Viser arkivet for stikkord christiania, tukthus

Oslo domkirke

Oslo domkirke kan kanskje kalles en suksess mot alle odds: Den har alltid vært overskygget av Nidarosdomen i prakt og posisjon i folks bevissthet, og den ble unnfanget i økonomisk vanskelige tider: Kristian Kvart og Frederik III brukte mer enn sunt var på krigføring og mistet dessuten betydelige landområder. I tillegg ble byen herjet av pest i 1654, og fra 1700 hadde man den store nordiske krig. Likevel har kirken, som inntil 1950 het Vår Frelsers kirke, fra første stund vært en stor kilde til inspirasjon. Selve kirkeformen (korskirke) ble etterlignet andre steder i landet utover 1700-tallet, og ikke minst har akantusskurden i Norge sitt utgangspunkt i Oslo domkirke.

Som kjent brant det gamle Oslo i 1624, og byen ble flyttet og grunnlagt på nytt som Christiania nær Akershus festning. Hallvardskatedralen ble ikke helt ødelagt i brannen, men ser ut til å ha vært brukt en stund etterpå. Samtidig bygget man Christianias første domkirke, Hellig Trefoldigheds kirke, samt Christkirken, en trekirke som vel kunne kalles interimskirke, i påvente av at domkirken skulle bli ferdig. Hellig Trefoldighed ble innviet i 1639, men brant allerede i 1686. Restene av den ble besluttet revet av militærtekniske hensyn, og det ble dermed behov for en ny domkirke. Stedet som ble valgt, ved det nåværende Stortorget, lå den gang rett utenfor byen, noe vi blant annet ser av gatenavnet Grensen. Store Voldport lå omtrent i krysset Karl Johans gate / Kongens gate, og det var opprinnelig vanngraver foran vollene. Vollene ble revet og dammen vest for torget fylt igjen like etter at kirken stod klar. Før kirken var ferdig, ble rådhussalen brukt til gudstjenester.

Grunnsteinen ble nedlagt i 1694, og Vor Frælsers kirke ble innviet den 7. november 1697 av Hans Rosing. Den er altså en korskirke, og den var faktisk byens eneste sognekirke helt frem til 1800-tallet. Til kirken ble det brukt stein fra Hellig Trefoldigheds kirke og trolig fra Hallvardskatedralen, og kildene forteller om nederlandsk gul teglstein som ble fraktet hjem som ballast på norske trelastskuter og dermed var etter forholdene billig. Tårnet var lavere enn i dag, som vi ser av fargeskillet, og det hadde trolig et enkelt pyramidetak. Det later også til at arbeidene ikke var helt sluttført ved innvielsen. For eksempel ble kapittelhuset på nordsiden (nå nordre sakristi) oppført i 1699, og altertavle og prekestol ble laget samme år. Det drøyde også noe med byggeregnskapet.

Det ble stilt krav til enkelhet i bygg og innredning, men kirken fikk likevel ganske praktfullt inventar etter datidens og nåtidens standard. Ikke minst gjelder dette altertavlen og prekestolen i akantusbarokk, visstnok påbegynt av en nederlandsk (eller muligens flamsk) mester, men avsluttet av norske kunstnere, deriblant Lars Sivertsen. Lars Borg — som spredte akantusskurden til Hedmark og Oppland (se f.eks. Fluberg, Biri, Ringebu, Sør-Fron, Kvam og Ringsaker) — antas å ha bidratt til utsmykningen av orgelet.

Både bygget og inventaret har gjennomgått vesentlige endringer gjennom årene og kunne beskrives langt mer detaljert. Her skal vi nøye oss med noen hovedlinjer. Det mest dramatiske skjedde nok rundt 1850, da Alexis de Chateauneuf, som vi ellers beundrer for Trefoldighetskirken , gjorde om Vår Frelsers kirke til en nygotisk kirke. Interiøret ble endret, taket fikk påmontert falske ribbehvelv av gips, og det gamle barokkinventaret ble kastet ut. Det ble først sendt til Kunstindustrimuseet og fant etterhvert veien til Majorstuen kirke, som tidligere gikk under betegnelsen Prestenes kirke. Kirketårnet ble forhøyet ved samme anledning, som vi ser av fargeskillet, og det fikk den tårnhjelmen vi ser den dag i dag, med årstallet 1850 i vindfløyen. Basarene og Brannvakten, som begge ble tegnet av Chr.H. Grosch, stammer også fra denne perioden, hhv. 1840-59 (utvidet i 1870-årene) og 1854-56.

I 1871 ble korskillet fjernet, og den tidligere døpefonten ble erstattet med en dåpsengel i marmor (laget av Ole Fladager). Glassmalerier av Emanuel Vigeland kom på plass i koret i 1910 (samt ett i 1916).

Til Oslos jubileum i 1950 var det ønskelig med en ny restaurering, og det ble arbeidet med kirken i en årrekke under ledelse av Arnstein Arneberg. Fra 1930-årene ble det arbeidet med det innvendige taket. De nygotiske kvasiribbene ble fjernet, og taket ble dekorert av maleren Hugo Lous Mohr i 1936-50. Før Chateauneufs arbeider hadde det vært skymalerier fra 1720-årene i himlingen. Disse ble vasket vekk og sparklet over før de nye bildene ble malt. Disse har i sin tur begynt å sprekke og falle av, og har skapt et komplisert og kostbart konserveringsproblem. I 1938 ble store bronsedører av Dagfin Werenskiold med motiver fra Bergprekenen satt inn i hovedinngangen (men den gotiserende innrammingen er naturligvis fra Chateauneufs tid). Barokkinventaret ble gjenninnsatt, og det kom glassmalerier i vinduene i korsarmene. Gallerier ble revet, og det kom nye benker. Antallet sitteplasser ble med dette drøyt 900, mot tidligere rundt 1600. Videre tegnet Arnstein Arneberg et nytt kapell til erstatning for det visstnok skjemmende kapellet (eller sakristiet) som var blitt bygget mellom søndre og østre korsarm i 1860. Det nye kapellet, som ved åpningen ble kalt Vår Frelsers kapell, var åttekantet og kuppelprydet og fikk franske glassmalerier fra 1400-tallet. Det huser nå kirkens bokhandel. Kirken ble gjenåpnet den 15. mai 1950 og fikk navnet Oslo domkirke.

Det har også vært senere endringer. I 1963-64 ble interiøret i nordre sakristi restaurert, og det ble oppdaget gamle takmalerier. Kirken har hatt en rekke orgler opp gjennom tidene. I 1985 fikk den et kisteorgel fra Ryde og Berg, og dette samarbeidet ble videreført ved bestilling av to orgler til: Kororgelet er fra 1996 og hovedorgelet fra 1998. Den gamle orgelfasaden ble i samme forbindelse tilbakeført til sin opprinnelige grønnfarge. Alt dette må sees i sammenheng med 300-årsjubileet i 1997, og i den forbindelse ble dessuten altertavle, prekestol og døpefont restaurert. I 2003 fikk kirken et klokkespill i tårnet. Det kan ellers nevnes at den største klokken i tårnet skal ha vært støpt om seks ganger. Per 2013 arbeider Ryde og Berg med et kapellorgel til Domkirken.

Etter noe forfall ble domkirken stengt for rehabilitering fra august 2006. I den forbindelse ble det satt opp et gatekapell. Arbeidet var ment å ta tre år, men har vist seg å ta noe lengre tid. Søndag den 18. april 2010 gjenåpnet imidlertid domkirken med høymesse med kongefamilien til stede. Dette følges opp med en rekke andre arrangementer, både konserter, gudstjenester og forskjellige kulturarrangementer. Og domkirken har i det hele tatt — når den ikke har vært stengt — vært mye brukt til konserter og annet. Hele komplekset er et populært innslag i bybildet, med blant annet kafeer, restaurant og delikatessebutikker (samt enkelte odde ting) i buegangene.

Noen ord om uteområdet ellers: Det var opprinnelig kirkegård rundt kirken samt begravelser i krypten for de rikeste. Kirkeristen betegner opprinnelig to rister som skulle hindre dyr i å ta seg inn på kirkegården. Kirkegården ble nedlagt i 1808 og området omgjort til park i 1823. For folk som sogner til Domkirken, henviser Gravferdsetaten i Oslo kommune nå til Voksen kirkegård, Vestre gravlund og urnegraver på Gamle Aker kirkegård.

25. februar 2013 vedtok Bispedømmerådet at Domkirken fra 1. september vil inngå i den nye stormenigheten Sentrum og Sankthanshaugen, som dekker fem tidligere kirkesogn.

Hovedbildet her ble tatt sommeren 2009 mens kirken var stengt for rehabilitering. Vi kommer tilbake med flere bilder etterhvert.

Kilder og videre lesning:

  • Karl Gervin: Oslo domkirke. Mennesker og miljøer i 900 år (Aschechoug, 1997)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 22-25
  • Ola Storsletten og Jiri Havran: Kirker i Norge, bind 5: Etter reformasjonen. 1600-tallet (ARFO, 2008), s. 138-147
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 422-423
  • Domkirkens eget nettsted
  • Wikipedia
  • Lokalhistoriewiki
  • Oslo domkirke 300 år (temahefte)
  • Norsk institutt for kulturminneforskning om altertavlen
  • Roar Hauglid: Akantus (Riksantikvariatet / Mittet & Co, 1950), særlig bind II, første halvbind, s. 7ff.
  • Olava Øverland og Bo Aje Mellin: Våre altertavler (Det Norske Samlaget, 1995), s. 170-171
  • Alf Henry Rasmussen: Våre kirker. Norsk kirkeleksikon (Vanebo Forlag, 1993), s. 714
  • Store Norske
  • Kirkesøk
  • Gravferdsetaten i Oslo kommune

Alternativ vinkel

Korsarm

Vår Frelsers kapell

På hjørnet

Til krypten

Gatekapellet

Brannvakten — En gang byens hovedbrannstasjon

Brannvaktens tårn

Domkirkebasarene

Altertavle

Prekestol

Døpefont

Hovedorgel

Kororgel

Kongelosje

Bilde på nordgavl

Dør i sør

Bilde på sørgavl

Hellig Trefoldigheds kirke

Her lå Christianias første domkirke for over 300 år siden.

På bildet over — fra Christiania torv — ser vi blant annet Damms antikvariat og Brasserie Hansken. Her lå Christianias første domkirke — Hellig Trefoldigheds kirke — som avløste Hallvardskatedralen i Gamle Oslo. Likevel er den ukjent for de fleste mennesker i dag. Den må ikke forveksles med den senere Trefoldighetskirken på Hammersborg.

Hallvardskatedralen ble ikke totalskadet i bybrannen i 1624, men ble reparert og fungerte som domkirke enda noen år. Samtidig ble en ny domkirke planlagt på Chritiania torv. I mellomtiden ble Christkirken (se Krist kirkegård) oppført i tre på Hammersborg og brukt som interimskirke til den nye domkirken stod klar.

Domkirken ble påbegynt i 1632 og innviet den 10. mars 1639 av Ludvig Munthe, Bergens superintendent. På grunn av pengemangel ble et høyt tårn med urskrive og fire kirkeklokker fullført først i 1660-årene. Byens første rådhus ble oppført på den andre siden av torvet i 1641.

Vi har å gjøre med det en kilde omtaler som «trolig Norges staseligste renessansebyggverk». Kirken var oppført i tegl dekket med rød hollandsk stein, på en grunnmur av gråstein. Gavler og hovedinngang var utsmykket med tilhugget naturstein. Kirken hadde hvelvet tak av stein. (Opprinnelig plan var å gjøre det av tre, men Kristian Kvart ville ha det fint.) Kirken hadde form som et gresk kors, med like lange korsarmer omkring et sentralt midtrom. Den skal være Nordens første kirke med denne formen, som begrunnes (i alle fall delvis) med liten kirketomt.

Domkirken skal ha vært rikt utsmykket. Kildene omtaler blant annet altertavle skjenket av stattholder Christopher Urne og en rikt utsmykket prekestol med himling skjenket av borgermester Lars Ruus (som gav navn til Ruseløkka). En annen borgermester skal ha bidratt med en døpefont av marmor, og inventaret ble i det hele tatt gitt som gaver fra forskjellige samfunnstopper (og noe overført fra Hallvardskatedralen). Kirken hadde mange store messinglysekroner, hvorav flere henger i dagens domkirke. Ellers omtales forgylte nattverdskalker med tilhørende disker, brødesker, sølvkanne m.m.

21. april 1686 ble kirken rammet av lynet og brant. Kirkeklokkene skal ha smeltet og brannen spredt seg til kirkeskipet og nabolaget. Ca. en tredjedel av den unge byen brant ned. Likevel sies det at kirken kunne ha blitt satt i stand igjen om man hadde villet, og noe av inventaret ble reddet og senere brukt i Domkiren (Vår Frelsers kirke). Dette inkluderer den største kirkeklokken, som ble støpt om.

Likevel ble Hellig Trefoldigheds kirke besluttet revet av militære hensyn. Kirketårnet skal ha stått i veien for kanonene på festningsvollene på Akershus festning. Til tross for militærargumentene lot Karl av Hessen oppføre en artilleristall her på slutten av 1700-tallet, den såkalte Prinsestalden. Denne ble så revet i 1860 for å gi plass til Johannes kirke, men det er en annen historie.

Kirken var omgitt av en kirkegård. Første del, på sørsiden, ble opparbeidet i 1639, mens den på nordsiden trolig kom til i 1682. Begravelser fant også sted inne i kirken, i krypten og i kapellene. Begravelser fortsatte etter at kirken brant, muligens frem til siste halvdel av 1700-tallet. Den delen av kirkegården som var ved våpenhuset, ble kalt Rosengaarden. En del av kirkegårdstomten ble brukt som ridebane på 1700-tallet.

Kilder og videre lesning:

  • Ranveig Gausdal: Kirkene på Kristiania torv (Tobias nr. 4/1998, Oslo byarkivs PDF-blad, s. 8-11)

  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 14
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 241
  • Tre kirker, én historie

Christianias første domkirke stod i siktelinjen for kanonene på Akershus.

Hallvardskatedralen

Den er kanskje ikke så imponerende der den nå ligger i Ruinparken (ofte kalt urinparken), men Oslos middelalderkatedral — viet til Sankt Hallvard — var en gang i tiden et mye flottere skue. Den blir ofte sammenlignet med Gamle Aker kirke, og den ble muligens bygget litt før eller samtidig med denne, ganske nær det høyeste punktet i det gamle Oslo, ved krysset mellom Oslo gate og Bispegata. Der var det en gang torg.

Byggingen har muligens begynt rundt 1070, i Olav Kyrres regjeringstid, og var ferdig tidlig på 1100-tallet. Kirken er første gang nevnt i forbindelse med at Sigurd Jorsalfare ble begravet der (nær sørveggen i koret) i 1130. Syv år senere brant kirken, men ble umiddelbart satt i stand igjen.

Kirken var bygget som en romansk basilika med sentraltårn og tverrskip. Rundt midten av 1200-tallet ble den utvidet østover med et gotisk kor. Den var naturligvis bispesete, men også hovedkirke for Østlandet og dessuten kroningskirke og pilegrimsmål (Hallvards relikvier var blitt anbragt her, trolig i 1120-årene). Konger ble begravet her til siste halvdel av 1200-tallet, da Mariakirken (ved siden av kongsgården) ble tatt i bruk til slike formål. Ca. 1153 grunnla den senere pave Hadrian IV en katedralskole i tilknytning til domkirken. Domkirkens stilling ble neppe svekket da Håkon V gjorde Oslo til Norges hovedstad. Det sies ellers at domkirken stadig la under seg gods.

Etter reformasjonen beholdt kirken sin status som bispesete. Den brant i 1567, men ble gjenoppbygget. I den store bybrannen i 1624 ble kirken noe skadet, men reparert og holdt i stand og brukt som domkirke til den nye domkirken i Christiania, Hellig Trefoldigheds kirke, stod klar i 1639. Da ble kirken i Gamle Oslo redusert til sognekirke for Aker og forfalt raskt. Det sies at siste kjente messe ble holdt i 1654, skjønt byleksikonet sier at kirken ble brukt til 1658.

I 1656, midt oppe i forfallet, stjal en student med seg hodeskallen til Sigurd Jorsalfare og tok den med til Danmark. Den er senere anbragt i Akershus festning. Det ble besluttet å rive kirken, men forskjellige kilder opererer med forskjellige årstall for dette vedtaket (fra 1667 til 1696). Den ble brukt som steinbrudd for Akershus festning. I løpet av 1700-tallet ble gravsteinene på kirkegården brukt til veidekke i det som nå er Grønlandsleiret. De siste synlige rester av kirken (altså over bakkenivå) forsvant rundt 1780, og området ble overbygget.

Så kom gjenoppdagelsen: Det var visstnok en slags arkeologisk utgravning i 1835, men det var vel fra jernbaneutbyggingen på midten av 1800-tallet at man begynte å gjenoppdage rester etter middelalderens Oslo. Jernbanetunnelen for Hovedbanen går da også under Oslo ladegård (og bispeborg) og Hallvardskatedralen. Gerhard Fischer ledet arkeologiske utgravninger som avdekket katedralen i løpet av 1920-årene, og i 1932 åpnet altså Minneparken, eller Ruinparken. Denne parken ble offer for veiutbyggingen frem mot 1960-tallet, da det ble lagt betonglokk over deler av den. Området var sterkt trafikkbelastet til tunnelsystemet under og rundt Oslo ble utviklet. Siden er det gjort mye for å bringe middelalderbyen opp i dagen igjen med anleggelsen av Middelalderparken. Området rundt Hallvarsdskatedralen er omgitt av murgjerde og port, men det pågår fortsatt arbeid med Olavsklosteret like ved siden av.

Kilder og videre lesning:

  • Wikipedia

  • Lokalhistoriewiki
  • M.C. Kirkebøe: Oslos kirker i gammel og ny tid (Ny utgave ved K.A. Tvedt og Ø. Reisegg, Kunnskapsforlaget, 2007), s. 11-13 samt fremre og bakre innbrett
  • Knut Are Tvedt (red.): Oslo Byleksikon (5. utg.; Kunnskapsforlaget, 2010), s. 490 og 227-228

Over kirkegulvet

Søndre sideskip

Bispegata går over kirkegården

Koret

Østfra

Apsis i nordre sideskip

Gravminne

Port ved inngangen til Minneparken

Sigurd Jorsalfare på Akershus

Annonse