ved Oslo domkirke

Sommeren 2011 var det en slags unntakstilstand i landets hovedstad, og i disse dager braker det løs noen kvartaler lenger opp i gaten, med en rettssak som trekker et internasjonalt presseoppbud uten sidestykke her i landet. Man diskuterer tilregnelighet og minnesmerker. Men det minnesmerket som har gjort mest inntrykk på folk, er vel det blomsterhavet som åpenbarte seg i tiden etter grusomhetene i fjor. Området foran Domkirken ble sperret av for å gi plass til det hele, og folk strømmet til fra fjern og nær og la ned blomster og lys.

Majorstuen kirke

Majorstuen kirke i Kirkeveien ble tidligere kalt Prestenes kirke. Den ble bygget som småkirke og innviet den 26. mars 1926. Navnet henspiller på at det pågikk innsamlingsaksjon blant prester til byggingen — faktisk helt siden århundreskiftet. Tomtespørsmålet og andre detaljer gjorde imdilertid at det tok tid å komme i gang med byggingen. Arkitekter var August Nielsen og Harald Sund.

Kirken har 400 sitteplasser. Den er gråpusset utvendig og hvitmalt innvendig, og stilen har likhetstrekk med nyklassisk, nyromansk og funkis. Kirkerommet er rektangulært og tårnet (fullført 1933) plassert asymmetrisk, men det er ikke noen tilstøtende menighetssal som ved andre småkirker, for det var meningen at man skulle ta i bruk Bogstadveien kapell til det. I 1955 ble det imidlertid innviet et menighetslokale i kjelleren under kirken.

I tårnfoten er det såkalte Capella Johannea innredet med 70 sitteplasser (noen kilder sier 75), beregnet holdt åpent alle hverdager. Kapellet ble utsmykket i 1932 av Per Vigeland med fresker som illustrerer Johannes’ åpenbaring.

Kirken hadde i begynnelsen det barokke alteret, prekestolen og døpefonten fra Vår Frelsers kirke (Oslo domkirke), som faktisk ble kastet ut derfra ved oppussingen i 1850 — se f.eks. her — men det ble senere tilbakeført. Prestenes (Majorstuen) fikk deretter provisorisk utstyr en stund, og kirken ble en periode kalt «Kirken som aldri blir ferdig».

Alterbildet i kirken har nå form av et alterteppe på 7 m x 8 m med tittelen Det kristne håp, utført av Else Marie Jakobsen i 1985-86. Under det skal det tidligere alterbildet utført av Rigmor von Hanno befinne seg. Prekestolen er laget av Audun Bødtker, som også har skåret figurene av den korsfestede Kristus over alteret og figurene av Maria og Johannes som omgir ham. Døpefonten er ifølge Wikipedia og menighetens nettsted utført av Rigmor von Hanno, mens boken «Oslos kirker» nevner den blant ting Audun Bødtker skal ha utført i 1955-56.

Orgelet er fra Norsk Orgel- og Harmoniumfabrikk (tidsangivelser varierer mellom 1965 og 1967). Det har 27 stemmer, og prospektet er tegnet av Ole Rasmus Krag. De tre kirkeklokkene fra Olsen Nauen.

I krypten under Capella Johannea ble det den 4. januar i 1940 innviet et russisk-ortodokst kapell (for Hellige Nikolai menighet). Dette ble ødelagt ved brann i 1986, men ble siden restaurert. I 1988 fikk det ikonostas utført av Ove Grant Svele. Den er 2,6 meter høy og 5,25 meter bred. Menigheten flyttet i 2003 til eget bygg på Teisen, og det må vel antas at de tok med seg ikonostasen. Menigheten disponerer imidlertid fortsatt lokaler med Majorstuen kirke, som det fremgår av et dørskilt.

Kirken var sommeren og høsten 2009 innpakket for restaurering (se også her), men er siden pakket ut. Vinteren 2011 arbeides det på nordsiden av kirken med utbygging av kontorlokaler og tilrettelegging for funksjonshemmede. Det kan nevnes at sogneprest og organist gjennom en årrekke sluttet samtidig i juni 2010, slik at det i disse dager er kommet nye krefter til. Kirken er ellers et populært konsertlokale.

Det er ikke kirkegård her. Gravferdsetaten henviser til Vestre gravlund, Voksen kirkegård og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 102-103

  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 350
  • Wikipedia
  • Majorstuen menighet
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 178-179 (om Ove Grant Sveles ikonostas)
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag. 1993), s. 703
  • Kirkesøk

Alternativ vinkel

Hovedinngang

Her bygges det ut

Piperviken småkirke

Piperviken småkirke er for lengst revet, men hadde i sin tid adresse Munkedamsveien 12, mens tårnet lå ut mot Klingenberggata, som den gangen gikk helt til Munkedamsveien. Vi ser monumentet over Johan Svendsen ved Oslo konserthus, som har adresse Munkedamsveien 14. Kirken så slik ut.

Småkirkebevegelsen som fenomen er kort beskrevet hos Wikipedia. Piperviken småkirkemenighet lå under Johannes menighet, som også for lengst er nedlagt. Piperviken småkirke var imidlertid et kjent innslag i Vika på første halvdel av 1900-tallet, og den ble i sin tid belønnet med A.C. Houens fonds diplom for fremragende arkitektur. Den ble tegnet av byarkitekt Harald Aars og innviet i 1911. Arkitekten berømmes i denne sammenheng særlig for å ha utnyttet en vanskelig og uregelmessig tomt på en god måte. Selve bygget er skildret hos Artemisia.no og i boken «Oslos kirker». Det fortelles for øvrig at budsjettet ble grundig overskredet, men at betydelige gavebidrag dekket utgiftene.

Selve kirkerommet var i 2. etasje og hadde rundt 500 plasser, mens det i kjelleren var menighetssal med plass til bortimot 400 mennesker. Bygget hadde også boliger for prest, menighetssøster og kirketjener, og det var studenthybler i tårnet.

Altertavlen hadde en kopi av Carl Blochs kjente bilde Christus Consolator, som er kopiert til flere norske kirker. Dette bildet henger nå i menighetssalen i Hasle kirke, som også har fått overført kirkeklokkene. Pipervikskirken fikk glassmalerier utført av Karl Kristiansen i 1920-årene, og i 1936 utsmykket Christian Benneche hvelv og kor samt menighetslokalene.

Etter at Johannes kirke ble revet, leide Johannes menighet lokaler i kirken her. Etter krigen ble Vika-området sanert, og i 1959 ble Piperviken småkirke revet. Menigheten ble lagt under Domkirken.

Kilder og videre lesning:

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 18-19

  • Artemisia.no
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 450
  • Lokalhistoriewiki
  • Wikipedia

Oslo domkirke

Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorget, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torget fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen vi ser den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840-59 (utvidet i 1870-årene) og 1854-56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936-50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjenninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963-64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde og Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av to orgler til: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Alt dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. Per 2013 arbeider Ryde og Berg med et kapellorgel til Domkirken.

Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell. Arbeidet var ment å ta tre år, men har vist seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette følges opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og delikatessebutikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september vil inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Hovedbildet her ble tatt sommeren 2009 mens kirken var stengt for rehabilitering. Vi kommer tilbake med flere bilder etterhvert.

Kilder og videre lesning:

  • Karl Gervin: Oslo domkirke. Mennesker og miljøer i 900 år (Aschechoug, 1997)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 22-25
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 138-147
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 422-423
  • Domkirkens eget nettsted
  • Wikipedia
  • Lokalhistoriewiki
  • Oslo domkirke 300 år (temahefte)
  • Norsk institutt for kulturminneforskning om altertavlen
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 7ff.
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 170-171
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 714
  • Store Norske
  • Kirkesøk
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune

Alternativ vinkel

Korsarm

Vår Frelsers kapell

På hjørnet

Til krypten

Gatekapellet

Brannvakten — En gang byens hovedbrannstasjon

Brannvaktens tårn

Domkirkebasarene

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Hovedorgel

Kororgel

Kongelosje

Bilde på nordgavl

Dør i sør

Bilde på sørgavl

Annonse